Den urbane underskog - Kulturarv

lokaliteter, men med en geografisk nærhet som likevel indikerer en sammenheng
mellom dem. I slike tilfeller kan vi snakke om sentralområder 10 eller former for
desentralisert urbanisering. I visse tilfeller ble en av disse funksjonene viktigere enn
de andre, og et reelt sentrum ble bygd ut til by. Hvis prosessen fant sted på en helt
ny lokalitet i nærheten av de gamle, kan det være rimelig å behandle fenomenet
som del av en kontinuitet eller en suksesjon.
”Protourbanisering” er blitt brukt som betegnelse på et forstadium til den
”egentlige” urbaniseringen, dannelsen av byer i høymiddelalderen og seinere. Men
begrepet kan ofte være misvisende. Mye av ”Den urbane underskogen” som vi er
opptatt av, besto av steder som aldri utviklet seg til byer, og som ikke kan forstås
som kimer eller anløp til byer. Da mister vi blikket for deres egenart og står i fare
for å forstå dem som mislykkede eller ”aborterte” byforsøk. Dette yter ikke variasjonsbredden
og den fascinerende empirien rettferdighet.
Sentrale steder hvor mange av maktens funksjoner er lokalisert, kan i enkelte
tilfeller ha vært levninger av tidligere byer, som har blitt nedlagt, relokalisert eller
som av en annen grunn har opphørt å fungere som by. Det gjelder mange av de
små kaupangene fra middelalderen, som Steinkjer, Levanger, Veøy, Borgund og
Lusa-kaupangen i Sogn, men også viktige (men ikke store) byer som Hamar og
Borg (Sarpsborg) i tidlig nytid.
I den andre enden av skalaen har vi formelle byer, det vil si steder som har hatt
formelle kjennetegn på å være byer med særskilte byprivilegier eller som har vært
omtalt med formelle bybetegnelser som kjøpstad eller liknende. Disse formelle
byene behøver ikke i starten å ha bystruktur, byfunksjoner eller den befolkning
(størrelse og sammensetning) som vi forventer av reelle byer. I mange tilfeller har
slike formelle byer med tiden utviklet seg til reelle byer i tråd med de kriteriene
som er nevnt ovenfor. Det skjedde for eksempel med de nordnorske stedene som
fikk formell kjøpstadsstatus fra slutten av 1700-tallet (Hammerfest, Vardø, Tromsø
og Bodø). Det politiske siktemålet var at de skulle utvikle seg til byer, hvilket også
skjedde, men først et godt stykke ut på 1800-tallet. Noen formelle byer maktet
aldri å utvikle seg til bysamfunn, fordi forholdene (befolkningsgrunnlag, produksjon,
handelsmønster, politiske forhold) ikke lå til rette for det. Også reelle byer
kunne gå til grunne etter en blomstringsperiode, slik vi alt har sett.
Tilnærminger, kilder og metoder
Tre viktige metodiske og teoretiske tilnærminger ligger til grunn for denne
artikkelsamlingen og har vært den viktigste drivkraften bak både symposiet og boka.
Den første er tverrfaglighet: Forholdet mellom arkeologer og historikere som har
arbeidet med førmoderne urbanisering har ofte vært preget av avstand, revirkamp,
10. Helle m.fl. 2006: 37, 40.
15