Den urbane underskog - Kulturarv

punktet er temmelig identisk ved at de var gamle og store gårder, alle lå ved gode
havner, og nær samtlige lå ved munningen av et større dalføre. Noen av stedene
ble med tiden mindre tettsteder, kjøpsteder og så byer, mens andre – etter kortere
perioder med tettsteds- og utvekslingsfunksjoner – igjen ble regulære gårdsbruk.
En sannsynlig forklaring er at når et sted for utveksling etableres, er prosessen
avhengig av naturmessige, topografiske og kommunikasjonsmessige forutsetninger,
men vel så mye av sosioøkonomiske og andre samfunnsmessige forhold.
Brendalsmo mener at bybegrepet på én måte blir uinteressant i en generell diskusjon
om tettsteder og utveksling, men at det blir relevant så snart en blir tids- og funksjonsspesifikk.
Men at aktørene og deres valghorisonter bør være det viktigste.
Til slutt i denne bolken viser historikeren Sven Olofsson, gjennom en detaljert
undersøkelse av den anlagte byen Östersund omkring 1800, hvor komplisert,
mangefasettert og motsetningsfylt en bygrunningsprosess kunne være i tidlig nytid
– og utvilsomt også i tidligere, mer kildefattige perioder. I Sverige anla kongemakten
i tidlig nytid et svært stort antall nye köpstäder, ikke minst i de nordlige delene av
riket, som tidligere hadde manglet byer. En av de siste anlagte byene i denne
perioden var Östersund. Ved å ta utgangspunkt i situasjonen før 1786, ”den fas
när staden icke fanns”, er Olofsson i stand til å studere både hvordan selve anlegget
av byen foregikk og hvilke interesser og reaksjoner byanlegget mobiliserte.
Östersunds eksistens og suksess berodde i avgjørende grad på om myndighetene
og de borgerne som støttet opp om byanlegget, maktet å gi den nye byen sentralfuksjoner
som den i utgangspunktet manglet, men som til dels fantes i landdistriktet
omkring. Olofssons studie er viktig ikke minst ved å vise hvor mange og til dels
motstridende krefter og interesser som gjorde seg gjeldende ved grunnleggelsen av
en ny by.
Den siste hovedbolken handler om handelssteder, tettsteder og byer i middelalderen.
Arkeologen Reidar Bertelsen diskuterer Vågar i Lofoten i skiftende roller
som fiskevær, handelssted og kanskje by – og tilbake igjen, gjennom en periode på
tre-fire hundreår.
I en kort historisk periode kan Vágar oppfattes som noe tilnærmet et urbant
samfunn. Bertelsen finner forklaringen i at overregionale krefter på et gitt tidspunkt
hadde behov for å tilføre dette senteret et sett sentrumsfunksjoner de selv hadde
nytte av, slik at den regionale økonomi og kultur på denne måten ble trukket inn
i den overregionale. Da riksmakten på et tidspunkt hadde fått etablert andre måter
å hevde sine interesser på, endret Vágar karakter og ble igjen et sentralt fiskevær
der de regionale interesser var de dominerende. Bertelsen ser, som Brendalsmo, den
lokale og regionale situasjon i forhold til overregionale interesser, og på den måten
får de vist den dynamiske siden ved etablering og nedlegging av tettsteds- og utvekslingssteder.
Bertelsens kollega Chris Callow bruker en nærstudie av Dögurðarnes på Island
til å diskutere de islandske handelsplassenes eller utvekslingsstedenes rolle i middel-
11