Den urbane underskog - Kulturarv

det er bånd og nettverk knyttet til en økonomisk og administrativ maktsfære som
kan gå langt ut over lokalsamfunnet. Utveksling mellom ulike sfærer synes disse
stedene å ha til felles, og nettopp det gjør dem ekstra interessante å studere.
Byer defineres gjerne ut fra en kombinasjon av strukturelle og funksjonelle
kriterier. En by har en permanent, relativt tett bebyggelse og en bofast befolkning av
en viss størrelse. Den vil ha en økonomisk struktur preget av spesialisering og virksomheter
utenom primærnæringene, en sosial struktur preget av arbeidsdeling og
spesialisering, og ofte (men ikke alltid) en egen rettslig-administrativ struktur, atskilt
fra omlandets. Videre er byen kjennetegnet av en allminnelig, flersidig sentralfunksjon.
Endelig vil de aller fleste byer inngå i nettverk med andre byer. 4 Ulike steder vil
oppfylle disse kravene i større eller mindre grad, og det vil i alle samfunn med urbane
fenomener være en gråsone mellom ”byer” og ”ikke-byer”.
De stedene som drøftes i denne boka, kan defineres som steder som ikke fullt ut,
eller bare på ett eller noen få områder, oppfyller kriteriene for å kunne regnes som
byer. I litteraturen har det tradisjonelt vært regnet med tre hovedkategorier av slike
steder, selv om de fleste stedene vi er opptatt av, tilhører mer enn én av disse
kategoriene:
For det første har vi det vi med et generelt begrep kan kalle utvekslingssteder –
handelsplasser og handelssteder, markeder, kaupanger, men også omlastingssteder.
Disse er oftest sesongpreget, enten i kontinuerlig eller regelmessig funksjon, som
regel i bruk i sommersesongen, men kanskje bare på ett bestemt eller enkelte faste
tidspunkt i året. 5 De kan være meget gamle, men kan også ha oppstått på et bestemt
tidspunkt i nyere tid. Og de kan ha fungert langt opp mot eller t.o.m. i vår tid,
eller ha blitt nedlagt eller relokalisert av ulike grunner – endrede naturforhold, nye
handelsruter, endrede maktforhold, politiske vedtak.
Den andre kategorien kan betegnes anløpssteder. 6 De er eller har vært havner,
egnede steder langs kysten eller ved større innsjøer, der skip eller båter kunne finne
ly mot uvær og grov sjø, eller også mot fiender og konkurrenter. Det kunne dreie
seg om bukter og fjorder, elvemunninger og strender. Oftest var det i hvert fall i
utgangspunktet naturlige havner, men de kunne også være anlagt eller forbedret
ved bygging av moloer, forsvarsanlegg, brygger, båtopptrekk, naust og sjøbuer. 7
Også anløpsstedene kan være gamle eller unge, stabile over lange perioder eller tatt
i bruk og oppgitt igjen. Tilsanding og oppgrunning, landhevning og erosjon kunne
skape eller ødelegge et anløpssted, noen ganger på kort tid, men det samme kunne
endringer i bosetting, handelsmønster, skipsteknologi eller navigasjon. 8
4. Helle et al. 2006: 11-19.
5. S.M. Sindbæk, Ruter og rutinisering. Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa. København 2005.
6. J. Ulriksen, Anløbspladser. Besejling og bebyggelse i Danmark mellem 200 og 1100 e.Kr. Roskilde 1998.
7. E. Elvestad, Skjulte havner – Førreformatoriske havner i Rogaland. Stavanger Museums årbok, årg.110
(2000). Stavanger 2001: 5-40. Jfr. Ulriksen 1998.
8. H. Berg, L. Bender Jørgensen og O. Mortensen, Sandhagen: Et langelandsk fiskerleje fra renaissancen.
Rudkøbing 1981.
13