Den urbane underskog - Kulturarv

Den urbane underskog

Den urbane underskog
Strandsteder, utvekslingssteder og småbyer i
vikingtid, middelalder og tidlig nytid
Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen & Terje Gansum (red.).

ISBN 978-82-7099-520-2
Omslag: Geir Røsset
Omslagsbilde:
Trykk: Interface Media AS, Oslo.
Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverk loven eller avtaler om
kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Innholdsfortegnelse
Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7
(Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen, Terje Gansum)
Rurale strukturer, urbane funksjoner og definisjonsdiskurser . . . . . . . . . . . . . . . . . 19
(Terje Gansum)
Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige – en personlig synvinkel . . . . . . 41
(Mathias Bäck)
Kaupangs omland og urbaniseringstendenser i norsk vikingtid . . . . . . . . . . . . . . . 67
(Frans-Arne Stylegar)
Marginale steder eller marginale kilder?
Undervannsarkeologisk blikk på små handelshavner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93
(Pål Nymoen)
Ladesteder og strandsteder: Havner, husklynger – og byer?
Skiftende realiteter fra middelalderen til 1800-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133
(Finn-Einar Eliassen)
I gråsonen mellom gården og byen.
Et kildeproblem eller et definisjonsspørsmål? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147
(Jan Brendalsmo)
Stadsbygge i bondeland
– ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer . . . . . . . . . . . . . . 185
(Sven Olofsson)
Vágar, en kortlevd by eller et urbant fiskevær? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199
(Reidar Bertelsen)
Iceland’s medieval coastal market places:
Dögurðarnes in its economic, social and political context . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213
(Chris Callow)

6
Medieval Norway’s urbanization in a European perspective . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231
(Richard Holt)
Etterord: Underskogen i samlende perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247
(Knut Helle)
Forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259

Den urbane underskog
Introduksjon
Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen og Terje Gansum
Norsk og nordisk byhistorie i middelalder og tidlig nytid har blitt relativt godt dekket
av en rekke viktige publikasjoner de siste 10-15 årene. Gjennom disse arbeidene,
som i europeisk byhistorie for øvrig, har småbyenes rolle og betydning i
urbaniseringsprosesser kommet klarere til syne. Det er ingen tvil om at det store
flertallet av byer i Norge, Norden og det øvrige Europa var små, og at de små byene
utgjorde en vesentlig del av urbaniseringsprosessen fram til industrialiseringen. 1 Men
under og ved siden av småbyene har det eksistert et ukjent antall enda mindre steder
delvis utenfor bondesamfunnet; det er markeder og utvekslingssteder, havner og
anløpssteder, strandsteder og andre tettsteder av ulik karakter. Disse er lite utforsket
og fraværende i fagdebatten. Mange av dem går mye lengre tilbake i tid enn den
egentlige bydannelsen i Norge og Norden for øvrig. Men mange av dem har oppstått
og eksistert ved siden av byene, og har supplert, komplementert og til dels konkurrert
med disse i middelalder og tidlig nytid. Det er denne ”urbane underskogen” som er
tema for denne boka, som innenfor dette feltet er den første i sitt slag.
De moderne små tettstedene har blitt tatt langt mer på alvor av den norske
urbaniseringsforskningen. Dette skyldes dels Statistisk Sentralbyrå, som gjennom
sin tettstedsdefinisjon fanget opp mange av de minste tettbebyggelsene på 18- og
1900-tallet. Og dels kan vi takke kulturgeografene, med Hallstein Myklebost i
spissen, som har utnyttet det statistiske materialet til å følge helheten i tettstedsveksten
i Norge gjennom industrialiseringen og fram mot vår egen tid. 2 For ene-
1. K. Helle, F.-E. Eliassen, J.E. Myhre, O.S. Stugu, Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.
Oslo 2006. S. Bitsch Christensen, Middelalderbyen. Danske Bystudier, bd.1. Århus 2004; Den klassiske
købstad. Danske bystudier, bd.2. Århus 2005. A. Andrén, Den urbana scenen. Städer och
Samhälle i det medeltida Danmark. Malmö 1985. L. Nilsson & S. Lilja, The emergence of towns.
Archaeology and early urbanization in non-Roman, North-West Europe. Stockholm 1994. A. M czak
und C. Smout, Gründung und Bedeutung kleinerer Städte im nördlichen Europa der frühen Neuzeit.
Wolfenbütteler Forschungen, Bd.47. Wiesbaden 1991. P. Clark, Small towns in early modern Europe.
Cambridge 1995. H. Gräf, Kleine Städte im neuzeitlichen Europa. Berlin 1997. O. Zeller, Petites
villes d’Europe, Cahiers d’histoire XLIII, No.3-4, Lyon 1998. P. Hohenberg and L. Hollen Lees, The
making of urban Europe 1000-1994. Cambridge, Mass./London 1995. P. Clark, European cities and
towns 400-2000. Oxford 2009.
2. H. Myklebost, Norges tettbygde steder 1875-1950. Oslo 1960; Bosetningsutviklingen i Norge 1950-
1975. Oslo 1978; Norges tettsteder: Folketall og næringsstruktur. Oslo 1979.

8
voldstida (1660-1814) har vi god oversikt over kjøpstedene, bergstedene og de
større ladestedene, men vi har mangelfulle kunnskaper om andre permanente eller
sesongmessige tettsteder og utvekslingssteder. 3 I tiden før 1500 er våre kunnskaper
om ”den urbane underskogen” enda mer fragmentariske og våre forestillinger
mindre klare. Ofte blir ikke småstedene en gang tematisert når det norske
samfunnet i disse periodene blir beskrevet og drøftet. Vi savner en oversikt over
det vi mener å vite om slike steder og en sammenliknende drøfting av deres oppkomst,
form, funksjon og historie.
For å ta fatt i dette temaet ble det arrangert et symposium på Midgard historisk
senter i Borre i februar 2007. Der ble en rekke framtredende historikere, arkeologer
og andre med fagkunnskaper om tettsteder og utvekslingssteder fra jernalder til
tidlig 1800-tall bedt om å reflektere over fenomenene ut fra sine ulike ståsteder.
Det ble tatt sikte på å utforske tverrfaglige og tverrperiodiske muligheter for komparasjon,
overføring, metode- og teoriutvikling og syntese. I de to årene som er
gått siden symposiet har de fleste av innleggene blitt omarbeidet og utvidet til
artikler i dialog med og under ledelse av initiativtakerne, organisatorene og
redaktørene Jan Brendalsmo (arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning),
Finn-Einar Eliassen (historiker ved Høgskolen i Vestfold) og Terje Gansum
(arkeolog, Vestfold fylkeskommune og vert for symposiet). De fleste av foredragsholderne
og kommentatorene på symposiet, og artikkelforfatterne i denne boka,
representerer norske forsknings- og fagmiljøer, men det nordiske perspektivet er
ivaretatt av tre av artikkelforfatterne (Mathias Bäck, Sven Olofsson og Chris
Callow) og en av de frie kommentatorene på symposiet, nemlig Søren Bitsch Christiensen
(Dansk Center for Byhistorie, Århus universitet). Både han og de to andre
frie kommentatorene, Knut Sprauten (Norsk lokalhistorisk institutt) og Hans
Sevatdal (Universitetet for miljø og biovitenskap) bidro med kommentarer og innspill
som både er kommet enkelte av artiklene og denne innledningen til gode. To
av forfatterne – Chris Callow og Richard Holt – representerer dessuten et europeisk
forskningsmiljø, der også flere av de norske og nordiske bidragsyterne deltar.
Vi takker Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Vest-Agder fylkeskommune,
Vestfold fylkeskommune og Norsk Sjøfartsmuseum for økonomisk
støtte til utgivelsen. De har gjort det mulig å presentere artiklene i den form og
med det utstyr som de trenger og leserne fortjener.
Artiklene
De to første artiklene i denne boka gir bakgrunn og innspill til debatten om den
førindustrielle urbaniseringen i Norge, Norden og Nord-Europa. Arkeologen Terje
3. Helle et al. 2006. F.-E. Eliassen, Norsk småbyføydalisme. Grunneiere, huseiere og husleiere i norske
småbyer ca.1650-1800. Oslo 1999.

Gansum åpner med en invitasjon til å tenke nytt, både om periodisering, urbane
fenomener og de begrepene vi bruker for å fange og beskrive dem. Han stiller
grunnleggende spørsmål om definisjonsmakt – om hvem som har makt til å avgjøre
hva som er en by, og med hvilke konsekvenser. Mye ny kunnskap og ny empiri har
blitt tilgjengelig i løpet av de siste par tiårene ikke minst ved avansert bruk av
arkeologisk metode kombinert med naturvitenskap. Ny empiri er tilgjengelig, og
Gansum drøfter om denne empirien skal tolkes inn i ferdig definerte kategorier
eller om tiden er moden for at empirien også bør påvirke definisjonene. Han trekker
spesielt fram hvordan empirien knyttet til jernalderens aristokrati, sentralsteder,
sentralgårder, kongsgårder og hallbygninger fra 600 til 1000 e.Kr. har påvirket synet
på urbanitetens fremvekst i Skandinavia. En fruktbar vei videre i urbaniseringsdiskursen
vil etter Gansums syn være å kombinere mange kilder for å stille opp komplekse
tolkninger av fortiden, og at forskere aktivt deltar i hverandres grunnarbeid
og blir kjent med det teoretiske og metodiske rammeverket og går sammen om å
utvikle definisjonene.
Gansums svenske kollega Mathias Bäck spenner deretter opp det store lerretet
og betrakter tettsteder og urbanisering i et langtidsperspektiv, med referanser til
mye av den nyeste litteraturen på områdene stads- eller byarkeologi, urbaniseringshistorie
og bykultur.
Bäck tar opp viktige erfaringer med svensk stadsarkeologi gjennom de siste
tiårene og viser til at det har skjedd store endringer med hensyn til metodikk og
perspektiv. Det metodiske arbeidet med GIS-basert dokumentasjon og tverrfaglig
samarbeid i feltfasen endrer synet på hva slags informasjon som ligger i kulturlagene
og på hva stadsarkeologi kan dreie seg om.
Bäck gjennomgår storsatsingen Medeltidsstaden og målsetningene med prosjektet
drøftes mot de utfordringene samfunnet og forvaltningen står overfor i dag.
Han viser at utviklingen har gått i retning av syntesekunnskap hvor historiske kilder,
arkeologiske metoder og moderne teknologi og naturvitenskap synes å peke ut en
ny retning for forskningen. Om denne skal lykkes, mener Bäck at forskere fra de
ulike disiplinene bør ut og delta i feltarbeidet, da det er her diskusjonen om
empirien og synet på den står. Både Gansum og Bäck er dermed sterke advokater
for tverrfaglighet – helt ned i utgravningsgrøftene.
Den andre artikkelbolken gir overblikk over arkeologiske funn som kan knyttes
til handel til lands og langs vann og vassdrag, og begge artiklene demonstrerer verdien
av kartografiske metoder for å identifisere handelsplasser og handelsveier.
Arkeologen Frans-Arne Stylegar gjør i sitt bidrag en gjennomgang av utvalgte funngrupper
fra vikingtiden i Norge – gravfunn og skattefunn, som kan være indikatorer
på samtidens emporier eller sesongvise markedsplasser. Disse funntypene grupperer
seg i visse områder, som ikke alltid er sammenfallende med steder der middelalderbyer
seinere blir anlagt. Stylegar mener derfor at forklaringen på etableringen av
byene må finnes i andre samfunnsmessige sammenhenger enn de som gjorde seg
9

10
gjeldende for emporiene, og at det ikke er tale om en utvikling fra det ene til det
andre. I en viss utstrekning finner han et sammenfall mellom arkeologiske og skriftlige
kilder når det gjelder urbaniseringen i tidlig- og høymiddelalder, da særlig for
Vest- og Nord-Norge.
Marinarkeologen Pål Nymoen bringer inn et, for de fleste arkeologer og historikere
helt nytt, marinarkeologisk kildemateriale for å diskutere begrepene
sentrumsfunksjoner, tettsteder og urbanisering. Han viser at det finnes et stort og
ubenyttet materiale av denne typen fra hele landet, og at mer overgripende forskning
på dette trolig vil gi en helt annen og mer nyansert forståelse av begrepet
sentralitet. Samtidig introduserer Nymoen begrepet nettverksteder for å kunne
fange opp det mylder av større og mindre havner som fungerte innenfor et system
av stadig omskiftende lokaliteter for utveksling. Konkret viser han dette ved å ta
for seg spredningen av marint deponert brynestein fra hele Skiensvassdraget og ut
i Langesundsfjorden. Produksjonen av brynestein pågikk sammenhengende fra
800-tallet og fram til forrige århundre. Resultatet er påvisningen av en langt mer
omfattende og avansert kommunikasjonslinje for transporten av brynestein, og av
en annen type havner enn de en kjenner fra skriftlige og landarkeologiske kilder.
Både Nymoen og Stylegar bringer inn en type empiri og en type diskusjon som
hittil har vært fraværende i urbaniseringsdebatten, men som vil kunne sette denne
i et mer mangfoldig perspektiv.
Deretter gjør vi et sprang i tid. Ved å se nærmere på ulike typer tettsteder og
nye byer i tidlig nytid (ca.1500-1800), da det også finnes et ganske rikt materiale
av historiske (skriftlige) kilder, vil vi presentere en del funn som kan ha relevans
for identifisering og analyse også av tettsteder fra tidligere, kildefattigere perioder.
I tidlig nytid fantes det i Norge et stadig økende antall tettsteder utenfor
bondesamfunnet. Historikeren Finn-Einar Eliassen gir en gjennomgang av to
grupper av slike steder, i samtiden kalt ladesteder og strandsteder, for å se om og i
hvilken grad de var tettsteder, sentralsteder og kanskje byer. Han viser at det i
perioder har vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder og byer
i Norge, og glidende overganger mellom ”land” og ”by” – spredtbygd og tettbygd
– med mange overgangsformer. Vi fanger mer av virkeligheten ved å snakke om
mer eller mindre urbane fenomener. Eliassen advarer også mot å stirre oss blinde
på termer og formaliteter. Det har eksistert reelle byer – vurdert ut fra størrelse,
struktur og funksjoner – uten eller med bare begrensede formelle rettigheter og
egne styringsorganer, og under flere ulike betegnelser. Dessuten forandret begreper
innhold over tid, samme begrep kunne til dels ha ulike betydninger på samme tid.
Endelig poengterer Eliassen eiendomsforholdenes grunnleggende betydning i byer
og tettsteder.
Arkeologen Jan Brendalsmo går mer detaljert til verks i en regional studie av en
gruppe strandsteder ved Trondheimsfjorden fra vikingtid fram til slutten av 1800tallet.
De syv stedene viser seg å ha svært forskjellige historier, selv om utgangs-

punktet er temmelig identisk ved at de var gamle og store gårder, alle lå ved gode
havner, og nær samtlige lå ved munningen av et større dalføre. Noen av stedene
ble med tiden mindre tettsteder, kjøpsteder og så byer, mens andre – etter kortere
perioder med tettsteds- og utvekslingsfunksjoner – igjen ble regulære gårdsbruk.
En sannsynlig forklaring er at når et sted for utveksling etableres, er prosessen
avhengig av naturmessige, topografiske og kommunikasjonsmessige forutsetninger,
men vel så mye av sosioøkonomiske og andre samfunnsmessige forhold.
Brendalsmo mener at bybegrepet på én måte blir uinteressant i en generell diskusjon
om tettsteder og utveksling, men at det blir relevant så snart en blir tids- og funksjonsspesifikk.
Men at aktørene og deres valghorisonter bør være det viktigste.
Til slutt i denne bolken viser historikeren Sven Olofsson, gjennom en detaljert
undersøkelse av den anlagte byen Östersund omkring 1800, hvor komplisert,
mangefasettert og motsetningsfylt en bygrunningsprosess kunne være i tidlig nytid
– og utvilsomt også i tidligere, mer kildefattige perioder. I Sverige anla kongemakten
i tidlig nytid et svært stort antall nye köpstäder, ikke minst i de nordlige delene av
riket, som tidligere hadde manglet byer. En av de siste anlagte byene i denne
perioden var Östersund. Ved å ta utgangspunkt i situasjonen før 1786, ”den fas
när staden icke fanns”, er Olofsson i stand til å studere både hvordan selve anlegget
av byen foregikk og hvilke interesser og reaksjoner byanlegget mobiliserte.
Östersunds eksistens og suksess berodde i avgjørende grad på om myndighetene
og de borgerne som støttet opp om byanlegget, maktet å gi den nye byen sentralfuksjoner
som den i utgangspunktet manglet, men som til dels fantes i landdistriktet
omkring. Olofssons studie er viktig ikke minst ved å vise hvor mange og til dels
motstridende krefter og interesser som gjorde seg gjeldende ved grunnleggelsen av
en ny by.
Den siste hovedbolken handler om handelssteder, tettsteder og byer i middelalderen.
Arkeologen Reidar Bertelsen diskuterer Vågar i Lofoten i skiftende roller
som fiskevær, handelssted og kanskje by – og tilbake igjen, gjennom en periode på
tre-fire hundreår.
I en kort historisk periode kan Vágar oppfattes som noe tilnærmet et urbant
samfunn. Bertelsen finner forklaringen i at overregionale krefter på et gitt tidspunkt
hadde behov for å tilføre dette senteret et sett sentrumsfunksjoner de selv hadde
nytte av, slik at den regionale økonomi og kultur på denne måten ble trukket inn
i den overregionale. Da riksmakten på et tidspunkt hadde fått etablert andre måter
å hevde sine interesser på, endret Vágar karakter og ble igjen et sentralt fiskevær
der de regionale interesser var de dominerende. Bertelsen ser, som Brendalsmo, den
lokale og regionale situasjon i forhold til overregionale interesser, og på den måten
får de vist den dynamiske siden ved etablering og nedlegging av tettsteds- og utvekslingssteder.
Bertelsens kollega Chris Callow bruker en nærstudie av Dögurðarnes på Island
til å diskutere de islandske handelsplassenes eller utvekslingsstedenes rolle i middel-
11

12
alderen. Hans konklusjon er at de synes å ha hatt mange ulike og tildels uklare funksjoner,
som havn, men kanskje vel så mye som møtested og som et sentralt sted for
kommunikasjon. I motstening til hva mange har ment om slike små knutepunkter,
har Dögurðarnes ikke bare tjent eliten, men også en videre, lokal befolkning utenfor
storgården som stedet tilhørte. Dermed setter Callow de islandske utvekslingsstedene
inn i større debatter, om de såkalte emporiene i Nordvest-Europa i tidlig middelalder,
og om elitenes rolle og mulige kontroll over slike steder. Artikkelen blir enda ett
eksempel på komparasjon på tvers av perioder og geografiske regioner, og på ”det
samtidiges usamtidighet” – at samme eller parallelle fenomener kan opptre i liknende
utviklingsfaser, men i ulike kronologiske perioder.
I den siste enkeltartikkelen i denne samlingen gir Callows tidligere kollega i
Birmingham, historikeren Richard Holt sitt syn på norsk urbanisering i middelalderen
sett i relasjon til urbaniseringen i det øvrige Europa. Han hevder at den lave
graden av urbanisering i Norge i middelalderen ikke bare kan forklares med vanskelige
geografiske forhold og en liten befolkning, men at forskjellen i første rekke er
å finne i en økt sosial kompleksitet og en større interessespredning og spesialisering
sørover i Europa. Fraværet av disse strukturelle betingelser i Norge medførte at
produksjon og utveksling i de norske middelalderbyene i mye mindre utstrekning
enn i det sørligere Europa ble kommersialisert, og at omlandet i liten eller kun ubetydelig
grad ble trukket inn i byenes spede vareøkonomi. Denne situasjonen mener
han bekreftes ved det faktum at en lang rekke av de norske middelalderbyene fikk
et økonomisk og befolkningsmessig tilbakeslag i senmiddelalderen. Holts tolkning
avviker blant annet fra den som Knut Helle har presentert i standardverket Norsk
Byhistorie, men kan sees som et makroøkonomisk bidrag til å belyse eksemplene fra
Vágar (Bertelsen) og Trondheimsfjorden (Brendalsmo) fra et europeisk synspunkt.
Norsk byhistories nestor, professor emeritus Knut Helle opptrådte som hovedkommentator
under symposiet og har skrevet konklusjonskapittelet. Der samler
han trådene fra de enkelte artiklene og gir en helhetstolkning av de funn, konklusjoner
og teorier som de 10 artikkelforfatterne har presentert.
Denne artikkelsamlingen kan ikke fylle hele behovet for innsikt i ”den urbane
underskogen”, men den er et første forsøk på å bringe sammen mye av den kunnskap
som finnes om temaet, og en drøfting av innfallsvinkler, kilder, metoder og
teorier som kan bringe forskningen videre. På denne måten håper vi både å skape
en bevissthet om disse fenomenene og problemstillingene og å bidra til videre og
mer reflektert og målrettet forskning på området.
Definisjoner og kategorier
Stedene som behandles i denne boka, er av mange forskjellige typer. Felles for de
fleste er at de har relasjoner og sammenhenger med agrarsamfunnet, samtidig som

det er bånd og nettverk knyttet til en økonomisk og administrativ maktsfære som
kan gå langt ut over lokalsamfunnet. Utveksling mellom ulike sfærer synes disse
stedene å ha til felles, og nettopp det gjør dem ekstra interessante å studere.
Byer defineres gjerne ut fra en kombinasjon av strukturelle og funksjonelle
kriterier. En by har en permanent, relativt tett bebyggelse og en bofast befolkning av
en viss størrelse. Den vil ha en økonomisk struktur preget av spesialisering og virksomheter
utenom primærnæringene, en sosial struktur preget av arbeidsdeling og
spesialisering, og ofte (men ikke alltid) en egen rettslig-administrativ struktur, atskilt
fra omlandets. Videre er byen kjennetegnet av en allminnelig, flersidig sentralfunksjon.
Endelig vil de aller fleste byer inngå i nettverk med andre byer. 4 Ulike steder vil
oppfylle disse kravene i større eller mindre grad, og det vil i alle samfunn med urbane
fenomener være en gråsone mellom ”byer” og ”ikke-byer”.
De stedene som drøftes i denne boka, kan defineres som steder som ikke fullt ut,
eller bare på ett eller noen få områder, oppfyller kriteriene for å kunne regnes som
byer. I litteraturen har det tradisjonelt vært regnet med tre hovedkategorier av slike
steder, selv om de fleste stedene vi er opptatt av, tilhører mer enn én av disse
kategoriene:
For det første har vi det vi med et generelt begrep kan kalle utvekslingssteder –
handelsplasser og handelssteder, markeder, kaupanger, men også omlastingssteder.
Disse er oftest sesongpreget, enten i kontinuerlig eller regelmessig funksjon, som
regel i bruk i sommersesongen, men kanskje bare på ett bestemt eller enkelte faste
tidspunkt i året. 5 De kan være meget gamle, men kan også ha oppstått på et bestemt
tidspunkt i nyere tid. Og de kan ha fungert langt opp mot eller t.o.m. i vår tid,
eller ha blitt nedlagt eller relokalisert av ulike grunner – endrede naturforhold, nye
handelsruter, endrede maktforhold, politiske vedtak.
Den andre kategorien kan betegnes anløpssteder. 6 De er eller har vært havner,
egnede steder langs kysten eller ved større innsjøer, der skip eller båter kunne finne
ly mot uvær og grov sjø, eller også mot fiender og konkurrenter. Det kunne dreie
seg om bukter og fjorder, elvemunninger og strender. Oftest var det i hvert fall i
utgangspunktet naturlige havner, men de kunne også være anlagt eller forbedret
ved bygging av moloer, forsvarsanlegg, brygger, båtopptrekk, naust og sjøbuer. 7
Også anløpsstedene kan være gamle eller unge, stabile over lange perioder eller tatt
i bruk og oppgitt igjen. Tilsanding og oppgrunning, landhevning og erosjon kunne
skape eller ødelegge et anløpssted, noen ganger på kort tid, men det samme kunne
endringer i bosetting, handelsmønster, skipsteknologi eller navigasjon. 8
4. Helle et al. 2006: 11-19.
5. S.M. Sindbæk, Ruter og rutinisering. Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa. København 2005.
6. J. Ulriksen, Anløbspladser. Besejling og bebyggelse i Danmark mellem 200 og 1100 e.Kr. Roskilde 1998.
7. E. Elvestad, Skjulte havner – Førreformatoriske havner i Rogaland. Stavanger Museums årbok, årg.110
(2000). Stavanger 2001: 5-40. Jfr. Ulriksen 1998.
8. H. Berg, L. Bender Jørgensen og O. Mortensen, Sandhagen: Et langelandsk fiskerleje fra renaissancen.
Rudkøbing 1981.
13

14
For det tredje kan vi snakke om tettsteder: konsentrasjoner av hus og beboere i
form av husklynger, strandsteder, småbyer og liknende. De kan finnes som – i hvert
fall tilsynelatende – rent agrare miljøer som klyngetun og landsbyer, som fiskevær
eller fangstboplasser, eller som ensidige produksjonssteder, som jernverks- eller sagbrukssamfunn.
Men de mer interessante ut fra vårt perspektiv er steder som har
hatt sentrumsfunksjoner av ulike slag, som kirkesteder, kongsgårder, ladesteder,
handels- og gjestgiversteder og andre ”servicesentra” for et distrikt eller et omland.
Slike steder er knutepunkter i landskaper, som både er integrert i agrarsamfunnet,
men som utøver funksjoner ut over det samme.
De fleste av stedene som behandles i denne boka vil i hvert fall ha to av disse
kjennetegnene. De kan også betegne stadier i en funksjonell og/eller strukturell
utvikling, slik vi ser det på flere av vikingtidens og middelalderens kaupanger og
på mange av ladestedene i tidlig nytid: Ved en god havn kunne det oppstå et
sesongmarked som etter hvert kunne få mer permanent bebyggelse og bli til et lite
tettsted eller til og med en by. 9
Om vi ser nøye på de tre hovedkategoriene og konkretisering og eksemplifi -
sering av dem, er det noe flyktig og dynamisk over disse fenomenene. De lar seg
ikke fange i fastsatte modeller som fungerer løsrevet fra tid og rom, uten at det må
opprettes unntak eller mange kategorier. De ulike kategoriseringene fungerer
kanskje best om de settes inn i en sosiopolitisk kontekstuell ramme. Det kan hende
at ønske om kategoriseringer og definisjoner gjør arbeidet vanskelig om målet er å
gi treffende analyser og utsagn om et fenomen i et langtidsperspektiv. Det kan også
være et spørsmål om det er ett eller flere fenomen som studeres.
Funksjoner, strukturer og grader av urbanisering
Som vi har sett, ville en by normalt være et sentralsted på ett eller helst flere områder
– økonomisk, politisk/administrativt, kulturelt – for et større eller mindre omland
eller oppland. Samtidig kunne byen være et knutepunkt for ulike strømmer – av
folk, varer, betalingsmidler, impulser og informasjon. Det vil også ha vært tilfelle
med de stedene vi fokuserer på i denne boka. De utgjør strukturer og innehar funksjoner
som skiller dem fra omgivelsene de ligger i. Dette gjør at de stedene som tas
opp i denne boka, hører med i debatten om urbaniseringen. De har ikke utgjort et
kjernemateriale i debatten, men nettopp derfor vil et fokus på disse fenomenene
kunne bidra til å belyse urbaniseringsprosessene på måter som kan gi diskursen ny
næring og forhåpentlig nye perspektiver.
Mange av eksemplene i boka viser at steder har hatt urbane funksjoner som
har vært spredt på forskjellige lokaliteter innenfor et relativt begrenset område. Slike
steder kan ha hatt havn, marked, håndverksproduksjon og maktutøvelse på ulike
9. Se artiklene av Bertelsen, Brendalsmo og Eliassen i denne boka.

lokaliteter, men med en geografisk nærhet som likevel indikerer en sammenheng
mellom dem. I slike tilfeller kan vi snakke om sentralområder 10 eller former for
desentralisert urbanisering. I visse tilfeller ble en av disse funksjonene viktigere enn
de andre, og et reelt sentrum ble bygd ut til by. Hvis prosessen fant sted på en helt
ny lokalitet i nærheten av de gamle, kan det være rimelig å behandle fenomenet
som del av en kontinuitet eller en suksesjon.
”Protourbanisering” er blitt brukt som betegnelse på et forstadium til den
”egentlige” urbaniseringen, dannelsen av byer i høymiddelalderen og seinere. Men
begrepet kan ofte være misvisende. Mye av ”Den urbane underskogen” som vi er
opptatt av, besto av steder som aldri utviklet seg til byer, og som ikke kan forstås
som kimer eller anløp til byer. Da mister vi blikket for deres egenart og står i fare
for å forstå dem som mislykkede eller ”aborterte” byforsøk. Dette yter ikke variasjonsbredden
og den fascinerende empirien rettferdighet.
Sentrale steder hvor mange av maktens funksjoner er lokalisert, kan i enkelte
tilfeller ha vært levninger av tidligere byer, som har blitt nedlagt, relokalisert eller
som av en annen grunn har opphørt å fungere som by. Det gjelder mange av de
små kaupangene fra middelalderen, som Steinkjer, Levanger, Veøy, Borgund og
Lusa-kaupangen i Sogn, men også viktige (men ikke store) byer som Hamar og
Borg (Sarpsborg) i tidlig nytid.
I den andre enden av skalaen har vi formelle byer, det vil si steder som har hatt
formelle kjennetegn på å være byer med særskilte byprivilegier eller som har vært
omtalt med formelle bybetegnelser som kjøpstad eller liknende. Disse formelle
byene behøver ikke i starten å ha bystruktur, byfunksjoner eller den befolkning
(størrelse og sammensetning) som vi forventer av reelle byer. I mange tilfeller har
slike formelle byer med tiden utviklet seg til reelle byer i tråd med de kriteriene
som er nevnt ovenfor. Det skjedde for eksempel med de nordnorske stedene som
fikk formell kjøpstadsstatus fra slutten av 1700-tallet (Hammerfest, Vardø, Tromsø
og Bodø). Det politiske siktemålet var at de skulle utvikle seg til byer, hvilket også
skjedde, men først et godt stykke ut på 1800-tallet. Noen formelle byer maktet
aldri å utvikle seg til bysamfunn, fordi forholdene (befolkningsgrunnlag, produksjon,
handelsmønster, politiske forhold) ikke lå til rette for det. Også reelle byer
kunne gå til grunne etter en blomstringsperiode, slik vi alt har sett.
Tilnærminger, kilder og metoder
Tre viktige metodiske og teoretiske tilnærminger ligger til grunn for denne
artikkelsamlingen og har vært den viktigste drivkraften bak både symposiet og boka.
Den første er tverrfaglighet: Forholdet mellom arkeologer og historikere som har
arbeidet med førmoderne urbanisering har ofte vært preget av avstand, revirkamp,
10. Helle m.fl. 2006: 37, 40.
15

16
manglende dialog og av og til direkte fiendskap. Selv om det finnes eksempler på
det motsatte, er det dessverre mer typisk at middelalderhistorien for noen av våre
største byer har vært skrevet separat av historikere og arkeologer, med hovedvekt
på ulikt kildemateriale (gjenstander kontra tekst) og munnende ut i omtrent
samtidige, parallelle publikasjoner i Oslo (1991) og Trondheim (1994/1997). 11
Dessuten har det vært en klar tendens til at den tidligste urbaniseringshistorien (for
eksempel for Kaupang) har vært helt overlatt til arkeologene, mens disse har vært
nesten totalt fraværende i de etterreformatoriske byhistoriene. Skal vi komme videre
– i hele den førmoderne urbaniseringshistorien – må alle kilder, alle metoder og
alle teorier tas i bruk. Og da er tverrfaglig åpenhet, dialog, kunnskap og samarbeid
helt avgjørende. Heldigvis ser vi nå flere eksempler på dette. Knut Helle har lenge
vært en foregangsmann, en historiker som har satt seg grundig inn i og utnyttet
arkeologisk kildemateriale og arkeologisk innsikt i sitt arbeid med middelalderbyenes
historie gjennom en mannsalder. Det nystartede og flerfaglige forskningsprosjektet
om etterreformatorisk byarkeologi i NIKUs regi er også et lovende signal.
For det andre har vi stor tro på en tverrperiodisk tilnærming, ved at urbanisering
i yngre, mer kilderike og bedre dokumenterte perioder kan kaste lys over fenomener
som vi bare har bruddstykker eller aner omrisset av i eldre perioder. Men mer enn
det: Godt dokumenterte omstendigheter omkring for eksempel anlegget av en ny
by i et jordbruksområde på 1700-tallet, slik Sven Olofsson viser i sin artikkel om
Östersunds grunnleggelse, kan hjelpe oss til å forstå hvilke prosesser – og ulike
interesser – som kan ha vært i spill også ved eldre byanlegg, der slike forhold ikke
kan dokumenteres direkte. Slik sett blir den tverrperiodiske tilnærmingen et
grunnlag for å videreutvikle en hevdvunnen praksis som retrospeksjon som historisk
og arkeologisk metode. Men det er viktig å unngå en entydig evolusjonistisk tenkning
som eneste retningsgiver i vår tilnærming. Tvert imot bør aktørperspektivet
komme sterkere inn i diskusjonen av sentrumsdannelser i førreformatorisk tid
gjennom velargumenterte analogier. Samtidig kan søkelyset rettes sterkere mot det
mangfold av aktører som nødvendigvis må ha vært involvert i slike prosesser også i
denne perioden.
Men tverrperiodisk tenkning kan også anvendes i omvendt retning: Teorier og
metoder fra forskningen om de eldste bydannelsene kan, ved å anvendes på 15-,
16- og 1700-tallets nye byer, kaste nytt lys over disse, samtidig som en sammenlikning
mellom ny urbanisering i to ulike perioder kan gi ny innsikt i begge, og en
mulighet for å utvikle, prøve ut og kontrollere metoder og teorier på et mye bredere
11. E. Schia, Oslo innerst i Viken. Oslo 1991. A. Nedkvitne og P.G. Norseng, Middelalderbyen ved
Bjørvika. Oslo 1000-1536. Oslo 2000 (originalutgave som Bind 1 av Oslo bys historie. Oslo 1991).
A. Christophersen og S.W. Nordeide, Kaupangen ved Nidelvea: 1000 års byhistorie belyst gjennom
de arkeologiske undersøkelsene på folkebibliotekstomten i Trondheim 1973-1985. Oslo 1994. G.
Authén Blom, Hellig Olavs by 997-1537. Trondheims historie, bd.1. Trondheim 1997. K.Helle,
Kongssete og kjøpstad.- fra opphavet til 1536, Bergen bys historie, bd.1. Bergen 1982 er et hederlig
unntak.

og mer variert kildemateriale. Spesielt er dette viktig i forskning på et fenomen som
”den urbane underskog”, som har etterlatt seg færre spor, har fått mindre oppmerksomhet,
både i samtidspolitikk og i forskning. ”Den urbane underskog” har i
mye mindre grad enn byene vært gjenstand for metodeutvikling og teoridannelse.
Derfor – og helt selvsagt – er komparasjon det tredje hovedelementet i vår
tilnærming og et helt grunnleggende metodisk fundament. Vi må sammenlikne på
tvers av landegrenser, fag og perioder. Men komparasjonen må ha en solid faglig
(det vil si tverrfaglig) og metodisk-teoretisk basis, slik at vi unngår å sammenlikne
det usammenliknbare. Dette er et hovedanliggende med utgivelsen av denne
artikkelsamlingen. Formålet med komparasjon må være å vinne ny innsikt gjennom
å sammenlikne beslektede fenomener – eller ulike fenomener som har visse felles
trekk i seg selv eller i sin bakgrunn. Dermed kan det være fruktbart å sammenlikne
fenomener som i utgangspunktet ligger langt fra hverandre i tid, rom og framtreden
– bare man passer på at ikke alt er forskjellig! På det punktet kan urbaniseringshistorien
som et velutviklet fagområde være oss til stor hjelp. Ulike fenomener som
alle kan oppfattes som uttrykk for noe urbant, kan fruktbart sammenliknes og innpasses
i større metodiske og teoretiske byggverk. Den tidligere omtalte åpenheten
må også gjelde overfor ulike former for urbanitet. 12 Som den svenske økonomen
Ulf Jonsson har uttrykt det: ”Bakom denna jämförande strategi ligger den bestemda
föreställningen, att sociala strukturer och prosesser aldrig uppträder i exakt samma
form, men att det bakom dem kan finnas en likartad uppsättning av orsaker.” 13
Det endelige kravet er derfor at forskningen må være kontekstuell: de fenomenene
vi er opptatt av, må ikke studeres isolert, men i sine fysiske, økonomiske, sosiale,
politiske og kulturelle sammenhenger. Bare slik kan vi håpe at nye tilnærminger
ikke bare vil gi oss nye kunnskaper, men ny forståelse.
Veiene videre
Dette arbeidet ønsker vi å se like mye som en ny start som en fortsettelse av debatten
om utvikling av urbanitet. Det er behov for nye perspektiv, kanskje også nye
begrepsdefinisjoner og presiseringer av hva som er mulig og ønskelig å sammenligne.
Det er en erkjennelse i de ulike fagleirene av at proteksjonisme og faglige
grensetrekking ikke er veien å gå i framtiden. Bidragene i boka understreker dette
entydig, og det er dermed håp om nye konstellasjoner av fagfolk, i felt som på
symposier, kort sagt der kunnskapen skapes, der kunnskaper, metoder og teorier
12. Et ferskt norsk innspill i debatten om komparasjon som metode er Leidulf Melve, Komparativ historie:
ei utfordring for historiefaget? (Norsk) Historisk Tidsskrift, bd.88, 2009: 61-80. Eliassen 1999
eksemplifiserer flere ulike former for komparasjon, se spesielt s.37-40. Se også Matthias Bäcks artikkel
i denne boka.
13. U. Jonsson: Komparation: en strategi för att fånga breda samhälleliga förändringsmönster och processer,
i Från vida Fält. Festskrift til Rolf Adamson. Stockholm 1987: 125-143.
17

18
møtes og brytes. Der kan tverrfaglighet, kildekritikk og forståelse utvikles i et klima
som er preget av gjensidig respekt, noe som i sin tur vil kunne skape en åpnere og
mer ydmyk form for diskurs.
Vi ønsker og håper at denne boka vil bli lest ikke bare av de som allerede er
velorientert i fagfeltet, men også av yngre forskere som kan bringe med seg nye
innfallsvinkler og er mindre fanget av faglige fordommer enn sine forgjengere.
Bokas form og temaer skulle være velegnet både for undervisning på universiteter
og høgskoler og som grunnlag for faglige og mer allmenne debatter.
English summary
Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen, Terje Gansum: The urban undergrowth.
Introduction
This book is the outcome of a symposium at Midgard Historical Centre in Vestfold,
Norway, in 2007. The purpose of the symposium, and of this book, has been to
bring together historians, archeologists and others with expertise in the field, to
compare notes and ideas about the smaller urban or semi-urban places in the urbanrural
continuum – markets and other places of exchange, harbours and ports,
coastal villages and micro or embryonic towns. These have been partly neglected,
and partly poorly understood by scholars, and a fresh impetus for research and
interpretation is required. This we aim to provide by editing this cross-disciplinary,
cross-period collection of studies, written by leading scholars – archaeologists and
historians – on such places in Norway and in a wider Nordic context, from the
Viking Age to the eve of industrialization. The cross-disciplinary approach, from
the “dirty work” in the trenches to the formulation of new concepts and grand theories,
is required to bring together all sorts of expertise to bear on all kinds of sources
and phenomena in an effort to provide as “total” and many-facetted interpretations
as possible. The cross-period format has been designed to allow cross-fertilization
between research in different pre-industrial periods, and specifically to see how and
to what extent results and interpretations from later periods with a broader, richer,
and more “complete” source material can throw light on or provide theories and
models for earlier, less well-endowed periods. Finally, it is our view that future
research, like the best examples from the past, must be contextual – bringing in the
physical, economic, social, political and cultural background to provide not only
new knowledge, but a new understanding as well.

Rurale strukturer, urbane funksjoner
og definisjonsdiskurser
Terje Gansum
Hvem kan avgjøre hva som er en by? Med dette utgangspunktet har jeg forsøkt å
rette oppmerksomheten mot hvordan diskursen om emnet må ses i sammenheng
med hvem som har definisjonsmakt. De med definisjonsmakt avgjør hva som anses
som relevant empiri. Med dette som et utgangspunkt rettes fokus mot aristokratiets
tilholdssteder i perioden 600-1000 e.Kr. Hvilke strukturelle og funksjonelle
aspekter er å finne på disse plassene? Målsetningen er å undersøke gråsoner og analysere
den akademiske diskursen om urbanisering fra mange posisjoner.
Hva definerer en by (sv. stad)?
Spørsmålet blir ofte stilt, og svarene som avgis, henviser de søkende til et sett
begreper og kriterier, som har gått igjen i flere tiår. 1 En by innehar visse kjennetegn
hvor sentralitet er et nøkkelord. Videre utgjør stedet et historisk administrativt og
religiøst styringssentrum, som i vår tid kan suppleres med kulturelle sentralfunksjoner.
2 For å presisere kriterier som legges til grunn for å definere noe som en by,
tar jeg utgangspunkt i Knut Helles oversikt fra 2006, side 17:
1) Byer har fysisk struktur med tettere bebyggelse enn landet rundt.
2) Byer har økonomisk struktur i form av spesialisering i handel, håndverk, industri
og tjenesteyting i forhold til den mer primære næringsdriften i landdistriktene.
3) Byer har sosial struktur, hvor forskjellige grupper av spesialister har bodd tettere
sammen og dannet mer sammensatte og dynamiske miljøer.
4) Byene har ofte egen rettslig- administrativ struktur med egne styringsorganer,
administrasjon og domstoler.
1. K. Helle og A. Nedkvitne, Sentrumsdannelser og byutvikling i norsk middelalder. i G. Authen Blom
(red.), Urbaniseringsprosessen i Norden. Del. 1, Oslo 1982, 37-134; B. Solli, Norske middelalderbyer
og bydannelse. Et arkeologisk utsyn. Viking 1989, LII: 133-143; B. Ambrosiani & H. Clarke, Vikinga -
städer. Höganäs 1993.
2. K. Helle, Innledning. Byen som historisk fenomen. i Norsk byhistorie, Oslo 2006: 9-19.

20
Helle peker på et springende punkt i argumentasjonen:
Til hvilket nivå må den urbane strukturen være utviklet for at vi skal regne med
virkelige byer? Hvor tett og omfattende bebyggelseskonsentrasjon, hvor stor
befolkning, og hvor høy grad av økonomisk spesialisering, og hvor stort innslag
av spesialgrupper i den sosiale strukturen? 3
Hva er nødvendig å kreve av et kildemateriale for å kalle det for en by? Hvilket
nivå eller standard skal kildene samles på og hvem skal svare på spørsmålene? I følge
Helle skal spørsmål besvares av et ”vi”, som kan skille ut virkelige byer. Retorisk
dukker spørsmålet om mindre virkelige byer er en mulig kategori? Det er på dette
nivået nødvendig å bringe inn vitenskapsteori i analysen av hvordan en kategori
blir etablert fremfor en annen. Hvem har den nødvendige definisjonsmakt til å
bestemme mellom by og ikke-by? Denne artikkelen opererer innenfor et rasjonelt
vestlig forskningsparadigme, og jeg gjør ikke noe krav på at diskursen skal bevege
seg mot en ytre grense for normalvitenskap. Det blir med andre ord en analyse av
makten som står bak valg, og bortvalg, av kriterier, i produksjonen av kategorier.
Med nye undersøkelser av Kaupang i Vestfold 4 , lå det til rette for interessante
diskusjoner av tidlig urbanitet, også innenfor det som ble Norge. Empirien ble
framlagt, og det i en monumental form som i seg selv var et argument i det politiskøkonomiske
ordskiftet om by og identitet. 5 Definisjonen av hva som må til for å
være en by lå klar og ventet på de nye kildene. Ville Kaupang regnes som en vikingtids
by etter de siste utgravningene? Tema var satt på dagsorden allerede ved
publiseringsfeiringen av bind 1. Der trakk Knut Helle slutningen at Kaupang ikke
var en by. 6
Hva er det som gjør denne diskursen så lite tilfredsstillende? Nettopp det skal
jeg søke etter i denne artikkelen. Stefan Larsson har stilt spørsmålet om våre
stivnede administrative definisjoner først og fremst favner eldre problemstillinger
som ser byen ovenfra i et fugleperspektiv. 7 Det kan neppe være tvil om at det var
vesensforskjellig å bo, arbeide og leve tett på hverandre i en by, enn på bondegårder
på landsbygda. Det bør være mulig å stille spørsmål om ikke hele livsformen,
urbanismen, er vesensforskjellige fra gårdslivet, for det kan da ikke være de
administrative funksjonsområder som utgjør forskjellen mellom ruralt og urbant
levesett? 8 Men hvorfor er dette så lite framme i diskursen om urbanitet?
3. Ibid: 17.
4. D. Skre, Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Volume 1. Aarhus,
Oslo 2007.
5. Sindbæk 2007:331 (anmeldelse av Skre 2007). KUML, Kaupang i Skiringssal: 329–331.
6. K. Helle, Kaupang i Skiringssal. Historisk tidsskrift 2007 bind 86: 630 ff.
7. S. Larsson, Den mänskliga staden? i S. Larsson (red.), Nya stadsarkeologiska horisonter, Lund 2006: 47.
8. Ibid: 48; K. Helle, Fra opphavet til omkring 1500. i Norsk byhistorie, Oslo 2006: 119.

Her står vi ovenfor en problemstilling som har mange innganger og ikke rent
få utganger. For hvilke diskurser føres? Er det diskursen om livsform, analytisk
strukturert bebyggelse eller summen av administrative funksjoner og definerte
grader av sentralitet? Hva er det som utgjør kjernen i, og grensene for, det vi
definerer som stad/by og eller urbanitet? Hvorfor er det knyttet så mye følelser til
nettopp denne diskursen i norsk forskningssammenheng?
Alternative teorier om byenes tilblivelse har vært et sentralt tema i diskursen.
Historikerne i middelalder valgte å peke ut den kongen som skulle ha anlagt byen,
om de hadde behov for en forklaring på byens oppkomst. Det var kanskje en
pragmatisk løsning som pekte på aristokratiet og hvor de valgte å personifisere dette.
Konger ledet samfunnene i Skandinavia lenge før de hadde byer, og kongens lederskap
betinget at de utøvde mange av de maktfunksjonene som kreves for å definere
en by 9 . Kirken ble også tildelt en sentral rolle i bygging av byer 10 , men de stedene
som først ble byer, ble det hevdet, hadde grodd opp av bønders, stormenns og fjernhandelsmenns
behov for vareutveksling, den såkalte strandstedsteorien 11 . Teoriene
er applisert på de norske middelalderbyene og ingen teori har hittil inntatt en
dominerende rolle.
Kongsgårder; sentrale steder i et begrepsmessig grenseland
I arbeid med byer og urbanitet dukker det opp spørsmål om hvem som behøver,
og kan, anlegge en by? Mye tyder på at det er aristokratiet som har nødvendige
motiv og ressurser. Hvordan var deres rolle i samfunnet og hvor fikk de sine ideer
i fra? I denne artikkelen skal jeg peke på noen aspekter ved kongsgårdenes strukturer
og funksjoner. De befinner seg, slik jeg ser det, i et klassifikatorisk grenseland.
Struktur og funksjon er to helt sentrale begreper som utgjør hver sin akse som
urbaniseringsdiskursen har kretset omkring 12 . Mye av definisjonsarbeidet har tatt
utgangspunkt i disse begrepene. Struktur og funksjon er gjort til akser som har
rammet inn tankefigurene, som har strukturert kildetilfang og kildeutvalg. Valg av
nettopp disse begrepene har språklig vært med å forme grensene for debatten.
Struktur kommer av latinske struere som betyr å bygge eller ordne. Det er måter
som noe er satt sammen på, gjerne i form av et repetitivt mønster. I urbaniseringsdiskursen
knyttes strukturbegrepet gjerne til ordnet og tett bebyggelse. Funksjon
er også et latinsk ord; fungere, som betyr virksomhet, gjøremål, tjeneste eller oppgave.
I urbaniseringssammenheng knyttes funksjon til maktens virksomhetsfelt;
9. G. Storm, De kongelige byanlæg i Norge i middelalderen. Samfunnsmaktene brytes. Oslo 1969: 389-
392.
10. E. Bull, Om oprindelsen til Oslo og de andre gamle norske byene. St. Halvard 4, Oslo 1920: 65-80.
11. P. S. Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130. Oslo 1977.
12. Helle 2006: 18.
21

22
Figur 1. En grafisk utforming av det teoretiske rammeverket for urbaniseringsbegrepet. Etter Helle
2006:18.
militært herredømme som ivaretar innbyggere og besøkende, utøvelse av jurisdiksjon,
ansvar for offentlig kult og innkreving av skatter.
Sosiale strukturer med slike funksjoner skal være i helårs drift, med annerledes
produksjon og konsumpsjon, og de skal være avgrensbare overfor andre sosiale
strukturer i en samfunnsanalyse for å regnes som en by, dvs. en urban struktur 13 .
Det er et spørsmål om 8 eller 9 måneders aktivitet per år er mulig å skille fra helårs
drift med det kildemateriale forskerne besitter? Hvilke operasjonelle kriterier velges
ut som kategoriserende for helårs drift? Er det ildsted i hvert hus eller produksjonsavfall
som kan relateres til ulike sesonger? Er det de naturvitenskaplige analyser av
insektfauna? Det er åpenbart at det innenfor det fysiske strukturbegrepet finnes
vage grenser for kategori inndeling.
Hva da med rurale strukturer som rommer funksjoner som inngår i definisjonsgrunnlaget
for begrepsdannelse som har preget urbaniseringsdiskursen i Skandinavia?
Utgangspunktet er jernalderens aristokratiske residenser i yngre jernalder 14 .
Arkeologien på disse sentalgårdene speiler aktører som har de nødvendige ressursene
og behovene for å skape og bygge de sosiale strukturene som vi kjenner fra byene.
Det er vanskelig å se bort fra at aristokratene har mye med den gryende
urbaniseringen å gjøre 15 . Da er vi over på det sosiale strukturbegrepets definisjons-
13. Helle og Nedkvitne 1982
14. J. Callmer, Aristokratisk präglade residens från yngre järnåldern i forskningshistorien och deras problematik.
i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), ”Gick Grendel att söka det höga huset” Arkeologiska
källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: 11-18; J.
Callmer, Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late Iron
Age. i B. Hårdh (red.), Uppåkra. Centrum och sammanhang. Lund 2001: 109-138.
15. Callmer 1997; A. Andrén, ”Från antiken till antiken: Stadsvisioner i Skandinavien före 1700”. i
Staden, himmel eller helvete: tankar om menniskan i staden, Stockholm 1998: 142-93.

innehold. Hvilke kriterier skal få råde grunnen her? For å belyse tema har jeg valgt
å se nærmere på de skandinaviske aristokratenes sentalgårder, for det synes å være
noen interessante sammenhenger mellom dem og de urbane strukturene.
Etter min mening er en fruktbar inngang i dette materialet å ta utgangspunkt
i tiårene mellom 550 og 600 e.Kr. i Skandinavia 16 . I denne korte perioden skjer det
store endringer i materiell kultur og mye tyder på at det foregår en samfunnstransformasjon
17 . Makt ble konsentrert gjennom sentralisering av ressurser 18 . Aristokratiet
definerer et organisatorisk selvbilde og plasserer seg selv i forhold til ære,
minner og monumenter 19 . Haller blir reist på stormannsgårder mange steder i
Skandinavia, og det etter ganske fastlagte mønstre, og i denne sammenheng kan vi
gjerne bruke begrepet struktur for å tydeliggjøre temaet 20 . Utviklingen fortsetter på
700 og 800-tallet og sentralgårder og store jordegods utgjør maktens knutepunkter
i landskapet 21 .
Aristokratiske miljøer og storgårder har vært gjenstand for omfattende forskning
de siste 15 årene. Begreper som sentralsteder og sentralgårder er blitt brukt,
og hallene inngår som komponenter i analysene av den yngre jernalderens maktelite
og deres rolle i samfunnsorganiseringen 22 . I Danmark er det påvist slike miljøer på
Sjælland for eksempel på Tissø 23 , Gamle Lejre 24 og Toftegård 25 . I Sverige er Slöinge 26 ,
Uppåkra 27 , Järrestad 28 , Fornsigtuna 29 , Helgö 30 , Lunda 31 , Huseby 32 og Gamla Upp-
16. B. Solberg, Jernalderen i Norge. Oslo 2003: 197; B. Söderberg, Järnålderns Järrestad. Bebyggelse,
kronologi, tolkningsperspektiv. i B. Söderberg (red.), Järrestad, Göteborg 2003: 127.
17. G. Helgen, ODD og EGG. Bergen 1980; Solberg 2003.
18. L. Hedeager, Danernnes land. Gyldendal og Politikens Danmarks historie Bd 2. København 1988.
19. F. Herschend, The idea of good. Uppsala 1998; F. Hersend, Journey of Civilisation. Uppsala 2001.
20. Callmer 1997; Skre 2007
21. M. Riddersporre, Large farms and ordinary villages. Perspectives on Uppåkra. i L. Larsson, & B.
Hårdh (red), Centrality – Regionality. Lund 2002: 139-156.
22. F. Hersend, The Origin of the Hall in Southern Scandinavia. TOR 1993, 25: 175-199; F. Herschend,
Livet i hallen. Uppsala 1997; Knut Helle 2007:632 påpeker at den arkeologiske bruken av begrepet
sentralsted ikke overnesstemmer med Christallers “knesatte” definisjoner fra 1930-tallet. Jeg velger å
bruke sentralgård som begrep.
23. L. Jørgensen, Kongsgård – kultsted – marked. Overvejelser omkring Tissøkompleksets struktur og
funktion. i K. Jennbert, A. Andrén, C. Raudevere (red.), Plats och praxis – studier i nordis förkristen
ritual. Lund 2002: 215-247.
24. T. Christensen, Hallen i Lejre. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), ”Gick Grendel att söka det höga
huset” Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg
1997: 47-54.
25. S.Å. Tornbjerg, Toftegård – en fundrig gård fra sen jernalder og vikingetid. i L. Larsson, & B. Hårdh
(red.), Centrala platser. Centrala frågor. Samhällsstrukturen under järnåldern. Lund 1998: 217-232.
26. L. Lundqvist, Slöinge – en stormannsgård från järnåldern. i L. Lundqviskt, K. Lindblad, A-L, Nielsen,
L. Ersgård (red.), Slöinge og Borg. Stormannsgårdar i öst och väst, Linköping 1996: 9-52; L.
Lundqvist, Järnålderns centra – exempel från Halland och Västgötland. Göteborg 2000; L. Lundqvist,
Slöinge 1992-96. Undersökningar av en boplats från yngre järnålder. Göteborg 2003.
27. L. Larsson, & B. Hårdh, Kulthuset i Uppåkra. i A. Andrén, & P. Carelli (red.), Odens öga – mellan
människor och makter i det förkristna Norden. Helsingborg 2006: 176-182; L. Larsson, Ritual building
and ritual space. i A. Andrén, K. Jennbert, C. Raudevere (red.), Old Norse religion in long-term
perspective. Lund 2006: 248-253; L. Larsson, The Iron Age ritual building at Uppåkra, Sothern
Sweden. Antiquity 2007, 81: 11-25.
23

24
sala 33 , steder hvor det er påvist miljøer med funn som klart peker på aristokrati 34 .
Også miljøer i Norge er undersøkt blant annet Borg i Lofoten 35 , og hallen på gården
Huseby i Tjølling i Vestfold 36 . Borre har ved sine storhauger og funn vært et sted
som har innehatt en rolle i østnorsk sammenheng. Plassen er blitt framstilt som
nekropol for et senter med sete ca 20 km vest og inn i landet fra Borre 37 . Det ble
høsten 2007 påvist to hallbygninger på Borre 38 . Det betyr at bebyggelsen nå er plassert
på Borre og at stedet stiller i en særlig posisjon i østnorsk sammenheng som
maktsenter i over 300 år 39 .
Makt er metaforisk, og disse sentralgårdene framstår som steder hvor den aristokratiske
makten utkrystalliseres og vises. Det jordeiende aristokratiets selvbevissthet,
ligger som en forutsetning for vikingtidens ekspansjon, og deres
residenser speiler viktige strukturer og funksjoner:
Det skulle till exempel kunne röra sig om stora kungsgårdar där livet under
långa perioder verkligen var livet i ett residens med representativa byggnader,
iögonfallande konsumption, specialiserad produktion av skickliga smeder och
väverskor och med ett särskildt ceremoniell med både värdsligt och religiöst
28. Söderberg 2003
29. A. Hedman, Platåhusen. i B. Andersson, D. Damell, J. Norrman (red.), Fornsigtuna. En kungsgårds
historia, Uppland 1991: 58-74.
30. W. Holmqvist, Helgö – den gåtfulla ön. Stockholm 1969; W. Holmqvist, Vikingar på Helgö och
Birka. Stockholm 1980.
31. G. Andersson, J. Dunér, S. Fritsch, L. Beronius Jörpeland, E. Skyllberg, Att föra gudarnas talan. Riksantikvarieämbetet
Arkeologiska Undersökningar Skrifter 55. Stockholm 2004; E. Skyllberg, Gudar
och glasbägare – Järnåldersgården i Lunda. i G. Andersson, & E. Skyllberg (red.), Gestalter och gestaltningar.
Stockholm 2008: 11-63.
32. T. Ekman, Item Husaby in Niericia. i M. Olausson, (red.), En bok om Husbyar. Stockholm 2000:
9-38.
33. W. Duczko, Arkeologi och miljögeologi i Gamla Uppsala. Uppsala 1993; W. Duczko, Arkeologi och
miljögeologi i Gamla Uppsala. Volum II. Uppsala 1996; E. Nordahl, …templum quod Ubsola
dicitur… i arkeologisk belysning. Uppsala 1996.
34. O. Kyhlberg, Epilog og vision. i H. Göthberg, O. Kyhlberg, A. Vinberg (red.), Hus & gård.
Artikkeldel. Stockholm 1995: 179-191. Callmer 1997, 2001
35. G.S. Munch, O.S. Johansen, E. Roesdahl, Borg in Lofoten. A Chieftain’s farm in North Norway.
Lofotr, Vikingmuseet i Borg, Trondheim 2003.
36. Skre 2007: 231-242
37. D. Skre og F.A. Stylegar, Kaupang vikingenes by. Kulturhistorisk museum. Oslo 2004.
38. I. Trinks, P. Karlsson, A. Eder-Hinterleitner, K. Lund, L-I. Larsson, Archaeological prospection -
October 2007. Borreparken. Rapport. UV Teknik. Swedish National Heritage Board. Archaeological
Excavations Department; T. Gansum, Hallene og stavkirkene – kultbygninger i en overgangstid. i L.
Melheim, J. Lund, C. Prescott (red.), Facets of Archaeolgy. Essays in honour of lotte Hedeager on her
60th Birthday. Oslo 2008: 199-213.
39. B. Myhre, Borre - et merovingertidssenter i Norge. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Oslo 1992:
155-180; B. Myhre, Undersøkelser av storhauger på Borre i Vestfold. i J.H. Larsen, & P. Rolfsen
(red.), Halvdanshaugen – arkeologi, historie og naturvitenskap. Universitetets kulturhistoriske museer,
Skrifter 3, Oslo 2003: 203-226; B. Myhre, Borregravfeltet som historisk arena. Viking 2003: 49-77;
B. Myhre, Vikinger i austerveg, Karavanserai. i E.S. Pedersen (red.), Aserbajdsjan – ildens rike. Stavanger
2006: 57-74.

innehåll. Det skulle ochså kunna innebära att ett residens faktisk under speciella
förhållanden kunde vara en stor, central boplats som en tydlig demografisk
tyngdpunkt för en region. Här låg tanken på urbana element i preurbana miljöer
nära 40 .
Hva er det Callmer sikter til med sin beskrivelse? Det kan oppsummeres gjennom
en omtale av hva som kjennetegner byene, men med kongsgården som lokasjon:
Kongsgården var en avgrenset konverteringsplass. Her ble det konsumert store ressurser,
og det ble fattet beslutninger, rettslige forhandlinger fant sted, offentlig kult
ble utøvd, det ble gjennomført transaksjoner, inngått avtaler, og varer og produkter
skiftet eiere.
Landsbygdas befolkning var beordret til å supplere byen med førdevarer, brensel
og andre daglige nødvendigheter, men selv om det var mulig å få brakt varer til seg
var det en institusjon at kongen reiste rundt i veitsle. Han spiste og drakk seg rundt
i riket. Ressursene ble da brakt til kongsgårdene for konsumpsjon.
Kongedømmets veitsleordning sørget for mobil konsumpsjon. Kongsgårdene i
yngre jernalder utgjorde sentrale strukturer i et ruralt fysisk og sosialt landskap,
hvor makt ble utøvet. Funksjonene som var knyttet til disse gårdene vitnet ganske
klart om hvem som kom til å tilrettelegge byer.
Tissø som tankevekker
Tissø er en sentralgård på Skjælland som kan illustrere funksjoner og fysiske og
sosiale strukturer på en tankevekkende måte. Stedet er ikke nevnt i skriftlige kilder
som kongsgård verken av Snorre eller Saxo. For en forsker som forholder seg til
fysiske funn og tekst, føles det både underlig og tankevekkende. For det kan neppe
herske tvil om at denne gården har vært sentral som aristokratisk residens.
Gården Tissø ble først interessant for arkeologene som et historisk sted i og
med at det stadig ble gjort funn på de pløyde jordene 41 . Etter systematiske søk med
metalldetektor gjennom flere år ble arkeologene klar over at det måtte ligge en gård
her, med ganske spesiell historie 42 . To henrettede menn var funnet ved et brohode
like ved 43 . Utgravninger kom først i gang i 1995, og store arealer ble avdekket, og
et stort og komplisert bosetningsområde ble dokumentert. Anlegget på Tissø i Sjæl-
40. Callmer 1997:13
41. L. Jørgensen, Manor and Market at Lake Tissø in the Sixth to Eleventh centuries: The Danish ”Productive
Sites”. i T. Pestrell, & K. Ulhschneider (red.), Markets in Medieval Europe. Trading and
“Productive” Sites, 650-850. Windgather Press 2003: 184.
42. L. Jørgensen, Storgården ved Tissø. Tolkning af aktivitetsområder og anlæg på grundlag af detektorfundene
fra pløjelaget. i M.B. Henrisken (red.), Detektorfund – hvad skal vi med dem? Skrifter fra
Odense bys museer 2000, 5: 61-67.
43. M.S. Jørgensen, & P. Poulsen, Arkæologiske udgravninger omkring en vejforlægning ved Halleby å.
Antikvariske studier 3, 1979: 224-225.
25

26
land har spor etter mange håndverksaktiviteter, tusenvis av stolpehull og hundrevis
av grophus er knyttet til markedsområdet ved kongsgården 44 . Sannsynligvis har
dette aristokratiske anlegget vært samlingssted for mange mennesker i perioder av
året 45 . Grophus, markedsplass, verksteder, hus og haller er dokumentert og datert
til perioden 600-1100 e.Kr. 46 . Hva var dette for et sted?
Hallene som er undersøkt på Tissø har planløsning som de deler med andre
haller i Skandinavia, men med 3 meter dype stolpehull, vil det si at disse statusbygningene
må ha vært høye. De dype stolpehullene er og å regne som del av forankringen
av taket som vil bli utsatt for sterke krefter som vil trekke oppover, men
det er også slik at de dype stolpehullene med de kraftige dimensjonene vitner om
at bygget bør ha vært gangske høyt. Bebyggelsen med haller inndeles i fire faser. I
tre av fasene har det vært gjerdet inn et område ved hallen som har rommet mindre
bygninger. I to av fasene har inngjerdingen vært fysisk knyttet til hallbygningen.
Funnene innenfor palisaden på Tissø er spesielle og viser trolig kultiske
aktiviteter 47 . Palisadegjerdet har skjult hva som har foregått innenfor, og det er
tydelig at bevegelsesmønsteret utenfra og inn har vært sosialt strukturerende og
klassifiserende 48 . Først ledes den innvidde inn i hallens forrom, dernest inn i hallrommet,
dernest ut i et annet rom før man kunne entre det inngjerdede området
med de spesielle bygningene. Denne veien inn har mange innlagte terskler som kan
stratifisere nivå og verdighet til den ankommende. Denne måten vise makt på kan
kjennes igjen i kongsgårder i øvrige Europa 49 . Det er ikke den eneste parallellen til
slike miljøer som er dokumentert på Tissø.
I analysen av Tissø trekker Lars Jørgensen fram strukturelle likhetstrekk mellom
Tissø og Karl den Stores kongelige anlegg i Aachen. Følgende strukturelle trekk tar
44. Jørgensen 2002, L.G. Thomsen, Grubehuse på Sjælland i yngre jernadler og vikingetid – med
udgangspunkt i materialet fra Tissø-udgravningerne. Specialer i forhistorisk arkæologi 2004-2005,
Købehavn 2007: 81-95.
45. Jørgensen 2003:203-207
46. L. Jørgensen, En storgård fra vikingetid ved Tissø, Sjælland – en foreløpig præsentation. i L. Larsson.
& B. Hårdh (red.), Centrala Platser. Centrala frågor. Samhällsstrukturen under Järnåldern. Lund
1998: 233-248. Jørgensen 2002, 2003, Thomsen 2007
47. Jørgensen 2002:232-235; L. Jørgensen, J.F. Brican, L.G. Thomsen, X.P. Jensen, Stormænd, købmænd
og håndværkere ved Tissø i det 6.-11. årh. i L. Pedersen (red.), Tissø og Åmoserne – kulturhistorie og
natur, Kalundborg 2004: 58 ff.
48. Jfr. J. Thomasson, Private Life Made Public. One Aspect of the Emergence of the Burghers in Medieval
Denmark. i H. Andersson, P. Carelli, L. Ersgård (red.), Visions of the Past. Trends and Traditions in
Swedish Medieval Archaeology. Lund 1997: 697-728; G. Andersson. 1997: A struggle for control.
Reflections on the change of religion in a rural context in the eastern Mälaren vally. i H. Andersson,
P. Carelli, L. Ersgård (red.), Visions of the Past. Trends and Traditions in Swedish Medieval Archaeology.
Lund 1997: 353-372; K.S. Sabo, Vem behöver en by? Kyrkheddinge, struktur och strategi
under tusen år. Lund 2001.
49. H. Andersson, Urbanization, Not Just a Matter of Towns. i R. Hedvall, (red.), Urban Diversity, Stockholm
2002: 112-114.

Jørgensen fram for å vise at aristokratene i Skandinavia organiserte sine residenser
som gode europeiske aristokrater: 50
Tissø Tolkning Karolingisk pfalz
Monumentale haller Representasjon Aula Regia
Særområde med bygninger Kult Atrium og Pfalzkirke
Offerlund, sjø Kulthandlinger Viktige kirkehandlinger
Våpen/hester Hirdfolk Gefolgschaft
Henrettede menn Jurisdiksjon/rettssaker Jurisdiksjon/rettssaker
Grophus/verksteder Markeder Markeder
Det er en kombinasjon av det fysiske og det strukturelle strukturbegrepet som
Jørgensen trekker fram, og som han mener vitner om at aristokratiet i Skandinavia
var orientert om og forholdt seg til europeiske normer. Skal Tissø komplekset forståes
kan vi kort sagt påpeke at det var det ærefulle som fant sted i hallene. Hallen
var lokaliteten hvor det ærefulle stod på spill, og det var intet i den norrøne kulturen
som stod høyere enn ære 51 .
I 1977 fant bonden på Tissø en halsring av gull som veide 1,8 kilo på gårdskomplekset
52 . Tanken fører hen til beskrivelser i Øyrbyggesaga, som trekker fram
forhold som har paralleller i det arkeologiske materialet fra flere aristokratiske anlegg
fra yngre jernalder:
Ved Hovsvåg bygde Torolf seg ein stor gard som han kalla Hovstad. Der let han
reise eit hov, og det var eit stort hus. Det hadde dør på langveggen nær ved den
eine tverrveggen, og innanfor stod høgsetestolpane, og i dei var det nokre naglar;
dei heitte gudenaglane. Der inne var det fredlyst. Lenger inne i hovet var det eit
tilbygg som liknar på koret i kyrkjene no, og der stod det ein stall midt på golvet
liksom eit altar, og på denne stallen låg det ein heilsmidd ring som vog tjue
øyrar. Til denne ringen skulle dei sverje alle eidane sine, og hovgoden skulle ha
han på armen sin på alle folkestemner. På stallen skulle og blotbollen stå, og
oppi han blotteinen, som var ein skvettekost til å skvette offerblodet, som var
kalla laut, or bollen med. Det var slikt blod som dei tok av dyra som var ofra til
gudane 53 .
Forholdene som er dokumentert på Tissø har bemerkelsesverdig mange paralleller
til beskrivelsen i den langt senere sagaen. Dette er også tilfellet med Lunda ved
Strängnes 54 . Jurisdiksjon, kult og politisk maktutøvning er sentrale funksjoner som
50. Jørgensen 2002:244–245
51. P. Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaene. Oslo1995.
52. Jørgensen 2002:221
53. Soga om øyrbyggere, Omsett av J. Høgetveit revidert av E. Mundal. Oslo 1979: kapittel 4.
54. Andersson et al 2004:15
27

28
Figur 2. Plantegning og funksjonstolkning av hallen med kulthus på Lunda. Etter Skyllberg 2008:21.
er knyttet til hallen og dens eier. Kongsgården på Tissø ligger i et ruralt landskap,
men den fysiske strukturen skiller den fra omgivelsene gjennom det som er tolket
å være en sesongmessig markedsplass, i tillegg tyder alt på at den sosiale strukturen
skiller seg klart fra omlandet, med påviselig administrative funksjoner knyttet til
maktutøvelse. Eksempelet med funn av ofrede våpen nært knyttet til hallene skulle
belegge dette.
Materialet fra Tissø setter vante forestillinger på spissen; sesongmessig sentralitet
og sesongmessig periferi i ett, hvilket betinger stor grad av mobilitet for de som
aktiverer dette komplekset. Sammenhengen mellom makt og kult gjenfinner vi
tydelig på de aristokratiske residensene, især i hallbygningene. Materialet fra Tissø
viser en aristokratisk residens uten ordinær gårdsdrift samt sesongmessig marked
og en kultplass. Livsformen er ikke urban, men materialet vitner tydelig om
maktens tilstedeværelse og en sentralitet som lar seg beskrive på samme måte som
forskerne prøver å fange det urbane 55 .
55. Se for eksempel Skre 2007: 48-50, 431-443; Helle 2007: 632

Figur 3. Tissø hallen med palisade. Etter Jørgensen 2002:228.
Kult og makt
I det følgende skal jeg konsentrere meg mer om det funksjonelle ved hallenes miljø
i relasjon til urbane strukturer for på den måten å undersøke om, og eventuelt
hvilke funksjoner som kan knyttes til sentralgårdene og de urbane stedene. Det vil
imidlertid være nødvendig å komme tilbake til fysisk og sosial struktur i utdyping
av strukturbegrepet som brukes i diskursen om urbanitet.
Flere forhold omkring disse kongsgårdene vitner om offentlig religiøs administrasjon,
og selv om eldre framstillinger av den norrøne forestillingsverdenen ikke
åpner for rituelle spesialister 56 , er det grunn til å legge merke til at den kultiske
sfæren og offentlig kultutøvelse nettopp ble gjennomført på disse sentralgårdene. I
beskrivelsen av blotet på Lade, i Håkon den godes saga kapittel 14, får vi, om enn
et begrenset, innsyn i den offentlige kulten og dens ritualer. Rituell spising av hestekjøtt
samt skåler til norrøne guder og makter inngikk i blotet. Lokaliseringen av
kulten til maktens midte, hovet, forsterker og underbygger våre forventinger om
56. For et annet syn se: J. Goldhahn, Dödens hand – en ässä om brons- och hällsmed. Rituelle spesialister
i bronse- og jernalderen. Götebeorg 2007; T. Østigård, Transformatøren – ildens mester i jernalderen.
Rituelle spesialister i bronse- og jernalderen. Götebeorg 2007.
29

30
sentralitet i forhold til omverdenen, les gjerne omkringliggende områder ”omlandet,
opplandet” som er de adekvate termene i denne sammenhengen. Hvordan kan
denne sentraliteten ha kommet til uttrykk?
La meg begynne med å omtale aristokratiske sentralgårder ved å beskrive en
institusjonell bygning som har vært svært utbredt, nemlig hallene, som i
Skandinavia også kan omtales som saler. Disse bygningene hadde en rekke
spesialfunksjoner som ivaretok aristokratenes plikter og rettigheter i samfunnet 57 .
I skriftlige kilder finnes det opplysninger om haller, og litteraturviter Lars Lönnroth
gir følgende utgreiing:
Observeras bör för övrigt att ordet ”hall” (höll) i norröna sagor endast används
om en kunglig festlokal av anständiga dimentioner, medan däremot ”skåle”
(skáli) eller ”långhus” (langhús) normalt används om motsvarande (sannolikt
något mindre) lokal hos hövdingar och storbönder på lägre nivå 58 .
Hallene var store og høyreiste bygninger. Aristokratiet gjorde seg synlige i landskapet,
ikke bare ved store gravhauger, men særskilt ved store og høye bygninger.
Navnet Uppsala består av to ledd, nemlig salr som betegner stort hus og upp som
viser til at salen lå høyt og dominerende i landskapet 59 . Haugene i Gamla Uppsala
er store, men bygningene har vært større og mer prangende! I Adam av Bremens
beskrivelse av det sagnomsuste blotet i Gamla Uppsala benytter han ordet
triclinium, som Sune Lindqvist koblet til skildringer av Hrodgards hall i Beowolfkvadet,
som igjen viser til de store nordiske hallene 60 , hvilket vi i dag kan konstatere
at absolutt har dekning i arkeologiske undersøkelser på stedet 61 . Det samme nære
forholdet mellom hall og haug er avdekket på Borre i Vestfold 62 .
Det som skiller en hall fra et langhus er formen og innredningen av husets rom
samt spesielle funn som plasserer bruken av bygningen i et aristokratisk miljø 63 .
Drikkeglassfragmenter, ulike perler og edelstener, gullgubber og sølvfunn ligger
ikke spredt på enhver gård. Den aristokratiske drikkekulturen er godt beskrevet i
skriftlige kilder og representerer gjestebudets rangordnende og sosialt definerende
57. jfr. D. Skre, Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romeriket 200-1350 e.Kr. Oslo. 1998; B.
Qviller, Patron-klientforhold. i A. Eidfeldtet al (red.), Holmgang. Om førmoderne samfunn. Festskrift
til Kåre Lunden, Oslo 2000: 133-144.
58. L. Lönnroth, Hövdingahallen i Fornnordisk myt och saga. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), ”Gick
Grendel att söka det höga huset” Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under
yngre järnålder, Göteborg 1997: 33 ff.
59. W. Duczko, Gamla Uppsala – svearnas maktcentrum i äldre och nyare forskning. i J. Callmer, E.
Rosengren, (red.), ”Gick Grendel att söka det höga huset” Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer
i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: 71-82.
60. S. Lindqvist, Hednatemplet i Uppsala. Fornvännen 1923, 18. Nordahl 1996:61
61. Duczko 1993, 1996
62. Trinks et al 2007; Gansum 2008
63. Larsson 2007; Skre 2007

Figur 4. Georadarscanning på Borre hvor hallene er markert sammen med de monumentale haugene.
Illustrasjon: Immo Trinks.
praksis 64 . Det sosiale spillet i hallen/salen var avgjørende for maktutøvingen og
avfall fra slike fester skiller seg fra avfall fra daglig virksomhet. Frans Herschend har
arbeidet inngående med hallene og deres funksjoner og han har stilt opp følgende
karakteristika (Herschend 1998:16):
1) They belong to big farms.
2) Originally they consisted of one room with a minimum of posts.
3) They are singled out by their position on the farm.
4) Their hearths were not used for cooking or for handicraft.
5) The artefacts found in the houses are different from those found in the
dwelling part of the main house on the farm.
Hallene/salene er ikke ordinære bolighus, de er bygg som skal imponere med storslagent
ytre og et indre preget av et stort åpent rom. Hallen er bygget som rommer
fest, kult og forhandlinger. Det er aristokratiets festsal. Her utøvde stormennene
64. Jørgensen 2003:181; B. Qviller, Bottles and battles : the rise and fall of the dionysian mode of cultural
production : a study in political anthropology and institutions in Greece and Western Europe . Oslo
2004.
31

32
sin makt gjennom forlening av jord, gavegiving og de styrket alliansebyggingen ved
oppfostringsavtaler og ekteskapsinngåelser 65 . Trofaste menn fikk jordegods i forlening
av kongen, som bekreftelse på tilhørighet, lojalitet og plikter knyttet til
kongen, men også kongens rettighet over sine menn og deres undergitte 66 . Maktutøvelsen
var knyttet til kongens gård, hvor gitte bygninger rommet definerte funksjoner
og institusjoner. Det er mulig å se de store sentralgårdene i Skandinavisk
jernalder som en strukturell speiling av kongenes residenser i det samtidige
Europa 67 .
Figur 5. Forslag til rekonstruert hallbygning (ArkIkon AS). Slike høyreiste bygninger gir fornuftig
forklaring på de kraftige dimensjonerte stolpene, som stolpehullene vitner om, ble gravd dypt ned i
undergrunnen.
I perioden omkring 1050 e.Kr. materialiseres flere urbane sentra samtidig som flere
av de undersøkte sentralstedene mister sin betydning 68 . Spørsmålet som melder seg
er om, og eventuelt på hvilken måte, kristningsprosessen er å finne på disse stedene?
Er det kontinuitet i kultutøvelse etter kristendommens innføring på disse stedene
eller er det et brudd? Sikre svar på spørsmålet er vanskelig å gi, men på 1000-tallet
var aristokratene i Syd-Skandinavia og i Viken kristne, og de fleste hadde vært det
i flere tiår.
65. Gansum 2008
66. Skre 1998; F. Iversen, Eiendom, makt og statsdannelse : kongsgårder og gods i Hordaland i yngre
jernalder og middelalder. Avhandling for dr. art. Bergen 2004.
67. L. Hedeager, & H. Tvarnø, Tusen års Europa-historie. Romere, germanere og nordboere. Oslo 2001:
144 ff.; L. Hedeager, Scandinavian ‘Central Places’ in a Cosmological Setting. i B. Hårdh, & L.
Larsson (red.), Central Places in the Migration and Merovingan Periods, Lund 2002: 6. Jørgensen
2002:218; Iversen 2004
68. Jørgensen 2002; Söderberg 2003

Helt inntil hallen på Husby i Glanshammar er det gravd fram 13 skjelettgraver
uten gravgaver, og Thomas Ekman reiser spørsmålet om dette er den første
kirkegården i området fra 1000-tallet 69 . Dette kan underbygge at hallen der ble
brukt som kirke og plassen utenfor som kirkegård. Hvor vanlig dette kan ha vært
vet jeg ikke, men behovet for gravplass, før krikegården etableres, har nok vært tilstede
i noen tiår 70 . Det er realistisk å forvente at den nye kultutøvelsen ble praktisert
i disse residensene, inntil de mistet sin maktposisjon til fordel for nye multifunksjonelle
urbane sentra, med spesialbygde kulthus; kirker 71 . Noen av dem utviklet
seg til å bli byer, etter våre definisjoner. Forflytning av maktens funksjoner skjer
som følge av rikssamlingsprosessene, kristningen og den begynnende statsdannelsen.
Makten kom da på færre hender og ble uttrykt gjennom konge og kirkemakt
som etablerte byer på 1000-tallet 72 . I byene økte antall funksjoner og slik sett ble
maktens landskap lokalisert innenfor konsentrerte bykjerner. Avmakten lå igjen ute
i landskapet hvor de hallene som ikke ble demontert, ble liggende som relikte
monumenter 73 . Fraværet av makt ute på landsbygda var nok ikke ensbetydende
med maktskifte, men mer uttrykk for flytting av funksjoner i rommet.
Tilbake i grenseland
Behovet for urbane sentra, kan vi kanskje finne i de strategiene som aristokratene
brukte for å endre og forsterke sin stilling i samfunnet. De løftet fram egen posisjon
og transformerte samfunnet gjennom konsumpsjon og produksjon som ledd i å
kreere og forsterke sitt selvbilde. De satte inn store økonomiske ressurser, for å nå
store ærefulle mål 74 . Dette lykkes de med og de så også behovet for andre arenaer,
i tillegg til den aristokratiske residensen 75 . I sin maktutøvelse så de nytten av
avgrensete utvekslingssteder, og det er trolig det jordeiende aristokratiet som skaper
en urban hybrid i vikingtid; tilpasset skandinaviske forhold. Ideene og modellene
69. Ekman 2000:34
70. Andersson 1997; G. Andersson, Gravspråk som religiös strategi: Valsta och Skälby i Attunaland under
vikingatid och tidig medeltid. Stockholm 2005; L. Grundberg, A, Göterström, B. Harding, Björned:
benanalyser och kulturhistoriska tolkningar: Undersökningar kring en nordsvensk begravningsplats
från tidig medeltid. Hikuin 2000: 219-232.
71. Herschend 1998; T. Zachrisson, Gård, gräns, gravfält. Sammanhang kring ädelmetalldepåer och runstenar
från vikingatid och medeltid i Uppland och Gästrikland. Stockholm 1998.
72. Helle 2006
73. Jfr. L. Hedager, Sacred topography. Depositions of wealth in the cultural landscape. i A. Gustafsson,
& H. Karlsson (red.), Glyfer och arkeologiska rum – en vänbok till Jarl Nordbladh, Göteborg 1999b:
242 f.
74. Meulengracht-Sørensen 1995
75. Jfr. D. Harrison, Centralorter i historisk forskning om tidig medeltid. i J. Callmer, E. Rosengren,
(red.), ”Gick Grendel att söka det höga huset” Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien
under yngre järnålder, Göteborg 1997: 26.
33

34
hentet de fra sine forbundsfellers byer i Nord-Europa 76 . Det er altså aristokratiet
som fra sine residenser initierer og bereder grunnen for de urbane strukturene. Tettheten
av mennesker skilte slike storgårder fra bebyggelsen i det omkringliggende
området, men dette skjedde kun over kortere tidsrom og var ikke en varig livsform.
Temporære demografiske forskjeller bør ha vært påtakelige 77 . Det kan innvendes
at gateløp og tett husbebyggelse på parseller ikke forekommer på sentralgårdene,
noe som skiller aristokratiske residenser fra å bli omtalt som byer 78 , men midt i
savnet av slike fysiske strukturer, er det verd å tenke gjennom hva som fanges opp
og defineres som byer og hva som ikke gjør det. Det er verd å reflektere over hva
de her omtalte forholdene har hatt å si for de som bodde og virket der.
Jeg har trukket fram sentralgårder, haller, kultaktivitet og markeder. Det er
imidlertid flere trekk ved de aristokratiske miljøene i yngre jernalder som deler
vesentlige funksjonelle og strukturelle komponenter med byer: Handling finner
sted innenfor et regulert område, hvor utøvelse av jurisdiksjon blir håndhevet.
Innenfor gitte, gjentatte tidsrom, er det på flere av sentralgårdene belegg for tilstedeværelse
av spesialisert kompetanse; det være seg i form av krigere, skalder eller
håndverkere som produserte tjenester eller gjenstander på et høyt kvalitativt nivå.
Især intrikate metallurgiske prosesser skiller slikt håndverket fra gårdshåndverk som
kan belegges i de omkringliggende bygdene 79 . Produksjonen følger andre mønstre
enn den vi møter på vanlige gårder. Konsumpsjon av ressurser skiller seg også fra
de omkringliggende gårdene. Et konkret eksempel på dette er aristokratiets
drikkekultur som det finnes klare arkeologiske spor i hallbygningene. Under disse
betingelsene, blir det truffet beslutninger som får følger for hele samfunnet, det vil
si at det blir utøvd administrativ strukturell makt, og det med rekkevidde langt ut
over den avgrensede lokaliteten. Disse karakteristiske trekkene gjenfinner vi i definisjonene
av hva som administrativt kjennetegner byer 80 . Disse observasjonene er
neppe kontroversielle og kan belegges godt gjennom arkeologiske og skriftlige
kilder 81 .
Kongsgårdene har i liten grad blitt trukket inn i analyser av urbanisering i
Skandinavia. Det kan være som følge av faglig deling mellom historikere og
arkeologer som igjen kan ha blitt forsterket gjennom spesialisering innen
arkeologifaget ved middelalderarkeologi med hovedvekt på urbanarkeologi og kirkeforskning
og mer tradisjonell bebyggelsesarkeologisk retning med analyser av graver
76. Andrén 1998
77. Jørgensen 2003:203
78. Helle 2006:30
79. E. Hjärthner-Holdar, K. Lamm, & L. Grandin, Järn- och metallhandtering vid en stormannagård
under yngre järnålder och tidlig medeltid. i M. Olausson (red.), En bok om Husbyar. Stockholm
2000; E. Hjärthner-Holdar, K. Lamm, B. Magnus, Metalworking and Central Places. i B. Hårdh, &
L. Larsson (red.), Central Places in the Migration and Merovingan Periods, Lund 2002.
80. Callmer 1997
81. Harrison 1997; Helle 2006; Skre 2007

og bisetning på landsbygda. Hva er det som gjør den norske diskursen om
urbanisering særegen framfor for eksempel den svenske og danske?
Diskursenes fagpolitiske skygger
• Det er flere diskurser som løper parallelt og som griper i hverandre i min
framstilling, og de henger sammen.
• Det dreier seg om definisjoner og hvem som til enhver tid har makten til å
definere, relevant empiri.
• Det dreier seg om hvilke kriterier og kategorier som legges på empirien.
• Disse emnene avgjøres i den tid diskursen finner sted.
• Dermed blir en analyse av disse forholdene også en analyse av makt og
hvordan makt er relatert til alle disse emnene.
Urbanisering i Skandinavia har ikke vært noe storskala fenomen før på 1100-tallet,
om empirien sammenlignes med områder i Europa. Selv om flere steder med mange
av de samme funksjonene og kriteriene anlegges på 700- og 800-tallet blir de sjelden
regnet som byer. Fokuset på tidlig middelalder kan være en konsekvens av kildevalg
i urbaniseringsdiskursens tidlige fase 82 . Om det er slik, er det interessant å se
nærmere på hvorfor interessen for de tidlige sentrumsdannelsene er så stor. Er det
slik at oppmerksomheten rundt de første urbane sentraene i Skandinavia er av mer
prestisjemessig art? Mye kan tyde på det og dette gir diskursene en symbolsk ladning,
som trolig har brakt følelsene langt utenfor det som burde være akademias
fokusområde. Dette feltet ønsker jeg å trenge litt dypere inn i.
Et underliggende, a priori premiss, i den nordiske urbaniseringsdiskursen, er
at fenomenet by, vil la seg fiksere til en gitt situasjon ved et hypotetisk gitt tidspunkt.
Da kan fenomenet begrepsmessig erkjennes som en by. Det er en kullsviertro
på at en slik angivelse og avgrensning i tid og rom, klargjør en vesentlig kjerne i
temaet diskursen omhandler. Enhver historisk urban struktur med ønske om å bli
sett i samtiden, gjennomfører denne øvelsen; å isolere urbanitet i tid og rom; enten
i form av en fagbok og/eller et byjubileum 83 . En del av det definerte kjernearbeidet
blir da å fiksere de nødvendige funksjoner og strukturer og etablere tidsrommet for
en definitiv urbanitet. Dette er nåtidige behov, skapt og vedlikeholdt av politikere
og forskere i en felles kamp om oppmerksomhet, prestisje og penger. Hvorfor skulle
ikke politikk og penger være av interesse for akademia? Dette er tross alt et felt hvor
fag og politikk har felles interesser overfor samfunnet. Det er ikke nye perspektiver
82. Andersen 1977: 222-233
83. G. Ficher 1950, Oslo under Eikaberg 1050-1624-1950. Oslo 1950; Autén Blom 1977; A. Nedkvitne,
& P.G. Norseng, Oslo bys historie Bind 1. Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til 1536. Oslo
1991; E. Schia, Oslo, innerst i Viken. Oslo 1991; A. Christophersen & S. Noreide Walaker, Kaupagen
ved Nidelva. Trondheim 1994.
35

36
som etterspørres, og det av relativt åpenbare grunner. Jeg tror mye av årsaken til
den noe særegne urbanitetsdiskursen i Norge er å finne nettopp i disse temaene.
Spørsmålet som ikke besvares ad denne veien er hvorfor urbaniseringsdiskursen
kommer såpass dårlig ut med hensyn til offentlig oppmerksomhet i Norge? For å
forsøke å komme med svar vil jeg først peke på at den norske offentlighet har et
lokalt eller i beste fall regionalt kompetitivt perspektiv: ”Hvilken by er eldst, hvem
hadde by først, og når skal vi feire jubileum?” Slike perspektiver skaper grobunn
for finansiering, men vil i liten grad klare å fornye perspektivene eller problemstillinger
som bevilgende myndigheter forholder seg til. Det som kjennetegner historisk
forskning som blir etterspurt i den norske politiske offentligheten, er influert
av konkurranse fra andre samfunnsinteresser. Det skal være nyttig, målbart,
instrumentelt og helst presist. Ikke nok med konkurrerende interesser om politisk
oppmerksomhet og økonomi, så er det også konkurranse om oppmerksomhet
innad i akademia og faglige interesser knyttet til hvilke temaer som er vesentlige å
belyse.
Urbaniseringsdiskursen kan ha kommet i skyggen av andre diskursive felt; som
rikssamlingsprosess, statsdannelse og kristningsprosess. De nevnte temaene overlapper,
infiltrer og dominerer diskursen om urbanitet. I disse diskursene er kongemakt
og kirkemakt gjenstand for analyse og tolket som motorer i utviklingen.
Hver bygd og region i Norge har sine helter knyttet til disse diskursene, og de føres
fram med samme kompetitive mål: ”Han var her først, det var her han vant hele
Norge, han kom herfra, det var her det hele startet”. Her finnes prestisjen og her
finnes også de økonomiske midlene til å svare på slike problemstillinger som kan
utløse midlene. Oppdraget for store byhistorier blir initiert av forskere, transformert
av politikere og besvart av forskerne. På den måten blir diskursene konfirmert av
etablert akademisk makt, som i Norge oftest har bestått av historikere.
Disse temaenes diskursive maktfelt har overlappet urbaniseringsdiskursen
gjennom definisjonsmaktens valg, og bortvalg, av kilder. Nettopp bortvelgelsen
synliggjør den ordnende maktens valg av hvilke kilder som ble lagt til grunn for
definisjoner og kriterier. Den skriftelige kilden Ordericus Vitalis nevner syv byer i
Norge i 1130 84 . Denne kilden har blitt tildelt en normgivende verdi som kilde.
Den er skrevet ned og gjengir et utsagn fra et gitt år. På grunn av sin form og sitt
medium har den fungert som en dateringsmessig godkjenningsinstans. Aksiomet
blir som følger: Før denne tid eksisterte ikke mer enn dette antall byer i Norge.
Vender vi på kildeperspektivet vil det si at kunnskapen om disse syv byenes tilstand
omkring 1130 blir normgivende for hvilke struktur forskerne må kunne forvente
å finne i en norsk tidlig middelalderby. Tilsynelatende er en slik tilnærming tilforlatelig,
men like fullt problematisk. Alt forut for 1130 blir svært kritisk vurdert, og
må gjennomgå en omfattende sjekkliste av definisjoner, senest kodifisert for norske
84. Helle 2006:42.

forhold av Helle og Nedkvitne i 1982, og eksemplifisert med tilfellet Tønsberg i
Aschehougs Norgeshistorie fra 1995 85 .
La meg returnere til spørsmålet om hva en by er i en skandinavisk kontekst.
Kan da svaret ses i et annet lys enn definisjonsmaktens kriterier? 86 Hva skal til for
å kunne bevege posisjonene med ny empiri? 87 For ett kan alle enes om: Det kan
ikke være noe i veien med empirien, men den vesentlige uenigheten består i hvordan
vi tolker den. Kaupangs empiri er utvidet gjennom nye undersøkelser, de
arkeologiske tolkningene har måttet revideres 88 . Tross arkeologisk omvurderinger,
blir evalueringen og målestokkene empirien blir holdt opp i mot, holdt fast. Vi er
dermed godt inne i vitenskapsteoretiske spørsmål om grensene for kunnskap
innenfor en normalvitenskap. I og med at det er knyttet prestisje og symbolsk
betydning til urbaniseringens innledende fase i Skandinavia, er det nødvendig å se
nærmere på noen vitenskapsteoretiske posisjoner i denne diskursen.
Symbolske diskurser
Diskurser avgrenses innenfor et vitensregime eller paradigme. Alle utsagn blir ikke
tatt opp til vurdering, noen faller innenfor normene, andre faller utenfor.
Sorteringen reflekterer ikke med nødvendighet utsagnenes kvaliteter eller grad av
innovative perspektiver. Ofte blir helt nyskapende tanker sortert bort innenfor
normalvitenskapens rammer 89 . Innenfor normalvitenskapelig praksis styres diskursene
i stor grad gjennom definerte begreper 90 . Språket er bærer av mening. Det
er ingen objektiv logikk eller mening i språket, det er mer å betrakte som medium
tenkningen formes av og i. Språket er resultat av kulturhistoriske kontekstuelle pro-
85. C. Krag, Vikingtid og rikssamling 800–1130. Norges Historie bind 2. Oslo 1995
86. K. Helle, Kongssete og kjøpstad. Fra opphavet til 1536. Bergen bys historie, Bind I, Bergen 1982: 3-
70; K. Helle, Bergen blir by. i I. Øye (red.), Middelalderbyen, Bergen 1985: 7-23; K. Helle, Tidlig
byutvikling i Vestnorge. i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen 1992: 7-30.
87. A. Christophersen, Den urbane vareproduksjonens oppkomst og betydning for den tidligmiddelalderske
byutviklingen. Bebyggelseshistorisk tidsskrift nr. 3, 1982: 104-122; A. Christophersen, Drengs,
Thengs, Landmen and Kings. Some aspects on the forms of social relations in the viking society during
the transition to historic times. MLUHM 1981-1982. Lund 1982; A. Christophersen, Kjøpe, selge,
bytte, gi. Vareutveksling og byoppkomst i Norge ca 800-1100: En modell. i A. Andrén, (red.), Medeltidens
Födelse, Lund 1989: 109-145; A. Christophersen, A. 1991: Ports and trade in Norway during
the transition to historical time. I O. Crumelin-Pedersen (red.), Aspects of maritime Scandinavia AD
200-1200, Roskilde 1991: 159-170; A. Christophersen, Noen tanker om forholdet by-omland i middelalderen
- et diskusjonsinnlegg. NUB 3, Bergen 1992a: 219-226. A. Christophersen, ”For der lå
landets makt og styrke...” Trondheims byoppkomst i regionalt og maktpolitisk perspektiv. i I. Øye
(red.), Våre første byer, Bergen 1992b: 59-83.
88. C. Blindheim, Kaupangundersøkelsen avsluttet. Viking 1969; 5-40. Skre 2007
89. T. Kuhn, The structure of scientific revolutions, Chicago 1970.
90. M. Foucault, Power/knowledge. New York 1980; M. Foucault, Seksualitetens historie I, Vilje til viten.
Gjøvik 1995.
37

38
sesser, og meningen like så 91 . Arbeid med definisjoner av begreper, gagner de som
besitter makten til å definere 92 .
Det jeg kommer tilbake til gjennom artikkelen, er problemstillinger med
referanser til sentrale tenkerne, for de kan tross sitt utradisjonelle språk, få oss til å
tenke. Michel Foucault og Ludwig Wittgenstein har formuleringsevner, som til
tross for motstand, og kanskje nettopp derfor, utfordrer vanetenkning. Ved å ta et
skritt til siden, å følge et vitenskapsteoretisk perspektiv, gjør jeg følgende
resonnement:
Grensedragnings logos stiller ikke opp motbilder. Konsekvensen av deling, er
kategorier. Kategorienes begrunnelse ligger i formålet og forventingen om
avklaring 93 . Argumentasjonens tautologiske struktur fastholdes i en logos-betinget
tankefigur hvor motsatser ikke defineres. Mot dette definerte, prøves det ikke
definerte, ved bruk av definerte begreper, som er skapt av aktører med definisjonsmakt.
Analysen av maktforholdene peker i retning av ringslutning 94 . Det følgende
sitatet som handler om definisjon av galskap, mener jeg, kan, tross kun en
metaforisk analogi, brukes til å tenke med i diskursen om urbanisering:
Grensestillingen var både symbolisert og realisert ved den særstilling som ble
gitt den gale ved at han var sperret inne ved byportene, eksklusjonen skulle inngjerde
ham; når han verken kunne eller burde ha noe annet fengsel enn selve
terskelen, ble han holdt på overgangens sted. Han ble satt i det indre av det ytre
og omvendt. – En symbolsk stilling som utvilsomt er til stede helt fram til våre
dager, om vi er villige til å innrømme at det som før var en synlig ordnende
instans, nå er avleiret dypt i vår bevissthet 95 .
Foucaults analyse av hvordan galskap ble definert og avgrenset gir innsikt i hvordan
den ordnede instansen, som skaper skillene, ikke blir del av analysen, men
sorteringen blir inkorporert i språk og fag som del av en ikke-formulerbar del av
fagets selvbevissthet.
Etableringen av slike språklige termers fastlagte meningsinnhold i definisjoner,
preger etter hvert også diskursen på en slik måte at begrepene, blir dypt avleiret i
vår urbanitetsfaglige bevissthet. Glemmer vi å stille grunnleggende spørsmål
innenfor vår syssel med normalvitenskap?
91. L. Wittgenstein, Filosofiske undersøkelser. Oslo 2003.
92. M. Foucault, Diskursens orden. Oslo 1999.
93. Wittgenstein 2003: §465
94. Foucault 1995
95. M. Foucault, Galskapens historie. I opplysningens tidsalder. Oslo 1999: 27

Oppsummering
Det har vært flere mål med artikkelen:
Hvem kan avgjøre hva som er en by? Med dette utgangspunktet har jeg forsøkt
å rette oppmerksomheten mot hvordan diskursen om emnet må ses i sammenheng
med hvem som har definisjonsmakt. De med definisjonsmakt avgjør hva som anses
som relevant empiri. Det er dermed samtidens maktutøvelse som definerer og
kategoriserer fortiden. Det må være noe ved vår samtid som gjør arbeidet med
urbanisering særs aktuelt. Det faktum at jordas befolkning i større og større grad
lever sine liv i byer aktualiserer analyser av livsformens opprinnelse og historie.
Hvorfor er det knyttet prestisje til tidlig urbane sentra? Tema er gjenstand for
politisk oppmerksomhet, især i forbindelse med jubileer. Dette kan utløse økonomiske
midler, oppmerksomhet og prestisje. Da kan definisjonsmakten være den
avgjørende tungen på vektskålen som avgjør hvem som blir tildelt økonomi, oppmerksomhet
og arbeid.
Mye kunnskap om de kategoriene som innenfor normalvitenskap konstituerer
diskursen om hva en by må være er brakt tilveie de siste 20 år, ikke minst ved avansert
bruk av arkeologisk metode kombinert med naturvitenskap. Ny empiri er tilgjengelig,
og et av mine mål har vært å drøfte hvordan denne empirien kan
håndteres. Skal den inn i ferdig definerte kategorier eller skal empirien også påvirke
definisjonene? Mitt forsøk på å klargjøre de bakenforliggende mekanismene har
vært å trekke fram residenser og aristokratiets sentrale steders utforming, funksjoner
og strukturer fra 600 til 1000 e.Kr. Har empirien knyttet til sentralsteder,
sentralgårder, kongsgårder og hallbygninger, kort sagt jernalderens aristokrati,
påvirket synet på urbanitetens fremvekst i Skandinavia? Kan hende er tiden moden
for det nå.
Arkeologisk materiale blir hvert år, omdannet til nye kilder, og gir stadig innsikt
som lar seg tolke i relasjon til og sammenheng med historiske kilder og
antropologiske modeller. Kombinert med lingvistiske analyser av begrepenes
språkhistoriske utvikling, vil dette revitalisere forskningens møte med ny
arkeologisk empiri. Denne positive, og kanskje noe naive tilnærmingen, burde
vunnet fram 96 , om det ikke lå hindringer i veien for en rasjonell empiristisk analyse.
Hvilket det som oftest gjør i akademiske diskurser, enten på grunn av prestisje og
økonomi eller begge deler 97 . En fruktbar vei videre i urbaniseringsdiskursen vil etter
mitt syn være å kombinere mange kilder for å stille opp komplekse tolkninger av
fortiden. Kanskje ikke et politisk drømmescenario, men trolig den mest farbare vei.
Måten det kan bli mer enn fagre ord, er nok at forskere aktivt deltar i hverandres
96. Se M. Bäck, Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige - en personlig synsvinkel i Den urbane
underskog 2009, for en konstruktiv tilnærming i framtidig forskning.
97. P. Feyerabend, Against method. London, New York 1991: 199
39

40
grunnarbeid og blir kjent med det teoretiske og metodiske rammeverket og er
sammen om å definere de minste byggeklossene, sammen.
Summary
Who decides what constitutes a city? Based on this I would like to direct your attention
to how the discussion of the subject is seen in the context of who has the power
of definition. It’s the people with the power of definition that decide what are
regarded as relevant empirical data. Thus present day people in power also categorise
the past. There must be something about our present day situation that makes the
process of urbanization very central. The fact that the earth’s population to a large
degree live their lives in a city has made analyses of this life form and history more
significant.
Why are early urban centres regarded as especially prestigious? This topic is
subject to a lot of political attention, especially in connection with anniversaries,
and may result in extra funding, attention and prestige. The power of definition
may be the final straw that decides who gets funding, attention and work.
A lot of knowledge of the categories that form the discussion of what a city
really is has been bought forth the last 20 years, not least with the means of
advanced archaeological methods combined with natural sciences. Will this be put
in the already defined categories or will new empirical data have an impact on the
definitions? My empirical data are accessible and one of my goals has been to discuss
how they can be treated. Attempts to clarify the underlying mechanisms have been
made to bring forth residences and the design, function and structures of aristocracy’s
central places from 600 AD to 1000 AD. Have the empirical facts regarding
these central places, farms, royal palaces and great halls, in short the aristocracy of
the Iron Ages, had an influence on how we view the development of urbanisation
in Scandinavia? Perhaps the time is ripe to study this now.
Every year, archaeological material, with new sources, provides more insight that
can be analysed in relation to and with historical sources and anthropological models.
Combined with linguistic analyses of the developments in language history, this may
revitalise the meeting of science with new archaeological evidence. This positive, if a
bit naive, approach should gain a foothold, if there weren’t any barriers for a rational
empirical analysis. Which there often are in academic discussions, either because of
prestige or finances, or both. I believe a fruitful path to follow in the urbanisation
discussion is to combine many sources in order to arrange complex analyses of the
past. Perhaps not the most politically expedient dream scenario, but workable. The
way to make this worth more than fancy words is for the scientists to take an active
part in each others basic work and to become acquainted with the theoretical and
methodical framework, and together define the smallest building bricks.

Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige
– en personlig synvinkel
Sammanfattning
Mathias Bäck
Denna artikel diskuterar, utifrån ett personligt perspektiv och ett liv med stadsarkeologi
i akademi och i fält, tendenser inom svensk stadsarkeologi under de senaste 25
åren. Här presenteras ett axplock av olika riktningar inom arbetsfältet och många av
de verk som nämns kan betraktas som antingen ledande eller representanter för skilda
trender. Det finns naturligtvis många andra forskare och texter som bidragit till denna
ström som förvisso har många förgreningar. Den förda diskussionen har, med all rätt,
en intim koppling till och präglas av fältarkeologin som ju är den verklighet där det
nya källmaterialet möter tolkaren/forskaren för första gången – kort sagt ett kritiskt
läge för utveckling av metoder och i förlängningen paradigmförskjutningar.
Inledning
Den föredömliga idén att sammanföra historiker och arkeologer för att diskutera
skilda typer av stadsbildningar under lång tid och definitionerna av dessa, resulterade
för min del i en summering av vad jag ser som trender och metodologiska tendenser
inom svensk stadsarkeologisk verksamhet. Glädjande är det faktum att både
forskarvärlden och den kulturmiljöanknutna exploateringsarkeologin har bidragit
till viktiga framsteg. Syftet med mitt föredrag är inte att sammanfatta den svenska
stadsarkeologins historia. Detta har under de senaste drygt 25 åren gjorts i några
arbeten. 1 Det bör även understrykas att flertalet av de sammanfattande diskussio-
1. Se till exempel H. Andersson, Städer i öst och väst – regional stadsutveckling under medeltiden. Bebyggelsehistorisk
tidskrift Nr 3, 1982; L. Redin, Stadsarkeologi – perfektum, i viss mån presens och något
futurum. Bebyggelsehistorisk tidskrift Nr 3, 1982; H. Andersson, Sjuttiosex medeltidsstäder – aspekter
på stadsarkeologi och medeltida urbaniseringsprocess i Sverige och Finland. Medeltidsstaden 73 Riksantikvarieämbetet
och Statens Historiska Museer Rapport 1990; B. Broberg & M. Hasselmo, Urban
Archaeology in Sweden – Yesterday and Today. i L. Ersgård, M. Holmström & K. Lamm (red.), Rescue
and Research. Reflections of Society in Sweden 700 – 1700 A.D. Stockholm 1992: 13-31; L. Redin,
Some remarks on historical archaeology in Sweden between 1986 and 1990. Current Swedish archaeology,
vol 3 1995: 85-95; S. Larsson, Stadens dolda kulturskikt. Lundaarkeologins förutsättningar och
förståelsehorisonter uttryckt genom praxis för källmaterialsproduktion 1890-1990. Lund 2000.

42
nerna som rör stadsarkeologi faktiskt i första hand behandlar det medeltida Danmark.
Jag vill peka på några arbetsfält där det fortfarande finns mycket kvar att
göra och där det sedan länge finns djupt rotade föreställningar om städernas historia.
Problemet är att tiden i sig kan omvandla föreställningar till vanföreställningar
om och när det sker metodologiska- och mentalitetsförändringar inom ett ämnesområde.
Jag kommer att lyfta fram projekt och enskilda arbeten som haft betydelse
för hur svensk stadsarkeologisk verksamhet ter sig idag. Detta innebär inte att allt
som skrivits om svensk stadsarkeologi kommer att beröras utan detta är endast min
personliga uppfattning om var avgörande förändringar ägt rum och även var förändringar
inte skett i tillräcklig omfattning.
Fokus har inte ändrats så mycket vad gäller frågeställningarna som rör de äldre
städerna, observera de äldre städerna, utan det är snarare det metodologiska tillvägagångssättet
som förändrats. En koncentration på den arkeologiska metoden snarare
än de övergripande frågorna har medfört att utgångspunkten för att besvara
frågor om det urbana och urbaniseringen har skiftat. En övergripande och avgörande
förändring är att det finns ett större ämnesbaserat självförtroende hos arkeologer
som arbetar med städer idag. Vad som skett är att utvecklade metoder medfört
att djupdykningar ända ner på mikronivå i våra stadsjordar har fått utgöra startpunkten
för tolkningar av vad som skett på en plats. Förhållningssättet skiljer sig
från tidigare forsknings större tyngdpunkt på institutioner och monument av olika
slag. Det så kallade underifrånperspektivet, kulturlageranalysen, är metodologiskt
ett tveeggat svärd. Dels innebär detaljnivån av grävmetod och dokumentation att
ett på många sätt mer nyanserat källmaterial skapas, för till viss del formar och
skapar eller påverkar vi källmaterialet själva. Dels innebär metoden en mer eller
mindre uttalad möjlighet att sätta mer fokus på och studera den lilla människan i
samhället. Detta nygamla källmaterialvärde, skulle jag vilja påstå, har ökat informationsmängden
avsevärt under de senaste 15 åren. Jag ser två avgörande förklaringar
till detta. Dels finns det idag en teoretisk diskussion med mer uttalad arkeologisk
utgångspunkt som behandlar städerna, dels har det sedan ungefär 20 år skett
ett successivt uppvaknande vad gäller de fältarkeologiska gräv- och dokumentationsmetoderna.
Därmed inte sagt att vi på något sätt har nått ett slutmål. Som jag förhoppningsvis
kommer att kunna visa har det skett en relativt snabb utveckling inom
ämnesområdet. En förutsättning för detta är givetvis att de människor som arbetar
med dessa frågor är metodologiskt aktiva och själva öppna för nya synsätt. Arkeologi
är inte som man kanske kan tro ett statiskt ämne. Faktum är att forskningstrenderna
ibland förändras anmärkningsvärt fort, vilket kan resultera i att forskningsarbeten
och metodologiska grepp utsätts för en ”föråldringsprocess”. Denna process innebär
inte per definition att det arbete som gjorts är sämre eller ”fel” tänkt utan kanske
oftare att den inomdisciplinära metodutvecklingen går snabbt. Dessa brasklappar
kan låta som ett försök att inte skriva någon på näsan. Det är inte helt sant. Jag

kommer även att ta upp svagheter eller tidsspecifika problem inom den stadsarkeologiska
forskningen.
Den tidiga urbaniseringsprocessens konsekvenser för nutida
planering (1976) 2
Ingen idag verksam stadsarkeolog kan ha undgått att förhålla sig till detta projekt
som i folkmun kom att gå under benämningen ”Medeltidsstaden”. De rapporter
som producerades under 15 års tid har varit en ovärderlig hjälp för oss som arbetar
antikvariskt med stadsarkeologi. Dessa är alltså fortfarande grundläggande dokument
inom kulturmiljövården inför stadsarkeologiska undersökningar. Projektet
föddes efter en tid under 1970-talets första år då den stadsarkeologiska undersökningsverksamheten
tog trevande steg mot en, i förhållande till tidigare, mer regelmässig
hantering. 3 Situationen var den att de historiska städernas kärnor omvandlades
i snabb takt och man insåg att ett ovärderligt arkeologisk källmaterial var på
väg att försvinna med en på många platser endast sporadisk och kvalitativt ojämn
dokumentation. Ett av projektets viktigaste bidrag var en belysning av det arkeologiska
källmaterialets betydelse i förhållande till det skriftliga materialet. 4 Man
skulle kunna säga att medeltidsstadsprojektet utgör grunden för den arkeologiska
urbaniseringsdiskussionen i Sverige i modern tid. Projektet var från början tänkt
att sträcka sig över fyra års tid och skulle; 5
• Kartlägga och analysera den stadsarkeologiska situationen på de orter, som under
medeltid var städer i juridisk mening
• Bearbeta materialet fr.a. med hänsyn till övergripande frågeställningar
• Skapa enhetlighet i dokumentation och redovisningar
• Föreslå riktlinjer för den fortsatta verksamheten
Målsättningen var att projektet skulle resultera i följande;
• Väsentligt bättre möjligheter att utnyttja redan befintligt men nu ej överblickbart
material, inte minst för komparativa urbaniseringsstudier
2. H. Andersson, Projektprogram. Den tidiga urbaniseringsprocessens konsekvenser för nutida planering.
Medeltidsstaden 1. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport. 1976.
3. Jämför M. Forsström, Fornvännen 2, 1974: 78-88; H. Andersson, Urbaniseringsprocesser i det medeltida
Sverige. Medeltidsstaden 7. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport. 1979;
H. Andersson, & L. Redin, Stadsarkeologi i Mellansverige. Läge, problem, möjligheter. Medeltidsstaden
19. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport. 1980.
4. Andersson 1979: 6.
5. Enligt Andersson ibid: 5.
43

44
Detta kan väl sägas ha uppfyllts till viss del om man tänker på strukturella analyser
inför stadsarkeologiska undersökningar av de städer som omfattades av projektet.
Utifrån kvalitativa aspekter på dokumentation av kulturlager och fyndmaterialbearbetning
är situationen emellertid inte tillfredställande i syfte att uppfylla
krav på kvalificerade urbaniseringsstudier utifrån arkeologiskt källmaterial. Detta
har till viss del att göra med att kvalitetsaspekten, d.v.s. kraven på detaljnivå skärpts,
men det hänger också samman med ett förändrat arbetsklimat vad gäller stadsarkeologiska
undersökningar.
• Skapa förutsättningar för mera problemorienterade undersökningar än tidigare
Det är inte helt enkelt att avgöra detta utan en fördjupad studie av planering av
äldre undersökningar. Man kan dock tänka sig att överblickbarheten säkerligen
påverkats i positivt hänseende.
• Erbjuda ett genomarbetat vetenskapligt underlag för den antikvariska bedömningen
och därmed
• Underlätta för Riksantikvarieämbetet att på ett tidigt stadium kunna ge kommunerna
planeringsförutsättningar med bedömning av de stadsarkeologiska lämningarna
Här kan vi nästan utbrista i ett samfällt ja! Som jag redan tidigare nämnt är projektrapporterna
för de medeltida städerna ännu idag det huvudsakliga underlaget
inför en stadsexploatering. Med tanke på att de första rapporterna från relativt stora
städer som Uppsala och Västerås idag är runt 30 år gamla behöver uppgifterna
givetvis kompletteras med senare tiders undersökningar. Vad som emellertid i dagsläget
behövs för att projektets rapporter skall fortsätta att fylla denna funktion är
att det för samtliga städer skapas ett GIS så att materialet fullt ut transformeras till
en uppdaterad digital version.
• Medverka till att den kraftiga ökningen av undersökningskostnaderna hos institutioner
begränsas samt
• Öka medvetandet hos institutioner, kommuner och allmänhet om det stadsarkeologiska
materialet som en väsentlig faktor för den historiska kunskap som är
ett nödvändigt underlag för planering av en levande miljö
Kostnadsfrågan idag måste ses i ett helt annat ljus då vi har en delvis avreglerad
marknad för exploateringsarkeologin. Man skulle väl kunna sammanfatta situationen
utifrån hittillsvarande erfarenheter att målsättningen att begränsa kostnaderna
för stadsarkeologin har slagit in. Vad gäller den sista punkten finns nog en
mycket stor variation över landet i fråga om medvetande och värdering av det stads-

arkeologiska källmaterialets värde som underlag för stadsplanering. Denna fråga
hänger också delvis samman med den om vilka delar av historien som anses värdefulla
att undersöka arkeologiskt.
Tolkningsramen inom vilken projektrapporterna strukturerades byggde på den
gamla ståndsindelningen översatt till fysiska uttryck, det vill säga städer, kyrkor,
borgar och landsortsbebyggelse. En gentemot idag grundläggande skillnad var föreställningarna
om vilka kriterier som var avgörande för samhällets strukturering. 6
Denna formade det vetenskapliga förhållningssättet till det stadsarkeologiska materialet
och därmed dess tolkningsvägar. Metoden gick ut på att urbaniseringskriterier
söktes med utgångspunkt i ståndsstrukturen. Man tog fasta på uppgifter om orter
med målsättningen att se hur de kunde skilja sig från landsbygden i funktionellt,
topografiskt och/eller rättsligt - administrativt hänseende. Definitionen lutar trots
den arkeologiska betoningen emellertid tungt mot skriftligt källmaterial samt vad
Anders Andrén senare kom att benämna manifesta spår. En annan svaghet i arbetsmetoden
var att det inte gjordes kvalitativa skillnader mellan de undersökta städerna,
det är stor skillnad på Hedemora och Visby under medeltiden! Detta trots
att fokus fanns på uppdelningen mellan centralort, tätort och stad. Ett annat problem
är att städerna nästan utan undantag beskrevs utan befolkning. Å andra sidan
var det inte projektets uttalade mening att befolka städerna.
Ytterligare en aspekt som måste kommenteras kort är förhållningssättet till ett
av de centrala arkeologiska källmaterialen, fynden. Man har redan i projektprogrammet
givit uttryck för att det inte finns utrymme för att bearbeta eller skapa en
strategi för de omfattande fyndmaterialen från städerna. Detta är förståeligt utifrån
tidens förutsättningar, det vill säga att man saknade datorer för hantering av stora
datamängder och att den institutionaliserade stadsarkeologin var mycket ung. Det
måste emellertid påpekas att Margit Forsströms avhandling om keramiken från
Visby från samma år som medeltidsstadens projektprogram faktiskt är ett första
försök att just hantera stora mängder information med hjälp av datorer. Det bör
också sägas att en rapport (nr 30) av medeltidsstaden behandlar daterande fyndmaterial.
Problemet var att ambitionsnivån var begränsad vad gäller fyndens utsagovärde
och den allmänna kunskapsnivån, liksom avsaknaden av etablerade arbetsmetoder.
Det senare kan möjligen ha haft effekt på den relativt låga prioritet
fyndmaterialbearbetningar har haft under lång tid inom de kulturmiljövårdande
institutionernas arbeten.
6. Representativa exempel på nya sätt att analysera stadssamhällens struktur, inte minst i relation till
andra europeiska städer, kan ses i J. Anund, The Curses and Possibilities of Wooden Architecture.
Domestic buildings in Medieval Uppsala. Der Hausbau. Lübecker Kolloquium zur Stadtarchäologie
im Hanseraum III. i Dahmen, B., Gläser, M., Oltmanns, U. & Schindel, S. (red), Lübeck. 2001:
635-657; J. Anund, Interaction, conventions and regulations. Infrastructure in medieval Uppsala. i
R. Dunkel (red), Die Infrastruktur. Lübecker Kolloquium zur Stadtarchäologie im Hanseraum IV.
Lübeck. 2004: 437-454.
45

46
Medeltidsstaden Falun
Allt bra med projektet medeltidsstaden kan ställas mot de sämre konsekvenserna
som upplägget har medfört för nutidens stadsarkeologiska kulturmiljövårdarbete
och dagens frågeställningar och historiesyn. Låt oss titta litet närmare på en rapport
i serien medeltidsstaden, nämligen Falun. Ja, men… säger nog flera arkeologer nu
(efter mer eller mindre lång betänketid) – det finns väl ingen rapport om medeltidsstaden
Falun, det är ju ingen medeltidsstad! Just precis och häri ligger kärnan
till ett primärt antikvariskt men i förlängningen även forskningsrelaterat problem
med projektets upplägg. Genom att exkludera de städer som utifrån projektets definition
inte var städer under den svenska medeltiden har grunden lagts för en snäv
bild av det svenska stadsväsendet och städernas roll under olika tider. Det bör
påpekas att ett diakront perspektiv inom den medeltida perioden är uttalad och att
problemen kring en gräns framåt i tiden diskuterades. 7 Hans Andersson som var
projektledare för Medeltidsstaden har också fört kronologidiskussionen vidare
genom att i en artikel behandla de norrländska städerna vilka, med undantag för
Gävle, är grundade efter medeltiden. 8 Ett annat avgränsningsproblem som var aktuellt
gällde orter med igångsatt men avbruten urbanisering. Ett resultat av dessa
avgränsningar är att tyngdpunkten ligger på de nuvarande, på svensk mark, belagda
70 medeltida städerna. 9 Därtill bör också fogas de sex städer som idag ligger i Finland
och Ryssland (Åbo, Nådendal, Raumo, Borgå, Ulfsby och Viborg). Sverige
har idag 133 städer från olika tidsperioder. Till detta kommer ett litet antal försvunna
och som stad aldrig definierade stadsbildningar (till exempel kyrkstäder och
så kallade fläckar). Det innebär att antalet städer i landet i princip fördubblats efter
medeltiden. Ett resultat av fokuseringen på medeltida städer är att majoriteten av
de antikvariska myndigheterna fortfarande idag diskriminerar de medeltida städernas
yngre historia och kanske framförallt att de efterreformatoriska städerna
behandlas än mer nonchalant. 10 Detta är i mina ögon mycket mer allvarligt än det
först kan förefalla. Genom myndighetsbeslut att vissa tiders, platsers och därmed
vissa människors historia skall tillvaratas och dokumenteras och andras inte har
man tagit sig en roll som på ett anmärkningsvärt sätt utmanar ett demokratiskt
synsätt. Hur avgör man vilka delar av en stads historia som är värda att undersöka?
Vilka människors liv som är värda att dokumentera? Och framförallt hur motiverar
man och argumenterar för att vissa liv inte skall ha en plats i historien? Nu börjar
isen bli tunn, eller hur? Det skall sägas i sammanhanget att det finns undantag där
myndigheterna tillåter regelrätta arkeologiska undersökningar av senare perioder
7. Andersson 1976: 10, 15 f.
8. H. Andersson, Projektet Medeltidsstaden och Norrland. Arkiv i Norrland 8, 1986: 38-60; L. Grundberg,
Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruk i norrländska kulturmiljöer.
Umeå 2006: 129, kommentar om att Gävle hörde till Uppland under medeltiden.
9. Andersson 1990.
10. Jämför C. Mc Clees, Kulturlag, kunnskap og vern,. Den etterreformatoriske byen som forsknings- og
forvaltningsobjekt. i I-M. Egenberg, B. Skar, G. Swensen (red.), Kultur – Minner – Miljøer. Strategiske
instituttprogrammer 2001-2005. NIKU. Oslo 2006.

än medeltiden. Goda exempel finns från bland annat Norrköping och Västerås 11
Genom lång erfarenhet av undersökningar som faktiskt berört efterreformatoriska
delar av städer eller städer grundade efter medeltiden kan jag konstatera, i motsatts
till vad många fortfarande verkar tro, att det skriftliga källmaterialet inte ens under
1800- och ibland 1900-talet är tillfredsställande när det gäller att reda ut vad som
hänt på en plats över tid. Dessvärre går det idag inte att se en antikvarisk trend som
pekar mot att fler undersökningar av de eftermedeltida delarna av våra städer
kommer att ske, kanske är det snarare tvärtom.
Den urbana scenen 1985 12
Nästa stora steg mot en fokusering på det stadshistoriska fältet kommer i och med
Anders Andréns avhandling Den urbana scenen från 1985. Detta arbete kan sägas
bana vägen för ett nytt ämnesdisciplinärt förhållningssätt i det att det sker en metodologiskt
färgad förskjutning från stadsmonografier via historiska översikter och
sammanfattningar av urbaniseringen mot en på arkeologisk grund tolkning av densamma.
Man skulle kunna säga att det är ett steg mot en mer självsäker arkeologi
där ämnets tillit till sitt källmaterial i förhållande till andra problematiseras och diskuteras.
Relationen mellan historia (eg. historiska källor) och arkeologi (eg. arkeologiska
källor) är den centrala utgångspunkten i arbetet och utgör det vetenskapsteoretiska
bränslet i diskussionen. Detta avhandlingsarbete har skett parallellt med
projektet medeltidsstaden vilket till viss del inneburit att fokusering på urbanisering/periodisering
– fortfarande dock i den anda som präglade projektet medeltidsstaden
i och med den kronologiskt snäva ramen vilket kommit att få till följd
att hela floran av olika urbaniseringar före och framförallt efter den skandinaviska
medeltida perioden inte belysts arkeologiskt lika ingående eller snarare knappast
alls. Detta illustreras tydligast när Andrén talar om en urbaniseringslakun från
medeltiden till 1800-talets slut. I och med detta ignoreras helt den omfattande
urbanisering som sker i Norrland men även andra delar av Sverige under 1600talet.
Man kan i sammanhanget påminna om att närmare hälften av Sveriges 133
städer är grundade efter medeltiden och att ett 30-tal städer grundläggs under
perioden från 1500-talets slut och 1600-talet. 13 Jag återkommer till andra ideologiskt
viktiga konsekvenser av detta senare, apropå vems historia som är viktig.
Arbetet representerar ett viktigt brott från den gamla lundaarkeologin och ett
typologiskt synsätt på stratigrafin som en okomplicerad linjär framställning, mot
ett problematiserande av kulturlagren och dess innehåll genom att bland annat
införa de därefter inom arkeologin mycket nyttjade begreppen latent – manifest
11. P. Karlsson & G. Tagesson (red.), I Tyskebacken. Hus, människor och industri i stormaktstidens Norrköping.
Riksantikvarieämbetet, Arkeologiska undersökningar, Skrifter 47. 2003; H. Bergold & M.
Bäck, Grytgjutare i Västerås – Fragment av kvarteret Kleopatras historia. 2008.
12. A. Andrén, Den urbana scenen. Städer och samhälle i det medeltida Danmark. Lund 1985.
13. N. Ahlberg & L. Redin, Städerna. i K.- G. Selinge (red.), Kulturminnen och kulturmiljövård. Sveriges
nationalatlas, SNA. 1994.
47

50
(lånat från samma begrepp inom ideologidiskussionen). Fortfarande kan vi dock
ana en passivisering av kulturlagrens kunskapsinnehåll genom att fokus i analysen
ändå ligger på de manifesta spåren, som t.ex. kyrkor vilka fick utgöra grunden för
den vidare förståelsen av de latenta spåren, d.v.s. kulturlagren. Framställningen och
analysen går medvetet runt problematiken att bearbeta massmaterialet, oftast liktydigt
med det latenta materialet, d.v.s. det huvudsakliga arkeologiska källmaterialet
i form av föremålsfynd. Syftet är istället att skapa kunskapsteoretiska tolkningsramar
för massmaterialen. En ganska dyster underton kan emellanåt anas; ”Den empiriska
grunden för arkeologernas stadshistoriska intresse kanske inte är möjlig att direkt
utnyttja i stadshistoriska undersökningar”. 14 Vi måste ändå komma ihåg att detta
på många sätt är ett pionjärarbete när det gäller att förflytta perspektiven från stort
till smått och inte minst att öppna dörrar för att blanda dessa perspektiv i samma
analyser. Frågan om vad den arkeologiska empirin innebär lyfts fram som kunskapsteoretiskt
central. På vilket sätta kan vi egentligen jämföra det konkreta (med
sina källkritiska aspekter givetvis) innehållet i det arkeologiska materialet med det
mer abstrakta (andra källkritiska aspekter) historiska källornas utsagor? Detta är
inget jag ska diskutera här utan bara poängtera att problematiseringen av dessa
frågor lyfts fram i och med den kunskapsteoretiska diskussionen i Den urbana
scenen.
Mellan ting och text 1997 15
Drygt tio år efter den avhandling som behandlas ovan ger Anders Andrén ut en
bok som fått stort genomslag (kanske borde det ha blivit ännu större?) inom arkeologiämnet,
och kanske främst inom den historiska arkeologin. Man kan i denna
text egentligen se en fortsättning och renodling av de kunskapsteoretiska frågorna
kring det arkeologiska ämnets relation till andra discipliner, vilket delvis berörs i
avhandlingen. De historiska arkeologiernas centrala kunskapsteoretiska problemkomplex
rör ju frågan om arkeologins roll och den materiella kulturens betydelse i
relation till befintliga texter från de perioder som undersöks arkeologiskt. Eller kort
sagt – vad tillför arkeologin det skriftliga källmaterialet. Boken tar utgångspunkt i
denna fråga och leder till en global översikt över vad som benämns de historiska
arkeologierna. Gemensamt för dessa arkeologier är det multipla källmaterialet. Vi
ska inte här gå närmare in på de olika exemplen som framförs från skilda delar av
världen annat än att konstatera den geografiskt lyfta blicken som involverar en
större omvärld i den skandinaviska diskussionen. Vi uppehåller oss dock litet kring
några begrepp som är av mer allmänteoretisk karaktär och som utgör destillatet av
den genomförda analysen. Andrén registrerar fem gränsöverskridande traditioner
14. Andrén 1985: 11.
15. A. Andrén, Mellan ting och text. En introduktion till de historiska arkeologierna. 1997.

inom det historisk-arkeologiska fältet, nämligen; 16 Den estetiska traditionen (Att
iscensätta det förflutna), Den filologiska traditionen (Att ge skriften mening), Den
historiska traditionen (Att utvidga texten), Den kulturhistoriska traditionen (Att skriva
tingens historia), Den arkeologiska traditionen (Att söka efter analogier). Arbete är
en strukturering och definiering av oftast underförstådda och outtalade metodologiska
förhållningssätt inom den historiska arkeologin. Boken fyller därmed ett
tomrum i förståelsen av den historiska arkeologins forskningsplattform, inte minst
för oss som är aktiva inom detta fält. Eftersom det är grundläggande för förståelsen
av den historiska arkeologins förutsättningar kommer jag att dröja lite längre vid
en del av denna text. Vi ska uppehålla oss vid frågan om hur ting och text kommunicerar
inom de ovan angivna traditionerna och hur källmaterial kontextualiseras.
Detta kan sammanfattas i vad Andrén kallar den historisk-arkeologiska dialogen
där han presenterar fem olika typer av kontexter inom vilka kommunikationen
mellan ting och text äger rum. 17
Sökandet efter korrespondens eller överensstämmelsen mellan ting och text kan
göras på tre nivåer. Klassificeringens problematik består för de historiska arkeologierna
i huvudsak i att det finns tillgång till dåtida föregående klassificeringar. Det
blir således en fråga om man i klassificeringen ska utnyttja den befintliga definitionen
av föremål eller att genom nya klassificeringar söka mönster som samtiden
inte uppfattade. Vi närmar oss därmed en sorts arkeologisk socialpsykologi som
skulle motverka en textberoende analys. Detta scenario är däremot inte fallet då
man t.ex. skapar en typologi för yxor från neolitikum i den förhistoriska arkeologin.
Jämförbarheten mellan ting och text har, vad gäller identifieringen av ett eller flera
klassificerade objekt, här kanske sin viktigaste funktion inom metoden. Frågan är
om identifieringen i sig är ett mål – är en lyckad arkeologisk identifiering detsamma
som att man i den arkeologiska kontexten hittat t.ex. en text där det står vad det är
för föremål eller byggnad man hittat och när det är tillverkat? Knappast någon
skulle väl svara ja på den frågan. Korrespondensens, i det här fallet genom identifiering,
syfte måste vara att öppna för möjligheten till ny kunskap om
föremål/plats/byggnad o.s.v. utifrån dialogen mellan ting och text. En identifiering
är i sig inte nödvändig för att öka kunskapen om ett fenomen, plats, föremålskategori,
materiellt kulturellt mönster m.m. Vad jag ovan kallade en arkeologisk socialpsykologi
är egentligen detsamma som den tredje korrespondensnivån – korrelation.
Istället för att kompensera för en brist av arkeologiska ting med text och vice
versa, söker man med korrelation finna (underliggande?) samband mellan de olika
källkategoriernas utsagor. Därför måste sådana analyser i högre utsträckning baseras
på graden av rimlighet i tolkningen. Korrelation framstår som en mer analytisk del
av korrespondensen mellan ting och text. En framgångsrik korrelationsanalys borde
generera nya mönster och sammanhang, vilket i sin tur kräver nya tolkningar o.s.v.
16. Ibid: 114.
17. Ibid: 150 ff.
51

52
Det centrala med begreppet association är öppenhet och fantasi. Detta kan
tyckas flummigt men associationsredskapet innebär en bred öppning för så många
sammanhang som möjligt. Antropologen Claude Lévi-Strauss har vid något tillfälle
svarat på frågan om hans metod och har då bland annat svarat att han lät sig inspireras
av allt. Detta skulle kunna tyckas märkligt ovetenskapligt men är enligt min
mening tvärtom. Vad det innebär är egentligen bara att forskningsarbetet initialt
måste innefatta en källkritisk behandling av ett stort och komplext material innan
en fortsatt analys i ett strikt vetenskapligt sammanhang. Association eller anknytning
mellan olika kategorier av text och ting kräver rimlighetsanalyser och ställer
stora krav på källkritisk stringens, liksom för övrigt alla delar av en historisk arkeologi.
Andrén tar speciellt fasta vid exempel på association som behandlar skriftens
fysiska kontext, d.v.s. inskrifter som finns på arkeologiskt funna föremål eller byggnader.
18 Det speciella med ett sådant fyndsammanhang är att fyndkontexten per
definition kommer att tillföra nya infallsvinklar i tolkningen. Som ett exempel på
skriftens fysiska kontext vill jag nämna ett fynd från en stadsundersökning i centrala
Karlstad. I stengrunden till en byggnad hade ett antal trycktyper deponerats. 19 I
detta fall var det med andra ord en textkategori som inte kunde knytas till ett viktigt
föremål eller monument i sig och inte heller text anträffad på föremål speciellt
avsedda för att presentera text. Här ryms den oskrivna texten och tinget i samma
objekt – en ny källkritisk aspekt då vi inte har en skriven text att förhålla oss till
utan endast möjligheten att formulera en text. Genom att provtrycka typerna kunde
några olika typsnitt dokumenteras och sedan jämföras med typsnittslexikon för att
genom detta få en övergripande datering av typerna (inom tidsspannet från 1600talets
slut till cirka 1740) och därmed även ett terminus post quem för murens
anläggningstid. Det finns flera fyndkategorier vilka kan tolkas som grundläggningsoffer
vid husbyggande i efterreformatorisk tid men mig veterligen är just trycktyper
inte känt som husoffer. Detta är ett exempel på hur kombinationen av ting, text
och sammanhang öppnar för nya associationer och tolkningsmöjligheter.
Slutligen är kontrasten enligt Andréns definition närmast att betrakta som en
negativ korrespondens. 20 Den kontrasterande korrespondensen är för arkeologen
en metod att medvetet undvika ett textberoende i analysen av ett historiskt - arkeologiskt
material. Genom en kontrasterande analys kan man understryka komplexiteten
i de samhällen vi studerar men kanske framförallt fånga diskrepanser mellan
textens respektive tingen utsago om en plats, en kulturell företeelse, kronologiska
aspekter eller olika föremålskategoriers användningsområde för att nämna några
exempel. Sökandet efter skillnader mellan text och ting ställer höga krav på en
”medvetenhet om begreppsbildning, metoder och källäge för såväl materiell kultur
18. Ibid: 173.
19. M. Bäck, Vyer från det äldsta Karlstad - a, e, l, m, n, r, s och – eller hur man daterar arkeologiska
lämningar kontextuellt. Blick för Bergslagen. UV Bergslagen, Årsbok 2002: 45 f.
20. Andrén 1997: 176.

som skrift”. 21 Som ett talande exempel på kontrast mellan ting och text kan föras
fram ett svenskt exempel från ostindiska kompaniets tid. Det handlar om skillnaden
mellan uppgifterna i fartygens materiallistor om mängden importerat porslin i relation
till de arkeologiska fynden av porslin från olika delar av landet. 22 Enligt listorna
från ostindiefararna som återkom från Kina har mycket stora mängder porslin
importerats under 1700-talet. Det rör sig om hundratusentals kärl. I kontrast till
dessa uppgifter kan ställas resultaten från ett stort antal arkeologiska undersökningar
som representerar olika sociala, ekonomiska och fysiska miljöer från samma tidsperiod.
23 Det visar sig att mängden porslin på dessa platser, med undantag för Göteborg,
i stort sett alltid motsvara några få procent av den totala keramikmängden.
Även i faktiska siffror rör det sig vanligen om mycket små mängder. Frågan måste
då resas varför vi inte finner något av de enorma mängder som enligt de skriftliga
källorna fördes in till landet. Vart har det tagit vägen? En hypotetisk förklaring är
att porslinet i huvudsak har hamnat på slott och större gårdar vilka finns kvar än
idag och där porslinssamlingarna återfinns i en kontext som inte i nämnvärd
utsträckning berörts av arkeologiska undersökningar. Texterna och tingen ger i det
här fallet nästan diametrala resultat om man inte problematiserar frågeställningarna
utifrån kunskap om det spektrum av källor som måste beaktas i sammanhanget.
Anledningen till att så mycket utrymme ägnats åt vissa verk såhär långt beror
på deras programmatiska karaktär och det faktum att de är grundläggande för en
fortsatt förståelse av de tendenser och trender inom stadsarkeologin som jag diskuterar
här. De är naturligtvis själva en del av processen. Det var inte retrospektivt då
det skrevs.
Det Nordiska Stratigrafimötet 1996
I april 1996 hölls det första Nordiska stratigrafimötet i Riksantikvarieämbetet, UV
Mitts regi i Stockholm. Detta möte var från början tänkt att fungera som ett arbetsmöte,
som möjligen inte skulle få någon uppföljning annat än att kontakt skapats
mellan arkeologer som arbetade med metodologiska problem. Det åttonde Nordiska
Stratigrafimötet avhölls i Åbo i februari 2008 år och detta faktum kan inte
tolkas på något annat vis än att denna konferensserie fyller en stor funktion. Detta
var från början ett forum för i huvudsak fältarkeologiska metodfrågor men med
tiden har det kommit att bli en alltmer blandad publik på mötena. Faktum är att
seminariet idag nästan kan betraktas som det största, regelmässigt återkommande
21. Ibid: 180.
22. G. Nilsson Schönborg, Kinesiskt importporslin i Göteborg sett ur ett arkeologiskt perspektiv. Urbaniseringsprocesser
i Västsverige. Göteborg 2000; H. Bergold & M. Bäck, ”Vi hör att de har fint porslin
i Karlstad…?” Keramik från centrala Karlstad under 1600- och 1700-talet. i M. Karlsson (red.), Den
dolda staden. Arkeologiska undersökningar i kvarteret Druvan, Karlstad. 2006
23. Bergold & Bäck ibid: 93.
53

54
samnordiska mötesplatsen för, i första hand, historiska arkeologer. Glädjande är
emellertid att fler och fler arkeologer som arbetar med icke skriftliga perioder sökt
sig till mötena.
Till seminarieseriens viktigaste bidrag och som gör att den tar plats i detta sammanhang
är en uttalad strävan efter att diskutera och formulera utvecklingen av en
kontextorienterad fältarkeologi i Norden. Bland de viktigaste frågorna rör metodvalets
konsekvenser för synsättet på det kulturhistoriska innehållet i kulturlagren
och därmed källmaterialets potential och i förlängningen källmaterialproduktion.
Som exempel kan nämnas att vi måste gå från en situation där konstruktioner (t.ex.
trä och sten) diskuteras och analyseras utifrån hur de ser ut i plan medan lager
(jord) och analyseras utifrån en tolkning i sektion.
Sammantaget representerade Det Nordiska Stratigrafimötet från början ett
försök till ett medvetandelyft så att potentialen i den komplexa stratigrafin i första
hand i städerna skulle kunna nyttjas bättre och verkligen kunna utgöra ett källmaterial
för att skriva stadshistorier utifrån ett arkeologiskt perspektiv. Detta motsvarar
en situation vilken inom det historiska arkeologiska fältet kan sägas ligga i linje
med den ovan refererade kulturhistoriska traditionen.
Under de senaste åren har flera nätverk som även genererat seminarieserier skapats
just för att utveckla synen på städerna. Som exempel kan nämnas ”Urbaniseringsprocesser
i Västsverige”, 24 ”Stadsarkeologiskt Forum” 25 i Mellansverige (se också nedan
”Nya stadsarkeologiska horisonter”). De relaterar alla till Projekt Medeltidsstaden.
Stadens dolda kulturskikt 2000 26
Städernas kulturlager har, i nära anslutning till den stratigrafiska diskursen, strukturerats
i en avhandling som utifrån Lundaarkeologin analyserar praxis för källmaterialproduktion
inom svensk stadsarkeologi. Som framskymtat tidigare måste Lund
betraktas som en av de viktigaste platserna vad gäller utvecklingen av stadsarkeologisk
tradition i Sverige. Det är i ljuset av stadens historia naturligtvis inte en slump
att det etablerades en medeltidsarkeologisk institution vid detta universitet så tidigt
som 1962 (observera relationen mellan historia och arkeologi). I staden fanns då
sedan länge en antikvarisk tradition. Om boken Mellan ting och text kan sägas vara
viktig för medvetandegörandet av den historiska arkeologins vetenskapliga position
och praxis i en humanistisk tradition av källkritik, så är Stefan Larssons avhandling
24. J.- E. Augustsson, Urbaniseringsprocesser i Västsverige. Ett nystartat forskningsprojekt vid institutionen
för arkeologi i Göteborg. Arkeologen - nyhetsbrev från Institutionen för arkeologi, Göteborgs
universitet 2:4, 1996: 4-13. Se särskilt volymen, Andersson, S. & Schedin, P. Den värmländska urbaniseringen,
Urbaniseringsprocesser i Västsverige, 2001, som i princip behandlar ett eftermedeltida
stadslandskap.
25. J. Anund & M. Bäck, Att samla till en ny giv i Mellansveriges städer. Nätverket Stadsarkeologiskt
Forum har skapats. META Nr 3 2002: 46–49.
26. Larsson 2000.

Stadens dolda kulturskikt (2000) ett avgörande steg mot ett nytt förhållningssätt till
det arkeologiska källmaterialet genom att strukturera, identifiera och definiera stadsarkeologins
minsta beståndsdelar. Resultatet av detta arbete innebär ytterligare ett
steg mot att underbygga en utifrån arkeologiskt perspektiv baserad tolkning av historiska
handlingar. Bokens övergripande tema kan sägas bestå i en fördjupad analys
och aktivering av kulturlager som kunskapsobjekt inom svensk stadsarkeologi.
Larsson gör bland annat en kritisk syntes av ett betraktelsesätt och analysgrund där
kulturlager reducerats till medium, d.v.s. behållare för fynd och därmed kronologi
(vilket är ett synsätt som innebär att kulturlagren framställs som passiva) till att
behandla kulturlagren som resultat av aktiva handlingar och beslut, d.v.s. kulturlagren/jorden
som kulturhistoriska källor i sig själv. 27 Avhandlingens kärna är en
redogörelse för när och hur ”kulturlager och stratigrafi framställdes och gavs mening
genom social praxis för omvandling av densamma till arkeologiska källmaterial”. 28
I analysen av hur svensk stadsarkeologi formats isolerar Larsson sex samverkande
traditioner. Dessa associationsfält är geologi, historia, estetik, nationalism/identitetsskrivning,
typologi och en förvaltningstradition. 29
Att lyfta fram ett arbete som fokuserar på källmaterialet jord kan verka väl snävt
i detta sammanhang men är av helt avgörande betydelse för arkeologins möjligheter
att bidra till nya vägar inom det stadshistoriska forskningsfältet. Det kulturhistoriska
utsagovärdet av det arkeologiska källmaterial som ’produceras’ i fält är direkt
beroende av de gräv- och dokumentationsmetoder som använts. Precisionen och
möjligheterna att i analysskedet lösa upp källmaterialet i minsta beståndsdelar kan
aldrig bli större än motsvarande ambition vad gäller kontextualiseringen av källmaterialet
vid undersökningstillfället. För att återknyta bakåt i denna text kan vi
rekapitulera källkategoriproblematiken i distinktionen mellan latenta och manifesta
spår. I detta sammanhang har t.ex. Andrén 30 problem i sin analys av urbaniseringen
i Danmark p.g.a. vad han kallar de ”vaga arkeologiska dateringarna”. Detta är ett
exempel på svårigheter som är nära knutna till vilka gräv- och dokumentationsmetoder
som använts vid källmaterialproduktionen. Naturligtvis är bevarandeförhållanden
och andra omständigheter viktiga faktorer för hur mycket kunskap man
kan hämta i ett arkeologiskt källmaterial. Men ett förändrat synsätt på kulturlagrens
potential har visat sig förbättra möjligheterna för oss att inte bara fånga tidshorisonter
men även händelsehorisonter på ett sätt som endast kunnat göras i undantagsfall
tidigare. Kärnan i detta är en bättre kontextualisering av det arkeologiska
källmaterialet som helhet, inte bara fynden relaterade till en stratigrafisk sekvens.
27. Se även bland annat A. Andrén, I städernas undre värld. Medeltiden och arkeologin. Festskrift till
Erik Cinthio. Lund Studies in Medieval Archaeology 1. 1986: 259-269; A. Andrén, Kunskapspotentialen
i stadsarkeologi. META 2, 1993: 41-43; S. Wellinder, Människor och artefaktmönster. Occasional
Papers in Archaeology 5. 1992
28. Larsson 2000: 322.
29. Ibid: 322 ff.
30. Andrén 1985.
55

56
En faktor som sällan noteras i sammanhanget är att detta ställer stora krav på de
grävande arkeologernas individuella skicklighet. En ofta underskattad och dåligt
värderad del i den arkeologiska källmaterialproduktionen är det fältarkeologiska
hantverket – för att sammanfatta det kort kan vi säga att lång erfarenhet gör
skillnad.
Urbanised nature in the past 2005 31
I och med Larssons avhandling Stadens dolda kulturskikt har ribban så att säga sänkts
så att även de små elementen i det arkeologiska källmaterialet ska kunna kravla sig
över denna och in i debatten om tolkningen av arkeologiska lämningar. När man
trodde att det inte gick att krypa längre in i detalj, ända in i jordens celler om
man så vill, publicerades en kvartärgeologisk avhandling som behandlar formeringsprocesser
och miljö i svenska städer. Detta arbete av Jens Heimdahl är nära
relaterat till Larssons analys av synen på kulturlager och sänker ytterligare ribban
för oss stadsarkeologer, i och med att vi måste tillåta ännu mindre element att ta
plats i våra tolkningar av en plats kulturhistoriska innehåll. Arkeologer har arbetat
tillsammans med geologer och biologer under relativt lång tid. Skillnaden och det
som på ett nytt sätt påverkar den svenska stadsarkeologin är att praxis i samarbetet
mellan arkeolog och geolog har förändrats i och med Heimdahls arbete, eller snarare
arbetsmetod. Det nya ligger egentligen i dialogen mellan arkeolog och geolog där
geologen har en stor kunskap om och insikt i arkeologisk metod och teori. Detta
ställer naturligtvis mycket höga krav på naturvetarens vetenskapliga bredd men
kanske framförallt analytiska intresse. Ett nära (med betoning på nära) samarbete
med arkeologen är naturligtvis en grundförutsättning och kan till viss del kompensera
för olika vetenskaplig spännvidd. Stadsarkeologiska lämningar är med sin komplexitet
och koncentration det tydligaste exemplet, enligt Heimdahl, på att arkeologin
måste arbeta med en bred disciplinär ingång.
Tillåt och kräv att alla medverkande från olika discipliner blir ”arkeologer” och
tänker på materialet som en helhet – ett holistiskt synsätt (arkeolog – här i vidare
mening alla som arbetar med det arkeologiska materialet). 32
Som vi sett ovan finns sedan länge en multidisciplinär tradition i arkeologin, en
tradition som har varit så stark att arkeologin delvis förpassats till att bli en hjälpvetenskap
till andra ämne. Eftersom synen på kulturlager/jord och dess källvärde
under senare tid förändrats har det också, som en effekt, skett en förskjutning i
relationen till andra vetenskapliga discipliner som arkeologin samarbetar med. En
31. J. Heimdahl, Urbanised nature in the past – Site formation and environmental developement in two
Swedish towns, AD 1200-1800. Stockholm 2005.
32. J. Heimdahl, epost 070207

process som när den väl kommit igång givetvis är ömsesidig. Erfarenheterna av att
arbeta på detta sätt med Jens Heimdahl som jag själv gjort, har inte bara skapat ett
vassare tolkningsinstrument utan också, och inte minst, ett kraftfullt redskap för
bedömningar av prioriteringar i fältsituationen. I enlighet med min egen uppfattning
anser Heimdahl att vi måste tillåta och kräva att alla medverkande discipliner
blir fältdiscipliner, eller åtminstone tillbringar så mycket tid i fält att källkritiska
aspekter som rör olika inblandade discipliner är tillfredsställande behandlade. Kort
sagt; brister i kritisk analys av källmaterialinsamlingen i fält kan få förödande konsekvenser
för den fortsatta tolkningen av ett arkeologiskt material.
GIS (Geografiska informationssystem)
En trend inom fältarkeologin (liksom inom många andra områden i samhället där
man på något sätt arbetar med geografiska data) har under de senaste 15-20 åren
varit ett allt mer omfattande utnyttjande av GIS, geografiska informationssystem.
Som en del av de för arkeologins bidrag till stadshistorieskrivningen så avgörande
gräv- och dokumentationsmetoderna har s.k. historiska stads - GIS kommit att
börja aktiveras efter att ha funnits som tillgänglig metod i över 10 år. GIS-instrumentet
är ett kraftfullt redskap för att tolka städers fysiska uttryck och planering,
och att analysera förändringar över tid i stadsrummet. 33 Med en kvalitativ bakgrund
och drivande frågeställningar kan ett GIS vara mycket användbart i arbetet med
att undersöka städernas karaktärer, där de olika eller lika fysiska uttrycken i stadsplaneringen
kan bidra till analysen av när och varför städerna utvecklar de olika
karaktärer vi kan uppleva i dem idag. En grundförutsättning när man arbetar med
geografiska data är tillgång till ett bra kartmaterial. Här är det på sin plats att
påminna om den tidigare diskussionen om olika källmaterials relation till arkeologin
och hur vi kommunicerar med andra källkategorier. I analysen av kartor har
man att ta källkritiska hänsyn till både text och bild på samma gång, vilket kan
göra kartor till mycket komplexa källor. I sammanhanget är vi i Sverige oförskämt
väl försedda med äldre kartmaterial. Från 1500-talet mitt till 1700-talets första
decennier bedrevs i det svenska riket en stadsplanering som i omfattning saknade
motstycke i dåtidens Europa. Enda motsvarigheterna återfinner man i de europeiska
kolonierna i Sydamerika och Asien. 34
33. Idag finns GIS-projekt för åtminstone tre historiska städer i mellersta Sverige; M. Bäck, Stadsarkeologiskt
register för Strängnäs stad. GIS-modell för ajourhållning och antikvarisk bedömning av arkeologisk
ärenden i Strängnäs, Riksantikvarieämbetet UV Mitt, otryckt rapport 2003; B. Pettersson, Stadarkeologiskt
register. Medeltid – nyare tid. RAÄ 231, Nicolai socken, Nyköpings kommun,
Södermanlands län. Södermanlands museum arkeologi, Arkeologiska meddelanden 2004:05, A. Wikström,
Sigtuna StadsGIS rapport utvecklingsprojekt Meddelanden och rapporter från Sigtuna
museer 23. 2005.
34. N. Ahlberg, Stadsgrundningar och planförändringar. Svensk stadsplanering 1521-1721. Acta Universitatis
Agriculturae Sueciae. Agraria 94, 2005: 13.
57

58
Breda perspektiv – ämnesförskjutningar under 2000-talet
Det har under 2000-talet kommit en rad arbeten som på ett eller annat sätt berör
städer och stadsproblematik. Jag kommer inte att i detalj diskutera dessa här men
det kan vara på sin plats att nämna dem med vissa kommentarer. År 2001 publicerades
en festskrift till den då avgående professorn i medeltidsarkeologi i Lund,
Hans Andersson. 35 Titeln på denna bok, Från stad till land ger en antydan om att
medeltidsarkeologin till viss del är på väg att lämna den gamla ståndsindelningen
av verkligheten, även om innehållet i denna bok även omfattar artiklar som är baserade
på just denna strukturering av världen. En tendens är att det skrivs kulturhistoriskt
breda arbeten som på olika sätt nyanserar bilden av staden i relation till en
större verklighet och som tar stora grepp om historiska skeenden över stora
områden. Exempel på sådana arbeten är Peter Carellis avhandling från 2001, En
kapitalistisk anda. Kulturella förändringar i 1100-talets Danmark, 36 Leif Grundbergs
avhandling, Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruk
i norrländska kulturmiljöer, 37 från 2006 som diskuterar centralplatsernas roll i mellersta
Norrlands historia i ett Nordeuropeiskt perspektiv och vidare samlingsvolymen
Ett annat 1100-tal 38 från 2004 som behandlar Danmark under en formativ
period i landets historia. Den senare är faktiskt ett av ganska få bokverk där både
historiker och arkeologer skriver inom samma pärmar. Ett annat fenomen under
det senaste decenniet är fyndens återkomst som betydelsebärande källmaterial. Ett
färskt exempel på arbetsmetoder där fyndkategorier aktiveras i diskussionen urbanitet
i förhållande till det rurala är Christina Roséns avhandling Stadsbor och bönder
från 2004. 39 I sammanhanget kan vi notera att arbetet berör frågan om den eftermedeltida
periodens status inom arkeologiämnet. Vi har tidigare diskuterat om
projektet Medeltidsstaden har varit så inflytelserikt att det kan ha påverkat både
forskarvärldens och den antikvariska arkeologins syn på historieskrivning. Det har
funnits, och finns fortfarande, en mer eller mindre uttalad uppfattning att medeltida
lämningar är motiverat att undersöka arkeologiskt medan det inte alls är självklart
att eftermedeltida lämningar lämpar sig för arkeologens redskap. Detta skapar
en på många plan märklig situation och avslöjar en mycket tveksam historiesyn.
Genom att det inom historieämnet inte råder någon tvekan om att det ska bedrivas
forskning på 1600- och 1700-talsmaterial men inte inom arkeologin, kan vi ana
35. A. Andrén, L. Ersgård & J. Wienberg (red.), Från stad till land. En medeltidsarkeologisk resa tillägnad
Hans Andersson. Lund 2001.
36. P. Carelli, En kapitalistisk anda. Kulturella förändringar i 1100-talets Danmark. Lund 2001.
37. L. Grundberg, Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruk i norrländska
kulturmiljöer. Umeå 2006.
38. P. Carelli, L. Hermansson & H. Sanders (red.), Ett annat 1100-tal. Individ, kollektiv och kulturella
mönster i medeltidens Danmark. 2004.
39. C. Rosén, Stadsbor och bönder. Materiell kultur och social status i Halland från medeltid till 1700tal.
Riksantikvarieämbetet arkeologiska undersökningar Skrifter 53. Lund 2004.

en underförstådd institutionaliserad uppfattning att arkeologin inte kan tillföra de
textbärande delarna av vår historia något nytt. Ett tecken på att arkeologisamfundet
är på väg åt rätt håll vad gäller denna fråga, är det faktum att man på den medeltidsarkeologiska
institutionen i Lund numera kan välja att bli doktor i medeltidsarkeologi
eller historisk arkeologi.
En annan tendens som vi kan se under 2000-talet är att den publika inriktningen
(museerna undantaget förstås) har kommit att betonas kraftfullt (kanske
främst inom kulturmiljövårdens arkeologi), vilket har genererat flera i mina ögon
viktiga och positiva effekter för stadsarkeologin; 1) Uttalat samarbete mellan flera
inomvetenskapliga discipliner, byggnadshistoriker, etnologer, arkeobotaniker, osteologer
m.fl., 2) Arkeologerna tvingas tänka och uttrycka sig klarare, 3) Samarbetet
med exploatörer, i detta fall byggföretag som ju faktiskt är dem som omformar
stadsrummet nu. Utvecklade sådana samarbeten är visserligen i sin linda men
kommer att vara en ytterst viktig kommunikativ länk mellan oss som skriver städernas
äldre historia och de som skriver städernas framtida historia. Ett relativt
färskt exempel på en publikt inriktad bok är en samlingsvolym byggd kring en
större arkeologisk undersökning av ett kvarter i Karlstad, Den dolda staden 40 som
kom år 2006. Ett annat arbete som knyter an till punkt tre ovan är en nyligen
(2008) utkommen bok om grytgjutare i Västerås under 1600-talet, Grytgjutare i
Västerås – Fragment av kvarteret Kleopatras historia, 41 vilken givits ut på förfrågan
från och frivillig bekostnad av det exploaterande byggföretaget i syfte att ge de som
flyttar in i bostäderna en förankring i sitt närområde. Ett mer renodlat arkeologiskt
exempel på samma tendens är boken Centraliteter 42 från 2006. I denna diskuterar
ett antal arkeologer, för en vidare läsekrets, hur vi idag betraktar våra städer och
deras historia utifrån senare tiders arkeologiska undersökningar. Framträdande i de
olika bidragen är att begreppet centralitet inte är liktydigt med stad. Det centralitetsbegrepp
som diskuteras utifrån skilda exempel kan sägas beteckna den nya synen
på urbanitet och kanske i första hand urbanisering. Som ett exempel på en urbaniseringsdiskussion
utifrån nya centralitetsperspektivet kan Göran Tagessons avhandling
Biskop och stad – aspekter av urbanisering och sociala rum i medeltidens Linköping
från 2002 och samlingsvolymen Urban Diversity. Archaeology in the Swedish Province
of Östergötland 43 lyftas fram. Jag vill påpeka att en landsbebyggelse i mellersta eller
norra Sverige, med vissa undantag, inte är att betrakta som urban i fysiskt hänseende
men mycket väl kan hysa för samhället centrala funktioner. Ett fenomen som faller
väl in i diskussionen om centralitetsbegreppet är kyrkstäderna i Norrland, vilka ju
40. M. Karlsson (red.), Den dolda staden. Arkeologiska undersökningar i kvarteret Druvan, Karlstad.
2006.
41. Bergold & Bäck 2008.
42. S. Larsson (red.), Centraliteter. Människor, strategier och landskap. 2006a.
43. G. Tagesson, Biskop och stad – aspekter av urbanisering och sociala rum i medeltidens Linköping.
Lund 2002; R. Hedvall (red.), Urban Diversity. Archaeology in the Swedish Province of Östergötland.
Riksantikvarieämbetet, Arkeologiska undersökningar, Skrifter 45. 2002.
59

60
inte klassificerats som städer men inte heller kan sägas vara landbygd. 44 Egentligen
är det ingen ny tanke att städerna uppfattas som en del av hela samhället utan
nyheten ligger i det nya perspektivet, d.v.s. att stå utanför staden och se in i den
istället för att sitta i domkyrkans torn och betrakta omlandets betydelse för staden.
Sociologi och antropologi är viktiga discipliner för att höja den teoretiska medvetenheten
om stadssamhällena som organismer bestående av individer (med mycket
olika individualitet under olika tider och på olika platser) i konstant interaktion
med varandra. Interaktion är på många sätt ett nyckelord när man arbetar med
mänskliga samhällen för ett samhälle kan inte existera utan kommunikation – man
skulle kunna uttrycka det som att kommunikation är ett samhällets blodomlopp.
Kommunikationen kan inte bara bli något vi studerar i förfluten tid utan är något
som vi själva måste vara mycket aktiva med, särskilt med tanke på det ansvar som
vilar på oss utifrån de utsagor vi gör om det arkeologiska källmaterialets potential.
Man skulle kunna kalla det historieberättande. Hur vi går tillväga för att kunna
koppla materiella spår och skapat källmaterial till en känd historia är i högsta grad
beroende av vilka ramverk för förståelse vi skapat oss genom våra teoretiska
modeller. Arkeologen gräver alltså inte upp historien. Vad vi gräver fram är oavsiktliga
spår och avsiktliga lämningar efter människors handlingar.
Nya stadsarkeologiska horisonter 2006 45
De relativt, med betoning på relativt, omfattande stadsarkeologiska undersökningarna
under den senaste 10-årsperioden har lett till en nytänd diskussion om de
svenska städernas historia. Boken Nya stadsarkeologiska horisonter som publicerades
2006 och som föregicks av en pilotstudie 2004, 46 speglar förhoppningsvis riktningen
för stadsarkeologin i den närmaste framtiden och skulle egentligen ha
kunnat refereras till i ett annat kapitel i denna artikel bland annat för ett brett disciplinärt
perspektiv där författarna är arkeologer, etnologer, kulturgeografer och historiker.
Det finurliga med det breda upplägget är att man samtidigt vill att texten
kommer till bruk i förvaltningsmiljö genom att den är ”riktad till alla som är intresserade
av hur historia är en resurs i planeringen av framtidens stad”. 47 Jag är nog
inte ensam att förtvivla över att det aldrig finns en stadsarkeolog med när det är
debatter på TV och i tidningar om våra städer som livsrum för den största delen av
befolkningen. Genom att aldrig låta någon arkeolog, med ett stort tidsdjup i sitt
perspektiv på staden, delge sina åsikter om städerna som fenomen missar man en
väsentlig del i karakteriseringen av våra städer. Utan denna dimension är det svårt
44. M. Bäck, Prästgården och staden. Tidiga urbaniseringstendenser i Luleå. 2008.
45. S. Larsson (red.), Nya stadsarkeologiska horisonter. 2006b.
46. M. Anglert & K. Lindeblad, Nya stadsarkeologiska horisonter. Pilotstudie.Riksantikvarieämbetet, UV
Syd, rapport 2004:4.
47. Larsson 2006b ibid.

att diskutera varför och på vilket sätt våra städer har olika karaktär. Sådan kunskap
kan säkerligen leda till underlag för att diskutera och problematisera nutida samhällsproblem
som finns i enskilda städer.
Bokens avsikt är att skapa ett nytt förhållningssätt till städer och centrala orter
genom att betrakta urbaniseringen utifrån tre perspektiv. 48 Perspektiven skulle
kunna beskrivas som nygamla:
1) Underifrånperspektivet har funnits på agendan tidigare men vikten av det kan
inte nog understrykas. Synsättet innebär att alla olika grupper av människor
i olika sociala nivåer har varit med och format den urbana kulturen. Utan
vardagsliv har inte urbaniteten kunnat reproduceras.
2) Att söka variationer i urbaniseringen innebär att vara öppen för andra former
av urbanitet (centralort/tätort, till exempel s.k. fläckar, kyrkstäder, eller
bycentrum av annat slag) än bara nu existerande städer. Arkeologiska undersökningar
visar i flera fall en helt annan dynamik i en orts rumslighet än den
statiska bild som t.ex. en karta kan ge. Genom en kontextuell arkeologi
skapar man också ett underlag för en bättre kronologisk upplösning i strukturella
och mentala förändringar i stadens olika delar. Vi måste återigen
understryka att stadsarkeologin måste nyansera urbaniseringens olika
ansikten – det är inte bara under medeltiden det sker en urbanisering i Sverige!
3) Vi måste öppna för landskapets urbanitet. Utgångspunkten kanske ska vara
omgivningen/omlandet istället för staden. Tidigare har man ofta definierat
omlandet utifrån staden, som om det vore ett passivt resursområde och inte
en del av urbaniseringen. Tanken om en linjär utveckling nedtonas, istället
söks förståelse för urbanisering i ett område utifrån landskapets temporalitet.
Det finns i vissa delar av landet exempel på närhet mellan äldre centralplatser/storgårdar/gods
och senare grundade städer. Man har tidigare jämfört
stadens kommunikativa aspekter utifrån ekonomi/handel/försörjning, men
hur är det med den materiella kulturens uttryck för mentala skillnader/likheter
mellan stad och land – sådant som berör socialisering och gemenskapsskapande?
Stadsarkeologiska undersökningar ses idag som en del av en större
forskningsuppgift vilka syftar till att belysa urbaniseringen i ett socialhistoriskt
långtidsperspektiv och därigenom bidra till både en nationell och internationell
kunskapsuppbyggnad. 49
48. Ibid.
49. M. Bäck, A.- M. Hållans Stenholm, L. Norberg, B. Pettersson, med bidrag av M. Anglert, J. Anund,
och S. Larsson, Undersökningsplan inför särskild undersökning av kulturlager inom RAÄ 231:1 i
kvarteret Åkroken 3, Nyköpings stad, Södermanlands län. Otryckt manuskript 090319.
61

62
De nya stadsarkeologiska horisonterna innebär att fokus ska riktas mot en rad
kunskapsområden som t.ex.;
• Långt tidsperspektiv
• Samarbete över disciplingränser
• Lyft blick, internationell kontext vid jämförelser
• Olika individers roll i staden
• Rörelser i landskapet – kommunikation
• Relationen mellan stad och landsbygd
• Det arkeologiska källmaterialet
• Samarbete mellan forskning och stadsplanering
Efter att denna artikel färdigställts har en samlingsvolym från ett seminarium vid
universitetet i Bergen publicerats. 50 Delvis i samma anda som projektet nya stadsarkeologiska
horisonterna, kan man säga att denna publikation understryker viljan
att driva diskussionen om städerna vidare från att behandla deras kronologiska historia
till att istället omfatta de olika platsernas särdrag och urbanitetens uttryck.
Reflektion
Som läsaren nog noterat vid det här laget finns en tyngdpunkt i framställningen
på fältarkeologiska arbeten eller åtminstone fältarkeologiska problemställningar.
Detta är både medvetet och undermedvetet då jag först efter att artikeln var skriven
insåg detta. Det medvetna i sammanhanget har att göra med att fältsituationen är
kritiskt viktig eftersom det är i detta skede som den arkeologiska källmaterialproduktionen
sker! Om man skulle skärskåda ett stort antal arkeologiska arbeten som
publicerats i Sverige med utgångspunkt i, inte förhållningssättet till den inomvetenskapliga
källkritiken, utan snarare källkritisk praxis skulle man upptäcka svagheter
som inte vore gynnsamma för ämnets trovärdighet som instrument för kulturhistorisk
tolkning. Kort sagt finns en stor brist i kunskapen och rutinen att
källkritiskt granska hur datainsamlingen av källmaterialet gått till. Det kan vara
material som används för att göra långt gående analyser av förhistoriska/historiska
skeenden. Utan en tillräcklig kunskap om hur fältsituationen sett ut där källmaterialet
skapats , står sådana arbeten på källkritiskt rangliga konstruktioner och
underminerar trovärdigheten av resultatet.
50. H. Andersson, G. Hansen, I. Öye, (red.), De förste 200 årene – nytt blik på 27 skandinaviske middelalderbyer.
UBAS Nordisk 5, Bergen 2008.

Staden kan aldrig fångas av individen eftersom individens eget sökande efter
den, förändrar den. 51 Detta uttalande i Giddens anda är kanske det som är mest
typiskt för städer. De synbara förändringarna i en stad kan upplevas som mer påtagliga
genom att stadens bebyggelse är koncentrerad, folkmängden på en liten yta är
relativt stor, liksom förslitningen och föroreningen. En stad skulle nästan kunna
definieras som en plats som inte ser likadan ut från en dag till nästa. En sådan insikt
måste få konsekvenser för mentaliteten hos dem som bor i staden. Många frågor
om städernas människor återstår att söka svar på. Var folk medvetna om att det
levde mitt i en pågående urbanisering? Vad kände de till om staden som organisationsform
att leva sitt liv i? Hur skiljer sig denna folkets bild av staden under olika
tider av urbaniseringen av Sverige?
Slutligen vill jag knyta diskussionen närmare samtidens samhällsdebatt och
arkeologins plats i den stadshistoriska forskningen. Om vi ska komma åt arkeologins
dilemma att inte vara synlig i stadssamhällets diskussion om sig själv är enligt
min uppfattning av socialpsykologisk art. Problemet att nå ut med arkeologisk kunskap
om våra städers (och för övrigt de flesta arkeologiska platsers) historia hänger
delvis samman med det faktum att vi inte har namn på de människor vi börjat
befolka våra platser med under senare tid. Historieämnet har den stora fördelen att
kunna tala om namnsatta individer vilket gör den berättade historien mer levande
för betraktaren. Det finns ju inget som aktiverar folks intresse som när man visar
en bilderbok med fotografier från sekelskiftet från deras hemstad. Kommer du ihåg
den där hattaffären, med hattar från stadens egen rikskända fabrik! Och den där
gatan, att den hade en böj där, titta är det inte mormors farbror där, - han som går
över gatan? Detta skulle vara en bra utgångspunkt för att fånga människors intresse
på riktigt för staden under äldre tider än den namnsatta och personkända. Ett
dilemma som jag berört många gånger är hur den arkeologi som bedrivs i städerna
idag ser ut. Vems historia skriver vi, vill vi skriva och får vi skriva? Bilden är mycket
disparat. Som exempel kan vi lyfta fram det faktum att städernas historia efter
medeltiden mycket ofta blir styvmoderligt behandlad, om ens behandlad över
huvud taget. Som om historien, och det som är viktigt med historia, upphör efter
medeltiden! Observera att det finns en viktig disciplinär skillnad här – påståendet
är endast giltigt för arkeologin, inte historieämnet. Om man ser över hela Sverige
kan vi konstatera att det produceras helt olika arkeologiskt källmaterial i olika delar
av landet. Detta kommer så småningom att få konsekvenser då man vill forska
arkeologiskt på stadsutvecklingen i olika delar av landet. En annan effekt av att
vissa tiders lämningar och därmed de då levande människornas historia kan väljas
bort är allvarligare än så. Vem avgör att de människor som levde i en stad från 1760
till 1830 inte ska få sitt bidrag till hur vårt samhälle ser ut idag dokumenterat på
samma sätt som de som levde på medeltiden? Är deras liv mindre värda? Är deras
51. M. Azar, (Stor)stadens libidinala ekonomi. i T. Johansson & O. Sernhede (red.), Urbanitetens omvandlingar.
Kultur och identitet i den postindustriella staden. 2004: 222.
63

64
historia mindre viktig? Vi hamnar här i ett delikat demokratiskt dilemma – vem
bestämmer vilka människors historia som ska undersökas, dokumenteras och presenteras
för eftervärlden? Smaka på det!
Som framgår genom flera av de här refererade verken finns det en vilja inom
det stadsarkeologiska fältet idag att vara delaktig, vi tycker nog att vi har något att
bidra med. Konsekvenserna av en sådan ståndpunkt blir att alla möjligheter till en
bred förankring i en större diskussion om staden som fenomen är av betydelse.
Centrum för kulturstudier vid Göteborgs universitet har givit ut en antologi som
behandlar den postindustriella staden. 52 Bokens baksida introducerar läsaren;
Under de två senaste decennierna har det växt fram en omfattande socialvetenskaplig
forskning om marginalisering och ”social exclusion” som är relevant för
diskussionen om den samtida staden. Mycket av denna litteratur är präglad av
eländesbeskrivningar. Men också i de områden där den nya fattigdomen är lokaliserad
utvecklas förvärvs- och identitetsstrategier som tar utgångspunkt i och
betonar den egna stadsdelens specifika förutsättningar och livsvillkor. Nya
mönster för symbolisk laddning av det egna ”territoriet” är också skönjbara i
de svenska storstädernas förortsområden.
Detta långa citat har ett syfte. Vad som lyfts fram i denna är samma fenomen i samhället
som arkeologin visat att den kan bidra med, nämligen historien om de små,
om vardagsliv, om de marginaliserade, om rumsliga aspekter av staden m.m. I detta
sammanhang är arkeologer den bäst rustade yrkesgruppen att, likt en rättstekniker,
analysera sådana fenomen i en modern stad likväl som i en medeltida (observera
att dessa städer i väldigt många fall har samma namn och finns på samma plats!).
Hur teoretiskt nära varandra den moderna stadsarkeologins inriktning och den
samtidsorienterade kulturforskningen är, illustreras bäst genom skriftserien Studier
av Samtidskulturs programmatiska upplägg och vad som där anses vara viktigt för
tolkningen av samtiden. ”Kulturforskningens uppgift är att läsa (dessa) samhällsförändringar
via analysen av kulturella uttryck”: 53
1. Det interdisciplinära perspektivet. En förutsättning för studiet av samtidskultur
är att problemställningar, forskningsansatser och teoretiska angreppssätt
utvecklas genom möten mellan olika discipliner och vetenskapstraditioner.
2. Det kulturteoretiska perspektivet. Att lyfta fram den semiotiskt inspirerade kulturteori
som vuxit fram inom ramen för ’cultural-studies’-traditionen.
52. T. Johansson & O. Sernhede (red.), Urbanitetens omvandlingar – Kultur och identitet i den postindustriella
staden 2004.
53. Sammanfattande syfte för skriftserien Studier av samtidskultur på försättsbladet till T. Johansson &
O. Sernhede 2004.

3. Det socialpsykologiska perspektivet. Ambitionen är att relatera kultur och samhällsförändringar
till omvandlingen av människor subjektiva behov och identitetsmönster.
4. Det kritiska samhällsperspektivet. Ett annat syfte är att studera och analysera
makt- och dominansmönster i samhället; i detta sammanhang utgör modernitetsteori
såväl som diskursanalys viktiga utgångspunkter.
5. Metodologisk pluralism. Ytterligare en utgångspunkt för en kreativ forskningsverksamhet
är ett mångfacetterat användande av olika vetenskapliga discipliners
metoder.
Stadsarkeologin handlar idag alltmer om städernas karaktärer och stadsbornas identiteter.
Det är bra.
Summary
Trends and tendencies in Swedish town archaeology – A personal viewpoint
The unquestionably good idea to bring together archaeologists and historians in a
seminar is the perfect base for a discussion on the clash of sources, materials and
interpretative trends and traditions. I will, through here selected works, show the
importance of joint theory and praxis in future town archaeology. Together they
reflect tendencies of the last three decades. The purpose of this paper is not to write
the complete history of Swedish town archaeology. I will rather pinpoint some
fields and research areas where we in the last 25 years have seen decisive progress.
Of central importance is the trend towards a more subject governed self-confidence.
This means that interpretations of history from an archaeological viewpoint is more
based on archaeological material – we allow ourselves to use the archaeological
record in a deepened analysis for courses of events in the past. Compared to earlier
comprehensive research agendas, now the perspective has clearly changed toward a
starting point from below, looking up. The change in methodology partly means
that the level of detail in excavation and documentation has refined the resolution
of available source material and as a result of this, partly puts focus on the small
events and the history of everyday life and everyday people. An example can illustrate
the importance of archaeology as a discipline in writing history. The historical
towns of Sweden are treated very unequal in the sense of evaluating post-medieval
cultural layers, hence the lives of people living in the post medieval period. Decisions
from the local governments, who have executive responsibility for contract
archaeology regionally, are often to the detriment of post-medieval archaeology.
The factual result of this is an incommensurable archaeological knowledge of the
65

66
post-medieval towns in different parts of Sweden. Varying knowledge effect the
relevance of research, but more importantly to point out is the democratic ambiguity
signaled by making decisions of whose history is worth documenting and
who’s not!

Innledning
Kaupangs omland og urbaniseringstendenser
i norsk vikingtid
Frans-Arne Stylegar
Fra og med 600-årene blir det anlagt et betydelig antall større og mindre bysamfunn
og markedsplasser – emporier – ved Nordsjøens og Østersjøens kyster. For en stor
del er disse plassene virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Et fåtall
emporier er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent –
Ribe, Birka, Hedeby og Kaupang er av denne typen. Langt større utbredelse har
de emporiene som er sesongvise markedsplasser. Det er i løpet av de siste 20-25 år
påvist en hel rekke av disse mindre emporiene, først og fremst i Storbritannia og i
den vestlige delen av Østersjøen. I det nåværende Norge er imidlertid Kaupang
fremdeles for en enslig svale å regne. Med utgangspunkt i det særegne funnbildet
rundt Kaupang i Vestfold, skal jeg i denne artikkelen se nærmere på enkelte trekk
ved det norske arkeologiske vikingtidsmaterialet og undersøke om det finnes andre
områder med et lignende funnbilde, og om vi i disse i så fall har å gjøre med steder
der utveksling og spesialisert håndverksproduksjon foregikk i perioden.
Videre vil jeg spesielt vurdere det arkeologiske materialet fra vikingtiden i
omlandet til de byer og bylignende sentra som etter dagens kunnskap først blir
etablert i slutten av vikingtiden eller i tidlig-/høymiddelalder, undersøke om det
kan påvises forskjeller i så måte mellom middelalderbyene og se på en mulig forklaring
på hva dette – hvis så er tilfelle – kommer av.
Det arkeologiske materialet som utgjør det empiriske grunnlaget for herværende
artikkel, består av gravfunn og skattefunn. Dette er gjort for å få et mest mulig
enhetlig materiale, og bare et fåtall bosetninger fra perioden er undersøkt så langt.
Urbanisering i jernalder og vikingtid
Det er flere måter å tilnærme seg urbaniseringsproblematikken på. Fra et
arkeologisk ståsted kan det være nærliggende å anlegge et langtidsperspektiv.
Dersom vi vektlegger forekomsten av lokaliteter der det foregår håndverksproduksjon
og/eller utveksling, men ikke stiller de samme krav til permanens og stedskon-

68
Figur 1. På Kaupang i Larvik lå på 800- og 900-tallet den eneste emporien som så langt er påvist
på norsk område. Mange av de gravfunnene som er utgangspunkt for artikkelen, skriver seg fra det
omfattende flatmarksfeltet på Bikjholberget, den lave bergryggen et stykke innenfor den innerste delen
av Kaupangkilen (foto: Vestfold fylkeskommune).
tinuitet som man gjør til de senere bysamfunnene, kan vi følge denne formen for
urbanisering tilbake til romersk jernalder i Skandinavia. 1 Fra da av opptrer i det
arkeologiske materialet et betydelig antall lokaliteter som utmerker seg med funn
av vekter, mynter, importsaker og verkstedavfall. Innenfor det lange tidsspennet fra
yngre romertid til tidlig middelalder dreier det seg om lokaliteter av svært varierende
dignitet – fra en rik bondegård der det foregikk utveksling, via en naturhavn til et
regionalt eller overregionalt senter med handel og håndverksproduksjon eller en
emporie kjennetegnet av fjernhandel. 2 Det er grunn til å trekke opp dette langtidsperspektivet
innledningsvis, for flere av de geografiske miljøene vi skal se nærmere
på i herværende artikkel, kan i realiteten følges tilbake til romersk jernalder.
I eldre jernalder var eksempelvis kam- og smykkehåndverket i stor grad knyttet
til stormannsbosetninger som de som er påvist og undersøkt blant annet i Uppåkra
1. S. Nielsen, Urban economy in Southern Scandinavia in the second half of the first millennium AD,
i J. Jesch (red.), The Scandinavians from the Vendel period to the tenth century, an ethnographic perspective,
Woodbridge 2002.
2. Anf. arb.: 183.

i Skåne og ved Tissø på Sjælland. Det meste som ble produsert på slike steder, var
bestillingsprodukter for stormannen og hans hushold. Men samtidig fantes det
markedsplasser med serieproduksjon av enklere gjenstander som for det meste har
vært avsatt innenfor den egne regionen. På den eldste markedsplassen vi kjenner,
Lundeborg på Fyn, startet virksomheten på 200-tallet, i yngre romertid.
Men det er først og fremst urbaniseringen i 800- og 900-årene som er vårt tema
her. Denne urbaniseringen er i stor grad knyttet til utviklingen langs det Michael
McCormick 3 kaller The ’Northern Arc’, og der det fra og med andre halvdel av
600-årene anlegges emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike)
nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic
(nåværende London) i det nåværende England og etter hvert Hedeby, Ribe og
Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert omtrent
samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner
fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet. Emporiene ble ofte
anlagt i grenseområder, der de var sentrale støttepunkter for produksjon og utveksling
av prestisjeprodukter mellom stormenn og konger på tvers av Nordsjøen. En
av forutsetningene for at dette utvekslingsnettverket kunne oppstå og vedvare, var
frankerrikets stabilitet. Richard Hodges’ klassifisering av emporiene i yngre
jernalder som henholdsvis A- og B-emporier har fremdeles gyldighet. 4 B-emporiene
er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent, slike som
Dorestad, Hamwic, Ribe, Birka og Kaupang. A-emporiene er sesongvise markedsplasser,
hvis faste installasjoner av og til kun består av et bryggeanlegg og en håndfull
lagerbygninger. Mens B-emporiene ser ut til å ha vært et relativt eksklusivt fenomen,
har metalldetektorsøk og arkeologiske utgravninger avdekket en hel rekke Aemporier,
ikke minst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. Mange,
kanskje alle, B-emporier var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunnlagt
av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mens
Hedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eksistens.
5
Emporiene gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med tilbakegang
og deretter en ”boom” i forbindelse med at Karl den store knyttet Kontinentets
regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de
fleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribes
del. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet
i Karolingerriket, og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende
som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning idet de ble
3. M. McCormick 2001, Origins of the European economy, communication and commerce AD 300-
900, Cambridge 2001: 606.
4. R. Hodges 1982, Dark age economics, the origins of towns and trade A.D. 600-1000, London 1982,
jf. samme, Goodbye to the Vikings? London 2006.
5. D. Skre, Towns and Markets, Kings and Central Places in South-western Scandinavia c AD 800-950,
i D. Skre (red.), Kaupang in Skiringssal, Århus 2007: 466 ff.
69

70
erstattet av regionale markedsbyer (portus) av middelaldertype. I samtidskildene er
det gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales.
Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var
emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger.
Når det gjelder handelen i emporiene, mener Søren Sindbæk at den yngre jernalderens
fjernhandelsnettverk var forbundet gjennom et fåtall knutepunkter som
Ribe, Hedeby, Kaupang, Birka, Åhus, Gross Strömkendorf og Truso. 6 Disse
emporiene skiller seg ut ved mengden importert keramikk, ikke minst den såkalte
Badorf-keramikken, men også Tating-keramikk. Spor etter bronsestøping og glassfremstilling
finnes med få unntak bare i emporiene, og da først og fremst i
knutepunktene. Råstoffet til disse produktene måtte importeres. Ved siden av
knutepunktsemporiene finner vi det langt større antallet mindre emporier av mer
lokal og regional betydning. Disse stod i forbindelse med knutepunktene, men ikke
med den fjernhandelen som foregikk mellom disse. 7
I større emporier som Ribe og Birka og på sesongvise markedsplasser som Sebbersund
ved Limfjorden og Fröjel på Gotland foregikk masseproduksjon av relativt
enkle produkter som smykker og kammer, og disse fikk en langt mer omfattende
distribusjon enn tidligere. Det man fremstilte der, var masseprodukter for et
marked, ikke bestillingsvarer for den lokale stormannen. De såkalte Berdalsspennene
fra Ribe finner vi for eksempel igjen i mange graver på norskekysten. 8
Utover i 700-årene finner stadig større deler av produksjonen sted i emporiene,
og omkring år 800 har de regionale gjenstandstypene forsvunnet i Sør-Skandinavia.
I løpet av vikingtiden økte typestandardiseringen ytterligere, og produksjonen ble
i enda større grad konsentrert til de større handelsplassene. I 900-årene er smykkeog
kammaterialet nesten helt dominert av standardtyper med overregional spredning.
Ser vi på en B-type emporie som Kaupang, viser det seg at handelsindikerende
gjenstandskategorier som bruddsølv og vektlodd, forekommer fra og med annen
fjerdedel av 800-årene, mens islamsk mynt først kommer til i de senere årtier av
800-årene. 9 Betydningen av sølv og veieredskaper understrekes av Christoph Kilger,
når han skriver om de store emporiene som Birka og Kaupang, at de
var mötesplatser inte bara för olika varor från olika områden i Europa, men
också för olika idéer och konventioner om hur man skulle bedriva varuutbyten.
Här kunde man neutralisera föremål som användes utanför bosättningen som
gåvor och statussymboler som t.ex. silverarmringar. Man styckade de upp, vägde
6. S. M. Sindbæk. Networks and nodal points, the emergence of towns in early Viking age Scandinavia,
Antiquity 2007, 81: 119, jf. samme, Ruter og rutinisering, vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa,
København 2005.
7. Sindbæk 2007: 127.
8. H. Brinch Madsen, Metal-casting, Ribe Excavations 1970-76, bd. 2, Esbjerg 1984.
9. C. Kilger, Varuutbyte i vikingatid och tidig medeltid, några reflektioner kring hur antropologiska
idéer påverkar arkeologiska tolkningar, i Stein som handelsvare, Hyllestad 2006: 50.

de och bedömde silvret efter metallvärdet. Vägningsredskap som t.ex viktlod
hade ett standardiserat formspråk som man lätt kände igjen och som man var
beredd att acceptera när man handlade med främmande köpmän som man inte
kände personligen. 10
I de sørlige deler av Nordsjøområdet fantes en egentlig pengeøkonomi gjennom
hele vikingtiden. I Østersjøområdet var vareutvekslingen basert på sølv som
verdimetall, og man hadde en vektbasert økonomi med normerte vektsatser. Nord-
England, Skottland, Vest-Norge og Jylland utgjorde i denne forstand en egen økonomisk
region, der veid sølv var betalingsmiddel, men der vektsatsene ikke ser ut
til å ha vært normerte i samme omfang som lenger øst. I dette mellomområdet blir
et myntvesen forsøkt innført flere ganger, i Hedeby alt i 820-årene og midt på 900tallet
også i York, men i Norge og Danmark er det først fra og med årtusenskiftet
at mynt blir betalingsmiddel. 11 Det østlige vektpengeområdet vises i det
arkeologiske materialet gjennom edelmetalldepoter bestående av arabisk mynt som
sølvråstoff, mens det mellomområdet som det meste av det norske kystområdet
inngår i, kjennetegnes av tallrike gravfunn med insulære metallsmykker (ibid.).
Bare et fåtall emporier eksisterte etter vikingtidens slutt. Hedeby ble plyndret
og brent av Harald Hardråde i 1050, og seksten år senere var det vendernes tur til
å herje byen. Kort tid deretter flyttes byfunksjonene, trolig også innbyggerne, til
Schleswig på nordsiden av Sliensfjorden. Birka synes på sin side å ha blomstret til
omkring 970, da den ser ut til å bli erstattet av Sigtuna. På Kaupang tyder
resultatene fra arkeologiske utgravninger gjennom mange år på at den bymessige
bebyggelsen forsvinner senest omkring 950. I begynnelsen av 1000-årene inntreffer
imidlertid en ny fase i urbaniseringen i Norden. Flere av de byene som kjennes fra
middelalderen og senere, viser seg å ha blitt anlagt nettopp omkring år 1000. Det
gjelder Trondheim, der utparselleringen synes å skje omtrent da, og, trolig, Oslo. 12
De tidlige byene viser seg i flere tilfeller å ha vært kongelige initiativer, og de kan
av og til synes å være anlagt i områder som kongemakten ennå ikke hadde full kontroll
over. Likeledes kan det se ut til at handel og håndverk til å begynne med spilte
mindre rolle i disse byene. 13 Det er antagelig først senere, kanskje i løpet av 1100-
10. Anf. arb.: 61.
11. H. Steuer, Der Handel der Wikingerzeit zwischen Nord- und Westeuropa auf grund archäologischer
Zeugnisse, i K. Düwel (red.), Untersuchungen zu Handel und Verkehr der vor- und frühgeschichtlichen
Zeit in Mittel- und Nordeuropa, Göttingen 1987: 129.
12. A. Christophersen 1992. ”For der lå landets makt og styrke...”, Trondheims byoppkomst i regionalt
og maktpolitisk perspektiv, i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen 1992; A. Christophersen & S.
Walaker Nordeide, Kaupangen ved Nidelva, Trondheim 1994; E. Schia, Oslo innerst i Viken, Oslo
1991; samme, Den første urbaniseringen i Oslofjord-regionen, i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen
1992.
13. A. Christophersen, Den urbane vareproduksjonens oppkomst og betydning for den tidligmiddelalderske
byutviklingen, Bebyggelsehistorisk tidskrift 1982, 3; P. Carelli, En kapitalistisk anda. kulturella
förändringar i 1100-talets Danmark, Stockholm 2001; I. Gustin, Mellan gåva och marknad, handel,
tillit och materiell kultur under vikingatid, Stockholm 2004.
71

72
årene, at disse nye byene blir tillagt funksjoner knyttet til kongemaktens og den
organiserte kirkens nærvær, og at de kommer til å spille viktige roller i utviklingen
av den norske middelalderstaten.
Hva med Norge?
Det anlegges altså et betydelig antall emporier av ulik dignitet ved Nordsjøens og
Østersjøens kyster i yngre jernalder, og for en stor del er de er virksomme gjennom
det meste av vikingtiden. Likevel er det i det nåværende Norge kun én slik lokalitet
som er påvist og undersøkt arkeologisk, nemlig Kaupang, som med basis i Dagfinn
Skres undersøkelser på 2000-tallet nå fremstår som en klasse B-emporie. Men var
virkelig Kaupang den eneste? Har ikke de samme urbaniseringstendensene som i
Sør-Skandinavia i noen grad gjort seg gjeldende også på norskekysten? Finnes det
ikke overhodet ikke A-emporier her?
Det tror jeg det gjør. Og jeg tror videre at disse plassene et stykke på vei kan
sirkles inn, i den forstand at det lar seg gjøre å peke på et antall avgrensede regioner
der yngre jernalders handelsplasser trolig skal søkes. Argumentet hviler på to forutsetninger:
Ettersom det hittil bare er undersøkt et meget begrenset antall vikingtidsbebyggelser
her i landet, er det i stedet det rikholdige gravmaterialet fra perioden
som vil bli tillagt utsagnskraft. På samme måte krever de manglende bebyggelsesundersøkelsene
på mulige markedsplasser at vi nærmer oss disse plassene gjennom
deres omland. Konkret vil jeg dermed med utgangspunkt i handels- og håndverksaktivitetene
på Kaupang peke på noen av de forbindelsene som finnes i det
arkeologiske materialet mellom kaupangen og dens omland, slik de fremstår i
gravmaterialet fra søndre Vestfold. Dersom det kan vises at nærheten til Kaupang
har ført til trekk ved det arkeologiske materialet som gjør at søndre Vestfold skiller
seg fra andre deler av Oslofjordområdet, og dersom de samme trekkene forekommer
i avgrensede områder andre steder i Norge, er det sannsynlig at vi er på sporet etter
hittil ikke påviste lokaliteter der det foregikk lignende aktiviteter som på Kaupang
i vikingtiden. Det er med andre ord markedsplassenes omland som kan antas å
være synlige i gravmaterialet, mens selve markedsplassene fremstår som ”sorte hull”.
Mot en slik betraktningsmåte kan det innvendes at eventuelle særtrekk ved det
arkeologiske materialet fra søndre Vestfold kan skyldes andre faktorer enn Kaupangs
nærvær. Det er riktig nok, men bare dersom funnbildet rundt Kaupang ikke har
paralleller i nærområdet til andre emporier. La oss derfor fortsette med å se på forholdet
mellom noen emporier og deres omland, før vi ser nærmere på søndre
Vestfold.
Mens det tidligere var en klar tendens til å oppfatte vikingtidens urbane
samfunn og sesongmessige markedsplasser som isolerte ”ports of trade”, fokuseres
det nå i sterkere grad på forbindelsene også med omlandet. Disse store bebyggelses-

kompleksene - det er anslått at Kaupang på det meste hadde et innbyggertall på
200-800 mennesker 14 – trengte forsyninger i form av matvarer, brensel og
råmaterialer. 15 I et større perspektiv står dette nye fokuset i gjeld til tradisjonen etter
Walther Christaller og dennes teoretisering rundt fenomenet zentrale Orte. 16 Nære
sammenhenger mellom vikingtidens urbane samfunn og deres respektive omland
er vist for Dorestad, 17 Hedeby, Ribe og Gross Strömkendorf, 18 samt for Truso. 19
Gjenstandstyper som skattefunn, vekter og vektlodd finnes ikke bare i
emporiene, men forekommer også i klare konsentrasjoner i deres respektive nærområder,
i tilknytning til agrare bebyggelser. 20 Utenfor emporiene og deres nærområder
er utvekslingsredskapene langt mer sjeldne. Når det gjelder skattefunnene,
tegnes et lignende bilde for Dublin, der særlig de funnene som utelukkende består
av utmyntet sølv, har et klart tyngdepunkt i landskapene nærmest Dublin. 21
Også når man ser på andre gjenstandskategorier enn utvekslingsredskaper, kan
det spores forbindelser mellom handelsplass og omland. I Birkas tilfelle ser det for
eksempel ut til at stedet forsynte et stort oppland med enklere håndverksprodukter
som kniver, kammer, nåler og perler, og muligens også salt og tekstiler. Insulære
importfunn og karolingiske metallarbeider med planteornamentikk er i høy grad
konsentrert til Birka i det østskandinaviske området, og det samme gjelder Tatingerog
Badorfkeramikk. 22 Det har vært foreslått at gjenstandstyper som visse varianter
av skålformede spenner viser Birkas kontaktnett (”down-the-line trade”). 23
Kan Kaupangs nærområde oppvise noe lignende?
14. F.-A. Stylegar, The Kaupang Cemeteries Revisited, i D. Skre (red.), Kaupang in Skiringssal, Århus
2007.
15. Se f. eks. når det gjelder Birka: B. Wigh, Animal Husbandry in the Viking Age Town of Birka and its
Hinterland, Birka Studies 7, Stockholm 2001; E. Andersson, Tools for Textile Production from Birka
and Hedeby, Birka Studies 8, Stockholm 2003.
16. K. Helle, Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 12 f.
17. W. A. van Es, Dorestad centred, i J. C. Besteman, J. M. Bos & H. A. Heidinga (red.), Medieval
archaeology in the Netherlands, studies presented to H. H. van Regteren Altena, Assen/Maastricht
1990.
18. M. Müller-Wille, Frühstädtische Zentren der Wikingerzeit und ihr Hinterland, die Beispiele Ribe,
Hedeby und Reric, Mainz 2002.
19. M. F. Jagodzinski, Wikingowie i Truso, i J. Trupinda (red.), Pacifica terra, Prusowie-Słowianie-
Wikingowie u uj cia Wisły, Malbork 2004.
20. R. Weichman, Edelmetalldepots der Wikingerzeit in Schleswig-Holstein, vom ”Ringbrecher” zur
Münzwirtschaft, Neumünster 1996; S. Brather, Frühmittelalterliche Dirham-Schatz- und Einzelfunde
im südlichen Ostseeraum, die Anfänge der Gewichtsgeldwirtschaft bei den Westslawen, i S. Brather,
C. Bücker & M. Hoeper (red.), Archäologie als Sozialgeschichte, Festschrift für Heiko Steuer zum
60. Geburtstag, Rahden 1999.
21. M. A. Valante, Dublin’s economic relations with hinterland and periphery in the later Viking Age, i
S. Duffy (red.), Medieval Dublin I, Proceedings of the Friends of Medieval Dublin Symposium 1999,
Dublin 2000.
22. M. Bäck, Mötets dynamik, tröghets- och motståndsfaktorer i mellansvensk vikingatid, i J. Anund
(red.), Gården, tingen, graven, arkeologiska perspektiv på Mälardalen, Stockholm, 2007.
23. M. Bäck, No Island is a Society, i H. Andersson, P. Carelli & L. Ersgård (red.), Visions of the Past,
trends and Traditions in Swedish Medieval Archaeology, Stockholm 1997.
73

74
Kaupangs omland
Faktum er at Kaupangområdet og søndre Vestfold som helhet kan oppvise et funnbilde
som klart skiller seg fra tilgrensende områder. Ikke minst karakteristisk i så
måte er de gravfeltene som kan knyttes til Kaupang og vikingtidsvirksomheten
der. 24 Gjenstandstyper fra disse gravplassene finnes igjen i gravene i søndre Vestfold
for øvrig (Larvik og Sandefjord kommuner), mens de i hovedsak er fraværende i
tilgrensende områder lenger nord i Vestfold og i Grenland. Hvilke gjenstandstyper
dreier det seg så om? Jo, delvis det vi kan betegne som utvekslingsredskaper i form
av vekter/vektlodd, i noen grad også mynter og umyntet sølv, og delvis utstyr til
metallbearbeiding, dvs. støpeformer, digler, smedutstyr osv. Det er med andre ord
tale om gjenstander som kan knyttes – praktisk eller ideologisk – til de to sentrale
virksomhetene i kaupangen, nemlig produksjon og utveksling. Videre er det enkelte
produkter som vi vet ble fremstilt på Kaupang, som viser seg å ha en distribusjon
som likeledes er konsentrert til Søndre Vestfold. I særlig grad gjelder det glass og
rav, stort sett – men ikke utelukkende – i form av perler.
Det finnes også andre særtrekk ved gravmaterialet i dette området, klarest
uttrykt i forekomsten av kammergraver. Disse trekkene viser forbindelsen mellom
Kaupang og nærområdets aristokrati, men de skal ikke diskuteres nærmere her. 25
Det er vanskelig å tenke seg noen annen forklaring på dette spredningsbildet enn
nærheten til Kaupang. Særtrekkene ved gravmaterialet fra søndre Vestfold kan best
forklares ved at aktiviteten i porten i Viksfjorden i stor grad også involverte stormenn
i den egne regionen, og ikke kun de tilreisende kjøpmennene.
Utvekslingsredskaper
Fra Kaupang-gravplassene kjenner vi 7 gravfunn som inneholder ett eller flere
vektlodd. 2 av disse funnene inneholder dessuten en skålvekt. Utenom Kaupang
har man 10 funn fra Vestfold, og ikke mindre enn 8 av dem kommer fra Larvik
kommune. Det dreier seg i hovedsak om funn fra de deler av Hedrum som ligger
nærmest Tjølling. 26 De to funnene som ikke er fra Larvik, er fremkommet i nåværende
Tønsberg kommune. 27
Det er neppe riktig å koble forekomsten av vekter og vektlodd i gravene ensidig
til handelsmenn. I Birka-gravene forekommer vektlodd i hele 148 graver, også i
24. Stylegar anf. arb.
25. Se dog F.-A. Stylegar, Kammergraver fra vikingtiden i Vestfold, Fornvännen 2005, 100.
26. C5046-49 fra Dolven, Brunlanes; C11790 fra Nanset, Hedrum; C14130-83 fra Roligheten, Hedrum;
C20133B fra Bergan, Hedrum; C1480-82 fra Nes, Hedrum; C12501-12 fra Nes, Hedrum; C5305-
06, 5357-59 fra Haugen, Hedrum.
27. C53315 fra Gulli, Sem; C10775 fra Tjøme kirke, Tjøme.

Figur 2. Skålvekter opptrer i mange gravfunn fra vikingtiden, og ikke bare i tilknytning til påviste
emporier. Illustrasjonsfoto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum.
kvinne- og barnegraver. 28 Til sammenligning finnes skålvekter kun i 4 graver. 29 Som
Heiko Steuer peker på:
Jeder beim Handels- und Zahlungsgeschäft Beteiligte – nicht nur der Kaufmann
– hatte eine Waage und solche Gewichte. 30
28. O. Kyhlberg, Die Gewichte in den Gräbern von Birka, i G. Arwidsson (red.), Birka II: 2, Systematische
Analysen der Gräberfunde, Stockholm 1986.
29. Ibid.
30. H. Steuer, Die Ostsee als Kernraum des 10. Jahrhunderts und ihre Peripherien, Siedlungsforschung
2004, 22; jf. Steuer 1987.
75

76
Figur 3. Byglandsfunnet fra Morgedal i Telemark inneholder blant annet et rikt utvalg av redskaper
til metallbearbeiding. Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum.
Utstyr til metallbearbeiding
Hvordan stiller det seg da med utstyr til metallbearbeiding, smedutstyr av forskjellig
slag? Holder vi oss til de gravfunnene som inneholder 2 eller flere gjenstander, viser
det seg at 9 av de 14 funnene som er gjort utenfor selve Kaupang, skriver seg fra

Larvik kommune. 31 Det kan være grunn til å trekke frem de fire funnene fra Tjølling,
ettersom Grønneberg- og Hybbestad-gravene er blant de best utstyrte smedgravene
i landet. Det tilfeldig innkomne funnet fra Hybbestad inneholder bl. a.
hammer, ambolt, smedsaks og støpeform til sølvbarrer. Grønneberg med tre smedgraver
inntar en særstilling i det norske vikingtidsmaterialet. Disse gårdene ligger
henholdsvis 2 km (Grønneberg) og 10 km fra kaupangen.
Ravsmedens produkter
Produkter av rav ble fremstilt på Kaupang, slik utgravningene de senere år har
avdekket. Ser vi først på spillebrikker og dyrefigurer av rav, viser det seg at Vestfolds
to eneste funn er fra Tjølling. Dette er også i landet som helhet sjeldne funntyper. Et
sett med spillebrikker av rav (12 stykker) er fremkommet på Østby, 32 en kilometers
vei fra Kaupang, mens vi har en dyrefigur (som R419) funnet på Løve 33 – 4 km unna.
Når det gjelder perler av rav, er 12 av 16 Vestfoldfunn fra Larvik kommune.
De øvrige funn er fra nærliggende områder i Søndre Vestfold. 34
Perlemakerens produkter
Glassperler ble likeledes produsert på Kaupang. Jeg har kartlagt utbredelsen av
større perleoppsetninger (flere enn 10 perler) i Vestfold. Funnbildet er det nå vante:
Av til sammen 19 funn, er 15 fra Larvik. To av funnene, fra Virik i Sandar og Skalleberg
i Tjølling, er uten sammenligning de betydeligste perlegravene på Østlandet.
Virikfunnet inneholder flere enn 175 perler, mens funnet fra Skalleberg har 173.
Virik ligger 15 km fra Kaupang og Skalleberg 9 km fra. 35
31. C24454 fra Halle, Brunlanes; C12659-68 fra Aske, Brunlanes; C26739 fra Berven, Brunlanes;
C20566 fra Neslunden, Nøtterøy; C15040 fra Vestgården, Nøtterøy; C6461-93 fra Fevang, Sandar;
Grav K 117 fra Olavsklosteret, Tønsberg; C5251 fra Elgesem, Sandar; C16477-82 fra Grønneberg,
Tjølling; C16483-92 fra Grønneberg, Tjølling; C22649 fra Grønneberg, Tjølling; C24338 fra Hybbestad,
Tjølling; C38334 fra Melau søndre, Hedrum; C15104-20 fra Nordkvelde, Hedrum.
32. C11772-74.
33. C24019.
34. C7528 fra Fuglevik, Brunlanes; C21363 fra Helgeroa, Brunlanes; C31493 fra Hovland, Hedrum;
C11175-81 fra Nanset, Hedrum; C2497-2501 fra Bjørke, Hedrum; C19091-92 fra Prestegården,
Hedrum; C18007-08 fra Åserum, Hedrum; C11876-81 fra Melau, Hedrum; C38334 fra Melau,
Hedrum; C27433 fra Breidablikk, Sandar; C17307-13, 17337-40 fra Virik, Sandar; C16181-83 fra
Østby, Tjølling; C19333 fra Klåstad, Tjølling; C970-71 fra Brensrød, Stokke; C5929 fra Langlo,
Stokke; C6031-34 fra Kongsteig, Stokke.
35. C31491 fra Hovland, Hedrum; C31493 fra Hovland, Hedrum; C19918-24 fra Gjønnes, Hedrum;
C19925-29 fra Gjønnes, Hedrum; C20160 fra Gjønnes, Hedrum; C20316 fra Prestegården, Hedrum;
SM 2914 fra Prestegården, Hedrum; C18007-08 fra Åserum, Hedrum; SM 4543 fra Bergene,
Hedrum; C12516-20 fra Nes, Hedrum; C22441 fra Sem, Sem; C6428 fra Fevang nordre, Sandar;
C6880 fra Fevang, Sandar; C17307 etc. fra Virik, Sandar; C2318-20 fra Skalleberg nordre, Tjølling;
C3658-59 fra Huseby, Tjølling; C10031-33 fra Sandnes store, Tjølling; C5509 fra Gjerstad, Tjølling;
C6040-42 fra Kongsteig, Stokke.
77

78
Irske beslagstykker
Omformede insulære eller irske beslagstykker av bronse utgjør en ikke ubetydelig
funngruppe i Kaupanggravene. Slike gjenstander er funnet i 10 av gravene der, og
det er mulig at dette som opprinnelig trolig var røvet gods, ble omsatt på stedet. I
to andre graver på Kaupang er det dessuten funnet andre insulære gjenstandstyper
av bronse – nærmere bestemt drikkehornbeslag og boller/kar. Av de 12 øvrige
insulære funnene fra Vestfold, er åtte fra nåværende Larvik kommune. 36
Sverd av H-typen
Irmelin Martens foreslår at sverd av Petersens H-type kan være produsert i vikingtidsbyer
som Kaupang, Hedeby og Birka. 37 Sverdtypen ble produsert gjennom hele
800-tallet og et stykke inn på 900-tallet og er opprinnelig kontinental. Martens
mener at den spesialiserte teknologien som disse våpnene er et produkt av, ble tatt
opp av et lite antall skandinaviske våpensmeder i 800-årene, og at disse sannsynligvis
arbeidet på kongsgårder og kanskje også i byene. 38
H-sverdene er med 14 eksemplarer den vanligste sverdtypen på Kaupang. 39
Vestfold for øvrig har også et betydelig antall H-sverd; hele 35 eksemplarer. 40 Av
disse er 17 funnet i Larvik kommune.
36. C38836 fra Melau, Hedrum; C20133 fra Bergan, Hedrum; C19670 fra Nordrum, Hedrum; C19919
fra Gjønnes, Hedrum; C20163 fra Gjønnes, Hedrum; C13590 fra Farmen, Hedrum; C13600 fra
Farmen, Hedrum; C17494 fra Klåstad, Tjølling; C18641 fra Kamfjord, Sandar; C20716 fra Var,
Stokke; Oseberg 106 h-i fra Oseberg, Slagen; C6069 fra Lund, Stokke.
37. I. Martens, Indigenous and imported Viking Age weapons in Norway, a problem with European
implications, Journal of Nordic Archaeological Science 2004, 14; jf. J. Petersen, De norske vikingesverd,
Kristiania 1919.
38. Ibid.
39. Det er interessant at dette er den mest utbredte sverdtypen også i Birkamaterialet, med 15 av 35
eksemplarer, jf. L. Thalin-Bergman, Übersicht über die Schwerter von Birka, i G. Arwidsson (red.),
Birka II: 2, Systematische Analysen der Gräberfunde, Stockholm 1986.
40. C34245 fra Manvik, Brunlanes; B883 fra Frostvet, Hedrum; C30018 fra Nordby, Hedrum; C4839
fra Damsbakken, Hedrum; C14130-38 fra Roligheten, Hedrum; C14139-44 fra Roligheten, Hedrum;
C31056 fra Roligheten, Hedrum; C19718-20 fra Prestegården, Hedrum; C12046-59 fra Allum,
Hedrum; C38334 fra Melau, Hedrum; C13646-48 fra Vestrum, Hedrum; C5368 fra Holm, Hedrum;
C12462-75 fra Nes, Hedrum; C13572-83 fra Farmen, Hedrum; C12009-19 fra Rimstad, Hedrum;
C15104-20 fra Nordkvelde, Hedrum; C32023 fra Gjone, Hedrum; C14335 fra Fokstad, Hof;
C35640 fra Rønneberg, Hof; C12076-83 fra Vestgården, Nøtterøy; C22473 fra Munkerekka,
Nøtterøy; C35064 fra Løver, Lardal; C11634 fra Styrmo, Lardal; C11631-33 fra Tveiten, Lardal;
C28181 fra Berg, Sem; C14149-50 fra Bolstad, Sande; C5837-38 fra Hjelmby, Sandar; C30214 fra
Huseby, Sandar; C22117 fra Kamfjord, Sandar; C20184 fra Prestegården, Våle; C23407 fra Bakstvål,
Våle; C22364 fra Råstad, Stokke; C8748 fra Melsom, Stokke; C22472 fra Råberg, Stokke; C27490
fra Rørkoll, Stokke.

Edelmetalldepoter
De såkalte ”skattefunnene” eller edelmetalldepotene utgjør en viktig kildekategori
i vikingtid. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som
er gravd ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene består i hovedsak av
sølv, 41 men med spektakulære unntak som gullskatten fra Slemmedal i Grimstad,
Aust-Agder, som består av både gull- og sølvsaker. 42 Barrer, ringer, stenger, hals- og
armringer og mynter (arabiske, tyske eller angelsaksiske) er vanlige gjenstandstyper
i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (brudd- eller
hakkesølv). De yngre funnene fra 1000-årene inneholder ofte kun mynter, vanligvis
tyske eller angelsaksiske. I herværende sammenheng har jeg utelatt funn som sikkert
tilhører 1000-årene, og kun tatt med dels de myntdaterte skattefunnene som
utvilsomt tilhører den egentlige vikingtiden, og dels de funn som ikke kan dateres
nærmere enn til vikingtid.
Depotfunnet fra Rauan i Tjølling, som består av 6 halsringer og 2 armbånd av
sølv, har av forskere som A. W. Brøgger og Sigurd Grieg blitt satt i sammenheng med
Kaupang og virksomheten der. 43 Det er 4 km i luftlinje mellom Rauan og Kaupang.
Charlotte Blindheim kobler dessuten et tapt funn fra Gjerstad i Tjølling til
kaupangen. 44 Også funnet fra Grimestad i Stokke, som inneholder 77 kufiske dirhemer
samt umyntet sølv og er datert til etter 921, er det mulig å se i forbindelse med
Kaupang. Av de 4 øvrige funnene fra Vestfold, er ytterligere ett gjort i Larvik, nærmere
bestemt i Hedrum. Funnene som helhet er konsentrert til søndre deler av regionen.
For samtlige funnkategorier gjelder det at søndre Vestfold generelt, og Kaupangs
nærmeste omland spesielt, står i en tydelig særstilling. Funnene ”sprer seg som
ringer i vannet rundt Kaupang og oppover langs Lågen,” som Charlotte Blindheim
i sin tid pekte på. 45 Det er vanskelig å tenke seg andre rimelige forklaringer på dette
funnbildet enn at det skyldes kaupangens eksistens. Spørsmålet blir da om
eventuelle lignende fortetninger andre steder i landet kan vise vei til flere, hittil
ukjente markedsplasser fra vikingtid.
Produktive regioner
Jeg henviser leseren til fig. 4-10, som viser distribusjonen av de samme utvalgte
gjenstandstypene i resten av det landområdet som omfattes av dagens Norge.
41. S. Grieg, Vikingetidens skattefunn, Universitetets oldsaksamlings skrifter bd. I, Oslo 1929.
42. C. Blindheim, Slemmedal-skatten, en liten orientering om et stort funn, Viking bd. 45, 1982.
43. C. Blindheim, Kaupangen på Kaupang, i J. W. Krohn-Holm (red.), Tjølling bygdebok bd. 1, Tjølling
1974: 101 ff.
44. Anf. arb.: 103f.
45. C. Blindheim, Vikinger – pirater eller handelsmenn, noen refleksjoner over importmaterialet fra
markedsplassen på Kaupang, Det norske videnskabsakademis årbok 1977, Oslo 1978: 21.
79

80
Figur 4. Utbredelsen av edelmetalldepoter. Kart: Frans-Arne Stylegar.

Flertallet av spredningskartene viser en funnfordeling som er utpreget ujevn, og
der de respektive forekomstene opptrer i klart adskilte konsentrasjoner. Ta nå for
eksempel edelmetalldepotene (fig. 4). 46 Det finnes en klar fortetning rundt ytre
Oslofjord – ikke bare i Vestfold, men også i søndre Østfold. Videre vestover langs
kysten er det funntomt frem til kysten av Aust-Agder, der det igjen finnes en
markant fortetning av skattefunn med tyngdepunkt i nåværende Grimstad kommune.
Lignende fortetninger viser seg på Nord-Jæren og rundt Boknafjorden i
Rogaland, på Sunnmøre og i de indre deler av Trondheimsfjorden, samt i mindre
grad i Nord-Hordaland og i Lofoten/Vesterålen.
Skålvekter og vektlodd (fig. 5) 47 har en distribusjon som ikke er ulik
skattefunnenes. Det er de samme områdene som utmerker seg med funnfortetninger.
Ved Oslofjorden ligger imidlertid tyngdepunktet tydeligere i søndre
Vestfold. De sørlige delene av Opplandene er kommet med, og med bygdene på
Mjøsas østre bredd som sentrum. På Vestlandet er det nå funn også i indre Sogn.
Graver med utstyr til metallbearbeiding er vist på kartet, fig. 6. 48 Jeg har kun
regnet med ”egentlige” smedgraver, dvs. graver med tre eller flere redskaper som
kan knyttes til metallbearbeiding: tenger, ambolter, støpeformer, digler m.v. Foruten
den kraftige konsentrasjonen i søndre Vestfold, finner vi igjen fortetninger på kysten
av Aust-Agder, ved Boknafjorden, i indre deler av Sognefjorden, på Sunnmøre med
Nordfjord og i Lofoten/Vesterålen. Trøndelag har derimot få graver med redskaper
av denne typen. To innlandsdistrikter fremhever seg også: Voss og øvre Telemark.
Fordelingen av insulære metallsaker (fig. 7) 49 H-sverd (fig. 8), 50 ravperler (fig.
9) 51 og glassperler (fig. 10) 52 bryter ikke nevneverdig med dette mønsteret.
Jeg henleder nå leserens oppmerksomhet til fig. 11. Kartet viser samtlige utvalgte
gjenstandstyper. Fortetningene fremstår tydelig, selv om det er et nokså bredt spekter
av gjenstandstyper hvis fordeling er fremstilt på kartet. De tydeligste fortetningene
finnes i søndre Vestfold, vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn,
Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen. Mindre tydelige
fortetninger har vi på vestsiden av Mjøsa og i Nord-Hordaland. Likeledes forekommer
det mindre distrikter som er godt representert med én eller to gjenstandstyper. Det
46. Funnopplysninger hentet fra Grieg, anf. arb., K. Skaare, Coins and Coinage in Viking-age Norway,
Oslo 1976, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.
47. Funnopplysninger hentet fra E. Jondell, Vikingatidens balansvågar i Norge, C-l uppsats i arkeologi,
Uppsala vår 1974, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.
48. Funnopplysinger hentet fra S. Grieg, Smedverktøi i norske gravfund, Oldtiden bd. 9; J. Petersen, Vikingetidens
redskaper, Oslo 1951; J. Bøckmann, ”Smedverktøy” fra norske jernaldergraver, en bruksanalyse
av redskapene i Jan Petersens oversikt over smedgraver, hovedoppgave i arkeologi, Universitetet
i Oslo 2007, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.
49. Funnopplysninger fra E. Wamers, Insularer Metallschmuck in wikingerzeitlichen Gräbern Nordeuropas,
Untersuchungen zur skandinavischen Westexpansion, Neumünster 1985, samt fra de
arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.
50. Funnopplysninger fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.
51. Ibid.
52. Ibid. Jeg har kartert de funn som inneholder 10 eller flere perler.
81

82
Figur 5. Utbredelsen av gravfunn med vekter og vektlodd. Kart: Frans-Arne Stylegar.

Figur 6. Utbredelsen av gravfunn med utstyr til metallbearbeiding. Stjernene markerer funn med
tre eller flere slike gjenstander, prikkene funn med én eller to. Kart: Frans-Arne Stylegar.
83

84
Figur 7. Utbredelsen av gravfunn med insulære metallbeslag. Kart: Frans-Arne Stylegar.

Figur 8. Utbredelsen av gravfunn med H-sverd. Kart: Frans-Arne Stylegar.
85

86
Figur 9. Utbredelsen av gravfunn med perler og andre gjenstander av rav. Kart: Frans-Arne Stylegar.

Figur 10. Utbredelsen av gravfunn med flere enn 10 glassperler. Kart: Frans-Arne Stylegar.
87

88
gjelder for eksempel Valle i Setesdal og Namdalen for skålvektenes del og øvre
Telemark og Voss når det gjelder smedgravene. Det er et poeng å skille mellom slike
mer begrensede funnkonsentrasjoner (som dessuten i realiteten omfatter en enkeltgård
eller en begrenset krets av gårder) og slike som faktisk preger det arkeologiske
materialet i en mindre eller større region. Det er de siste, som jeg vil kalle ”produktive
regioner”, som i særlig grad interesserer oss i denne sammenheng.
Noen områder er etter min oppfatning påfallende fraværende på kartene, fig.
4-10. Det er tilfellet med Agder utenom kystbygdene i den vestre delen av Aust-
Agder, og ikke minst med Grenland/Telemark. Sistnevnte område har mange og
rike vikingtidsfunn, men scorer lavt innenfor de gjenstandstypene som her er tema.
Også sentrale vikingtidsområder som de store innlandsdalførene i Buskerud,
Oppland og Hedmark er særdeles anonyme i denne sammenhengen.
Fortetningene i vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/
Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen kan oppvise et funnbilde
som ligner det man finner i Kaupangs umiddelbare omland, dvs. søndre Vestfold.
Det klyngevise spredningsbildet gjør, sammen med parallellen til søndre Vestfold
med Kaupang, en sammenheng med lokalisert utveksling og produksjon rimelig.
Disse fortetningene viser oss trolig miljøer der vektbasert utveksling og spesielt
håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden. Dette er ingen ny tanke, men den har
sjeldent vært fremført i et overregionalt perspektiv. 53 Ser vi på den enkelte
produktive region, har det imidlertid gjerne fra arkeologisk hold vært fremmet
hypoteser som er i overensstemmelse med hovedideene i herværende undersøkelse. 54
En alternativ tolkning kunne være at fortetningene markerer periodens stormannsmiljøer,
dvs. politiske sentralområder. At det faktisk er en sammenheng mellom de
produktive regionene som diskuteres her, og stormannsmiljøer, er svært sannsynlig,
og forholdet ville komme ganske klart til uttrykk dersom man sammenholdt spredningen
av de ovenfor diskuterte gjenstandstypene med utbredelsen av f. eks.
kammergraver. Men sammenhengen er ikke entydig, og selv om man kan sannsynliggjøre
at det befinner seg politiske maktsentra innenfor hver fortetning, finnes
det like eller mer sannsynlige politiske maktkonsentrasjoner som ikke kommer til
uttrykk gjennom gjenstandstyper som vitner om utveksling og håndverksproduksjon.
Tenk bare på Avaldsnes på Karmøy eller Borre i Vestfold, som i beste fall kan
sies å ligge helt i periferien av slike fortetninger.
Selv om det er søndre Vestfold med B-emporien Kaupang som er modellområdet
i vår sammenheng, så er det kun gjenstandstyper som forekommer på så
53. Se imidlertid C. Blindheim et al., Kaupang-funnene II, Gravplassene i Bikjholbergene/Lamøya,
Norske Oldfunn XIX, Oslo 1999: 29 f., som viser til at utbredelsen av Berdalspenner i Norge tyder
på distribusjon langs visse kystruter, én av dem til Vestfold og muligens også til et senter på
Stavangerkanten og et i Sognefjorden.
54. Se f. eks. G. Gjessing, Noen nordnorske handelsproblemer i jernalderen, Viking bd. 3, 1939: J. H.
Larsen, En mulig handelsplass i Grimstadområdet i vikingtiden, Universitetets oldsaksamlings årbok
1984/1985.

Figur 11. Den samlede utbredelsen av gravfunn som kan knyttes til handels- eller håndverksaktivitet.
Kart: Frans-Arne Stylegar.
89

90
vel A- som B-emporier, som er vurdert i det foregående. Felles for de gjenstandstypene
som utelukkende forekommer på B-emporiene, er at de så å si uten unntak
ikke finnes i de samtidige gravene. Rent empirisk kan man derfor ikke avgjøre om
det er A- eller B-emporier som skjuler seg innenfor de produktive regionene. Bemporiene
er imidlertid et relativt eksklusivt fenomen i vikingtiden, og sannsynligheten
taler for at det er sesongvise markedsplasser vi har med å gjøre. Det kan
også være grunn til å påpeke at herværende undersøkelse heller ikke er egnet til å
klarlegge om hver produktiv region omfatter én eller flere av disse plassene.
Likeledes er det mulig og sannsynlig at det også har eksistert plasser der det har
foregått enklere utvekslingsformer uten bruk av verdimetall som vareekvivalent, og
som dermed heller ikke har satt de samme arkeologiske spor som de lokaliteter som
er vårt tema her. Det kan for eksempel dreie seg om steder med spesielle forutsetninger
innenfor råvareleveranser (kleber, jern, brynestein, kvernstein osv.). Til sist
vil jeg nevne at det også er påvist strandbundne svartjordsområder flere steder i
landet, der det er gjort gjenstandsfunn med vikingtidsdateringer. Det finnes flere
av disse svartjordsområdene på Vestlandet, og også ett i Rygge i Østfold. Felles for
disse lokalitetene er at de ikke har vært gjenstand for nærmere undersøkelser, og
det er uklart hva slags status de har hatt i vikingtiden.
Ad arkeologisk vei kan det på generelt grunnlag og gjennom å studere
gravmateriale være mulig å antyde noe nærmere om graden av bofasthet og
permanens på de plassene som vi trolig har med å gjøre flere steder på norskekysten.
B-emporier (”byer”) som Hedeby, Birka og Kaupang har generelt store gravplasser,
mens de sesongbaserte markedsplassene vanligvis ikke har det. Sebbersund ved Limfjorden,
som ser ut til å ha spilt en viktig regional rolle fra ca. år 700, har en stor
gravplass, men ingen av de undersøkte gravene kan dateres til forut for ca. år 1000. 55
Åhus i Skåne ser ikke ut til å ha hatt noen gravplass, og de gjorde heller ikke mindre
emporier som Löddeköpinge eller Paviken. 56 Bare Fröjel og enkelte andre
havnelokaliteter på Gotland med begrenset håndverks- og utvekslingsaktivitet i vikingtid
ser ut til å ha hatt gravplasser. 57 Forekomsten av spesielt store, kystnære og
ikke åpenbart gårdstilknyttede gravplasser innenfor den enkelte produktive region
kan med andre ord vise vei til større emporier. Gravplasser med stor samtidig
variasjon i gravskikken kan likeledes peke mot besøk av fremmede. 58 Jeg vil ikke
forfølge denne problemstillingen nærmere i denne sammenheng.
55. P. Birkedahl Christensen & E. Johansen, En handelsplads fra yngre jernalder og vikingetid ved Sebbersund,
Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie 1991.
56. B. Ambrosiani & H. Clarke, Towns in the Viking age, Leicester 1995: 54, 64, 85.
57. Anf. arb.: 85.
58. H. Steuer, Zur ethnischen Gliederung der Bevölkerung von Haithabu anhand der Gräberfelder, Offa
bd. 41, 1984; samme, Die Ostsee als Kernraum des 10. Jahrhunderts und ihre Peripherien, Siedlungsforschung
bd. 22, 2004.

Arkeologien og de skriftlige kildene
Dersom vi ser på de produktive regionene i lys av det de skriftlige kildene forteller
om urbanisering i tidlig- og høymiddelalder, 59 er det stor grad av sammenfall.
Holder vi oss til områdene i vest og nord, er det en rimelig klar sammenheng
mellom flertallet av de stedene som betegnes med bytermer i middelalderkildene –
Stavanger, Kaupanger, Borgund, Trondheim, Steinkjer og Vågan – og de
arkeologisk definerte regionene. Det er bare for Bergens og Veøys del at
sammenhengen er mindre klar. Fra et arkeologisk ståsted er det fristende å se kontinuitet
i dette bildet. Men i den grad vi har å gjøre med kontinuitet fra
urbaniseringstendensene i vikingtid til bydannelser i 1000- og 1100-årene, skal
denne søkes på et overordnet, regionalt nivå. Noen direkte slutning fra forholdene
i middelalderen og tilbake til vikingtiden – i den forstand at f. eks. et middelalderfenomen
som byen Stavanger skulle ha en stedlig forløper i en emporie knyttet
til den produktive regionen Nord-Jæren/Boknafjorden – kan det heller ikke være
snakk om. Spørsmålet om middelalderbyenes opprinnelse må løses empirisk og
konkret, dvs. arkeologisk.
Faren ved å knytte en middelalderby direkte til en produktiv region i vikingtiden,
vises best med Vestfold som eksempel: Hadde det ikke vært for at
arkeologiske undersøkelser har avdekket Kaupang og virksomheten der, kunne man
lett ha koblet middelalderbyen Tønsberg (direkte) til det særpregede vikingtidsfunnbildet
i søndre Vestfold, som altså faktisk skyldes Kaupang.
Det er ellers på Vestlandet og i områdene lenger nord at sammenhengen mellom
vikingtidsurbaniseringen og de senere middelalderbyene synes klarest. I de sørøstlige
delene av landet er bildet mer sammensatt. Det er i dette området vi finner den
eneste av de større produktive regionene i vikingtiden der det ikke også anlegges
noen by i sen vikingtid eller tidlig middelalder, nemlig kysten av Aust-Agder.
Karakteristisk nok har funnbildet nettopp i sistnevnte område ledet til konkrete
forslag fra arkeologisk hold om at det her kan ha ligget en vikingtidsmarkedsplass,
forslagsvis lokalisert til Fjære i nåværende Grimstad kommune. 60 Herværende
undersøkelse gir for så vidt støtte til denne tanken.
I det hele tatt kan se ut til at det er i Viken det er størst divergens mellom vikingtidsurbanisering
og middelalderbyer. Området innerst i Oslofjorden og ved
utløpet av Skiensvassdraget er så å si ”usynlige” i det arkeologiske vikingtidsmaterialet.
Dersom det har foregått økonomiske aktiviteter i form av håndverk eller
utveksling på de stedene der middelalderbyene Oslo og Skien senere kom til å ligge,
har denne aktiviteten i så fall vært av en helt annen karakter enn i de produktive
regionene som vi har diskutert her. I mindre grad kan det samme sies om Borg ved
Glommamunningen. Disse middelalderbyene ble på ingen måte anlagt i funn-
59. Helle 2006: 44 ff.
60. Larsen 1984/1985.
91

92
tomme områder – vi har rike vikingtidsfunn f. eks. fra Oslo, men mangler klare
lokale forutsetninger for bydannelsen i form av handels- og håndverksindikerende
funn fra vikingtiden. Knut Helle knytter det særpregede urbaniseringsmønsteret i
Viken på overgangen mellom vikingtid og middelalder – med relativt bred bydannelse
med nokså uklare lokale forutsetninger – blant annet til regionens rolle som et
omstridt grenseområde mellom danske overherrer og norske rikssamlingskonger. 61
Summary
Kaupang in a regional perspective and tendencies toward urbanisation in
Norway’s Viking Age
From the 7th century onwards a large number of urban societies and trading places
– emporia – were established in coastal areas in the North Sea and Baltic regions.
Many of these places were still active throughout the Viking Age. While a few
emporia were urban societies with a pronounced trading and craft production component,
like Ribe, Birka, Hedeby, and Kaupang, most of the were seasonal trading
sites. Over the last few decades many of these lesser emporia have been located and
partially excavated, first and foremost in Great Britain and in the Western Baltic.
In Norway, Kaupang in Vestfold remains the only known emporium from this
period. Starting from the archaeological characteristics of the Viking Age burials
associated with Kaupang and its close vicinity, this article discusses a number of
other regions in Norway with similar characteristics, i. e. areas where burials furnished
with scales, smith’s tools and other artefacts are clustered. The author suggests
that these other find complexes – in 1) Aust-Agder, 2) North Rogaland, 3)
the inner part of Sogn, 4) Nordfjord/Sunnmøre, 5) Trøndelag and 6)
Lofoten/Vesterålen – are associated with ’productive regions’, environments where
trading and specialist craft production took places during the Viking Age.
61. K. Helle, anf. arb.: 54 ff.

Marginale steder eller marginale kilder?
Undervannsarkeologisk blikk på små handelshavner 1
Pål Nymoen
Etablert kunnskap om utvekslingssteder i Norge perioden 800 -1800 sier at
majoriteten av slike steder er lokalisert i nærheten av vann. I denne artikkelen
påpekes det at mange utvekslingssteder kan være vanskelig å identifisere i de kildene
som vanligvis benyttes til å forske på temaet handel. Et hovedspørsmål som
problematiseres og diskuteres er om det kan være slik at det er kildene som er
marginale – ikke stedene. Arkeologisk kildemateriale deponert under vann
introduseres og empirien som benyttes er dels last fra skipsvrak, dels gjenstandsmateriale
fra steder oftest definert som naturhavner. Begrepet nettverksted
introduseres i et forsøk på å beskrive hvordan en havn kan være mer enn en geografisk
størrelse.
Innledning
Hvis du interesserer deg for utvekslingssteder du bare aner har eksistert men hvor
kildene er vanskelig å få øye på, blir det å finne noe som visualiserer det du tror du
er på sporet av en forløsning. Jeg har funnet en slik visuell kilde, og kan dermed gi
deg en smak av denne artikkelens hovedpoeng med en gang, det er scenen fanget
på et fotografi vist i figur 1. Bildet er tatt ca 1880 på en markedsplass ved
Stokmarknes i Nordland, og viser folk som bor under båtene sine mens de er på
handelsstevne. Mange steder langs kysten brukes fortsatt uttrykket å tjelde båten.
Et tjeld kan være det å bruke seglet som telt over båten mens den lå fortøyd på
vannet. En annen måte å tjelde på er å bo under båthvelvet med seglet som fortelt
på land, eller også å spenne seilet over et rammeverk av mast og årer satt opp i
kryss. 2 På bildet ser vi begge sistnevnte boformer i bruk. Vi aner også at fortøyde
1. Takk til Brit Solli, Jan Brendalsmo, Linda Marie Rustad, Lisa Benson, Morten Sylvester og Tori Falck
for lesing og kommentarer.
2. Stedsnavnet Tjeldsundet i Troms er eksempel på havnelokalitet der navngivingen trolig skriver seg fra
bruken av slike Tjeld.

94
1. ”Parti af en markedsplass i Nordland (Stokmarknæs)”. K Knudsen samlingen UB/UIB. Med
tillatelse.
båter og tjeld på land var eneste bebyggelse, at varene medbringes i skipskister og
at ildstedet i forgrunnen er det eneste som blir tilbake når utvekslingen er gjennomført.
Slike steders materielle, geografiske og øvrige strukturtrekk er vanskelig
å spore i kildene. Det er ikke boformen tjeld men det temporære ved denne
situasjonen, at havna på bildet var et sted bare mens markedet varte, som er mitt
hovedpoeng.
Båter av samme type som dem vi gjenkjenner på bildet fra Stokmarknes
representerer en lang tradisjon i Norge, og de viktigste trekkene ved deres form og
bruksegenskaper kjennes tydelig igjen i båtfunn tilbake til jernalder. Det er derfor
grunn til å anta at bildet gjengir en scene som kan ha fortonet seg noenlunde likeens
ved temporære utvekslingssteder i hele perioden 800-1800. Med utgangspunkt i
det visuelle inntrykket som gis av handelsplassen på Stokmarknes blir det, tross
manglende fysiske konstruksjoner, misvisende å kalle dette for en naturhavn. Jeg
vil videre hevde at den utvekslingen som foregår her har en usynlig struktur fordi
den er bestemt av handlinger, eller praksis. Praksisteori er instrumentert av blant
andre Anthony Giddens, 3 og i hans terminologi er ikke institusjoner de fysiske
3. A. Giddens, The Construction of Society, Cambridge 1984.

anlegg men handlinger som over tid og rom etablerer rutiniserte sosiale praksiser. 4
Praksisteorien gir grunn til å spørre om det fenomen vi her gjenkjenner som en
havn alltid er en sosial konstruksjon, selv om den altså vil være nær sagt usynlig når
den ikke er i bruk. Spørsmålet er; hvordan identifisere, beskrive og forstå slike
temporære steder? Er et slikt sted alltid en lokal handelsplass eller bør de (også)
sees innenfor en større ramme — som del av andre utvekslingssteder?
Mye av den empirien jeg skal presentere er marginal i betydningen vanskelig å
oppdage. Likevel, til tross for at den er lite synlig både i skriftkilder og det
arkeologiske materialet viser det seg at det finnes spor men at de er skjult, bokstavelig
talt, fordi de ligger under vann. Et blikk på norgeskartet, der steder omtalt
som marked og handelsplasser i vikingtid og tidlig middelalder er markert, viser at
beliggenhet ved sjø og vannveier er sentrale lokaliseringsfaktorer. Gitt forholdet
mellom utvekslingssted og vannvei vil jeg hevde at én mulig ramme for tolkning
av deres betydning består av strukturelle aspekter ved sjøfart. Dette kan være både
i form av seilleder og ruter langs kyst og vassdrag og i bredere forstand organisering
av produksjon, og strukturelle rammer for transport av varer.
I denne artikkelen har jeg to ærender. For det første ønsker jeg å rette fokus
mot småhavner med indikasjon på handel i perioden 800 - 1800. Det er grensefeltet
mellom småsteder og by eller bylignende steder som skal tematiseres. Det empiriske
utgangspunktet er dels last fra skipsvrak, dels gjenstandsmateriale funnet under
vann ved lokaliteter oftest definert som naturhavner. Bortsett fra undervannsarkeologiske
registreringer og utgravninger i byhavner som Tønsberg, Oslo og
Bergen, og hvor kildematerialet kan studeres i sammenheng med et omfattende
historisk/arkeologisk materiale fra land, viser det seg at det ved hoveddelen av de
småhavnene jeg referer til her ikke er gjort kombinerte land- og undervannsarkeologiske
undersøkelser.
For det andre ønsker jeg å vise at det i mer forskningssamarbeid mellom
undervannsarkeologi, øvrig arkeologi og historie ligger et stort potensial til nylesning
av både skriftlige og materielle kilder. Med nylesning mener jeg at et bredt
sammensatt forskningsperspektiv, der også undervannsarkeologiske metoder og
perspektiv tas med, er egnet til å bringe inn ny kunnskap om utvekslingssteder. For
å tilgjengeliggjøre resultater fra undervannsarkeologiske prosjekt, og gi en smakebit
på omfanget av lokaliteter der kildematerialet antyder små handelshavner har jeg
utarbeidet et appendiks. 5
4. Ibid: 130.
5. Takk til kolleger ved landsdels- og sjøfartsmuseene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Stavanger for
bistand med å samle opplysningene om undervannsarkeologiske registreringer ved steder med indikasjon
på handel.
95

96
Undervannsarkeologi
Arkeologi under vann assosieres med begrepene marin eller maritim arkeologi. Det
er gjort flere forsøk på å konstruere en egen epistemologisk plattform, og å avgrense
empiri relevant for en våt arkeologisk sub-disiplin. 6 Likevel, tross mye iver etter å
definere et eget forskningsfelt om mennesker og saltvann, er det mye konsistens i
kritikken fremført av eksempelvis Jesse Ransley som hevder at marin eller maritim
arkeologi har et meget konservativt fokus med overvekt på konstruksjon (båter og
skip), og ikke minst en sterkt teknologifokusert metodikk. 7
Etter hvert har det maritime fokuset også blitt rettet mot ferskvann, og for så
vidt også mot landjorda uten at det er det vi vanligvis omtaler som ”kystkultur”
som studeres. 8 Jeg anser derfor arkeologi under vann som et mer presist begrep, her
forstått som en metode for å bringe inn ny empiri. Samtidig utgjør metoden et
ståsted som etter min erfaring kan forme fokus og synsmåter på landskap, identifisering
og ny forståelse av steder. Dette svarer i flere henseende til en landskapsarkeologi
introdusert av Christer Westerdahl som maritimt kulturlandskapsperspektiv.
9 Det undervannsarkeologiske ståstedet har slik jeg ser det med båt å gjøre,
men det er ikke nødvendigvis båters konstruksjon, typologi og tradisjon som er i
fokus. Det handler mer om det å være i båt, og om å se landskap, ressursutnyttelse
og vareutveksling i sammenheng med bruk av vannveier, enten det er langs
Numedalslågen forbi Kaupmannsnes, eller forbi Viksfjord og Kaupang mot
Skagerrak. Stedene jeg har vært med å undersøke med undervannsarkeologisk
metode, er båt en del av feltutstyret, metodikken, og ikke minst forskningsperspektivet.
Båten inngår med andre ord i en hermeneutisk erkjennelse som er lite
artikulert i arkeologien. Ved flere av de lokalitetene vi finner som kan kalles ”småsteder”,
er det ofte spor en kan sette i sammenheng med handel. Dette kan være
steder som i dag, og kanskje også historisk, har vært naturhavner, det vil si verken
strandsted, småbyer, eller urbane havner.
En oversikt som viser tilgjengelig kunnskap om lokalisering av omlastningssteder,
markedsplasser og byer i Norge i perioden 800 – 1130 er vist i figur 2. Oversikten
er dels basert på en kombinasjon av skriftlige og arkeologiske kilder og dels
på tolkning av stedsnavn. 10 Vi kan lett se det faktum at beliggenheten ved vann er
6. Se særlig K. Muckelroy, Maritime Archaeology, Cambridge University Press 1978. S. Mc Grail, Maritime
archaeology - Present and future, i S. Mc. Grail (red.), Aspects of maritime archaeology and
ethnography, National maritime museum, London 1984. M. E. Jasinski, Maritim arkeologi - Genesis,
definisjon og kunnskapsbehov, Norges forskningsråd, 1994: 103-127. – med flere senere forsøk.
7. J. Ransley, Boats are for boys: qeering maritime archaeology, World Archaeology Vol 37(4) Debates
in World Archaeology 2005: 621-629.
8. F. eks. C. Westerdahl, Vänern: landskap-människa-skepp: om en maritim innlandskultur vid Väneren,
Båtdokgruppen. Skänørhamn 2003.
9. C. Westerdahl, Norrlandsleden I - Källor till det maritima kulturlandskapet, Länsmuseet Murberget 1989.
10. P. Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130 - Håndbok i Norges historie,
Vol II, Oslo, Bergen, Tromsø 1977: 228.

2. Steder med indikasjon på- eller belegg for vareutveksling og handel perioden 800 – 1130. (P
Nymoen/J Gundersen, etter Sveaas Andersen 1995:228).
97

98
sentral lokaliseringsfaktor for de aller fleste stedene. I denne artikkelen skiller jeg
ikke mellom innland og kyst; jeg ser sjø, vassdrag og innsjøer som veier; vannveier.
Et fellestrekk ved utvekslingsstedene kan dermed sammenfattes som sentralitet i
forhold til kommunikasjon både på land og på vann/til sjøs. Alt tyder på at dette
resonnementet er gyldig for hele perioden 800 – 1800.
Som nevnt tror jeg at det forhold at jeg som undervannsarkeolog oftest arbeider
fra båt, påvirker mitt forskningsperspektiv, for eksempel i hvordan jeg gjenkjenner
en havn som sted. I så måte blir det å være i båt en del av den metode jeg som
forsker utøver. Dette har i videre forstand gitt meg en klar mistanke om at en
produktiv innfallsvinkel for å studere forholdet mellom urbaniserte sentralhavner
og underskogen av formelle, uformelle og temporære utvekslingssteder, er å undersøke
sammenhenger mellom produksjonssteder og sjøfart. Sagt med andre ord, det
dreier seg om å klargjøre transportens struktur og forholdet mellom små og store
handelshavner. Store handelshavner defineres i denne sammenhengen som sentralsted,
med funksjonelle og strukturelle by-kjennetegn. 11 Helle påpeker at prosessene
som resulterte i tilblivelsen av disse sentralhavnene også bidro til å forme andre
samfunnsenheter, slike som markedsplasser og havneplasser. 12 Det er nettopp slike
havneplasser og temporære steder som er fokus for meg her. Jeg ønsker imidlertid
å gå videre enn det Helle gjorde ved å se om det i tillegg er andre rammer enn
urbaniseringsprosesser å forstå slike småhavner innenfor.
Flere arkeologer har fokusert på sjøfart som et sentralt aspekt for uvekslingssteders
tilblivelse og lokalisering. Eksempelvis fremstiller Callmer oppkomst av
handelsplasser som utvikling fra ett til flere anløpssteder. 13 Dette kan tolkes dit hen
at det er behovet for havner langs skipsleia — og (økt) bruk av enkelte av dem,
som fører til framvekst av vareutveksling mellom land/sjøtransport.
Tidligere undersøkelser
Generelt har hovedvekten av havnearkeologien i Norge fokusert på såkalte waterfront-undersøkelser
i de større byhavnene og det mest kjente sentralsted i jernalder,
kaupangen i Skiringssal i Vestfold. Det finnes unntak, men det maritime perspektivet
i disse undersøkelsene er for det meste begrenset til deskriptive utlegninger
om tekniske forhold som kaienes størrelse og båtenes dyptgående, og hvor gjen-
11. K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie,
urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 18.
12. Ibid: 11.
13. J. Callmer, Platser med anknytning till handel och hantverk i yngre järnålder - Exempel från södra
Sverige, i P. Mortensen og B. M. Rasmussen (red.), Fra stamme til stat i Danmark 2 - høvdingesamfund
og kongemakt, Jysk arkæologisk selskabs skrifter XXII bd. 2, Århus1991: 29-46.

standene blir bilde på en sjøvei som har to kontaktpunkter. 14 Det er på høy tid å
fornye diskusjonene om disse sentralhavnenes betydning som havner og hovedanløpssted
innenfor vannveibasert kommunikasjon, utveksling og transportnettverk.
Det finnes spor etter utveksling ved en lang rekke små steder utenfor
sentralhavnene. Jeg tror at det å innreflektere og å stille nye spørsmål til dette
kildematerialet, eksempelvis ved å undersøke hvorvidt det går an å nyansere småstedenes
funksjon og betydning, er egnet til å utfordre etablerte definisjoner og å
bringe inn ny kunnskap både om forholdet mellom det perifere og det sentrale ved
fenomenet utveksling, og ulike definisjoner av utvekslingssted.
Fra etterreformatorisk tid finnes det noen ganske få og spredte eksempler på
generelle kulturhistoriske oversikter over det vi kan kalle handelsplasser/handelsog
gjestgiveristeder i Norge. Her kan nevnes Wikander om gamle havner ved Grimstad,
15 Woxeng om Namdalske handelssteder, 16 og Yttreberg om Nordlandske
handelssteder. 17 Munksgaard sine registreringer på Vestlandet er ytterligere et
eksempel som også gjelder nyere tid. 18 Uten at det på noen måte er tale om noen
samlede oversikter, finnes det enkelte regionale studier av mulige utvekslingssteder
fra perioden vikingtid og tidlig middelalder langs kysten, 19 tilsvarende langs vannveier
i innlandet. 20
Ei heller når det gjelder småhavner i Norge med spor etter utveksling og som
er undersøkt med undervannsarkeologisk metode, finnes noen samlet oversikt.
Listen over undersøkelser som presenteres i et appendiks til denne artikkelen er på
langt nær uttømmende, men det er en begynnelse. Disse undersøkelsene er lite
kjent, sjelden bredt publisert og oftest er de ledd i forvaltningsarkeologiske prosjekter.
I beste fall finnes enkelte hovedfagsoppgaver, samt noen ganske få artikler
fra slike undersøkelser. Ut over det kan de kun spores som rapporter, oftest bare
14. Se publikasjoner fra såkalte Waterfront konferanser, eksempelvis A. Herteig (red.), Conference on
Waterfront Archaeology in North European Towns No.2, Bergen 1983. J. Bill og B. L. Clausen (red.),
Maritime Topography and the Medieval Town, København 1999.
15. J. A. Wikander, Gamle havner ved Grimstad, Selskapet for Grimstad Bys Vel 1989.
16. P. Woxeng, Handel og handelssteder i Ytter Namdalen, i S Krekling (red.), Årbok for Namdalen 1973:
42-64.
17. N. A. Yttreberg, Nordlandske handelssteder, Trondheim 1941.
18. J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 1. Ytre Hordaland, Registreringsrapport,
Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum, Bergen1973. J. H. Munksgaard,
Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 2. Midtre og indre Hordaland, Registreringsrapport,
Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum, Bergen 1975. J. H. Munksgaard,
Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 3. Sogn og Fjordane, Registreringsrapport,
Kystmuseet i Sogn og Fjordane - Historisk museum, Bergen 1980.
19. S. Grieg, Lahellnavnet i arkeologisk og kulturhistorisk lys, Universitetets Oldsakssamlings Årbok 1969,
Oslo 1972: 5-66. K Sognnes, Arkeologiske modeller for Vestlandets vikingtid, Gunneria 34,
Trondheim 1979. L. I. Hansen, Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi, Oslo 1990.
20. J. H. Larsen, Vikingtids handelsplass i Valle, Setesdal, Unversitetets Olsdakssamlings Skrifter, Ny
rekke Nr 3, Oslo 1980:143-148. S. Sørensen, Om kaupanger i innlandet, Nicolay 1975, 20: 40-47.
I. Martens, Jernvinna på Møsstrond i Telemark. En studie i teknikk, bosetning og økonomi. Norske
oldfunn XIII, Universitetets oldsakssamling, Oslo 1988: 128-138.
99

100
som saksmapper i de respektive topografisk arkeologiske arkivene ved de fem landsdelsmuseene.
For nærmere kildehenvisning til det jeg har funnet av opplysninger
om undervannsarkeologiske havneundersøkelser i Norge se appendikset.
Funnregistret ved Norsk Sjøfartsmuseum dekker landets ti sørligste fylker og
omfatter pr mars 2009 informasjon om 1657 lokaliteter under vann, og av disse er
153 rubrisert som havnefunn. Begrepet brukes gjerne for å beskrive et arkeologisk
materiale tolket som spor etter handel, omlastning, eller ankring. Således kan en
lokalitet beskrevet som havnefunn bestå av alt fra ballasthauger og enkelte løse gjenstander,
kastet eller mistet fra oppankrede eller fortøyde båter og skip, til større
områder med tykke kulturlag ikke ulike de som er akkumulert i gårdshauger og i
middelalderbyene. Jeg foretok en gjennomgang av de 153 havnefunnene i Norsk
Sjøfartsmuseums funnregister og skilte ut 67 lokaliteter, se figur 3. Som kriterium
for utvalget brukte jeg beskrivelsene i feltrapporter og opplysninger om sammensetningen
i funnmaterialet. Det er særlig konsentrasjoner av gjenstander tolket som
brekkasje av handelsvarer, konsentrasjoner av ballast, mynter og kulturlag jeg har
ansett som relevant, illustrert i figur 4. Samme framgangsmåte ble brukt da jeg
henvendte meg til de fire andre landsdelsmuseene for å innhente tilsvarende informasjon
fra deres registre. Lokalitetene som er listet opp i appendikset utgjør således
alle havner, der funnmaterialet tilsier handel, utveksling, eller sted for varer i transitt
i en eller annen form. Dette er foreløpig veldig grovkornet, men oversikten viser til
3. Kart som viser lokalisering av 67 lokaliteter skilt ut etter en gjennomgang av de 153
”havnefunnene” i Norsk Sjøfartsmuseums register. P Nymoen/K Løseth.

4. Inntrykk av gjenstandsmaterialet i såkalte ”havnefunn”, typisk; brekkasje av handelsvarer:
blyplomber ballast og mynter. P Nymoen.
et omfattende arkivmateriale som ligger bak hver enkelt lokalitet. Det er påfallende
at bildet av lokalisering og antall utvekslingssted som kan spores blir langt mer
nyansert når denne undervannsarkeologiske empirien medtas. Det presiseres at
appendikset på ingen måte kan sies å være noen fullstendig oversikt, eller at det gir
et representativt bilde av hvor mange små utvekslingssteder det er tale om. Fordi det
aldri har vært gjennomført systematiske kulturminneregistreringer under vann i
Norge, understreker jeg at det hefter store feilkilder til det utvalget som er presentert
med hensyn til representativitet. Blant annet henger antallet påviste lokaliteter mer
sammen med hvor undervannsarkeologi har vært drevet lengst, hvor det har vært
dykket mest, og ikke minst med hvor det har vært gjennomført flest forvaltningsarkeologiske
registreringer utløst av bestemmelsene i kulturminnelovens §9. 21
21. Kulturminneloven §9 fastsetter at det ved planlegging av offentlige og større private tiltak hefter en
plikt til å undersøke om tiltaket kan virke inn på automatisk fredete kulturminner. Flesteparten av
havneundersøkelsene nevnt i appendikset er utløst av denne bestemmelsen, det vil si at samme lovs
§14 som beskytter mer enn 100 år gamle ”skipsfunn”, samt ”last og annet som har vært om bord”
utløser krav til forundersøkelse etter § 9. Etablert forvaltningspraksis behandler såkalte ”havnefunn”,
slikt som typisk kan være gjenstander kastet eller mistet fra fartøy, som omfattet av loven. 100 års
regelen etter §14 har dermed i praksis fått den kanskje utilsiktede følge at arkeologisk kildemateriale
fra etterreformatorisk tid er beskyttet av kulturminneloven dersom det ligger under vann – men ikke
på land.
101

102
Det er tidligere hevdet at et tettere samarbeid mellom land- og undervannsarkeologi
vil være en god metode for å kunne påvise flere markedsplasser langs
kysten. 22 Hypotesen har bare i liten grad blitt testet ut i praksis, for som nevnt innledningsvis
er bredt anlagte undersøkelser av denne typen mangelvare i Norge.
5 Undersøkelse av havnen Hella på Nøtterøy i Vestfold. Lokalisering, oppmålingstegning av
kulturmiljø på land og eksempler på funn fra sjøbunnen. T Gansum/P Nymoen.
22. A. Christophersen, Ports of trade in Norway during the transition to historical time, i O Crumlin-
Pedersen (red.), Aspects of maritime Scandinavia, Roskilde 1991: 159-170. P. Nymoen, Arkeologi
med dykkemaske. Erfaringer fra en havnegravning og synspunkt på samarbeidsprosjekt som forskningsstrategi,
H Sørheim (red.), Arkeologi og Kystkultur, Ålesund 1997: 114-126.

Potensialet for økt kildebredde i det arkeologiske materialet, dersom undersøkelsene
foregår både på land og under vann, er kjent. En undersøkelse av lokaliteten
Hella på Nøtterøy i Vestfold er et eksempel på en relativt sjeldent bredt sammensatt
undersøkelse, om enn i veldig liten skala og i begrenset omfang (figur 5). Stedet
ble undersøkt med tre arkeologers blikk. 23 Vi fant at Hella må ha vært et sted i hele
perioden 800 – 1800, der betydningen sted kan ha vært havn med flere innhold:
Et havnegravfelt i jernalder? Et knutepunkt som fergested i en lokal korridor for
ferdsel? En liten ladeplass ved hulveienes ende og sjøveiens begynnelse, et produksjonsområde
og et tilbydersted for produkter laget på stedet? Eller et transittområde
i nær forbindelse med andre små havner? Spørsmålene var mange og mulige svar
synes sammensatte. Noe av det mest spennende vi fant da vi undersøkte havnen
Hella og området rundt, var tilstedeværelse av arkeologiske kilder fra en periode,
og om et tema, man normalt skulle vente at det burde finnes skriftlige kilder om,
men der disse mangler. Sett i 1500 - 1600 – talls kontekst, og sammen med andre
små handelshavner rundt Tønsberg, utgjør Hella sin lokale struktur bare en liten
del av en større cirkumferens. I et slikt bilde er Hella ett av mange mulige stoppesteder
i et konglomerat av små tilbyderhavner som er kjedet sammen slik at hvert
enkelt sted ikke kan sees isolert fra det neste (figur 6). Jeg vil kalle en slik kjede av
utvekslingshavner for nettverkshavner. Kjennetegn ved nettverkhavnenes struktur
er at de er særlig orientert mot det flytende markedet, at den reelle avstanden
mellom dem egentlig er veldig kort, og at de strukturelt henger sammen med vareflyten
på sjøen. Andre eksempler på havneundersøkelser der land og vannarkeologien
har samarbeidet ganske tett er ved Avaldsnes på Karmøy, 24 og Vågan i
Lofoten. 25
23. T. Gansum, Trådene samles i Hella, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2001: 30-40. E. Ulriksen,
Hella: Havn og produksjonsområde, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2002: 65-73. P. Nymoen,
Hella – et sted å hlaða ? —3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2006: 34-
48.
24. P. Nymoen, Mellom hav og land. Om havner marinarkeologi og kulturlag under vann, i Havn og
handel i 1000 år, Stavanger 1997: 80 -95. E. Elvestad og A. Opedal, Maritim-arkeologiske undersøkelser
av middelalderhavna på Avaldsnes, Karmøy, Arkeologisk museum i Stavanger, AmS-Rapport 18,
2001.
25. M. E. Jasinski og R. Jørgensen, Marinarkeologiske undersøkelser i Storvågan – feltarbeid 1987, i E.
Engelstad og I. M. Holm-Olsen (red.), Tromura Kulturhistorie, Arkeologisk feltarbeid i Nord-Norge
og på Svalbard 1987, Tromsø 1990: 79 – 88. P. Nymoen, Marinarkeologi i Vågan - Prøvegravninger
i sjøen - Rekøykjegla og Alterosen - Storvågan, Vågan Kommune, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum
1999. S Wickler, Interpreting the maritime landscape of Vågan, Paper presented at the session:
Medieval Rural Settlement and Land Use, European Association of Archaeologists Annual Meeting
(EAA99) Sept. 1999, University of Bournemouth, UK
103

104
6. Lokaliteten Hella sett i en kjede av små utvekslingshavner (nettverkhavner).
P Nymoen/J Gundersen.

Undervannsarkeologiske fremgangsmåter
105
Studien av lokaliteten Hella har, sammen med bildet jeg sitter igjen med etter andre
undervannsarkeologiske havneundersøkelser, ledet til følgende spørsmål: Kan det
være at vi i noen tilfeller misforstår både skriftlige og arkeologiske kilder hva angår
den romlige utstrekningen av en havn? Kan det være at deres struktur og funksjon
har mer å gjøre med produksjonssteder og sjøfartens dynamikk i skiftende tider,
enn med byer og bylignende steder? Og, kan det være at vi for ofte ser dem fra
land, som små avgrensede gårdshavner, utskipningshavner, lahell- og labergsteder
ved bygdeveiens ende? Kan det være at denne synsvinkelen skygger for muligheten
av å se dem i sammenheng, som et sammenvevd nett av utvekslingshavner?
Maleriet vist i figur 7 illustrerer en lastescene fra kysten av Norge fra første
halvdel av 1600-tallet. Vi ser folk, flåter, småbåter og flere store handelsskip.
Skipene er av en type man først og fremst tenker på som byskip, en bit av de brede
rutene mellom de store havnebyene. Dette er fartøytyper som ofte settes i
sammenheng med utvidelse av kaikonstruksjoner og infrastruktur i byhavnene.
Det dreier seg om skipstyper vi vet måtte til for å bygge byene. Når vi ser nøye
etter, fremgår det av scenen som er avbildet at disse skipene også er spesialbygget
for å kunne ta inn last uten å gå til kai. Motivet viser at lastingen foregår i åpent
vann, varer utprammes fra en elvemunning, fra et laberg, eller en strand. Scenen
forestiller kort og godt utveksling der mennesker, båter, skip og varer er involvert,
tilsynelatende på et sted uten andre fysiske strukturer. Det er lett å forestille seg at
sporene etter de virksomhetene maleriet framstiller forsvinner i det skipene seiler
videre, og nettopp det er et viktig poeng. Bildet gir nemlig forklaring på mye av
det vi ser i undervannsarkeologiske registreringer, det visualiserer og gir mening til
mange av de observasjonene som gjøres. Hva vi oftest finner er nemlig kulturlag i
naturhavner, i havnebassengene, på steder uten kaier og på steder som ikke ser ut
som verken ladested, strandsted eller by. Det er tale om lokaliteter som gjerne blir
registrert i forbindelse med forvaltningsarkeologiske prosjekter, og som oftest tolkes
som stoppesteder, ankringsplasser, ballastplasser eller roskift fordi det ikke er noen
direkte romlig forbindelse til en (kjent) handelshavn.
Med bakgrunn i observasjoner nevnt over finner jeg grunn til å hevde at
maleriet (figur 7) viser til et stort hull i både det skriftlige og det arkeologiske kildegrunnlaget.
Glimt av disse hullene finnes kanskje indirekte i administrative forordninger
og pålegg som dreier seg om å styre handelen, forby handel ute i fjordene,
eller som vi skal se i eksemplet senere —der ovenfor, i vassdraget milevis inn i landet,
langs vannveiene på Telemarkvassdraget nordvest for byen Skien.

7. Hollandske skip henter trelast i Norge, og oljemaleri av Andries van Eertvelt (1590-1652),
National Maritime Museum, Greenwich. Med tillatelse.
Et havnenettverk for munningen av Skiensvassdraget
Med utgangspunkt i tre ulike studier fra Telemarksområdet skal jeg nå gi et innblikk
i hvordan undervannsarkeologisk kildemateriale kan anvendes for å gi ny innsikt
og å nyansere bildet av utvekslingssteder ved å rette fokus mot småhavner og skipslaster.
Reisen begynner ved Langesund og Grenland, gjør så en sving til noen forlissteder
i Østersjøen og Skagerrak, før den vender tilbake til Skiensvassdraget og
slutter ved Kauphamar i Kviteseid ovenfor Skien.

Figur 8 viser et utsnitt av Lucas Jans Waghenaer s første sjøkartatlas fra 1584, 26
og hvor havnen ved den ytre munningen av Skiensvassdraget er markert. Langesund
er et eksempel på at romlig utstrekning av en havn som sted kan forstås på flere
måter. For Wagheneaer blir Skien og Langesund (Lange Sundt De Buy) det samme,
og på denne tiden omfattet da også Langesund tolldistrikt hele dette sjøområdet. 27
26. L. J. Waghenaer, Spieghel der Zeevaerdt - De Custe van Noorweghen, met dat landt van Noordt
Oosten, Leyden 1584-85.
27. F. -E. Eliassen, Småbyenes storhetstid, ca 1500 – 1830, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O.
S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 163.

108
8 Illustrert versjon av sjøveien til Skien, anno 1584. Utsnitt av Lucas Janz Waghenaer s første
sjøkartatlas. Riksarkivet.
Langesund nevnes i flere middelalderkilder, blant annet i forbindelse med utførsel
av brynestein. 28 Det er mulig disse opplysningene handler om dagens Langesund,
men det er også rimelig å anta at de viser til et større område som rommer strekningen
fra innseilingen til Grenland, fjordarmene og vannspeilet helt opp til byen
Skien. For som Peder Claussøn Friis skrev i 1576: ”[…] den merkeligste og navnkundigste
ladested i norrig, kaldis Langesund, i huilken hvert år ladis noen
hundrede skip [Varene]. Udføris fra Skien oc andre stader, langt ouffen aff landet,
som der sellis i havnen”. 29 Dette området representerer således et nettverkssted, et
sammenhengende sted for sjøfarten, for munningen av et vassdrag med forgreininger
langt inn i landet.
28. A. Nedkvitne, Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge 1100-1600, doktoravhandling, Universitetet
i Bergen 1983: 54.
29. P. C. Friis Samlede skrifter, G. Storm (red.), Kristiania, 1877: 296.

9. Elv og fjordområdene ved Skien til havet ved Langesund med funnsted nevnt i teksten markert 1
- 10.
Hvilke kilder kan undervannsarkeologien vise til, hva er det vi finner under vann
her? Figur 9 viser et kart over elv og fjordområdene fra Skien til havet ved
Langesund. I avsnittet under følger en summarisk gjennomgang av steder innenfor
dette området som er undersøkt med undervannsarkeologiske metoder, og der
funnmaterialet tilsier omlasting og utveksling (hvert nummer henviser til markering
i figur 9).
I Skienselva (1) er det i løpet av siste tiår funnet mer enn et 30 talls småbåter,
prammer, lektere og større skipsvrak datert innenfor perioden ca 1380 – 1900. Det
er karakteristisk for disse funnene at de med noen få unntak utelukkende er båttyper
konstruert for bruk i elven, kanskje også et lite stykke ut i fjorden. Langs land ned-
109

110
over elva i en flere kilometer lang strekning mellom stedene Gråten og Lahell (2) i
Skiens- og Porsgrunnselva er det registrert kulturlag i elvebunnen ved steder tolket
som lasteplasser. 30 I kulturlagene er det blant annet synlig store mengder brekkasje
av skiferstein. Foruten enkelte prøvestikk er disse kulturlagene foreløpig ikke
nærmere undersøkt. Registreringene som er gjort hittil, sammenholdt med ruter
over land fra omastningsplasser ved Norsjø lenger opp i vassdraget, tilsier imidlertid
at dette er havneområder/utskipningssteder for blant annet brynesteinsemner og
at de kan dateres til perioden vikingtid frem til 1850, da vassdraget ble kanalisert.
I Porsgrunnselva er det i et avgrenset område gjennomført en større arkeologisk
registrering og utgravning foran Helleberget (3), der det blant annet ble påvist flere
båtvrak, lasteprammer, ballast samt kulturlag som dateres innenfor perioden 1300
– 1900. 31 Et lite stykke utenfor munningen av Porsgrunnselva, ved Balsøya i Voldsfjorden
finner vi en liten bukt kalt Torskeholet (4). I denne lille bukten er det registrert
rester av til sammen 12 fartøyer, og funnene er datert til perioden 1500 til
1900-tallet. 32 Til tross for at det ikke er registrert spor på land, eller strukturer som
gjør stedet til en formell havn tolkes funnene dit hen at stedet har vært nyttet som
havn, opplag og trolig omlastingssted. Dels er det lasteprammer og lektere knyttet
til transport på elvene og til omlasting i fjorden, dels også klinkbygde sjøbåter. Det
er ingen skriftlige kilder som omtaler lokaliteten som utvekslingssted, men i 1784
skrev Bartholomeus Herman Løvenskiold:
[…] Volds fjorden forbi Balsar- Øen og Røra eyendeler på den ene side, der
losses alleene malm som med samme skuder dertil indføres fra de Vesterlendske
Gruber og derfra udprammes kull og jern til Herre-hamrene fra Volds marsovn,
der ligger til vands en halv mil fra hamrene (…) Skipe med svære ladninger
kan ei seile forbi Torsbierget, men der nedenfor må indtage den endelige ladning.
33
Kilden viser at omlastning av varer fra lektere og prammer til havgående handelsfartøy
ute i fjorden mest sannsynlig har vært vanlig foreteelse. Maleriet i figur 10
viser et parti av Voldsfjorden der en flatbunnet farkost beregnet for omlasting i
åpent vann er gjengitt. Scenen utspiller seg like ved Balsøya, der flere lignende
pramtyper er funnet.
30. P. Nymoen, Kulturhistorie i strie strømmer – om Porsgrunn og Skienselvas arkeologi, Glimt 1932 -
2007, Skien Historielag, Skien 2007. P. Nymoen, Miljøovervåking Telemarkvassdraget, Årsrapport
for 2007, Rapportserie arkeologi, Norsk Sjøfartsmuseum 2008.
31. P. Nymoen, Man kan derfor andse Skeen og Porsgrund som et forenet handelssted... – arkeologiske
undersøkelser ved Helleberget og Bratsberg bruk, Porsgrunn, i arbeid.
32. P. Nymoen, Torskeholet, Balsøya i Voldsfjorden, B. Kolltveit (red.) Norsk Sjøfartsmuseums årbok,
Oslo 2001: 146-147.
33. B. H. Løvenskiold, Beskrivelse over Bratsberg Amt, Christiania 1784, sitert etter oversatt versjon: K.
Bogen, forlaget Grenland 1998: 144-145.

Lenger ut i Frierfjorden kommer vi til Skjerkøya i Bamble (5), der det også er
registrert kulturminner under vann. Gjenstandsmaterialet består hovedsakelig av
massive hauger av flint og brekkasje av keramikk, ankre, vrakrester, hauger med
omsettelig ballast som teglstein og takstein. Funnene antyder ankring og omlastning
og dateringene spenner over tidsrommet 1500 – 1900. Videre utover fjorden er
det gjort en rekke funn som antyder handel og omlastning i samme periode, særlig
i havnene rundt Brevik (6). Også i Eidangerfjorden (7) har registreringer på sjøbunnen
avdekket kulturlag, enorme mengder flintballast, brekkasje, tegl og handelsvarer.
Deler av Langesund – Kongshavn området (8) er også undersøkt med
undervannsarkeologiske metoder og funnmaterialet oppviser også her store
mengder ballast i flere havneområder der det også finnes blant annet keramikk,
tegl, bein, glass og lignende i slike mengder at det best kan beskrives som kulturlag.
Det er ikke gjennomført arkeologiske utgravninger av disse lagene, men materiale
hentet opp i forbindelse med forvaltningsarkeologiske registreringer tilsier
dateringer innenfor perioden 1600 – 1900. Øst for Langesund, ved Arøy og Mølen
(9) er det nylig oppdaget store mengder skiferbryner over et større område på sjøbunnen.
Lokaliteten kan tolkes som et mulig forlissted, og brynesteinenes typologi
indikerer at det kan dateres til vikingtid – middelalder. I Åbyfjord i Bamble (10) er
det avdekket kulturlag i sjøbunnen i tilknytning til havn for utskipning av is, og i
to andre havner like i nærheten er det registrert to klinkbyggede fraktefartøy datert
hhv 1250 og 1350e Kr. 34
Sammen med andre havner som ikke er undersøkt utgjør de ovenfor omtalte
lokaliteter et regionalt nettverk av havner. Det kan være innbyrdes spesialisering
mellom havnene i forhold til handel med for eksempel is, tømmer og steinprodukter.
Lokalt kan de også sees avgrenset som en rekke transittsteder mellom
gårder, bygder og veiende. I et maritimt strukturert havneområde kan de samtidig
hevdes å utgjøre et muliti-sted — eller et nettverk av småhavner ved vassdragets
ende. Satt litt på spissen kan materialet fra undervannsarkeologien tolkes som
uttrykk for at et nettverk av utvekslingshavner ute i fjorden og rundt munningen
av Skiensvassdraget til sammen har utgjort et tettsted, og at i noen områder av dette
stedet var båter og skip eneste bebyggelse. Havnevirksomhet i den formen som vist
i eksemplet med lasting og lossing i åpent vann fra prammer og flåter, illustrerer
dette poenget, og det er bilde på en stedsstruktur som forsvinner med båtene, og
der de arkeologiske kildene kun finnes under vann.
Mesteparten av det dokumenterte funnmaterialet nevnt i listen ovenfor
stammer fra perioden ca 1350-1800. Sannsynligvis finnes det også havner fra
jernalder og tidlig middelalder innenfor dette området. Noen av dem, indikert
gjennom stedsnavn som Lahell i Skienselva og Bjerkøya i Porsgrunn, er ifølge Svaas
Andersen kvalifisert til å være med på en oversikt over handelssteder i perioden 800
34. P. Nymoen, Vannspeilet er et viskelær, Kysten No 3 2002:15-18. A. Daly, Two ships, Åbyfjord, Bamble
Telemark, Dendro.dk rapport 6: 2007.
111

112
10 Sene fra Voldsfjorden ca 1880. Helt til venstre i motivet sees en kasseformet farkost, det er en
lekter beregnet for omlasting i åpent vann. Scenen utspiller seg like ved Balsøya, der flere lignende
pramtyper er funnet. Maleri av Paul Linaae. Porsgrund Historielag, med tillatelse.
– 1130, 35 se figur 2. Andre stedsnavn som også gir antydning om havner og mulige
utvekslingssteder ved munningen av vassdraget er Knarrdalsstrand og Helleberget
i Porsgrunn, og Grøtvik og Gråten i Skien.
Grøtvik ligger i Voldsfjorden innerst i Frierfjorden og er i følge Rygh avledet
av Grjót som betyr stein. 36 Oftest anses grøt-navnet å henspeile på steinsorten kleber,
men Grøtvik er i dette tilfellet tolket som utskipningssted for brynestein. 37 Stedsnavnet
Gråten finner vi langs Skienselvas vestre bredd mellom Lahell og Skien havn.
Her ble det i 2009, ved en undervannsarkeologisk registrering på elvebunnen, påvist
tykke lag med brynesteinsemner.
Det er kjent at eksport av råemner til brynesteinsproduksjon fra Telemarksområdet
er en virksomhet som har foregått sammenhengende i mer enn 1000 år.
Brynesteinsbruddene ligger på fjellryggen mellom Lårdal og Eidsborg sogn. I 1900
ble de eiet av 18 gårder, og hele terrenget rundt Eidsborg stavkirke var da avskoget
slik at de bratte fjellskrentene rundt framsto som et stort sammenhengende dag-
35. P. Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130 - Håndbok i Norges historie,
Vol II, Oslo, Bergen, Tromsø 1977: 228.
36. O. Rygh, Norske Gaardnavne bd. 7, 1914: 149. Jf J Sandnes og O Stemshaug, Norsk Stadnamnleksikon,
Oslo 1976: 133.
37. M. Tveitane, Kviteseid – Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldre
tid, Heimen 1981 XVIII: 649. S. Myrvoll, Brynesteinshandelen på Telemarkskanalene i tidlig middelalder,
Tidsskrift for Telemark Historielag, nr 13, Skien 1992: 169.

udd. 38 Gamle og nye bruddsteder utgjør i realiteten et meget stort geografisk
område, også utenfor Eidsborg. Når steinbrytning i skiferforekomstene i Eidsborgområdet
tok til i et slikt omfang at det kan karakteriseres som noe mer enn uttak
av bryner til eget gårdsbehov er foreløpig vanskelig å gi noe entydig svar på. Imidlertid
tilsier funn fra England, 39 Tyskland, Polen, Sverige og Danmark, 40 at det alt
på 900 tallet ble fraktet betydelige mengder brynestein fra Eidsborg og ut til kysten
for videre eksport.
I de følgende to eksemplene vil jeg fokusere på brynestein som handelsvare.
Først fra et båt-perspektiv ved å se nærmere på noen skipsforlis med denne varen
som del av lasten. Dernest fra en lokalitet med stedsnavnet Kauphamar der brynesteinshandel
og eksport synes å ha vært en viktig geskjeft.
Skip, båt, last
Skien fikk status som kjøpstad ved privilegiebrev fra kongen i 1358, 41 der det blant
annet heter at alle borgere i Skien og Skienssyssel kan kjøpe og selge brynestein og
andre ting som de har gjort fra gammel tid. Omlag 40 år senere, midt i Skienselva,
bare noen hundre meter nedenfor lasteplassene ved Gråten, gikk det helt galt for
en bredbuket, klinkbygget omlag 20 meter lang frakteskute. Dette fartøyet, også
omtalt som Bøleskipet, forliste tungt lastet med brynestein. 42 En dendrokronologisk
studie av eiketømmer fra skroget viste at fartøyet mest sannsynlig var bygget i
området ved Gdansk i Polen. 43
Til tross for brynesteinsindustriens meget lange eksporthistorie, og det forhold
at så og si all transport fra Norge må ha gått sjøveien, kjente man frem til ganske
nylig til kun to skipsfunn med brynesteinslast fra Telemark: Klåstadskipet datert
38. R. Falck-Muus, Brynesteinsindustrien i Telemarken, Norges Geologiske Undersøkelser Årbok 1920:
1-179.
39. S. E. Ellis, The petography and provenniance of Anglo –Saxon and Medieval English Honestones,
with Notes on Some Other Hones, Bulletin of the British Museum (Nat.Hist) Mineralogy, London
1969: 9-187. D. T. Moore, The Petrography and Archaeology of English Honestones, Journal of
Archaeological Science, Vol 5 no 1, 1978: 61-73.
40. J.G Mitchell, H, Askvik, H. G. Resi, Potassium-argon ages of schist honestones from the Viking Age
sites at Kaupang (Norway), Aggersborg (Denmark), Hedeby (WestGermany) and Wolin (Poland),
and their archaeological implications, Journal ofArchaeological Science Vol 11 1984: 171-176. H. G.
Resi, Die Wetz Und Shleifesteine aus Haithabu, Berichte über die Ausgrabungen in Haithabu, bd.
28, Neumünster 1990: 9-34. S. Myrvoll, The hones, i Bencard M (red.) Ribe excavations 1970 -1976
Vol 3, Esbjerg 1991.
41. I. Seierstad, Skiens Historie bd. 1, Skien 1958: 36ff.
42. P. Nymoen, Bølevraket i Skienselva i Telemark — Foran en ny undersøkelse av et gammelt skipsfunn,
Norsk Sjøfartsmuseums årbok 2004, Oslo 2005: 45-76. P. Nymoen, Bøleskipet og brynesteinseksport
fra Norge, i L Appell (red.), Ressourcer og kulturkontakter, Arkæologi rundt om Skagerrak og Kattegat,
Gilleleje 2009.
43. A. Daly, og P. Nymoen, The Bøle ship, Skien, Norway—Research history, dendrochronology and
provenance, International Journal of Nautical Archaeology, 37.1, 2008: 153-170.
113

114
til ca. 990 e Kr, 44 og Bøleskipet fra rundt 1380. Listen over skipsvrak med norsk
brynestein som del av varesortimentet ser nå ut til å bli betydelig lenger. I en
pågående studie arbeides det med å proveniensbestemme brynestein fra ytterligere
10 skipsvrak og forlissteder i Nord-Europa. Dateringene er spredt fra 900 – 1800
tallet, og brynene i disse skipslastene er svært forskjellige både hva gjelder form,
størrelse og kvanta. 45
Et skipsforlis med en brynesteinslast utgjør på flere måter et særegent
kildemateriale. Det åpner for andre spørsmål, og for andre svar enn hva man vanligvis
kan håpe å få ut av det samme type gjenstandsmateriale dersom det er funnet
som enkeltgjenstander i for eksempel graver eller kulturlag. For det første er det
snakk om en ensartet, større samling varer, for det andre er det råmateriale ment
for videre bearbeiding av mottaker dersom leveransen hadde kommet fram. Som
kilde til å belyse forholdet mellom små og store handelshavner anser jeg disse funnkontekstene
som særlig spennende. I de tilfellene det er snakk om sammensatte
laster med varesorter som lar seg proveniensbestemme, ligger det åpenbart
muligheter for å bringe inn ny kunnskap om hvilke utvekslingssteder som var
involvert i et og samme handelstokt. Her er et eksempel:
Ved Darss, munningen av Perrowstrom, en nå gjengrodd naturlig kanal inn til
Barter Brodden i Tyskland, ligger vraket av en ca. 23 meter lang, eikbygget kogg.
Undersøkelsene av vraket ble innledet i 2001 med dendroanalyser som viste at fartøyet
mest sannsynlig er bygget i området nær Weichsel sent på 1200-tallet. I
foreløpige publikasjoner fra utgravningen av vraket opplyses det at lasten ser ut til
å ha bestått av svovel i tretønner, reinsdyrhorn, takstein, kalkmørtel, bygningstømmer
samt brynesteinsemner fra Norge. 46 Varesortimentet i Darsskoggen viser
at fartøyet kan ha vært på en omlaster rute da det forliste. Svovel er kjent fra middelaldertekster
som brennistein fra Island og ble brukt blant annet til å sterilisere
tønner brukt til oppbevaring av mat og øl. Øvrig last ser ut til å være fra nordvest-
Europa, og varebeholdningen gir dermed et bilde på vidtrekkende handelstokt der
det ved anløp til en rekke havner ble handlet med variert stykkgods. Flere av
vareslagene kan godt ha vært tatt inn i småhavner, og fartøyene kan således ha vært
omlastere, det vil si at de (også) tok inn sin last ved elvemunningen, ved iskanten
eller i/ved småhavnene.
Darsskoggen og Bøleskipet er fartøytyper som representerer de store endringer
som skjedde i fartøytyper i høy- og senmiddelalder. Endringene involverte stadig
større tonnasje og mer spesialiserte fraktefartøy. Et maskineri som må ha krevd et
44. A. E. Christensen, Klåstadskipet, Tjølling Bygdebok bd. 1, 1974: 542-546. O. Hylleberg-Eriksen,
Dendokronologisk undersøgelse af skibsvrag fra Klåstad, Norge, NNU rapport, Nationalmuseets
naturvidenskabelige undersøgelser - Nr 21, København 1993.
45. P. Nymoen, Fatal feilnavigering med tung last ? Om en samling brynesteinsemner i Kvåsefjorden,
Kristiansand, 2009 (i trykk), P. Nymoen, Whetstones from Norway?, in prep.
46. T. Förster og H. Jöns, Cargo and personal equipment, the find-material from the Darss Cog, MoSS
Project Newsletters 2.2003, Culture 2000.

uttall komponenter for å fungere, blant annet økt profesjonalisering i skipsbyggeriene.
Det er sannsynlig at skipsdeler blir en vare i denne perioden, 47 noe som
igjen kan ha gitt økt grunnlag for detaljhandel i småhavner utenfor byene. Dette
gir et bilde av et transportnettverk som er langt mer nyansert enn de brede sjøveiene
tur/retur de store sentralhavnene. Forslagsvis kan den tidligere nevnte lokaliteten
Hella på Nøtterøy leses inn i dette bildet, her ble det funnet spor som tyder på
bearbeiding av eiketre og produksjon av jernsaum. 48 Man kan ane at småhavnenes
betydning i et slikt transport- og handelsnettverk er undervurdert. Rederiene, skipsmaskineriene
i seg selv, gir grunnlag for småsteder. Trolig ser vi her et transportsystem
som gir rammer til å forklare småhavnenes struktur.
Kauphamar, Kviteseid, Telemark
I de skipslastene jeg har nevnt finnes en forbindelse både til havnenettverket i Grenland
og til øvre Telemark via Skiensvassdraget. Brynesteinene er et innlandsprodukt,
og fra området der steinbruddene ligger 600 m.o.h. og til nærmeste utskipningshavn
for sjøveien er det en 12 mil lang vannvei av innsjøer, elver og eid. Ettersom
bryner som del av varesortimentet i disse skipslastene lar seg proveniensbestemme,
utgjør de en usedvanlig direkte kilde til kunnskap om flere etapper i en maritim
handelsvei med forgreininger langs vannveier langt inn i landet.
Det er funnet flere båter og båtlaster som kan knyttes direkte til frakt av brynestein
langs denne strekningen. Også småbåter datert til vikingtid og tidlig middelalder
er kjent fra Telemarksområdet. Jeg har undersøkt noen av disse båtenes
bruksområder ved å se dem både som lokalt tilpasset en bruk i små innsjøer, men
også som tilhørende en transportstruktur med retning fra høyfjellet ut til kysten. 49
De kan ha blitt brukt til å transportere for eksempel jern, kleber, bryner og vilt ned
vassdraget. Båtene er lette, bygget i eik, en av dem har sågar håndtak, og de er
muligens bygget for å kunne gå like godt til lands som til vanns, 50 kanskje spesialtilpasset
en bruk over de mange eidene. Andre båttyper som er registrert i vassdraget
synes å være spesielt tilpasset en bruk innenfor avgrensede partier i vassdraget, slike
som større innsjøer adskilt mot den neste av eid og stryk. Både transportstruktur
og båttypene som har inngått i slike avgrensede soner av en større sammenhengende
47. A. Daly, Timber, Trade an Tree-rings. PhD avhandling, 2007b, Århus.
48. P. Nymoen, Hella – et sted å hlaða ? — 3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift
2006: 34-48. E. Ulriksen, Hella: Havn og produksjonsområde, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift
2002: 65-73.
49. P. Nymoen, Boats for Rivers and Mountains: Sources for New Narratives about River Travel?, International
Journal of Nautical Archaeology, Vol 37.1 2008: 3-16.
50. P. Nymoen, Like godt til vanns som til lands ? – En stokkebåt fra Siljan i Telemark, T. Arisholm og P.
Nymoen (red.), Stokkebåter – Nytt om Sørumbåten og andre sørnorske stokkebåtfunn. Norsk
Sjøfartsmuseum Skrift 49, Oslo 2005: 61-72.
115

116
vannvei har endret seg over tid, og i det arkeologiske materialet fra historisk tid er
det særlig vi ulike prammer, lektere og flåter vi finner her. 51
Kirkesteder og gårder med navn på Eið blir knutepunkt i slike transportsoner
innenfor vassdraget. Ved et av disse, Kviteseid, er det mye som tyder på at det også
lå en handelshavn. Fokuset mitt på brynestein som handelsvare har sammenheng
med undersøkelsen av Bøleskipet. I jakten på omlastningssteder for brynesteinseksporten
oppover i Telemarkvassdraget fra Gråten og Lahell ved Skienselva til
havnen Lastein ved Bandak, ble jeg oppmerksom på stedsnavnet Kauphamar ved
eidet mellom Bandak og Kviteseidvann (figur 11). Det er en liten naturhavn med
en odde som ut fra beliggenheten må tolkes som havnen til kirkestedsgården
Kviteseid. På eidet og rundt Sundekilen finnes en konsentrasjon av store gravfunn
fra jernalder. Jeg bruker i første omgang stedsnavn, kjent arkeologi og topografi
som utgangspunkt for å undersøke hva slags sted eidet kan ha vært. Dette utsnittet
av Telemarkvassdraget er egnet til å undersøke forhold ved et mulig utvekslingssted
sett i sammenheng med en by, i dette tilfellet Skien. Det er tale om et dalføre
karakterisert av et vassdrag som viktigste vei for handelen. Flere stedsnavn rundt
Kviteseid tyder på direkte handel langt opp i vassdraget, Hollenderodden, Holland
og Lastein en noen eksempler, se figur 12. Hvilken sammenheng er det mellom
Kviteseid og ressursene i Eidsborg?
Flere har sett for seg en mulig økonomisk og administrativ sammenheng
mellom kirkestedet og steinbruddene, 52 men det er først og fremst Tveitane som
med en diskusjon om stedsnavn, eiendomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i
eldre tid har bidratt med momenter som kan brukes som utgangspunkt for å belyse
spørsmålet. Med utgangspunkt i skriftlige kilder fra middelalderen ser han for seg
en mulig økonomisk og administrativ sammenheng mellom stedet Kviteseid og
bruddene i Eidsborg. Det er særlig to brev fra henholdsvis 1386, og 1395, 53
angående et skatteoppgjør, og der en mann fra Kviteseid kalt Grjotgard blir dømt
til å innfri skatt som er unndratt biskopen og sysselmannen over flere år. I det første
brevet pålegges mannen å betale bøter og skyldig biskopsskatt med bl.a. 1,5 tonn
brynestein. Ut fra mannens eiendommer og økonomiske kraft anser Tveitene det
som sannsynlig at han hadde til oppgave å forpakte blant annet biskopens tiende-
51. Båttyper innenfor slike soner er tidligere beskrevet som særlig tilpasset naturforhold og klima, mens
sonene avgrenses av topografi og strekninger av vassdraget båtene kan brukes i, se C. Westerdahl
Traditional zones of transport geography in relation to ship types, i O.Olsen et.al (red.) Shipshape.
Essays for Ole Crumlin – Pedersen Roskilde 1995: 213-230 og C. Westerdahl, From Land to Sea,
from Sea to Land. On the transport zones, borders, and human space, i Litwin, J (red.) Down the
River to the Sea Proceedings of the 8th ISBSA, Gdansk 2000: 14ff.
52. M. Tveitane, Kviteseid – Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldre
tid, Heimen 1981, XVIII: 635-650. A. Olsnes, Kviteseid bygdesoge bd. III, Kviteseid Kommune
1987. H. Braathen, Et vikingtids og mellomaldersk maktsentrum i ei sørnorsk dalbygd, i H. Glørstad,
B. Skar og D. Skre (red.), Historien i forhistorien: Festskrift til Einar Østmo på 60 års dagen,
Kulturhistorisk museum Skrifter 4 Oslo 2006: 299-307.
53. DN, IV: 534 hhv. DN, IV: 651.

11. Utsnitt av ØK kart over Kviteseid gård og kirke med Kauphamar ved eidet mellom Bandak og
Kviteseidvann. Nederst: havn og kirkestedet sett fra Kviteseidvann.
innkreving i regionen, og at bakgrunnen for skattekravet var at mannen over en
årrekke hadde unndratt verdier i stort omfang. I det andre brevet dømmes mannen
til å betale 9 tonn brynestein til henholdsvis biskopen og sysselmannen. Tveitane
ser kilden som en indikasjon på at mannen hadde eierinteresser i brynesteinsbruddet.
54
54. M. Tveitane, Kviteseid - Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldre
tid, Heimen 1981, XVIII: 635-650.
117

118
12. Stedsnavn, høydeforskjeller og eid langs vannveien på strekningen mellom Lastein i Bandak og
Lahell i Skienselva. P. Nymoen/T.L. Wahl.
I et brev (s. k hyrdebrev) datert 1395, angir biskop Øystein hvordan folk i Vest-
Telemark skulle svare ham visse avgifter, nemlig ved å levere disse til kirkeverger
som skulle samle det i garden nærmest kirken. 55 Tveitane argumenterte for at den
før nevnte Grjotgard kanskje kan ha hatt en slik rolle ved Kviteseid fordi han trolig
eide, eller hadde eierinteresser i Kviteseid gård, kanskje også i kirken, og at han
derigjennom har hatt makt som biskopens forlengede arm for å innkreve skatt.
Det er imidlertid en annen mulig sammenheng mellom Kviteseid og ulike
råvarer, produksjonssteder og transport og som er av særlig interesse her, nemlig
det forhold at stedet utgjør et naturlig knutepunkt for ferdselen til vanns og over
isen ned mot Skiensområdet og fjorden. Dersom navnet Kviteseid skriver seg fra
en gård som opprinnelig har hatt det usammensatte gårdsnavnet Eið, kan dette ha
vært en svært gammel gård og et mulig sete for kontroll og makt over vassdraget i
førhistorisk og historisk tid. Stedets funksjon som knutepunkt for kommunikasjon
er antagelig gammel, foreløpig er det et helt åpent spørsmål om det var et utvekslingssted
lenger tilbake enn middelalder. Men det er først og fremst beliggenheten
i et veikryss som gjør navnet Kauphamar interessant. Stedet utgjør et topografisk
transport- og ferdselsstrategisk knutepunkt i Vest- Telemarkvassdraget, ikke bare
for strekningen fra Bandak til Skien men også fra Kviteseid vestover til Eidsto og
Nisservann og sørover mot Kragerøområdet.
55. DN, IX: 186

Steinkirken på Kviteseid er fra midten av 1100 tallet og ligger øverst i et
sammenhengende bånd av tidligmiddelalderske kirkesteder langs vannveien fra
Bamble ved Skagerrak via Skien. 56 Ved Kviteseidet ender den naturlige veien over
land fra Bandak til Kviteseidvann, så og si midt i gårdstunet til Kviteseid prestegård.
Det lokale navnet på den framstikkende odden som går ut fra gården er Kauphamarodden,
et stedsnavn som i denne sammenhengen er særlig interessant. Hvor
gammelt er navnet Kauphamar ved Kviteseid, har det samme betydning her som
andre steder hvor det har foregått handel? Befaring på eidet og ved havneområdet
i sør ved Kauphamar førte til registreringer som tyder på havnefunksjon. Selve
Kauphamaren er en liten odde som stikker ut fra østsiden av stranden med tilstrekkelig
dybde til fortøyning helt innved land, se figur 11. Langs den langgrunne
stranden ligger også rester av to steinpakninger som stikker 4 – 5 meter ut i vannet,
muligens rester av brygger eller moloer. Jeg har bare gjort noen få prøvestikk under
vann, og disse viser gode bevaringsforhold, noe som gjør det interessant med hensyn
til videre undersøkelser. Prøvestikkene inneholdt bryner, både råemner, slipte og
varmebehandlede, samt fragmenter av keramikk og jern. På Kauphamarens vestside
sitter en bolt med smidd jernring kilet fast i en fjellsprekk med en jernnagle. Dette
er samme type fortøyningsring som de varpe- og fortøyningsringer man finner ute
ved kysten. Vi er midt i Telemark, midt i bondelandet, og likevel er det noen klare
bindeledd til kysten. De synlige er i første rekke havnen, men også kirken, da det
i koret her er malt seks skip på veggen: en kogg og fire andre mer stiliserte,
havgående skip (figur 13). Skipsbildene på den kalkede korveggen er ikke datert
men de fremstiller fartøy som hører hjemme i høymiddelalder.
Det er om lag 8 mil mellom kirkestedet Kviteseid og Skien by. Likevel er forbindelsene
mellom Kauphamar/Kviteseidet og Skien åpenbare i det henseende at
det har gått en sammenhengende strøm av varer herfra. Et privilegiebrev fra 1473,
og som forbyr folk i Skien oc ther owen fore å handle med hollendere i strid med
Skiens handelsprivilegier, sier noe om regulering av handel i Skiens cirkumference. 57
Kilden kan kanskje sees i sammenheng med stedsnavnene Hollenderodden og Holland
ved Kviteseidvann, og i så fall kan denne navngivingen stamme fra
direktehandel helt oppe ved Kauphamarodden før andre halvdel av 1400-tallet.
Innlandshavnen Kauphamar er på et vis grunnleggende forskjellig fra
kysthavnene. Her er lokaliseringen i betydelig større grad diktert av topografi og
klare fysisk-geografiske rammer for ferdselen. Sett i lys av kombinasjonen transportåre,
gravsted og kirkestedsgård er Kviteseid et sentralt sted både i vikingtid og
fram til ca. 1915, da kirkestedet ble flyttet. Det har mest sannsynlig vært et
knutepunkt-sted og et omlastingssted hele denne perioden. Det er også mulig at
56. Se E. M. Nygaard, De romanske steinkirkene i Telemark: beskrivelse, analyse og tolkning, magistergradsavhandling,
Universitetet i Oslo, 1996 og Ø. Dalland, Telemark i lys av vannet, Fagernes,
2001:36.
57. K. Helle, Folketap og urbane endringer, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.),
Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 128ff
119

120
13 Historier om transport og handel er en viktig del av kulturlandskapet på Kviteseid. Øverst: Kirken
med utsyn mot Kauphamarbukti, havnen ved Kviteseidvann, samt avtegning av noen av skipsbildene
fra koret i kirken. Nederst et vrak med brynesteinslast funnet ved nærmeste odde på sydsiden av
vannet. P Nymoen.
Kviteseid var et utvekslingssted 58 i hele perioden, men dette er fortsatt uvisst. De
innledende arkeologiske undersøkelsene som så langt er gjort på bunnen av havna
ved Kauphamaren virker lovende, og de vil kombinert med tolkning av skriftlige
kilder og undersøkelser på land være et godt metodisk utgangspunkt for å kunne
bringe mer lys over dette spørsmålet.
Marginale steder eller marginale kilder?
Jeg har allerede stilt spørsmålet: Kan det være at vi i enkelte tilfeller misforstår både
skriftlige og arkeologiske kilder hva angår den romlige utstrekningen av en havn?
Spørsmålet berører kriterier for å avgrense et sted og således oppfattelsen av det. I
denne artikkelen har jeg argumentert for at i enkelte tilfeller blir et sted først
definerbart når det strukturelt og funksjonelt relateres til et annet — som i en kjede
58. Omlastingssted – utvekslingssted, disse begrepene inneholder interessante muligheter til å kunne
utvide etablerte forestillinger om handelens struktur relatert til nettverkshavnene.

av nettverkssteder. Flere av de havnene jeg har brukt som eksempler er nettopp
slike nettverkssteder. Begrepet nettverksted er et forsøk på å beskrive hvordan en
havn kan være mer enn en geografisk størrelse: sett fra båt kan det også være et havstykke,
en fjord, eller et dalføre. En havn kan dermed også leses som et sted
strukturert ut fra farmannens handel og varedistribusjon. Handelsskip fra hele den
perioden vi har sett på her har hatt behov for ballast, enten naturstein — eller ”varestein”
og annen tyngre last for å oppnå nødvendig stabilitet i seilas. En sjøreise som
den nordnorske handelshøvdingen Ottar foretok, 59 krever derfor innsikt i hvordan
varer settes sammen, det går ikke å seile bare med huder og pels fra Nord Norge. I
tillegg til maritime kunnskaper om leder og havner, må derfor varesammensetning
ha vært en av disse handelsfolkenes viktigste kunnskaper. Sammensetningen må
også være kostnadseffektiv, og kombinert av både tyngre og lettere varer som
gjennom avstand kan gi varene merverdi. 60 Eksempler på slike ballastvarer kan være
kleberstein og bryneemner. De har liten verdi som råemner der de er produsert,
men høy verdi ved lang transport til havner som etterspør slike varer. Farmannen
Ottar må derfor ha visst hvor han kunne ta inn slike varer. Også varesammensetning
i skipsfunn fra middelalder viser som jeg har nevnt at varene er hentet i mange forskjellige
havner, hvilket tilsier at et handelstokt kunne bestå i omlasterfart mellom
en rekke havner. Lignende forhold kan gjelde varedistribusjonen og kontakten
mellom innland og kyst. Et eksempel er stokkebåtene fra vikingtid. De kan isolert
sees som småbåter brukt i et lite vann, men de kan også sees som del av et transportsystem
over store avstander. 61 I videre forstand sier funnene også noe om
struktur, organisering og følger av vannveisystemene.
Konklusjon
Det er historisk relative svar på når et sted er en by. 62 Det samme kan vi anta er
gjeldende for havner innenfor kategorien små utvekslingssteder. Jeg vil legge til at
når det gjelder naturhavner kan den struktur som gjør at de (av noen) oppfattes
som sted ligge vel så mye i ikke-materielle faktorer. Falck formulerer det slik: ”[…
] med andre ord er ikke havna i landskapet der ”for alle”, bare for de som kan dra
kjensel på den gjennom sin virksomhet, gjennom erfaring og kunnskap”. 63 I en dis-
59. N. Lund, Ottar og Wulfstan, To rejsebeskrivelser fra vikingetiden, Roskilde 1983 og J. Bately og A.
Englert, (red.), Ohthere s Voyages, Maritime Culture of the North, Roskilde 2007.
60. K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie,
urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 27ff.
61. Jf også S. M Sindbæk, Ruter og rutinisering - Vkingetidens fjernhandel i Nordeuropa, København
2005: 246.
62. K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie,
urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 11.
63. T. Falck, Havna som sted. En diskusjon om hybriditet og mobilitet i arkeologi, Upublisert hovedfagsavhandling
i arkeologi, Universitetet i Tromsø 2000: 35.
121

122
kusjon om såkalte ulovlige havner formulerte Bill en teori som etter mitt syn er en
treffende beskrivelse av problemet med å definere og avgrense småhavner:
[…] Ikke overraskende er en del af forbuddene givet for kyststrækninger, ikke
for lokaliteter; man må her tænke på distinktionen mellem begreberne at gjøre
havn og havn. Under tilstrækkeligt gunstige vejrforhold har de fleste kyster budt
på en mulighed for kommunikation mellem fartøj og land, og lokalisasjonen af
udskibningssteder, der alene fungerede under sådanne betingelser, er formodentlig
næsten umulig; der behøver ikke at have været noget klart udfældningspunkt
for denne aktivitet, måske bare en fælles erindring hos søfolk og
landboer om, at her mødtes man sidste år og året før ved denne tid.” 64
Denne felles erindring som Bill nevner her tror jeg er en viktig påpekning for å forstå
steder av den type som er avbildet i figur 1 og 7, og det gjør at fenomenet, eller
funksjonen havn, i visse tilfeller snarere kan beskrives som en praksis enn som et
geografisk avgrenset, fysisk sted. Forbindelsene mellom disse stedene kan leses i
sammenheng med sjøfart og ruter, og slik sett utgjør den rutiniserte sosiale praksis
bruken av dem innebærer et viktig strukturelt element i det jeg kalte nettverkssteder.
Sindbæk finner at en rute ikke er en topografisk struktur men isteden ”[…] en
social institusjon, et udtryk for, at udveksling mellem områder er blevet rutiniseret.
Den består i de rejsendes tilbagevendende praksis og i den viden, den samme praksis
skaber og opprettholder. 65
Jeg har fokusert på empiri knyttet til transport langs vannveier for å si noe om
småsteder og småhavner. Jeg har forsøkt å vise at innenfor den kulturhistoriske
forskningen har undervannsarkeologien potensial til å bidra med så vel
kildemateriale som metode egnet til å se landskap, havner og steder fra en annen
vinkel. Jeg har også vist at det er fruktbart å utfordre, og å øve seg i å løse opp i de
kriterier vi vanligvis legger til grunn for å skille ut lokaliteter av mengden småsteder
som verken ble til strandsteder, småbyer eller urbaniserte havner. I en slik øvelse
kan det i flere tilfeller være problematisk å operere med en geografisk stedsdefinisjon.
Delvis fordi en del varehandel ikke lar seg sentralisere, og delvis fordi transport
og sjøfartsstrukturer er helt annerledes i åpent vann og langs kysten og langt mer
dynamisk enn ferdsel langs veier og elver.
Lastesteder kan være usynlige havner, men de kan også bli høyst synlige og sågar
sentrale steder over natta, ved at de skifter karakter fra å være naturhavn til å bli
handelshavn idet omlasting skjer. Dette er i stor grad tilsvarende for hva som skjer
med sesongvise markedsplasser slik jeg viste eksempel på med fotografiet i figur 1.
64. J. Bill, Skib og havn i middelalderen. En transportarkæologisk studie. Upublisert cand. phil. speciale,
Institutt for forhistorisk arkeologi, klassisk arkeologi og etnologi, Københavns Universitet 1993:12.
65. S. M Sindbæk, Ruter og rutinisering - Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa, København 2005:
268

Den beste illustrasjonen er kanskje maleriet av de av hollandske handelsfartøyene
som ligger og laster i åpent vann. Det viser et eksempel på steder som er ekstremt
vaskelig å spore fordi de bokstavelig talt forsvinner med båtene.
Ved å utvide kunnskapen om transport og handelsveier til et større område kan
den maritime handelen også beskrives som en del av innlandets økonomi. I lys av
begrepet transportsoner blir stedene jeg har fokusert på møtesteder mellom landog
vannveier. Lokaliseringen av disse stedene tilsier at de ikke kun skal undersøkes
på eller langs land. Her spiller bruken av vannet en så sentral rolle at vi i langt større
grad blir nødt til å fokusere på spor under vann, og jeg mener å ha vist at dette
innebærer et nytt og betydelig kildetilfang.
Appendiks
Undervannsarkeologiske registreringer i havneområder, der funnmaterialet indikerer handel. Gjennomgangen
er inndelt etter fylker og de fem landsdelsmuseenes forvaltningsdistrikt. 66
Østfold
Oslo
Buskerud
1. 01110010. 67 Fæstningholmen 1 Festningsholmen Akerøy Hvaler Østfold. Havnefunn, ballast,
brekkasje av keramikk mm 01110042, Utgårdskilen 1 Hvaler. Havnefunn, ballast, brekkasje 68 .
2. 01330001, Arisholmen Kråkerøy Østfold, Havnefunn, brekkasje ballast ca 95 gjenstander.
3. 01340003, Strømtangen lykt Leira Torgauten. Havneundersøkelse med omfattende funnmateriale
(B J Ludvigsen).
4. 01340017. Smaustangen 1 Smaugshavna Rauøfjorden Hankø Onsøy. Havnefunn, havneundersøkelse
stort gjenstandsmateriale dateringer 1300 – 1800. 01360011, Kollen 2 Kollesundet
Larkollen Rygge. Havnefunn.
123
5. OSLO havn, 03010013, Havnefunn i Bjørvika ved Krankaia, Operaen:03010017, Bjørvika
havnefunn, 03010057 Filipstadkaia 5 Ballasthauger, spredte, og en del antatt dumpet teglstein.
Senketunnelprosjektet, omfattende havnemateriale. 69
6. 06280014, Sætrepollen 2, Håøyfjord Sætre Hurum. Flere avgrensede ballasthauger vesentlig flintknoller,
brekkasje av keramikk samt tegl mur og takstein (munker og nonner).
7. 06280015. Sætrepollen 3 Havnefunn, ballast, brekkasje. Omlastningssteder, tømmerhandel ?
66. Forvaltningsdistriktene avgrenses slik: Norsk Sjøfartsmuseum; strekningen Svinesund – Åna Sira,
Stavanger Sjøfartsmuseum; Rogaland, Bergens Sjøfartsmuseum; Hordaland nord til Midtsund i Møre
og Romsdal, NTNU Vitenskapsmuseet; Midtsund i Møre og Romsdal nord til Mo i Rana, UIT
Tromsø Museum; fra Mo i Rana til og med Finmark.
67. Nummerserien brukt i de 7 sørligste fylkene tilsvarer arkivnummeret i Norsk Sjøfartsmuseums funnregister.
Opplysninger fra dette registret legges nå inn i den nasjonale kulturminnebasen Askeladden,
et arbeid som bare så vidt er påbegynt, derfor brukes interne arkivnumre her.
68. P. Nymoen, Reguleringsplan for havneområdet i Utgårdskilen, Hvaler, Befaringsrapport vedr. undersjøiske
kulturminner, Rapport, Norsk Sjøfartsmuseum, 2000.
69. J. Gundersen J, Arkeologiske havneundersøkelser i Oslo – senketunnelprosjektet i Bjørvika, Norsk
Sjøfartsmuseums årbok 2006, Oslo 2007: 88-106.

124
Vestfold
8. HOLMESTRAND havn 07020002 Konsentrasjon av løsfunn/typiske havnefunn krittpiper, flintknoller,
gul teglstein, div skår av rød og svartgods keramikk brekkasje, skår av fajanse porselen
glass etc.
9. TØNSBERG havn 07050003 (Havneundersøkelse 2001)
10. STAVERN havn 07080003, Citadelløya. 07080004, Stavern havn. 07080009, Risøya Stavern
havn. 07080021 Stavern havn. 07080025. Kulorten, Torkelsøya, Stavernsøya, Stavern.
11. LARVIK havn 07090001. Omfatter et større område med kulturlag mellom Østre brygge og
Skottebrygga. 70 07090005 og 07090006: to fraktefartøy hhv klink og kravellbygde, forlist ca
1730 på Larvik s red, lastet med jernmalm funnet og gravet ut 2007. 71
12. SVELVIK havn, 07110001 Kulturlagområde registrert i forbindelse med forundersøkelse vedrørende
søknad om utdyping av farled.
13. 07220012 Hella Nøtterøy Tønsbergfjorden. Havnefunn. 72
14. 07230019 Uleholmen, Vasser Tjøme Kløvningen. Havnefunn.
Telemark
15. PORSGRUNN havn, 08050007 kulturlag, havnefunn ved Helleberget 1300 – 1800. 73
16. 08140024 Skjerkøya Bamble, Havnefunn, stort gjenstandsmateriale ballast, brekkasje 1600 –
1800. 74
17. 08140016 Elvik Ankersholmen Åbyfjorden Bamble Telemark. Havnefunn, ballast, brekkasje.
Trolig ishavn/utskipning av is.
18. 08150008 Stusholmen 1. Oterøy Kragerø. Havnefunn, stort gjenstandsmateriale, datering 1400
– 1800. Karantenestasjon og vertshus ved Kreierholmen. 08150010, Stusholmen 2. Havnefunn,
skipsvrak, ballast (flint).
19. 08150011 Skåtøyroa 1.Skaatøroa Kragerø. Havnefunn, ballast, brekkasje.
20. 08150043 Kirkeholmen 4 Lille Kirkholmen Kilsfjorden Kragerø. Havneundersøkelse, mengder
med ballast, mye tegl, ubrukt keramikk – brekkasje og lignende 1600 – 1800.
21. KRAGERØ havn, kulturlag 08150047
Aust Agder
22. RISØR havn, 09010010
23. 09010032 Ranvik 3. Randevik Ranvik Østre Risør. Havnefunn.
24. 09040011 Homborsund havn. Vertshus ? Havnefunn, havneundersøkelse 1970, store mengder
keramikk og ballast, blysegl (udatert) 09040065 Homborsund 2. Havnefunn, løsfunn.
25. 09040067 Alshavn 2 Strandfjorden, Grimstad. Havnefunn, mye ballast Hollandsk delft andre
løsfunn antatt datering 1600 – 1800.
26. 09040074 Holvigen Holvika (Holvigholmen ), Groosefjorden, Grosfjorden Grimstad.
Havnefunn, 1600 – 1700.
27. 09140040 Skipperheia Sagesund, Oksefjorden, Tvedestrand. Havnefunn, ballast og treflis.
70. P. Nymoen, Larvik indre havn - konsekvensutredning for kulturminner - arkeologiske undersøkelser
under vann, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum / Larvik Kommune, 1998.
71. P. Nymoen, Prosjektbeskrivelse - søknad om dispensasjon fra kml § 14 for to skipsvrak på lokaliteten
Batteristranda, Larvik, Vestfold, askeladden ID 110401 og 110402, . Norsk Sjøfartsmuseum
02.09.2007 og P. Nymoen og C. Melsom, To skipsvrak i Larvik havn, Norsk Sjøfartsmuseum årbok
2007. Oslo 2008: 166-171.
72. P. Nymoen, Hella – et sted å hlaða ? - 3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årskrift
2006: 34 – 48.
73. P. Nymoen, Arkeologiske undersøkelser i Porsgrunnselva. Bratsberg Bruk, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum,
2001.
74. P Nymoen P, Marinarkeologiske undersøkelser ved Skjerkøya, Bamble Kommune, Rapport. Norsk
Sjøfartsmuseum, 1999.

28. 09180021 Dybevig 3 Dypvika Dyviga Moland Tromøsund Tromøysund. Havnefunn, ballast –
mulig sammenheng m kjølhalingsplass.
29. 09180023 Trollenes Trollnes Dybevig Moland Tromøsund Tromøysund Arendal. Havnefunn.
30. 09180030 Rørvik Moland Tromøysund. Havnefunn, laftekasser/vorr (udatert).
31. 09210034 Hastensund Tromøya Tromøysund. Havnefunn.
32. 09260022 Ulvøysund 1. Havnefunn, vertshus.
33. 09260023 Gamle Hellesund 1, 09260071 Gamle Hellesund 3, 09260072, Gamle Hellesund 4
Helleøya, 09260073, Steinsøy Gamle Hellesund. Havnefunn, kulturlag.
34. 09260048 Brekkestø 2. Havnefunn, 1700 tallet.
35. LILLESAND havn, 09260068, 09260077, Kokkenes Bergstø Kirkeheia Lillesand
Vest Agder
36. 10010003 Møvig 1, Flekerøy, Kristiansand. Havneundersøkelse 1971. Omfattende gjenstandsmateriale
mye ballast dateringer 1500 – 1800, 75 10010004 Kjerregårdsbukta 1, Kristiansand.
Havnefunn. 10010060 Kroodden 4, Kristiansand. Havnefunn, ballast gjenstandsmateriale 1550
– 1900.
37. Kristiansand Østre Havn 10010032, havnefunn, kulturlag.
38. 10010039 Vige ,Vigebukta Topdalsfjorden Kristiansand. Havnefunn, ballast gjenstandsmateriale
1600 – 1800. 76
39. 10010064 Gammeløya Flekkerøy Vestergabet Møvik. Havnefunn, ballast, teglstein datert middelalder.
40. 10020010 Kleven 1, Kleven havn, Gismerø, Mandal. Havnefunn (udatert)10020011 Gismerø 2,
Kleven. Havnefunn, ballast, båtvrak (udatert)
41. 10020044 Tregde 1. Havnefunn 1600 tall. 10020062 Tregde 2. Havnefunn ballast keramikk
(1800 tall).
42. 10020047 Hillesund Nakkø Hille. Havnefunn, ballast, brekkasje (1600 – 1800).
43. 10030006 Skarvøy havn 3. Havneundersøkelse 1982 – 1984. Meget omfattende gjenstandsmateriale,
ikke publisert, udatert; antatt periode 1500 – 1800.
44. Farsund havneområde, 10030014, 10030084, Gåsholmen 3 Farsund søndre havn, 10030086,
Farsund Vestersiden 2, omfattende havneundersøkelser, store områder med kulturlag og skipsvrak.
45. 10030046 Birkenesbukta 1, Indre Spindsfjorden Farsund. Havnefunn, ballast, skifer og hvit kalkstein.
46. 10030053 Krossnes 1, Farsund. Havnefunn, gjenstandsmateriale, tegl, dyrebein udatert.
47. 10030079 Loshavn 1, Lista, Farsund. Havneundersøkelse, kulturlag ballast omfattende funnmateriale
1600 – 1800, 10030132 Loshavn 3, Farsund. Havnefunn, til sammen et omfattende
funnmateriale, kun delvis publisert. 77
48. 10030099 Grønsletta 2, Vågen, Eikvåg, Bjørnsund. Diverse ballastrøyser, brekkasje av keramikk,
udatert.
49. 10030102 Brattebrokka 2, Langøy øst, Farsund. Havnefunn, ballast, keramikk, udatert men antas
stamme fra perioden 1500 - 1700.
50. 10030103 Hovdeodden, Sjøbuvika, Langøy øst Farsund. Havnefunn, bryggeanlegg antatt fra
”vertshus” 1500 – 1600.
51. 10030104 Guleholmen, Langøy øst Farsund. Havnefunn, ballast, keramikk tegl, udatert.
52. 10030105 Kjeholmen, Langøy øst Farsund. Havnefunn, ballast, tegl, kompassrose.
53. 10030123 Homsundø 2, Homsundøy, Rundholmen, Oftefjorden. Havnefunn ballast
kalkstein/flint, antatt å samme fra tømmerhandel perioden 1500 – 1600.
54. 10030131 Persholmen 2, Eikvåg. Havnefunn ballast, kalkstein/flint, tømmerhandel 1500 – 1600?
75. K Keller, The underwater excavations at Møvik 1971 – A technical report, Norsk Sjøfartsmuseum,
Årsberetning, Oslo 1971: 22 – 74.
76. P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i Vigebukta, Kristiansand, Rapport, Norsk Sjøfartsmuseum,
1999.
77. K. Ludviksen, Tobakkspiper fra Loshavn, Fylkeskonservatoren i Vest Agder, Kristiansand 1982.
125

126
55. 10040022 Sletta, Vollesfjord Flekkefjord. Havnefunn, ballast, tegl kulturlag, mynt Mexikansk
real. Dateringer 1600 – 1800.
56. FLEKKEFJORD 10040024 Grisefjorden 2 Flikkestø Hollenderbyen, 10040025, Tjørsvågbukta
Flekkefjord havn 1 Flekkefjord Eschebrygga Tollbodkaia, 10040026 Grisefjorden 3 Flikkestø.
Havnefunn, kulturlag.
57. 10040041 Skutevikodden, Vollesfjorden, Stolsfjorden, Flekkefjord. Havnefunn omfatende funnmateriale,
ballast, tegl, keramiske fliser, udatert.
58. 10040042 Ståbystrand 1, Grunnevika, Stolsfjorden, Flekkefjord. Havnefunn, omfattende funnmateriale,
skiferheller, udatert.
59. 10040043 Espholmene 1, Abelnes, Flekkefjord. Havnefunn, ballast, udatert, klinkbygget båt AD
1520 – 1655, ikke publisert, 10040056 Abelnes 2 Abelnes havn, Flekkefjord. Havnefunn.
60. 10040046 Kongshamn, Kirkehavn Hidra. Havnefunn, kulturlag, ballast, udatert.
61. 10290007 Snig, Naversund, Lindesnes. Havnefunn, last av tilhugget eiketømmer i store dimensjoner,
udatert.
62. 10290012 Svinør 1, Svinør havn, Lindesnes. Havnefunn. 10290020 Svinør 3, Lindesnes. Havneundersøkelse,
kulturlag antatt 1600 – 1800.
63. 10290016 Ramslandsvågen 3. Havnefunn, ballast (flint). Klinkbygget båt 1435 – 1470 i samme
område, ikke publisert.
64. 10290017 Tartholmen 1, Saltvaag, Juvika, Lindesnes. Havnefunn, ballast 1700 – 1800 tall.
65. 10320002 Røsvig, Kjepsø, Korshavn, Lindesnes. Havnefunn, gjenstandsmateriale 1700 tall.
66. 10320013 Selør 5, Våge. Havnefunn, havneundersøkales 1993, omfattende gjenstandsmateriale,
ballast, keramiske gulvflis, udatert men sannsynligvis middelalder – 1800?
67. 10320024 Austad Rosfjorden Lyngdal. Havnefunn 1600 – 1800 tall.
Rogaland 78
1. Skipenes, Utstein. Mulig seilsperring, stedsnavnet Skipenes antyder en gammel ankringsplass. Mulig
stapelplass for tyngre varer ved innløpet til Klosterhavnen. Flere ballastrøyser sammensatt av flint
og kalkstein, store mengder dyrebein og keramikk. Keramikken dateres fra ca. 1500 til 1850.
(Selsing et al 2005). 79
2. Gammelhavn, Ølen. Stort område med ballast, hovedsakelig av flintstein og fragmenter av tegl,
både murstein og takstein. Ballastområdet ligger ca. 60 meter fra land på begge sider og er sannsynligvis
dumpet fra fartøyer som lå for anker i havnen. I følge tollregnskaper ble det i 1610 lastet
tømmer på Romsa i en havn som ble kalt Tollesund. 80
3. Nedstrand, Amdalsholmen og Roseberget Tysvær. Havneundersøkelse. Flere ballastrøyser, Nederlandsk,
Tysk og trolig Skotsk opphav (flint og skifer). Kalkstein (ballast) Siegburg keramikk, tegl
med mere. Oppkomsten av handelsstedet på Nedstrand knyttes gjerne til tømmereksporten som
begynte på 1500-tallet og varte fram til slutten av 1600-tallet. Imidlertid viser tollister i engelske
havnebyer at det foruten fiskeprodukter ble skipet ut tømmer fra Bergen allerede på 1300-tallet. 81
4. Fogn, Finnøy. Langgrunn ”jernalderhavn”, smal innseiling omkranset av gravrøyser. Funn av godt
bevart skipsvrak datert ca 1250. Fartøyet har flere likhetstrekk med Sjøvollenskipet. I tilknytning
til skipet ble det funnet steinlegging med trestokker tolket som brygge. 82
5. Avaldsnes,Gloppe, Karmøy: Gloppehavn kjent som handelssted i etterreformatorisk tid, også stedsnavnet
Lahamaren. Marinarkeologiske undersøkelser i havneområdet avdekket større områder
med kulturlag og løsfunn av ballast og handelsvarer med dateringer fra 1300 – 1900. Deler av
78. Arkivopplysninger og muntlige meddelelser fra arkeolog Endre Elvestad, Stavanger Sjøfartsmuseum.
79. L Selsing, E. Elvestad, H. Hamre, J. F. Krøger, A Midtrød og A. J. Nærøy (red.), Fra Galta til
Geitungen: Kystkultur og fjæresteinsarkeologi i Sørvest-Norge. AmS-NETT 7, Stavanger 2005 og E
Elvestad, Utstein, Innberetning fra befaring på 10 lokaliteter. Stavanger Sjøfartsmuseum, (uå).
80. E. Elvestad, Tømmerutskipningen på Romsa Innberetning fra befaring i Gammelhamn og
Herøyvadet, Stavanger Sjøfartsmuseum, (uå).
81. E Elvestad, Marinarkeologisk befaring på Nedstrand 12.12 - 13.12. 2000, Stavanger Sjøfartsmuseum.
82. Muntlig meddelelse fra Endre Elvestad, Stavanger Sjøfartsmuseum den 19.12.2006.

funnmaterialet knyttet til Hanseatenes handelsvirksomhet på havnen Nothaw. 83 Skipsfunn i
havneområdet, handelsfartøy datert ca 1400, sannsynlig byggested Polen. 84
6. Ottøy, Suldal.Handelssted, tømmerhandel særlig med Skottland 1500 – 1600. Havneundersøkelse
1983. Omfattende funnmateriale, ballasthauger med mer. 85
Hordaland 86
De opplysninger om undervannsarkeologiske registreringer ved mulige handelshavner i Bergens Sjøfartsmuseums
distrikt som foreligger, er i det vesentligste lagt opp etter Jan Henrik Munksgaards registreringer
av nyere tids handels og gjestgiveristeder. 87 Ett av funnene når vi ser på Bergens Sjøfartsmuseums undersøkelser,
er at det ofte er påfallende parallellitet i lokalisering av eldre handelshavner/ladested og de Munksgaardske
Landhandelstedene. 88 Det finnes opplysninger om flere lokaliteter som er undersøkt, men det
har ikke vært mulig å få med disse her.
1. Valevåg, handels og gjestgiveri. Havnefunn.
2. Spissøyhavn, Bømlo. Handels og gjestgiveri. Havnefunn datering 1600-1900.
3. Foldrøyhavn, Bømlo. Store mengder keramikk, ballast etc. Kompassrose i fjellet, tidl. tollvaktstasjon
på Foldrøya. Middelalder skipsfunn ca 1450. 89
4. Klostervågen, Halsnøy,. Løsfunn, havnefunn.
5. Øklandsvåg, Bømlo handels og gjestgiveri, registrert skipsfunn, havnefunn.
6. Jondal havn, Jondal. Havnefunn.
7. Herandsholmen, Jondal. Løsfunn Kreffeld-keramikk. Havnefunn.
8. Stekka, Kvam. Havnefunn, ballast, Lastehavn?
9. Snilstveitøy – Kalvsundet, Kvinnherad. Ballast, havnefunn. Tømmerhavn 1610 – 1630.
10. Gjermundshavn, Kvinnherad. Handels og gjestgiveri. Skipsfunn i vik ved handelsstedet.
11. Kvalesund, Os. Handels og gjestgiveri. Løsfunn, havnefunn
12. Berge, Fusa. Ballastfunn, tømmereksporthavn.
13. Bakkasund, Austevoll. Havnefunn, Holandsk, skipsdeler. Gammelt Handels og gjestgiveri sted.
14. Hummelsund, Sund. Handels og gjestgiveri. Havnefunn/løsfunn, jernalder fiskevær.
15. Bukken, Sund. Handels og gjestgiveri mange funn både ved handelsstedet og i området rundt.
16. Strusshavn, Askøy. Handels og gjestgiveri og karantenehavn. Havnefunn
17. Kleppestø, Askøy. ”Ventehavn”, middelalder løsfunn.
18. Kilstrømmen, Austrheim Havnefunn.
83. J. Flemming Krøger, Sammenfatning av hva som har vært gjort av - og funnet ut ved maritimarkeologiske
undersøkelser i Avaldsnesområdet, Upublisert arbeidsnotat 1996. P. Nymoen, Mellom
hav og land. Om havner marinarkeologi og kulturlag under vann, Havn og handel i 1000 år,
Stavanger.1997: 80-95. E. Elvestad og A. Opedal, Maritim-arkeologiske undersøkelser av middelalderhavna
på Avaldsnes, Karmøy. AmS-Rapport 18, Stavanger 2001.
84. H. Alopaeus og E. Elvestad, Avaldsnesskipet- et ”nordisk” skip fra Polen?, Stavanger Sjøfartsmuseums
Årbok 2004.
85. H. Hamre, Ottøy-undersøkelsen- Marinarkeologi i lokalhistorisk perspektiv, Rapport, Stavanger
Museum, Sjøfartsmuseet, Stavanger 1983.
86. Bergens Sjøfartsmuseums forvaltningsdistrikt dekker strekningen Hordaland til Midsund i Møre og
Romsdal.
87. Muntlig meddelelse fra Arild Marøy Hansen, Bergens Sjøfartsmuseum den12.01.2007.
88. Se J. H. Munksgaard og N G Brekke, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 1. Ytre
Hordaland, Registreringsrapport, Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum Bergen1973.
J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 2. Midtre og indre Hordaland,
Registreringsrapport Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum Bergen 1975. J. H.
Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 3. Sogn og Fjordane, Registreringsrapport,
Kystmuseet i Sogn og Fjordane - Historisk museum, Bergen 1980.
89. L. Pettersen, Et vrakfunn i Folderøyhavn, Bømlo, Sunnhordland, Sjøfartshistorisk Årbok, Bergens
Sjøfartsmuseum, 1965.
127

128
Sogn og Fjordane
19. Børholmen, Gulen. Havnefunn.
20. Sogndal. Sogndal. Havnefunn.
21. Leikanger, Leikanger. Havnefunn.
22. Steinsund, Gulen. Havnefunn
23. Sauesund, Askvoll. Havnefunn.
24. Kalvåg, Bremanger. Havnefunn.
25. Raudeberg, Vågsøy. Løsfunn/havnefunn.
26. Silda, Sørehavn, Vågsøy. Kirkehavn, middelalderskip.
Møre og Romsdal (til Vestnes)
27. Borgarøya, Håkonsholmen, Ulstein Handels og gjestgiveri Havnefunn.
28. Sæbø, Hjørundfjorden, Ørsta. Havnefunn.
29. Eiksund, Ulstein. Havnefunn.
30. Skodjestraumen, Skodje. Havnefunn.
31. Flåværhavna, Herøy. Havnefunn, værhavn/ventehavn før Stadt
Møre og Romsdal, fra Midsund, og Sør Trøndelag 90
1. Molde lufthavn, Årø, Molde. Ballastrøyser (flint) antatt datering 1600-1700 tallet, trolig
sammenheng med trelasthandel
2. Kristiansund havn. Flere havneundersøkelser, store områder med kulturlag påvist i vågen,
Sørsundet og Marcussundet. 91
3. Hamnaholmen, Storøya, Solskjeløy, Litlhamna, Aure. Løsfunn/havnefunn. 92
4. Edøy, Korsvoll, Smøla. Løsfunn/havnefunn, antatt datering 1600 – 1800. 93
5. Skiphamnbukt, Aure. Havnefunn, store ansamlinger med ballast, vesentlig flint – og brekkasje,
sannsynlig kontekst; tømmerhandel 1500 – 1700. 94
6. Hopsjøen, Hitra. Handels og gjestgiveri. Havnefunn, kulturlag 1600 – 1900. 95
7. Aunøya, Hitra. Handles og gjestgiveri. Havnefunn, kulturlag datering 1600 – 1900. 96
90. NTNU Vitenskapsmuseets forvaltningsdistrikt dekker strekningen Vestnes i Møre & Romsdal – Mo
i Rana i Nordland.
91. T Wenaas, Rapport angående marinarkeologiske undersøkelser i Vågen ved Devoldholmen i Kristiansund
19-30.10.1990. NTNU VM Top ark, upublisert innberetning, 1991. P Nymoen, Marinarkeologiske
undersøkelser i Sørsundet, Markussundet, Grunden, Teistholmen og indre havn, Kristiansund
N, 5 rapporter, UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie 1995.
92. NTNU VM arkivnummer 1573009, Rapport nr 1998075
93. NTNU VM arkivnummer 1572002. Rapport nr 1998075
94. P. Nymoen, Aursundprosjektet - Marinarkeologiske undersøkelser, RV 680 HP 13b - Parsell Giset –
Kjelklia, UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie, Rapport 1993.
95. P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i Hopsjøvågen, Hitra Kommune, 25 juni – 01 juli 1992,
Rapport NTNU Vitenskapsmuseet 1992. M. E. Jasinski, Marinarkeologi i Hopsjøvågen, Spor Nr 2
Trondheim 1992.
96. P. Nymoen, Notat fra marinarkeologisk befaring ved handelsstedet på Aunøya, Hitra i Sør Trøndelag,
Innberetning til top. ark. NTNU Vitenskapsmuseet 1993.

8. Valan, Hitra. Handelssted, havneundersøkelse, stort gjenstandsmateriale 1600 – 1800 tallet. 97
9. Kommersøya, Kråkvåg, Trondheimsleia 98
10. Kjørsvikbugen, Aure, havnefunn ballast, anker, tømmerhandel ? 1500 – 1700. 99
Nord Trøndelag
11. Fånes, Frosta. Ballastrøyser, bryggeanlegg – tremolo, foreløpig datert 1173-1174 e.Kr. (T-23393).
Ligger i nærheten av Laberget, Frosta. 100
12. Martnasundet, Nærøy. Handlesplass, kirkested. Havneundersøkelse, kulturlag. Stort funnmateriale
med dateringer perioden 1300 - 1900. 101
Nordland, (nord til Mo i Rana)
13. Hamnsundet, Hamnøya, Esøya, Vevelstad. Kleberbrudd, Havnefunn (klebersteinsemne). Skipsvrak
v Hamnsundet. 102 (Nymoen 1993c).
Nordland (fra Mo i Rana)
UIT Tromsø Museum (fra Mo i Rana i Nordland til og med Finmark) 103
Det er generelt gjennomført få undervannsarkeologiske registreringer ved mulige handels- og omlastingssteder
i Nordland, Troms og Finmark. Eksempelvis er det ikke dykket ved noen av Laberg stedene som
finnes flere steder inne i fjordbunnene i Troms og Nordland.
14. Bø, Steinesjøen, havneundersøkelse, udatert.
15. Røst, havneundersøkelse, udatert.
97. K. Sognnes, Notat. Ad undersøkelse av gammelt handelssted. 26.12.1982. Top ark. NTNU VM
1982. K Sognnes, Notat. Ad handelssted på Valøya. 16.08.1983. Top ark. NTNU VM, 1983. K.
Sognnes, Gransking av handelsstad, Upublisert rapport av 17 juni 1985, Top ark. NTNU VM 1885.
K. Sognnes, Handelsstedene og gjestgiveriene på Valan ved Dolmøya, Årbok for Fosen 1993. J.
Fastner, Marinarkeologisk undersøkelse ved Valen, Hitra, Sør Trøndelag, Upublisert rapport top.ark
NTNU VM 1985. L. S Strøm, Valan – et etterreformatorisk handelssted i det gamle Fosen,
Upublisert hovedoppgave i arkeologi, NTNU høsten 2004.
98. K. Sognnes, Gamle havner på Trøndelagskysten, Spor nr 1, 3 årgang hefte 5, 1988: 24-27. M.
Sylvester, Sjømannens gjestebok, Spor nr 2, 2005: 18-21.
99. P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i havneområdet Kjørsvikbugen, Aure kommune,
Rapport UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie, 1994.
100. Pm Øyvind Ødegård, NTNU Vitenskapsmuseet 11.11.07
101. J. Fastner, Marinarkeologi i Martnasundet, Sportsdykker kontakt nr.4, årg. 3, Nord Trøndelag dykkerkrets
1984. P. Søholt, Martnasundet - ei marinarkeologisk undersøkelse av den gamle markedsplassen
på Nærøya, i J. A. Andersen (red.), Årbok for Namdalen Nr 27, Namsos 1985. P. Nymoen,
Handelsplasser på kysten - Maritimarkeologisk perspektiv på vareutveksling i senmiddelalder. Et
eksempel fra Midt-Norge, Hovedfagsoppgave i arkeologi, institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet
i Tromsø, 1994. E. Følstad, Martnadsplassen på Nærøya. Ei arkeologisk undersøkelse av
en handelsplass fra nyere tid, Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi, NTNU Institutt for arkeologi
og kulturhistorie, 2000 .
102. P. Nymoen, Notat om befaring på forlisstedet etter skonnert Cecilia ved Hamnøy i Nordland, Innberetning
til top. ark. NTNU Vitenskapsmuseet, 1993.
103. Pm fra Stephen Wickler, Tromsø Museum 20.12.2006, vedlagt notatet: Marinarkeologisk feltarbeid
ved TMU, 1997-2005, utvalgte lokaliteter med spor etter handelssteder, fiskeværsutvikling, ol. S
Wickler, Undersøkelser av havner i Nord Norge, i årsrapport for den marinarkeologiske virksomheten,
Tromsø Museum, fagenhet for arkeologi, 1998: 12 – 13.
129

130
Troms
16. Rekøykjegla, Vågan Storvågan, sjø/landavsatte kulturlag under vann datert middelalder – 1900. 102
17. Hovden havn, Bø, kaianlegg.
18. Nykvåg havn, Bø, se Hovden.
19. Stamsund havn, Vestvågøy. Løsfunn keramikk, havnefunn.
20. Hopen og Kalle, Vågan, løsfunn, keramikk, stokkanker, havnefunn.
21. Inndyr havn, Gildeskål, løsfunn, havnefunn.
22. Børøya syd, Stokmarknes, Hadsel. Handelssted, havneundersøkelse, mye løsfunn fra 1700-tallet
og seinere tid, keramikk, krittpiper og ballast. 103
23. Karlsøy, Torsvåg havn, Vannøya, båtstøer, fortøyningsbolter.
Summary
Marginal places or marginal sources?
An underwater archaeological view of small trading harbours
A photograph from 1880 shows people camping under their boats while they are
at market day – it appears that the boats were the only shelter and that the harbour
was a place only for as long as the market lasted. Based on this photo, I propose
that temporary trading places of this kind may have been quite similar during the
period 800-1800 CE. At the same time, it is pointed out that the physical characteristics
and structure of such places is difficult to trace in the sources.
Scholarship on trading places in Norway during the period 800-1800 CE shows
that the majority of such places are located near water. In this article, I points out
that many trading places can be difficult to identify based on the sources that are
normally used to study trading and exchange centers. A central focus is to address
the question of whether the places themselves are marginal or the sources. I propose
that material uncovered as a result of underwater archaeological excavation is useful
in this context and that the methods of underwater archaeology as well as archaeology
and history are productive in the study of exchange places.
It is the established opinion that the same processes that resulted in the development
of central harbours with structural and functional town characteristics at
the transition to the historical period also contributed to the development of smaller
102. M. E. Jasinski og R. Jørgensen, Marinarkeologiske undersøkelser i Storvågan – feltarbeid 1987, i E.
Engelstad og I. M. Holm-Olsen (red.), Tromura Kulturhistorie, Arkeologisk feltarbeid i Nord-Norge
og på Svalbard 1987, Tromsø 1990: 79 – 88. P. Nymoen, Marinarkeologi i Vågan - Prøvegravninger
i sjøen - Rekøykjegla og Alterosen - Storvågan, Vågan Kommune, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum
1999. S Wickler, Interpreting the maritime landscape of Vågan, Paper presented at the session:
Medieval Rural Settlement and Land Use, European Association of Archaeologists Annual Meeting
(EAA99) Sept. 1999, University of Bournemouth, UK
103. T Falck, Marinarkeologisk befaring, Børøya Hadsel kommune, Nordland fylke. Rapport. Top.ark,
Tromsø Museum, 2002.

131
societal units, such as marketplaces and trading ports. The article contributes a new
argument to this line of reasoning – that the very structures of seafaring and the
social practices connected to sailing routes contributed to the formation of small
harbours. It is argued that small trading ports outside of settled areas existed independently
of settlements and towns in the period 800-1800. The term “network
harbour” is introduced to describe how a harbour can be more than a geographical
description. With a basis in practical theory and empirical examples, I argue that
the concept of exchange places should be extended to include a coastline, a fjord
or a waterway.

Ladesteder og strandsteder: Havner, husklynger – og byer?
Innledning
Skiftende realiteter fra middelalderen til 1800-tallet.
Finn-Einar Eliassen
I perioder har det vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder og
byer i Norge, og glidende overganger mellom ”land” og ”by” – spredtbygd og tettbygd
– med mange overgangsformer. Artikkelen tar for seg de to stedsbetegnelsene
ladested og strandsted og viser hvordan disse begrepene forandret innhold over tid
fra 1500-tallet til 1800-tallet, og til dels hadde ulike betydninger på samme tid.
Studien demonstrerer at vi ikke skal stirre oss blinde på termer og formaliteter. Vi
fanger mer av virkeligheten ved å snakke om mer eller mindre urbane fenomener,
ut fra ulike parametere – sentralfunksjoner; fysisk, økonomisk og sosial struktur;
formell status og selvstyre.
I tidlig nytid fantes det i Norge et stadig økende antall tettsteder utenfor
bondesamfunnet. Disse gikk under ulike betegnelser: Kjøpsteder, ladesteder, strandsteder,
bergsteder, forsteder, uthavner, fiskevær, (militær-)leire, verk og bruk. Kjøpstedene
og bergstedene var nesten alltid byer, unntakene var først og fremst de nordnorske
kjøpstedene rundt år 1800: Hammerfest, Tromsø, Vardø og Bodø – da de
ennå hadde mindre enn 200 innbyggere hver og manglet de fleste strukturelle og
funksjonelle kjennetegn på byer. 1 Forstedene var funksjonelt sett bydeler utenfor
de juridiske og administrative bygrensene. 2 Uthavnene kunne nok ha små klynger
av ”byhus”, men de var små, og selv om de var ”nettverkssteder”, kunne de ikke
betraktes som ”sentralsteder” for et omland. 3 Fiskeværene kunne være store, men
var som regel sesongboplasser. 4 I likhet med militærleire, bruks- og verkssamfunn
1. K. Helle, F.-E. Eliassen, J.E. Myhre, O.S. Stugu, Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.
Oslo 2006: 202,243, 244. F.-E. Eliassen, Norsk småbyføydalisme. Grunneiere, huseiere og husleiere
i norske småbyer ca.1650-1800. Oslo 1999: 293.
2. Helle m.fl. 2006: 207. Eliassen 1999: 294-298.
3. D. Hundstad, Sørlandske uthavnssamfunn: fra maritime monokulturer til fritidssamfunn. Upublisert
hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen 2004.

134
(hvorav de største kunne ha like mange beboere som en liten by) var de dessuten
for ensidige til å kunne betraktes som urbane. 5
Når det gjelder ladesteder og strandsteder, var imidlertid realitetene mer
blandet. Til gjengjeld har vi, spesielt fra enevoldstida (1660-1814), et ganske rikt
kildemateriale til å belyse disse stedenes eventuelle urbane karakter: Kart og bilder,
manntall og folketellinger, rettsprotokoller og skifter, reiseberetninger og topografiske
skildringer, reskripter og forordninger. En kritisk undersøkelse av strandog
ladestedene vil ikke bare kaste lys over tettstedsdannelser i tidlig nytid, men kan
også vise seg å ha overføringsverdi til tidligere, kildefattigere perioder. 6
Ladesteder – fra havner til byer
Betegnelsen ladested var i bruk hovedsaklig i en periode på ca 400 år, fra 1500tallet
til inn på 1900-tallet. Men i løpet av denne lange perioden fikk begrepet nytt
innhold flere ganger, og ordet kunne bli brukt i ulike betydninger på samme tid.
Ordet er sammensatt av to ledd, som begge kommer fra norrønt: Verbet hlaða, som
betyr å lø(de), stable eller å lade, laste; og substantivet staðr, som betyr sted. 7 Et
ladested var altså et sted der noe ble stablet, lagt opp eller lastet, ladet, f.eks. på
skip, eller begge deler: Lagt opp og så lastet ombord på skip. At det virkelig var
skip som ble lastet der, framgår av det faktum at alle kjente ladesteder lå ved kysten.
Det samme gjør samtlige stedsnavn som er sammensatt med hlaða, som Laberg,
Lahell, Lahelle, Lastein – og Larkollen, som kanskje har samme rot. 8 Felles for alle
ladestedene var at de hadde en havn der skip kunne ligge, en strand eller et tilsvarende
åpent område ved havnen, der varer kunne legges opp før de ble lastet
ombord på skipene, og noen ganger også et anleggested for skip. Disse elementene
tilsammen utgjorde opprinnelig selve ladestedet. I mange tilfeller er ordet ladeplass
brukt, ofte helt synonymt med ladested.
4. Eliassen 1999: 304. E. Bjørkvik, Bjugn og Stjørna under sildefisket på 1600-tallet, Årbok for Fosen
1972: 94-108. J.E. Pedersen, Det private eierforholdet til fiskeværet Grip. Upublisert hovedoppgave
i historie, Universitetet i Oslo 1965. R. Aarsæter, Værmenn, fiskere, bønder og fiskebønder, Heimen
XXVIII, 1980: 406-426.
5. Eliassen 1999: 300-305. Spesielt om jernverkssamfunnene finnes det en rik litteratur.
6. Denne artikkelen er basert på min prøveforelesning til dr.philos.-graden ved Universitetet i Oslo,
1.3.1996 og seinere undersøkelser, samt lokalhistorisk litteratur. Hovedpoengene har jeg tidligere
publisert i S. Imsen og H. Winge (red.), Norsk Historisk Leksikon, 2. utg. 1999: 233-235, 430
(artiklene ”ladested” og ”strandsted”), samt i Helle m.fl. 2006.
7. L. Heggstad, F. Hødnebø, E. Simensen, Norrøn Ordbok, 3.utg., Oslo 1975: 190, 406.
8. S. Grieg, Lahellenavnet i arkeologisk og kulturhistorisk lys, Årbok for Universitetets Oldsaksamling,
1969: 5-66. O. Rygh, Norske Gaardnavne. Forord og Indledning, Kristiania 1898: 63. J. Sandnes,
O. Stemshaug (red.), Norsk Stadnamnleksikon, Oslo 1976: 198, jfr. 201 (Larkollen), 202 (Lavik).

Bøndenes ladesteder
I denne betydningen kan ladestedene selvsagt ha vært svært gamle. Mange fjorder,
viker og bukter langs kysten har utvilsomt vært brukt som havner av skippere som
handlet med bønder og andre folk. I utgangspunktet – i seinmiddelalderen og fram
til 1500-tallet – var trelasthandelen ekstremt desentralisert, og foregikk som
direktehandel mellom bønder med skoggårder og tilreisende skippere, i nær sagt
hver eneste bukt og vik langs kysten, der skogen ennå vokste ned mot sjøkanten.
Men i skriftlige kilder opptrer ladesteder først fra 1500-tallet av, og da som det vi
kan kalle bøndenes ladesteder. Det kan ha vært mer enn hundre slike steder langs
kysten av Sør-Norge i reformasjonshundreåret. 9 Bare Båhuslen og de sentrale delene
av Vestlandet var helt uten ladesteder. 10
De fleste ladestedene lå på grunn som tilhørte ulike gårder, som regel kystgårder.
Fra enkelte steder, bl.a. Holmestrand og Sandefjord, vet vi at stranden ved slike
havner ble oppfattet som allmenning av bøndene i distriktet, som brukte den til å
legge opp tømmer og trelast for utskipning. 11 En rekke ladesteder har da også (i
hvert fall opprinnelig) hatt navn som slutter på -strand, som Åsgårdstrand i Borre,
Holmestrand i Botne, Hvitstenstrand (seinere: Hvitsten) i Vestby, alle med gårdsnavn
som første ledd. I noen tilfeller er dette gårder som i dag ligger et godt stykke
fra kysten, som Holme i Våle og Hvitsten i Vestby, men de må opprinnelig ha
strukket seg ned til kysten, eller i det minste hatt strandrett (det vil også si fiskerett
med landnot) der.
Det var kystskogene som først ble utnyttet, siden de sto lageligst til for eksport.
Fram til omkring 1660 var trelasthandelen fri, og den ble på 1500-tallet i stor
utstrekning drevet av bønder, som leverte tømmer og trelast direkte til skipene på
havnene – det vil si på ladestedene – der innen- og utenlandske kjøpmenn og
skippere kom for å kjøpe trelast og selge korn, jern, tekstiler og andre varer som
bøndene trengte. 12 Selv om bøndenes handel og rettigheter på ladestedene kom
under økende press, spesielt fra borgerskapet i kjøpstedene, overlevde en del av
bøndenes ladesteder også etter at trelasthandelen var blitt et borgerlig monopol i
1662. Det var et uttrykk for dette når bonden Torsten Kolbjørnsen i Råde så seint
som i 1675 kunne hevde at Krogstad hadde vært et ”bondeladested ... fra arilds
9. Smålenene hadde således 15-20, Brunla og Tønsberg len (våre dagers Vestfold) omtrent like mange,
og Follo mellom 5 og 10 ladesteder rundt år 1600. Oslofjordområdet kan da ha hatt nesten 50 ladesteder.
F.-E. Eliassen, Ladestedene i Follo – hva var de egentlig?, Follominne 1999b: 21-34. F.-E.
Eliassen, Ladestedene i Smålenene, Østfoldarv 2008: 71-78. P. Nymoen, Hella – et sted å hlaða? – 3
arkeologiske blikk, Njotarøy Årbok for Nøtterøy Historielag, 2005: 34-48.
10. Om Båhuslen, se Aktstykker til de norske stendermøters historie, Bd.1: 638-639, 644, 647 (1647).
11. Eliassen 1999: 60-61.
12. S. Tveite, Skogbrukshistorie, særtrykk av Skogbruksboka, bd.4, Oslo 1964. S. Dyrvik m.fl., Norsk
økonomisk historie 1500-1970, bd.1, Bergen 1975. F.-E. Eliassen, Mandal bys historie, bd.1, Mandal
1995: 33-40.
135

136
tid”. 13 Utenfor trelasthandelens kjerneområde på Østlandet og Sørlandet besto
bøndenes ladesteder enkelte steder helt til midten av 1700-tallet.
Enkelte ladesteder, særlig i Smålenene (våre dagers Østfold), lå på adelige
setegårders grunn, og var primært utskipningshavner for godsets trelast. Det gjaldt
f.eks. Krokstad (under Tomb) og Elinkilen (under Elingård).
Selv om trelasthandelen var grunnlaget for de fleste og viktigste ladestedenes
eksistens, var enkelte av dem, spesielt på Sørvestlandet, basert på utførsel av andre
varer, som kjøtt og fetevarer (smør, talg), fisk og hummer, eller kalk (fra Slependen
ved Christiania). Helt på slutten av 1700-tallet, i 1799, fikk Stavern ladestedsrettigheter,
men bare til handel med innenlandske varer.
Bebyggelse
Kjernen i et ladested var, som vi har forstått, en havn, og en opplagsplass. På 1500tallet
var det vanligvis ingen permanent bebyggelse på ladestedene. På de mest
sentrale stedene må det ha dannet seg nærmest faste markeder i sommerhalvåret,
og i hvert fall i Son var det et viktig marked i første halvdel av 1500-tallet. 14
Bøndene f.eks. i Tønsberg og Brunla len (dagens Vestfold) forutsatte så seint som
på midten av 1600-tallet at det ikke skulle stå hus på deres ladesteder, og den første
bebyggelsen i Holmestrand og Sandefjord ble sett på som en krenking av bøndenes
ladesteder. 15
Alt fra 1500-tallet og i økende grad utover 1600-tallet kom bøndenes handel
og rettigheter på ladestedene under stadig sterkere press, først og fremst fra borgerskapet
i kjøpstedene. Etterhvert som tømmeret matte hentes stadig lenger inne i
landet på Østlandet og Sørlandet, ble utførselen sentralisert til havner – ladesteder
– ved elvemunningene. Det var først og fremst mangel på et stort omland (som
igjen var avhengig av gode kommunikasjoner, først og fremst i form av vassdrag)
som knekket mange av de gamle ladestedene. Samtidig kom de økende kravene til
transport, organisering og kapital til å favorisere borgerne på bekostning av
bøndene.
Fastboende mellommenn slo seg ned ved havnene – med grunneiernes tillatelse,
og mot å betale en årlig grunnleie til disse. 16 Det var handelsmenn med og uten
borgerskap, som kjøpte opp trelast av bøndene og solgte videre til fremmede
13. K. Dørum og P.G. Norseng, Rådes historie 1000-1837, bd.2, … vendt mot kontinentet, Råde 2005:
200.
14. Diplomatarium Norvegicum, bd.III, nr.1166 (21.7.1548). Eliassen 1995, Bd.I: 33-40. Eliassen
1999b:23.
15. Eliassen 1999: 60-61.
16. Å slå seg ned på annen manns grunn uten tillatelse, ble kalt jordran, og ble sett på som en alvorlig
forbrytelse. At selv små tettsteder skulle kunne ”vokse fram” uten grunneieres tillatelse og medvirkning,
er derfor helt urealistisk. Eliassen 1999: 52-60.

skippere, og kjøpte importvarer til bøndene av de samme. En sjelden gang kan vi
identifisere den første bofaste mellommannen – som Morten Baad i Mandal i 1560årene.
17 Etterhvert kom det også andre bofaste til: håndverkere, kroholdere og t.o.m.
myndighetspersoner – først og fremst tilknyttet tollvesenet. Dermed oppsto det
gradvis små tettbebyggelser på de viktigste ladestedene. Foruten Mandal gjaldt det
rundt 1600 Arendal og Grimstad, men alle disse forble lenge svært små. 18 Unntaket
lå lengre nord, ved Oslofjorden.
I Smålenene oppsto det allerede tidlig på 1500-tallet et tettsted ved Mossesundet,
omtrent på samme tid og med samme slags beligghet som den nye kjøpstaden
Oddevald (Uddevalla) lenger sør: ved en elvemunning med sagfoss, tett ved
en havn. Ved Moss ble noen av de første oppgangssagene i Norge satt opp rett etter
århundreskiftet 1500, og der oppsto det tidlig en by, som hadde omkring 700 innbyggere
i 1660-årene. 19
På flere ladesteder kan det påvises tydelig tettstedsvekst fra ca. 1620, ved hjelp
av så ulike kilder som skattelister, gjestgiver- og andre privilegier, bestallinger (utnevningsbrev)
til tollere og dendrokronologiske dateringer av stedenes eldste stående
hus. Det gjaldt bl.a. Bragernes, Sandefjord, Porsgrunn, Kragerø, Risør og Molde.
I 1660-årene hadde ni ladesteder tilstrekkelig størrelse og funksjoner til å regnes
som virkelige byer: Bragernes og Strømsø (som med nærmere 2500 innbyggere var
på størrelse med de fleste kjøpstedene), Moss, Halden, Larvik, Porsgrunn, Kragerø,
Risør og Molde. 20
Privilegier
Da det norske tollvesenet ble organisert fra 1630-årene av, og i enhetlig form under
eneveldet i 1662, ble mange gamle ladesteder gjort til tollsteder. ”Ladested” ble da
en egen kategori av eksporthavner, der det bare var tillatt å utføre trelast (og fisk
fra en del av de vestlandske), og der bare dansk korn, men ingen ”fremmede” (dvs.
utenlandske) varer ble tillatt importert. 21 En kjøpstad var et sted (fram til slutten
av 1700-tallet alltid en by) med rett til inn- og utførsel av alle tillatte varer, og som
regel (men ikke alltid) med egne styringsorganer. 22
I utgangspunktet var ladestedene ikke underlagt bestemte kjøpsteder. Det førte
til konkurranse mellom hele fem byer (Landskrone, Helsingør, Stavanger, Skien og
17. Eliassen 1995, bd.I: 40-41.
18. Eliassen 1999: 61-62.
19. Helle m.fl. 2006: 160-161, 163. L.T. Andressen, Moss bys historie, Bd.1, Moss 1984: 100-145.
20. Helle m.fl. 2006: 160-163, med fotnoter.
21. H.-J. Jørgensen, Det Norske Tollvesens historie fra middelalderen til 1814, Oslo 1969: 68-69, 113-
117.
22. Imsen og Winge 1999: 203 (art. ”kjøpstad”). Noen kjøpsteder fikk (i praksis for noen tiår) felles
byfogd/magistrat med en naboby: Risør med Arendal, Kragerø med Skien.
137

138
Oslo/Christiania) om handelen i Mandal fram til grunnleggelsen av Christiansand
(1641). I Moss knivet tre kjøpsteder om kontrollen: Tønsberg, Oslo/Christiania
og Fredrikstad, inntil Fredrikstad trakk det lengste strået i 1662.
Ved kjøpstadsprivilegiene av 1662 ble en rekke ladesteder nedlagt, og de som
fikk bestå, ble underordnet hver sin kjøpstad – Molde og Lille-Fosen under
Trondheim; Arendal, Risør og Kleven (Mandal) under Kristiansand; Kragerø,
Langesund, Brevik og Porsgrunn under Skien; Larvik, Holmestrand og Strømsø
under Tønsberg; Bragernes, Drøbak, Son og Hølen under Christiania; og Moss og
Halden under Fredrikstad. Hensikten var å sentralisere handelen – og spesielt
trelasthandelen – til de eksisterende kjøpstedene. Men allerede i det første årtiet
etter 1662 fikk fire av disse ladestedene (Bragernes, Halden, Kragerø og Larvik)
egne kjøpstadsrettigheter, fulgt av ytterligere tre (Moss, Arendal og Risør) rundt
1720 og Holmestrand i 1752. 23
Bestemmelsene om ladestedene var dels å finne i tollrullene, dels i privilegiebrevene
til de kjøpstedene som ladestedene hørte inn under, og i noen tilfeller i
andre privilegiebrev, som grevskapsprivilegiene for Jarlsberg og Larvik, eller
privilegier til enkeltindivider, som kjøpmenn på ladestedene. Dette førte tidvis til
uklare tilstander, med motstridende bestemmelser i ulike dokumenter. F.eks. kunne
en by som Kragerø bli regnet som ladested i tollrullen lenge etter at den hadde fått
privilegiebrev som kjøpstad. 24 Og fram til oppryddingen i 1797 (se nedenfor)
skapte det en broket flora av ulike typer ladesteder med mer og mindre omfattende
rettigheter. For det første ble det gitt eksportrettigheter til en rekke steder, institusjoner
og individer – havner, verk, bruk, gods, proprietærer og kjøpmenn, slik at
det oppsto et differensiert og stadig mer uoverskuelig sett av lokale, institusjonelle
og personlige ”ladestedsrettigheter”, av forskjellig innhold og rekkevidde: Fra innskiping
av proviant og utskiping av produktene fra et verk, bruk eller gods, til
utførsel til norske, dansk-norske eller også utenlandske havner, fra steder med eller
uten eget tolloppsyn. Det ble til og med gitt individuelle ”kjøpstadsrettigheter” til
to kjøpmenn i ladestedet Drøbak, Niels Carlsen og Ulrich Bugge, som i 1785 fikk
personlig rett til å handle direkte med utlandet, noe som var forbudt for Drøbaks
øvrige borgere!
Det hendte også en enkelt gang at en kjøpstad ble degradert til ladested – det
skjedde med Stavanger i 1686, men allerede fire år seinere fikk byen tilbake sine
kjøpstadsrettigheter. 25
Mot slutten av 1700-tallet ble de formelle forskjellene mellom kjøpsteder og
ladesteder mer og mer utvisket, ved at stadig flere ladesteder – først Porsgrunn
(1765), seinere Mandal og Flekkefjord (1779/80) fikk de samme rettighetene til
utenrikshandel som kjøpstedene hadde. Og med den liberale tolrullen av 1797 ble
23. Helle m.fl. 2006: 202-206.
24. Helle m.fl. 2006: 205
25. Helle m.fl. 2006: 205.

disse rettighetene utvidet til alle de da eksisterende, tillatte ladestedene. 26 Helt på
slutten av århundret ble det også for første gang utstedt egne ladestedsprivilegier
– til de tidligere strandstedene Grimstad, Farsund, Egersund og Stavern.
I løpet av 1700-tallet fikk også de fleste av de ladestedene som var blitt reelle
byer i kraft av innbyggertall og sentralfunksjoner, 27 egne styringsorganer og
offentlige tjenester, som havnefogd og havnekommisjon, eget politi- og brannvesen,
vektere, skorsteinfeiere, og et rudimentært helsevesen. Flere av ladestedene fikk også
en borgerrepresentant eller to, og de største fikk også egne forlikskommisjoner i
1797. 28 Dermed kan vi – heller enn å skille skarpt mellom kjøpsteder og ladesteder
– snakke om et 30-tall byer omkring år 1800, med stort sett de samme handelsrettighetene
og med større eller mindre grad av selvstyre.
”Kandidatbyer”
I 1841 skrev Anton Martin Schweigaard en utredning om norsk handelsrett. 29
Denne betenkningen ble det viktigste forarbeidet til den liberale Handelsloven av
1842. Det Schweigaard skrev, kom til å farge synet på ladestedene, ikke bare i den
videre saksgangen, men også i ettertid. ”Oprindeligvis”, skrev han, ”vare alle Ladesteder
et Slags Byer af anden Rang, hvori Handelsnæringen var underkastet særdeles
Indgribende Indskrænkninger”. Videre påpekte han at de aller fleste ladestedene
hadde oppnådd samme rett til utenrikshandel som kjøpstedene, og konkluderte
med at ”Ladestederne, med Undtagelse af enkelte mindre, have en ligesaa udstrakt
og fuldkommen Handelsret, som de egentlige Kjøbstæder” – hvilket vi også har
kunnet konstatere.
Handelen ble, som kjent, frigitt i 1842. Mer vesentlig fra vårt perspektiv er
det imidlertid at Schweigaards oppfatning av ladesteder som et slags andrerangs
byer også festet seg og ble til politikk. Finansdepartementet fastslo at forskjellene i
handelsrettigheter mellom kjøpsteder og ladesteder stort sett var bortfalt, og at
hovedforskjellen nå var at kjøpstedene hadde flere offentlige tjeneester enn ladestedene,
noe som også påla kjøpstadsboerne større utgifter. Derfor hadde
departementet ”fundet det hensigtsmæssigt, at nys oprettende Handelssteder for
det förste (= i første omgang) giöres til Ladesteder og ikke til Kjöbstæder, hvorved
de forskaanes for alle de större Afgivter, som Kjöbstadskommuner have at bære,
men hvorved de ogsaa tillige maa undvære de Fordele, som disse större Afgivter
medföre for Byerne. ... Naar Anleggene imidlertid efter Haanden have naaet en
saadan Betydenhed, at de kunne taale at bære de med en Kjöbstad uadskillelige
26. Helle m.fl. 2006: 206.
27. Se innledningen til dette bindet.
28. Helle m.fl. 2006: 206, 213-214.
29. A.M. Schweigaard, Den Norske Handelsret, Christiania 1841.
139

140
Byrder, ville formentl(ig) ogsaa deres Indvaanere finde sig vel tjente med at paatage
sig de tilsvarende Fordele.” Finansdepartementet mente likevel ”at der ikke kan
blive Tale om at forandre et Ladested til en Kjöbstad, saafremt Stedets Indvaanere
ikke önske at underkaste sig de forögede Udgivter.” Av sistnevnte grunn ble Flekkefjord
kjøpstad i 1842, men ikke Mandal og Farsund. 30
Dermed var en ny bypolitikk lansert, og ladestedsbegrepet hadde fått et nytt,
offisielt innhold. Et ladested var fra da av en ”kandidatby” som aspirerte til full
bystatus som kjøpsteder, men som (ennå) ikke oppfylte de funksjonelle og
strukturelle krav til fullverdige byer, og/eller ikke ville påta seg de økonomiske forpliktelsene
forbundet med disse. Det dreide seg først og fremst om utgiftene til
kjøpstedenes administrasjon (magistrat, kemner, dommer), samt til enkelte andre
offentlige tjenester som stadslege og borgervæpning. Men på det tidspunktet var
kjøpstadsstatusen mer et spørsmål om nettopp det – status. Merutgiftene var små,
sammenliknet med de raskt økende kommunale utgiftene fra 1840-årene av. 31
Strandsteder – bygdebyer eller bygdeslum?
Mens betegnelsene kjøpsteder og ladesteder var knyttet til stedenes funksjoner, først
og fremst i forbindelse med handel og skipsfart, var betegnelsen strandsted énsidig
knyttet til bebyggelsen: Et strandsted var en husklynge, et lite tettsted, ved kysten,
uten noen formelle rettigheter eller privilegier. Betegnelsen er kjent seinest fra 1700tallet,
men fenomenet har eksistert i hvert fall fra begynnelsen av 1600-tallet, og
kanskje tidligere. 32 Begrepet er også blitt brukt om en tidlig fase i de norske middelalderbyenes
utvikling („strandstedsfasen”), 33 men her skal vi holde oss til steder
som bar betegnelsen i sin samtid, det vil fra 1700-tallet og framover.
Det er helst strandstedene på Vestlandet som er blitt studert og beskrevet. 34
Strandstedene i Rogaland, og særlig i Ryfylke og på Karmøy, er spesielt godt
dokumentert, også i tida før 1800. 35 I andre studier har strandstedene blitt sett på
30. Riksarkivet, Finansdepartementet, Kopibok D, nr.224, 1842, nr.94 (8.2.1842), jfr. Justisdepartementet,
kopibok C, nr.121, 1842, nr.337 (28.2.1842). Eliassen 1995, bd.II: 219-224.
31. Helle m.fl. 2006: 281. Eliassen 1995,bd. II: 220, jfr. 205-224.
32. Imsen og Winge 1999: 430.
33. P.A. Munch, Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge i Middelalderen. Moss 1849.
Jfr. Helle m.fl. 2006: 43.
34. K. Helle (hovedred.), Vestlandets Historie, Bergen 2006, bd.2: 145-147, 174, 210, 216, 227.
35. R. Høibo (red.), Strandstader i Ryfylke. Folk i Ryfylke – Årbok for Ryfylkemuseet, 1995, Sand 1995.
N. Tjeltveit, Strandstader i Ryfylke, Ætt og Heim 1993, Stavanger 1993: 111-134. F. Fyllingsnes,
Karmøys historie – furet, værbitt over vannet. Bind III, fra reformasjonen til 1800, Karmøy 2004:
94-109, 301-312. R. Svendsen, Fra husklynge til by. Skudeneshavn 1835-1875. Aksdal 1996. E.H.
Grude, Hus og innbyggere i gamle Skudeneshavn. Skudeneshavn 1975. E.H. Grude, To strandsteder.
Sogndalstrand og Egersund før 1800, Sjøfartshistorisk Årbok 1978, Bergen 1979: 261-289. E.H.
Grude: Egersund fram til 1880. Strandsted og ladested, Egersund 1996.

først og fremst som 1800-tallsfenomener. 36 Men fra Trøndelag finnes det en hovedoppgave
om Orkdalsøra på 16- og 1700-tallet. 37 Også på Sunnmøre stammet de
eldste strandstedene fra tidlig nytid. 38
Strandstedene lå oftest ved kommunikasjonsknutepunkter, der det var mye
ferdsel – der dal møtte fjord, der fjorder støtte sammen, der veier nådde sjøen.
Mange strandsteder lå ved et kirkested, der folk møttes. På 1700-tallet lå det ofte
gjestgiverier i strandstedene, enten disse var et av opphavene til tettbebyggelsen
eller ble etablert på steder der det alt bodde en del folk, og bidro til stedets videre
vekst. 39 I strandstedene foregikk det en del lokal handel, håndverk, og det ble drevet
noe sjøfart, spesielt fraktefart, og fiske. Strandstedene er blitt kalt ”tette bygdesamfunn
med variert næringsaktivitet” og ”som små landsbyer, skilt fra
bondesamfunnet omkring”.
Strandstedene har mange steder ligget på ulike gårders grunn, i likhet med ladestedene.
Det var tilfelle både på Østlandet, Sørlandet, sør på Vestlandet og i
Trøndelag. Men i Sogn og Fjordane og på Sunnmøre lå flere av strandstedene i
hvert fall delvis på allmenningsgrunn, flere steder slik at stranden med buer og
naust var allmenning, mens grunnen innenfor tilhørte de nærmestliggende gårdene.
I prinsippet ble allmenninger betraktet som kongens eiendom, mens all annen
grunn lå til ulike gårder og dermed tilhørte eierne av disse. Ofte var det imidlertid
strid om eiendomsretten til grunnen i strandstedene på det sentrale og nordre Vestlandet.
40
Det lå i selve begrepet at strandstedene var bebygd, og som regel også bebodd.
Men de fleste var svært små, med bare en håndfull bolighus, de fleste små og enkle,
med fra noen titalls til et par hundre innbyggere i siste halvdel av 1700-tallet og
omkring 1800. Men enkelte strandsteder var større, og noen få var i realiteten små
byer. Det gjaldt Egersund, Farsund, Grimstad og Stavern, som hadde 300-600 innbyggere
før de fikk ladestedsrettigheter i 1790-årene. 41 Av ca.10 angitte strandsteder
i Rogaland i 1758 og 1801 hadde ingen over 200 innbyggere, og halvparten bare
omkring 50. 42
36. E. Grytli, Strandstedet Surnadalsøra 1850-1980. En bygnings- og bebyggelseshistorisk analyse av et
strandsted på Nordmøre. Dr.avhandling, NTH 1993. E. Grytli, Strandstedene, våre besteforeldres
bygdebyer, Fortidsminneforeningens årbok 1994: 183-202. E. Grytli, Strandstadomgrepet, i Høibo
(red.) 1995: 16-27. Aa. Engesæter, Sogndalsfjøra 1801-1875. Trekk av den sosiale og økonomiske
historia i ein strandstad. Upublisert hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen 1976. Se også
note 18.
37. B. Olsen, Befolkning og økonomi – en studie av strandsitterstedene Nerviksøra og Hovsøra 1665-
1801. Upublisert hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1982.
38. H. Vreim, Buer og naust.Særtrykk av Fortidsminneforeningens årbok 1933.
39. A. Lillehammer, Framveksten av dei eldste strandstadene i Ryfylke, i Høibo (red.) 1995: 9-15.
40. Eliassen 1999: 299-300. Jfr. Vreim 1933: 3-4, 8-9, 11-12 og Engesæter 1976: 14-15, 19-20.
41. Helle m.fl. 2006: 146.
42. Folketelling 1801 Rogaland. Rogaland Historie- og Ættesogelag, Stavanger 1994: 19, 83, 128, 230,
244, 253, 317, 330, 345. Se også Sjæleregister for Rogaland 1758. Rogaland Historie- og Ættesogelag,
Stavanger 2000: 24, 41-46, 51, 89, 129-130, 137, 144, 188-189, 203, 207.
141

142
På 1700-tallet forekom betegnelsen ”strandsittersted” synonymt med strandsted,
siden de fleste innbyggerne gjerne ble kalt strandsittere. Dette var en ”sekkebetegnelse”
på en restkategori utenfor embets-, borger- og bondestanden, som
omfattet bygdehåndverkere, småhandlere, kroholdere, fiskere, fraktemenn, dagleiere
og andre som normalt eide sine hus selv, men leide grunn – eller bodde på allmenningsgrunn
(se ovenfor). 43 På 1700-tallet var den sosiale sammensetningen av
strandsittersamfunnene nokså varierende. De få som utviklet seg til byer (Egersund,
Farsund, Grimstad, Stavern) hadde samme sosiale struktur som andre byer, med
en liten overklasse av lokale embetsmenn og storkjøpmenn, en noe større middelklasse
av tjenestemenn, småkjøpmenn, håndverksmestere og noen folk i ”frie yrker”.
Orkdalsørene hadde mange innbyggere som var knyttet til Løkken kobberverk, og
Stavern hadde mange militære, knyttet til flåtebasen Fredriksvern. Befolkningen i
de øvrige strandstedene besto ellers av noen få småkjøpmenn og gjestgivere og en
del sjøfolk, militære og fattige. 44 Enkelte av dem, som Sogndalsfjøra, ble oppsamlingsplasser
for fattige og marginaliserte individer i bygdesamfunnet – det Aage
Engesæter har kalt ”bygdeslum”. 45
På 1800-tallet oppsto det en rekke nye strandsteder langs kysten, spesielt på
Vestlandet, og de gamle gikk gjennom et ”hamskifte”, i likhet med bygdesamfunnene
omkring, og heller litt tidligere enn det er vanlig å datere hamskiftet
i bondesamfunnet. 1800-tallets strandsteder fikk klarere sentrumsfunksjoner i sine
distrikter, ofte med offentlige institusjoner (kommunale tjenester, lensmann, skole),
bank, handelsbedrifter, transportanlegg (dampskipskai, fergeleie) og fabrikker
(meieri, mølle, verft m.m.). Da ble mange strandsteder til små ”bygdebyer”, og
levekårene ble bedre, slik at f.eks. Sogndalsfjøra mistet sin karakter av bygdeslum. 46
Også på 1800-tallet vokste de største og mest dynamiske strandstedene, som
Ålesund, Haugesund og Skudeneshavn, fikk ladestedsrettigheter og ble virkelige
byer. Etter hvert fikk både de to førstnevnte og enkelte eldre ”kolleger”, som Grimstad,
kjøpstadsrettigheter. 47 Men både før og etter 1800 var det bare ytterst sjelden
at strandsteder utviklet seg til byer.
43. Imsen og Winge 1999: 430. R. Hutchison, De små hjulene. En artikkel om strandsitterens betydning
for utviklingen av lokale økonomier langs Agder- og Telemarkskysten på 1600-tallet, Heimen 2005:
275-290. Hutchison går imidlertid altfor langt i retning av å betrakte strandsitterne som en homogen
samfunnsgruppe.
44. O.A. Abrahamsen, Farsund bys historie, Bd.1. En by blir til. Fra stedets oppkomst til 1850. Farsund
1997: 161-171. Grude 1996: 59-68, 144-157. Olsen 1982. Engesæther 1976. Lillehammer i Høibo
1995: 13-14.
45. Engesæter 1976: 37-42, 55.
46. Helle (hovedred.) 2006, bd.2. Grytli 1993, 1994. Tjeltveit 1993. Høibo (red.) 1995. Engesæter 1976:
207-210.
47. R. Østensjø, Haugesund, Bind 1, 1835-1895, Haugesund 1958. J. Anderssen, Aalesund og omegns
historie i ældre og nyere tid, Ålesunds Museums Akademi skrift nr.IV, Kristiania 1904, nytt opptrykk
Førde 1973. B. Ebbell i Grimstad bys historie, Grimstad 1923: 184-235. Svendsen 1996: 124-137.

Konklusjon
De aller fleste strandstedene og mange ladesteder utviklet seg aldri til byer, men
tilhørte den voksende underskogen av tettsteder som verken befolkningsmessig,
funksjonelt, strukturelt, eller formelt kan regnes som byer. Men noen få strandsteder
maktet dette spranget, enkelte av dem ble reelle byer allerede mens de formelt var
strandsteder, noen avanserte til ladesteder, og tre-fire klatret helt til topps i 1800tallets
formelle byherarki, og ble kjøpsteder. De få strandstedene som ble byer, var
de største og hadde tidlig flersidige sentralfunkjsoner i sitt distrikt.
Blant ladestedene var det flere som ble byer i perioden 1500-1840. Etter dette
tidspunktet ble ”ladested” en egen bykategori, samtidig som nesten alle ladestedene
ble egne kommuner. I tillegg rykket et ganske stort antall ladesteder opp i kjøpstedenes
rekker fra 1660-årene og framover, slik at et stort flertall av alle norske
byer rundt 1800 hadde en bakgrunn som ladesteder, i fortid og/eller samtid.
Modeller for urbanisering?
I hvilken grad kan det vi vet om ladesteder og strandsteder fra den relativt kilderike
perioden etter ca. 1600 kaste lys over norsk urbanisering i tidligere, kildefattige
tider fra jernalder til og med middelalder?
For det første virker det ganske klart at svært få om noen ladesteder eller strandsteder
som er kjent fra tidlig nytid, har – etter det vi kjenner til i dag – hatt en tettbebyggelse
i seinmiddelalderen eller enda tidligere. Som havner og opplagssteder
har mange ladesteder utvilsomt eksistert lenge før år 1500, og vi kan ikke utelukke
at det har stått ett og annet hus på enkelte av dem. Men at de skal ha vært byer
eller tettsteder av noen størrelse på et så tidlig tidspunkt, har vi ingen holdepunkter
for å hevde. Det ville for det første, som vi har sett, stride mot selve idéen om
”bøndenes ladesteder”. Strandstedene var pr. definisjon små tettsteder med visse
sentrumsfunkjoner i sine distrikter. Men knapt noe strandsted kan spores lengre
bakover i tid enn til1600-tallet, og de få som eksisterte da, var svært små og
åpenbart i første fase av sin framvekst. Et mulig unntak var Levanger, med visse
urbane trekk i middelalderen, men det var neppe noe mer enn et marked, og ikke
noe egentlig strandsted, i tidlig nytid. 48 Samtidig må vi være åpne for at steder har
skiftet funksjon og struktur over tid, og at enkelte kan ha gått inn og ut av byrollen
i ulike perioder.
På et slikt mer generelt og prinsipielt nivå lar det seg gjøre å trekke noen flere
konklusjoner med mulig overføringsverdi til tidligere perioder. For det første ser vi
at det i perioder har vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder
48. Se Jan Brendalsmos artikkel i denne boka.
143

144
og byer i Norge, og glidende overganger mellom ”land” og ”by” – spredtbygd og
tettbygd – med mange overgangsformer. Vi fanger mer av virkeligheten ved å
snakke om mer eller mindre urbane fenomener, ut fra ulike parametere –
sentralfunksjoner; fysisk, økonomisk og sosial struktur; formell status og selvstyre. 49
For det andre kan vi lære at vi ikke må stirre oss blinde på termer og formaliteter.
Det har eksistert reelle byer – vurdert ut fra størrelse, struktur og funksjoner
– uten eller med bare begrensede formelle rettigheter og egne styringsorganer.
Og de har gått under flere ulike betegnelser: I tidlig nytid kjent som kjøpsteder
(nesten alle), bergsteder (begge de norske), ladesteder (mange) og strandsteder
(noen få). Derfor er det liten grunn til å tro at alle middelalderbyer ble betegnet
med same term, som kaupstad eller civitas, eller at de alle hadde samme politiskjuridiske
status.
Dessuten ser vi at begreper forandret innhold over tid, og til dels hadde ulike
betydninger på samme tid. Når dette var tilfelle i enevoldstida, en periode med
sterk kongemakt og en sentralisert privilegiepolitikk, er det all grunn til å tro at det
samme – og trolig i enda større grad – var tilfelle i tidligere perioder.
Endelig er det grunn til å understreke eiendomsforholdenes betydning i byer
og tettsteder. Riktignok var det ingen entydig sammenheng mellom eiendomsretten
til hus og grunn, men ingen bebyggelse kunne anlegges uten tillatelse og trolig
anvisning fra en eller flere grunneiere. Det er derfor all mulig grunn til å se nærmere
på grunneierne der byer og utvekslingssteder ”oppsto” i vikingtid og middelalder.
Mye taler for at ulike konger kan ha grunnlagt Trondheim, Sarpsborg, Oslo,
Bergen, Hamar og Stavanger som grunneiere og ikke bare som fyrster. 50 Og kontrollen
over markedsplasser og anløpssteder i århundrene før var ganske sikkert
knyttet til eiendomsretten til grunnen, slik også flere av de andre artiklene i denne
boka indikerer.
Summary
Export ports and coastal villages: Ladesteder and strandsteder in Norway from
the Middle Ages to the nineteenth century
The article analyses the shifting and often ambiguous realities behind the terms
ladested (“lading-place”, export port) and strandsted (“beach settlement”, coastal
49. Det finnes flere avanserte modeller for å identifisere og gradere urbane steder, som regel basert på et
antall kriterier, der de største, mest sentrale og ofte eldste byene skårer høyt på alle, mens mindre,
mindre sentrale steder skårer lavt og ofte ujevnt på ulike kriterier, slik at noen av dem framstår som
for ensidige til å bli klassifisert som reelle byer, mens andre befinner seg nær ”den urbane terskelen”
og noen faller utenfor bydefinisjonen ut fra en helhetsvurdering basert på alle kriteriene. Se også innledningen
til denne boka.
50. Eliassen 1999: 42-44.

145
village) from the late Middle Ages till the industrial age. Ladested was originally a
descriptive term for a harbour without a permanent settlement, where ships were
laden with goods for export. In the seventeenth century, it became a formal fiscal
category, a privileged export port for timber or fish, and in the mid-nineteenth
century a “candidate town” with limited urban status. A strandsted was simply a
settlement on the coast without any formal status or privileges, in the early modern
period sometimes a small central place for a local community, sometimes a “rural
slum”, in the nineteenth century often metamorphosed into a “rural town” with
administrative and industrial functions. The study brings out the dynamic development
of trading places, population clusters and small towns in the period, and
demonstrates the fluid and changeable character of the urban-rural border zone.
This find has wider implications, showing that formal terms and categories can
cover widely different realities, with changeable contents over time, and places with
similar structures and functions may appear under different labels. Often it would
make more sense to speak about degrees of urbanity on the basis of different criteria
– central functions, population size, economic and social structure, and different
forms and degrees of self-government.

Innledning
I gråsonen mellom gården og byen.
Et kildeproblem eller et definisjonsspørsmål?*
Jan Brendalsmo
Hva skiller en gård fra en by – hva karakteriserer disse diffuse ”mellomting” som
kan observeres ”å komme og gå”: hvorfor blir noen av disse byer mens andre etter
en tid blir regulære gårder igjen? I artikkelen oppsummeres og diskuteres historikken
for syv gårder i Trøndelag ved skriftlige og arkeologiske kilder, gårder som
i 1661 hadde det fellestrekk at det der bodde et større antall husmenn og
strandsittere og at flere av disse var utøvere av et handverk. Perioden som undersøkes
er ca. 800-1900. Undersøkelser av denne typen vil kunne bidra til diskusjonen
av fenomenet tettsteder i en større sammenheng.
Skattematrikkelen 1661
En gjennomgang av skattematrikkelen 1661 for Trøndelag 1 viser at det i noen svært
få tilfeller da fantes gårder som skilte seg fra den jevne masse av gårder i de to
fylkene. I 1661 eksisterte det i alt 4265 gårder i Trøndelag, oppdelt i 6250 bruk og
som samlet hadde 6830 oppsittere (husmenn og strandsittere ikke medregnet). 2 På
syv av de 4265 gårdene ble det ført opp et større antall strandsittere og/eller husmenn.
Matrikkelen har nok av eksempler på gårder med husmannsplasser og
strandsitterboliger, men aldri i slikt antall som på disse syv gårdene. Flere av husmennene/strandsitterne
på de syv gårdene ble dessuten ført med yrkesbetegnelse
som viste at de drev et handverk, alt fra gullsmed til skomaker (tab. 1).
* Takk til Carsten Paludan-Müller for kommentarer og innspill til sluttmanus.
1. Skattematrikkelen 1661, Skrifter utgitt av Samnemnda for lokalhistorisk gransking i Nidaros Bispedøme,
bind 6-11, Trondheim 1973-1995.
2. A. Dybdahl, Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag, Steinkjer 1989: 44 ff, 51.

148
Steinkjer
Landskyld 1661
(spann)
1
Antall husmenn/
strandsittere
1661
Derunder
handverkere
19 2 skreddere,
tønnemaker,
skomaker
Voll 12 12 maler,
skomaker, smed
Levanger 4 22 4 skomakere,
kjøpmann,
gjestegiver
Værnes 8 14 fergemann,
snekker
Ved munningen
av
Grunneier i
seinmiddelalder 3
Byaelva Erkesetet
Verdalselva Kronen +
erkesetet +
sentralkirke
Levangerelva Erkesetet + litt
lokalkirke
Stjørdalselva Kronen
Øy 4 6 - Gaula Erkesetet
Orkdalsøra
(Gjølme + Hov
+ Nervik)
3 + 2 + 2 3 + 15 + 24 maler, baker,
gullsmed,
skomaker
2 smeder,
2 skreddere
Orkla Kronen +
kloster + kloster
Uthaug 9 15 - - Adel
Tabell 1. Gårder i Trøndelag 1661 der det i skattematrikkelen blir ført et langt høyere antall husmenn/strandsittere
enn på de øvrige gårdene, og der det blant disse finnes et antall handverkere.
Av de syv gårdene ligger Uthaug på utsiden av Fosenhalvøya i munningen av
Trondheimsfjorden. De øvrige seks ligger spredt langs Trondheimsfjorden for
munningen av hvert sitt dalføre: Steinkjer innerst og deretter Voll, Levanger,
Værnes, Øy, og Hov/Gjølme/Nærvik ytterst mot fjordmunningen (fig. 1).
Hvilken karakter hadde disse syv bosetningskonsentrasjonene i 1661? Var de
nyetablerte, eller representerer de spor av tidligere tettsteder fra middelalder eller
vikingtid? I dag er fem av disse syv stedene moderne tettsteder eller byer. Hvilke
drivkrefter ligger bak de endringer som finner sted på den enkelte gård i løpet av
de siste ca. 1000 år?
Før 1661 finnes det svært få skriftlige kilder til disse gårdenes historie, unntaket
er sparsomme opplysninger for Steinkjer og Levanger i sagaene hhv. de
sentralkirkelige jordebøker. Kun for Uthaug finnes det et begrenset arkeologisk
materiale, men ingen av stedene er arkeologisk undersøkt. På Værnes er flere av
gårdens gravhauger fagmessig utgravd, men funnene fra disse gir ingen direkte
informasjon om bosetningen på stedet. Etter 1661 lar det seg gjøre i grove trekk å
følge samtlige lokaliteter fram til ca. 1900 ved hjelp av skriftlige kilder.
3
3. Opplysninger om grunneiere i seinmiddelalder etter A. Dybdahl, Matrikkel over sentraleid jordegods
i Trøndelag på reformasjonstiden, Senter for middelalderstudier, Skrifter nr. 13, Tapir forlag 1996.

149
Fig. 1.
Figuren viser beliggenheten av de syv gårdene som diskuteres i artikkelen, samt gården Nidarnes der
kaupstedet og seinere byen Nidaros ble etablert. Heltrukken linje mot øst er grensen mot Sverige/Jemtland.
Mot vest Nordsjøen. Stiplede linjer viser grensene for de gamle trønderske fylkene. Tegner: Elin
Jensen.

150
De enkelte gårdene fram til 1661
Steinkjer
På Steinkjer i det gamle trønderske Sparbyggjafylke (fig. 2) skal Ladejarlene ha opprettet
en kaupstad tidlig på 1000-tallet (”[…] let hæfia kaupstað i Stæinkerum”).
Bruken av preposisjonen ”i” og ikke ”på” antyder at stedet ble oppfattet å være noe
annet og mer enn en regulær gård. Jarlene hadde sitt hovedsete på gården Lade
lenger ut langs Trondheimsfjorden, tvers av Nidelva for den da allerede eksisterende
kaupstaden Nidaros (det seinere Trondheim). Periodevis skal de ha bodd i Steinkjer
og fikk da ført dit ”[…] bæðe skatta oc skylldir”. Ved ett tilfelle omtales Svein jarls
julegilde på stedet, og skipene skal ved den anledning ha ligget utenfor eller
nedenfor stedet (”[…] tjaldat fyrir býnum”). I Fagrskinna og hos Snorre gis det klart
inntrykk av at Eirik og Svein jarler bevisst satset på Steinkjer som sentrum i konkurranse
med kong Olav Haraldssons Nidaros. 4 Også i de yngre ættesagaene finnes
omtale av at den øverste samfunnseliten forholdt seg til Steinkjer, men som det
gjerne påpekes faller det vanskelig å se disse kildene som uavhengige og pålitelige. 5
Nilsen mener det ”[…] høyst trolig har foregått handel og varebytte på stedet både
før Eirik jarls tid og etter at Olav Haraldsson hadde vunnet makten”. 6 Både Lade
og Steinkjer kan således, i følge Nilsen, betraktes som ”[…] Jarlenes forvaltningssentra”.
7
Steinkjer ligger ved munningen av Byaelva på begge sider av denne, på de flate
strandbreddene. Steinkjer som gård er først nevnt i Aslak Bolts jordebok på 1430tallet
da den lå fullt ut til erkesetet 8 med rundt 1 spann i skyld. Også i 1559 lå
gården med sitt ene spann til erkesetet, 9 og i 1570 ble den lagt under kronen. 10
Navnet Steinkjer synes opprinnelig å ha betegnet enten brokar eller en type fiskeinnretning,
og først seinere har det glidd over på en mindre gård ved munningen
av Byaelva. 11 Noe mer bestemt om på hvilket tidspunkt opprettelsen av denne
gården fant sted lar seg ikke si for sikkert. Det er likevel mulig at gården i 1661
representerte en rest av den bosetning som ladejarlene hadde der tidlig på 1000tallet.
4. H. Nilsen, Norrøne historieskriveres syn på de eldste norske byenes oppkomst og utvikling, Bergen
1976: 105, 157 ff.
5. O. Skevik, Folk og fylker i fjerne tider — Inntrøndelags historie før 1600, utgitt av Nord-Trøndelags
fylkeskommune 1997: 145 ff. Det er her snakk om Grettesaga og Kjalnesingasaga.
6. Nilsen op.cit.: 351.
7. Ibid: 159.
8. O. Rygh, Norske Gaardnavne, bind XV, Kristiania 1903: 225.
9. Dybdahl 1996 op.cit.: 75.
10. J.W. Pedersen, Steinkjer 100 år, Steinkjer 1957: 37.
11. Rygh op.cit. Trolig er sistnevnte tolkning (fiskeinnretning) den rette, i og med at det fra 1699 er
dokumentert fergemenn i Steinkjer.

Fig. 2.
Figuren viser landskapet rundt Steinkjer i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift ved
høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggende
kors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote.
Tegner: Elin Jensen.
På eller i Steinkjer i 1661 ble det registrert 19 husmenn. Da lå området på nordsiden
av Byaelva til gården Egge (”Huussmender paa Eege grund ved Steenkier”). De
husmenn som bodde på sørsiden av elva, på gården Steinkjers grunn, ble kun omtalt
som ”Huussmend wed Steenkier”.
151

152
Voll
Gården Voll ligger ved munningen av Verdalselva i Verdølafylke, på et område
bestående av store flater med sandavleiringer. På et tidspunkt mellom 1313 og 1430
ble gården delt i 4 bruk, 12 i 1661 benevnt Maritvoll, Mikvoll, Nestvoll og Østvoll,
og ved reformasjonen satt kronen og erkesetet med 9 av gårdens 12 spann. De resterende
3 spann var fordelt på sentral- og lokalkirkelige institusjoner. I 1661 ble det
registrert 3 handverkere (maler, skomaker, smed) og ytterligere 9 husmenn på Voll.
Levanger
Det nåværende tettstedet Levanger dekker ei lita halvøy der Levangerelva munner
ut i Trondheimsfjorden (fig. 3). For Levanger i Skaunafylke finnes det et noe
fyldigere skriftlig kildemateriale. 13 I Soga om Gunnlaug Ormstunge 14 fortelles det
om da Gunnlaug jaget etter Ravn for å hevne sin sak. Ravn dro over til Norge, til
Trondheimen, og oppholdt seg et par år “[…] der det heiter Levanger” (þar sem
heitir i Lifángri). Gunnlaug satte over til Norge og dro inn til Levanger etter Ravn.
De kjempet på en plass oppe i fjellene mot Jemtland, og Gunnlaug ble dødelig
såret av et hugg i hodet. Videre heter det: “Sidan stelte dei med dei døde og sette
Gunnlaug på hesten hans etterpå og kom heilt ned til Levanger med han. Der låg
han i tre dagar og fekk all teneste av ein prest. Etter det døydde han, og vart jorda
der ved kyrkja” (ok var þar iarðadr at kirkiu). I en av avskriftene av denne soga skal
ifølge Hallan begrepet kaupang på ett sted være benyttet som synonym for stedsnavnet
Levanger. 15 De omtalte hendelsene skal ha funnet sted rundt 1008. Fram
til 1868 sto det en steinkirke fra første halvdel av 1100-tallet i Levanger, så sagaomtalen
av en kirke må i så fall gjelde en eldre trekirke på stedet. Bruken av preposisjonen
”i” og ikke ”på” antyder, her som også for Steinkjer, at stedet ble oppfattet
å være noe annet og mer enn en regulær gård. Uavhengig av hvorvidt sagaen gjengir
faktiske, historiske hendelser, er det tydelig at det i alle fall på sagaens nedskrivningstidspunkt
fantes en oppfatning av at området ved kirken hadde (hatt) en
tettere og større bebyggelse enn et regulært gårdstun.
12. Ibid: 120 ff.
13. E. Sandvik (Levangsmartnan i gammelti’n, Hovudoppgåve i historie, UiT, hausten 1980) har bl.a.
gjort en sammenstilling av hva som er skrevet om Levangsmartnan og dens forhold til jemtene, med
hovedvekt på 1700-tallet. For den eldre perioden når det gjelder Levangers historie baserer han seg i
stor grad på N. Hallan, Skogn historie, Band IVa, Ålmenn bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger,
Verdal 1964.
14. Gunnlaugs Saga Ormstungu, udgiven for Samfund til Udgivelse af Gammel Nordisk Litteratur ved
Finnur Jónsson, København 1916: kap. 12; Soga om Gunnlaug Ormstunge, omsett av Ivar Eskeland
med innleiing av Hallvard Magerøy, Oslo 1963.
15. Hallan op.cit.: 233. Dette mener O. Rygh likevel er uriktig, ”[…] da det beror paa en feilskrift i nogle
gamle haandskrifter af sagaen, og det er derfor i sidste udgave af denne rettet til Lifangr” (sitert etter
R. Strømsøe, Levanger by`s historie, Tidsrommet 1836-1918, Verdal 1967: 22).

Fig. 3.
Figuren viser landskapet rundt Levanger i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift ved
høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggende kors.
Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote. Elveløpet
ved Levanger er justert etter eldre kart. Tegner: Elin Jensen.
Videre skal det i en papiravskrift av en islandsk annal finnes en bemerkning om at
da kong Magnus Lagabøter i juni 1274 hadde fått vedtatt landsloven på Frostatinget,
gjorde han en tur inn til Levanger — unevnt hvorfor. 16 Det er rimelig å
anta, i og med at kongens besøk på stedet er nevnt i samme åndedrag som ny
landslov vedtas av landsdelens tingmenn, at Levanger da var av tilstrekkelig
16. A. Vestrum et al., Festskrift til Levangers 100-årsjubileum 18. mai 1936, Levanger 1936: 3.
153

154
viktighet for kongen til at han dro dit. Ikke eide han gården, 17 så trolig var det
andre funksjoner på stedet som gjorde besøket nødvendig.
Det neste skriftlige belegg for gården er i 1432-34, da Levanger nylig var blitt
gjort til erkebiskopens avlsgård (grangia Curie). 18 Aslak Bolt hadde da skaffet seg
kontroll med det meste av gården og dermed bygselen, og denne ble beholdt fram
til reformasjonen. I tillegg eide erkesetet andre rettigheter j Liffuangre:
Nota at stadheren j Nidros agher allan Sperdzgardhen j Liffuangre oc alla Skeggia
brekko sunnan at kirkionne nædhan at almana weginom nidher till ana vtan
Bakka klauster a ther j ij heldaland. Jtem nordan fire Lewangre, hart widh
almeningen, ligger mykin aker som heither Skyrta, oc ther jamsidis vidh j landnordre
annar aker som heither Nala kyta, en nidher fra mot annæ ligger godher
aker som heither Langateigher
Om en ser den refererte innførselen i forhold til begrepsbruken for de samtidige
byene er det flere fellestrekk. Sperdzgardhen j Liffuangre kan uten problemer tolkes
som navnet på en bygård. Når det gjelder Skeggia brekko sør for kirken, og som
nevnes sammen med Sperdzgardhen, er det ut fra denne sammenhengen rimelig å
oppfatte den som en langstrakt bygårdsparsell, da den skal ligge mellom almana
weginom og elva. 19 Det andre strukturelle likhetstrekket er åkerstykker med egennavn:
Skyrta, Nala kyta og Langateigher. Karakteristisk nok er det nær ingen andre
steder i denne jordeboka der åkerstykker blir referert til ved egennavn, og aldri så
mange som tre samlet. 20 Slik navngiving finner vi derimot innenfor middelalderbyenes
takmark. Det tredje og siste trekket som skiller Levanger på 1430-tallet fra
annen regulær gårdsbebyggelse er omtalen av almeningen, rimeligvis å tolke som et
passasjeområde alle kunne benytte. I tillegg skal nok skillet i innførselen mellom
en allmenning og almana weginom leses som forskjellen mellom stedets allmenning
hhv. en gammel hovedvei utviklet til strete. Forekomsten av bygårder viser trolig
til at de største bøndene i området hadde etablert seg der for konvertering av sine
landskyldprodukter. Dersom en skulle feste lit til den lokale tradisjon som Schøning
refererer i 1774 om at det på Levanger ”[…] en Kiøbstad skal have staaet, som kunde
17. På dette tidspunkt lå Levanger trolig med bygsel til cistercienserne på Tautra (jf AB: 111), for det var
kun klostrene på Rein og Bakke som hadde skyldparter i gården i 1661.
18. Aslak Bolts Jordebog (AB), Udgivet af P.A. Munch, Christiania 1852: 20, 111.
19. Et kart fra 1846 viser bebyggelsen i Levanger før bybrannen og før middelalderkirken ble revet. Sør
for kirken og almana weginom (på kartet kalt Kongsgaden og som ledet Til Trondhjem) er et dyrkingsområde
som lengst i sør skråner bratt ned mot det eldre elveløpet – ei brekke. Kartet finnes i dag hos
fagansvarlig Per Arne Kolberg ved avdeling for Plan, byggesak, oppmåling og miljø-organisering i
Innherred samkommune. Takk til Kolberg for å ha fått skannet/digitalisert kartet.
20. Det norske systemet med eierskap til ideelle parter, skyldeiesystemet, altså kun til en gitt del av gårdens
avkastning og ikke avkastningen fra en fysisk avgrenset del av gården, vedvarte som hovedprinsipp
fram til 1764. Da ble Forordning af 18 Dec. 1764 Ang. hvorledes Land-Eiendommene i Norge maa
adskilles, publisert i København.

tælle 7 Kirker”, 21 vil stedet klart ha skilt seg ut i forhold til omgivelsene også dersom
flertallet av kirkene skulle ha vært små, private kapeller eller bønnehus for eliten.
Det gamle gårdstunet for Levanger gård skal ha ligget rett ved kirken ”inntil
kirkeplanken” (på kirkens vest- eller sørvestside), 22 et trekk vi også finner for det
tidlige Nidaros (Trondheim) der arkeologisk materiale gjør det rimelig å tolke den
seinere erkebispegården som en fortsettelse av et eldre gårdstun på gården Nidarnes
Fig. 4.
Utsnitt av kart over Levanger 1846. De rosa linjene med tynn strek (rektangler) viser den da planlagte
organisering av byens kvartaler etter brannen. De fylte rosa figurene er bygninger eldre enn brannen.
Figurens ”A” (til venstre i utsnittet) viser den middelalderske steinkirken, orientert VNV-ØSØ. Rett
nord for denne (litt på skrå mot høyre) er en åpning mellom sjøbodene, hvorfra det gikk ferge tvers
over Levangersundet til Staup og de andre gårdene ute på Nesset (Færgested). Tallet ”1” på gateløpet
sør for kirken mot VSV viser til Kongsgaden, trolig identisk med den middelalderske hovedveien
langs fjorden sørover til Trondheim. Tallet ”5” viser til gateløpet nordøstover fra kirken, kalt
Kirkegaden. ”4” er Krambodgaden og ”6” er Strandgaden. Fra krysset mellom Kongsgaden og
Kirkegaden, ved kirkegårdens sørhjørne, løper Brogaden (”2”) videre mot SSØ til broen over
Levangerelva og deretter ”Til Nordlandene og Sverige”. Tallet ”9”, plassert mellom Torv og
Almening til høyre i utsnittet, viser hvor stedets torv lå før brannen. Gjengivelse av kartet med tillatelse
fra Innherred samkommune.
21. G. Schøning, Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestæt
Kongens Bekostning er giort og beskreven, Udgivet af Det Kgl. Videnskabers Selskab i Trondhjem i
Anledning af dets 150-Aars Jubilæum, Bind I-II, Ved Karl Rygh, Trondhjem 1910: 56.
22. A. Vestrum, Skogns historie, Annet bind, første halvbind, Levanger 1932: 293 ff. Nåværende kirke er
bygd på tuftene av middelalderkirken som ble revet i 1868.
155

156
der kaupstaden ble etablert. 23 På det nevnte kartet fra 1846 (fig. 4) er det avmerket
et fergested over Levangersundet rett nord/ned for kirken. 250 meter nord for kirken
ligger det som var Torvet både før og etter brannen, og rett ned for dette mot Sundet
finnes navnet Almening for en gatestump ned til sjøen fra Torvet. Den eldre bebyggelsens
struktur på kartet fra 1846 tatt i betraktning, er det ikke usannsynlig at plasseringen
av så vel Torvet som Almening kan ha røtter tilbake til seinmiddelalder.
Den gamle markedsplassen på Levanger lå opprinnelig like nordøst for kirken, og
først tidlig på 1800-tallet ble den flyttet til et da nyopprettet torv. 24
Fra 1473 finnes det et brev om salg av en skyldpart i en gård i Näs sogn i Jemtland.
25 Interessant ved dette brevet er at det ble utferdiget j Løffwanger, at de åtte
som bevitnet handelen var jemter, samt at dato er 2. mars. Levangsmarknaden ble
fra gammelt av holdt i månedsskiftet februar-mars, og det var koblet til et marked
på Frøsø i Jemtland i midten av mars, hvilket kan forklare hvorfor så mange jemter
befant seg i Levanger da jordehandelen fant sted. 26 I 1530 skrev fogden i Jemtland
til erkebiskop Olav i Nidaros at prosten og prestene i dette landskapet manglet vin
til messefeiringen, og i bytte for vinen ville de gi jern, og dette skulle leveres pa
Leuangh mercken j Leuang. 27 Dette er den eldste sikre omtale av et marked i
Levanger. Skevik har en referanse til bøteregisteret i 1548, hvor en jemte, en fra
Bergen, en fra Trondheim og en fra traktene ved Levanger var blitt ført opp med
bøter for slåssing og hærverk på Løffanggerenns marcknnetth. 28 Han argumenterer
videre — for øvrig i tråd med Hallan som benytter begreper som kaupang eller
kaupsted om det eldste Levanger 29 — for at Levangsmarknaden har røtter tilbake
til vikingtid, blant annet med at Frøsømarknaden er omtalt i Frostatingslova rundt
1260, 30 og at alt peker i retning av at de to markedene er tilpasset hverandre. I Soga
om Olav den heilage nevnes kjøpmenn på vei til Jemtland vinterstid med varene
sine, 31 så et caupstemne på Frøsø i vikingtid/tidlig middelalder synes godt belagt.
Forfatteren av Ágrip lar det være kong Øystein som i første fjerdedel av 1100-tallet
var den som på fredelig vis fikk overbevist jemtene om at de hadde størst fordel av
å være knytt til Norgesriket, 32 mens Snorre hevder at det var kong Håkon den gode
23. J. Brendalsmo, Kirkebygg og kirkebyggere, Byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600, Oslo 2006: 94 ff
m/ref.
24. Sandvik op.cit.: 16.
25. DN XIV: nr 117.
26. Skevik op.cit.: 143 ff.
27. DN XIV: nr 676.
28. Skevik op.cit.: 143 ff.
29. Hallan op.cit.: 209-247.
30. Frostatingslova (F), Omsett av J. R. Hagland & J. Sandnes, Oslo, 1994 (F VII:27, jf NGL I: 204:
”En ef menn fara til Fræseyiar eða i aðrar caupstemnur af konungs leyfi”).
31. Noregs kongesoger 1-4, F. Hødnebø & H. Magerøy (red.), Oslo 1979, Soga om Olav den heilage
kap. 141.
32. Ågrip or Norges kongesoger, omsett av G. Indrebø, revidert av A. Løftingsmo, innleiing og merknader
av B. Fidjestøl, Oslo 1973: kap. 55b. Kapitlet om Øysteins forhandlinger med jemtene mangler i den
overleverte versjon av Ágrip, men siden forfatteren av Morkinskinna regnes å ha hatt Ágrip som kilde
er det dennes tekst som gjerne benyttes i utgaver av Ágrip (jf Fidjestøl op.cit.: 88).

som på slutten av 900-tallet fikk i stand kjøpferdene mellom Trøndelag og Jemtland.
33
Levanger gård gikk ved reformasjonen over til kronen og ble bygslet bort. Den
gamle skylden på 4 ½ spann i 1432 ble tilnærmet opprettholdt. Tidlig på 1600tallet
får vi opplysninger om husmenn på gårdens grunn. I 1618 ble det registrert
i alt syv, derunder to jemter, og der Syver Block ble oppført som barbér og sårlege
(badskjær). I 1645 var antallet registrerte husmenn steget til 16, derunder en baker
og en smed, til sammen 39 voksne. Rundt 1650 var det registrert om lag 50
mennesker på stedet; de leide tomt hos de to gårdbrukerne og livnærte seg som
handverkere og fiskere, dels med litt handel og dels med å holde gjestgiveri. Til
gården hørte også inntektene av markedsplassen Levanger, en ”kjendelse” til gårdeieren
for opphold og innlosjering i markedstiden samt tomteleie for de markedsboder
som borgere i Trondheim hadde der. I 1670 svarte de to brukene av Levanger
en samlet landskyld til kronen på 511 riksdaler, mens inntektene av markedsplassen
var på 300 riksdaler. Mens det i 1661 ble registrert 22 husmenn på Levangers
grunn, derunder fire skomakere, en kjøpmann og en gjestegiver, var det i 1666 i
alt 29 husmenn og 22 husmannssønner — en samlet befolkningsmengde på trolig
noe over 100 mennesker. 34 Det er ikke nevnt fergemenn i Levanger i tidlig nytid,
og en sannsynlig forklaring kan være at det seinest i middelalderen var blitt bygd
bro over Levangerelva, 35 slik vi kjenner det fra Nidaros.
Levanger kan således med sikkerhet belegges med et årlig marked i seinmiddelalder
og trolig også i vikingtid, med en tettstedsbebyggelse i seinmiddelalder av
samme karakter som i byene, og muligens også med kaupstedsfunksjon i vikingtid.
Værnes
Værnes lå i middelalderen på ei halvøy temmelig identisk med situasjonen for
Nidaros (fig. 5). Gården blir av Snorre omtalt som sete for høvdinger på 900tallet,
36 den var krongods gjennom hele middelalderen, og fylkeskirken for
Stjórdølafylke ble bygd her i stein i løpet av 1100-tallet. Gården svarte i 1661 en
skyld på 8 spann, og den ene halvparten lå da som prestegård og den andre som
fogdegård. I matrikkelen ble det dette året ført i alt 14 husmenn og strandsittere
på Værnes, derunder en fergemann og en snekker.
33. Noregs kongesoger op.cit.: Soga om Håkon den gode kap. 12.
34. A. Vestrum, Skogns historie, første bind, Levanger 1926: 191 ff.
35. A. Vestrum et al. op.cit.: 2, som hevder at Brusvebrua over Levangerelva har røtter tilbake til middelalderen
som brosted. Denne broa var del av den gamle hovedveien langs Trondheimsfjorden – almana
weginom.
36. Noregs kongesoger op.cit.: Soga om Håkon den gode kap. 18; Soga om Olav Tryggvason kap. 67.
157

158
Fig. 5.
Figuren viser landskapet rundt Værnes i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift ved
høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggende
kors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote.
Elveløpet ved Værnes er justert etter H. Sveian & A. Solli, Fra hav til høgfjell— landskapet, i: Nord-
Trøndelag og Fosen, Geologi og landskap, R. Dahl, H. Sveian & M.K. Thoresen (red.), Trondheim
1997. Tegner: Elin Jensen.
Øy
Gården ligger ved munningen av Gaula der denne møter Gaulosen, en sidearm til
Trondheimsfjorden. Landskapet her ved fjordbunnen består av store dyrkningsarealer
på elveavleiringer. Historikken for Øy i Gauldølafylke er like lite kjent i vikingtid
og middelalder som for ovennevnte Voll. Gården svarte 4 spann i landskyld

i 1661, og den lå udelt til erkesetet i seinmiddelalderen. Trolig er 4 spann i skyld
en rimelig skatt for Øy også i seinmiddelalder, for på 1430-tallet ble det svart 9
spann i samlet skyld av Øy og den underliggende avlsgården Harixstad, og
sistnevnte gård er seinere gått inn under Øy igjen. I fjellsida sør for gårdstunet ble
det i seinmiddelalderen brutt kleberstein i stor stil til bl.a. domkirken i Nidaros. 37
Ved reformasjonen kom gården under kronen, og den ble vekselvis bygslet bort
eller forlent kongelige embetsmenn før den i 1663 ble solgt til futen i Strinda. I
middelalderen var den samlede gården med sine 9 spann blant de største i hele det
nedre dalføret. Fylkeskirken fra 1100-tallet på gården Melhus ligger kun få
kilometer sør/opp i Gauldalen for Øy.
Fra gammelt av gikk en hovedferdselsåre fra Orkdal over Skaun og Buvika til
Nidaros over Gaulosen ved Øy, ved et sted kalt Laberget. 38 Ved Laberget ble det
tidlig anlagt husmannsplasser. Delvis fordi det herfra ble drevet fergetrafikk over
fjorden, og delvis pga. fjordfisket, derunder laksefisket. Antallet husmenn knyttet
til annen næring enn jordbruk og fiske ble likevel ikke stort. Orkdalsøra (se
nedenfor) tok det som kom ut og inn av Orkdalen i vest, og fra Gauldalen i sør og
Røros i øst var det andre og enklere veier ned til Nidaros enn over Øy.
Første omtale av en husmann på Øyøra er trolig på slutten av 1550-tallet. I
1645 ble det betalt skatt for 15 husmenn på Øy, men det er likevel klart at flere av
disse da bodde på husmannsplasser oppe i gårdens utmark på tidligere ødegårder,
mens enkelte holdt til nede ”paa Øye grund Ner wed Stranden”. 16 år seinere ble
det registrert 6 skattepliktige husmenn på Øy, ingen av dem er ført med yrkesbetegnelse,
trolig fordi samtlige var bosatt på bruk i utmarka og således hadde et
karrig jordbruk som hovederverv. 39
Hov/Nervik/Gjølme
Ved Orklas munning for enden av Orkdalen i Orkdølafylke ligger i dag de tre
gårdene Hov, Gjølme og Nervik. Gårdene ligger i de lett skrånende slettene på hver
sin side av elvemunningen ved fjordbunnen, der strandsonen utgjøres av store flater
med elveavleiringer. Gjølme ligger på vestsida, mens Hov og Nervik er nabogårder
på østsida av fjorden. Samlet svarte disse gårdene 8 spann i skyld (2½ hhv. 2½ hhv.
3 spann). Nervik og Hov lå begge i seinmiddelalderen fullt ut til Bakke kloster,
mens Gjølme var udelt krongods. Gården Gryting, der fylkeskirken for
Orkdølafylke ble bygd rundt midten av 1100-tallet, ligger noen kilometer lenger
opp i dalen.
37. Ø. Ekroll, Med kleber og kalk, Norsk steinbygging i mellomalderen, Oslo 1997: 68.
38. Navnet Laberget kan muligens i dette tilfellet også referere til det sted der bygningssteinen ble skipet
ut.
39. P.O. Rød, Melhusboka, bind 1, Trondhjem 1975: 7 ff.
159

160
I 1661 ble det samlet registrert 42 strandsittere og husmenn her, det langt
høyeste antallet for noen gård i Trøndelag, derunder maler, baker, gullsmed,
skomaker, 2 smeder og 2 skreddere. Samtlige handverkere betalte grunnleie til enten
Nervik eller Hov, og det var området under disse gårdene som etter hvert fikk
navnet Orkdalsøra. Gullsmeder var lovpålagt fra 1608 å oppholde seg kun i byene,
men som på så mange områder var lov og virkelighet to forskjellige saker. Gjennom
hele 1600-tallet forsøkte statsmakten å regulere forholdet mellom byhandverkerne
og de handverkere som hadde tillatelse til å utøve sitt yrke på bygdene, og de sistes
antall ble forsøkt redusert til et absolutt nødvendig minimum. 40
En nøyere gjennomgang av kildematerialet viser at antallet beboere på
Orkdalsøra i 1661 var betydelig høyere enn hva skattematrikkelen oppgir, 41 hvilket
må ha vært tilfellet også for de seks andre lokalitetene som diskuteres her. 1661matrikkelen
førte kun opp menn med skattebyrde, mens andre og supplerende
kilder viser at det samlede antall individer på stedet i 1661 var om lag 190 – kvinner
og barn inkludert. Gruvedriften ved Løkken et stykke opp i Orkdalen kom ikke i
gang før i 1656, så den store strandbaserte bosetningen på Orkdalsøra kan ikke
forklares med at den var etablert som følge av Løkken verk. Ervervslivet på
Orkdalsøra hadde gjennom hele 1600- og 1700 tallet et maritimt preg med fisket
som en hjørnestein, og sjøtransport, handel, krodrift, handverk og lønnsarbeid som
tilleggsnæringer. 42
Uthaug
Uthaug ligger på utsiden av Ørlandet, mot nordvest. Ørlandet er i sin helhet
temmelig flatt, og inne mellom de lave moreneryggene var landskapet opprinnelig
dekket av store myrer. De gamle gårdene lå oppe på disse ryggene, Uthaug i
strandsonen ut mot Bjugnfjorden. Gården var, som også Levanger og Værnes, kirkestedsgård
i middelalderen, men kirken ser ut til å ha blitt lagt ned mot slutten av
1500-tallet. Gården lå i seinmiddelalderen under adelen på Austrått. I 1661 ble
det svart 9 ½ spann i landskyld for Uthaug, og det var da 15 husmenn og
strandsittere der. Antallet har variert noe opp gjennom årene med hensyn til så vel
antall bruk av gården som antall husmenn og strandsittere (tab. 2): 43
40. R. Kjelleberg & H. Stigum, Det norske håndverks historie II, H. Grevenor (red.), Oslo 1936: 55 ff.
41. B. Olsen, Befolkning og økonomi, En studie av strandsitterstedene Nerviksøra og Hovsøra 1665-
1801, Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1982.
42. Olsen (Ibid: 10) definerer strandsittere på Orkdalsøra som en fellesbetegnelse på personer som bodde
under gårdene og som eide hus på leid tomt, men ikke jord, og de personer som bodde hos dem. I
perioden 1665-1801 kunne dette inkludere militære, borgere, høkere, kjøpmenn, fiskere, fraktere,
kroholdere, arbeidere, dagleiere, handverkere, inderster, tjenere, offentlige tjenestemenn, pensjonister,
fattigfolk og legde-lemmer – i det hele tatt et samfunn som økonomisk og ressursmessig lå ”på siden”
av jordbrukssamfunnet.
43. I. Rian, Ørlandsboka III, Orkanger 1972: 45.

1521 6 brukere 0 husmenn 0 strandsittere
1558 6 2 0
1645 7 7 0
1657 10 7 0
1665 7 6 3
1701 3 2 0
1711 6 1 0
1726 10 1 0
1755 13 8 0
1801 5 11 1
Tab. 2. Tabellen viser fordeling over tid mellom brukere, husmenn og strandsittere på gården Uthaug.
En sannsynlig forklaring på fraværet av yrkesbetegnelser på Uthaug i 1661 er at de
alle var fiskere, eller i alle fall knyttet nær utelukkende til sjøen i ervervssammenheng.
Det går laks langs landet, det er svært kort vei over til de rike fiskeriene
rundt Hitra og Frøya i vest og til vinterfisket i Lofoten, så muligheten for
at vi her har å gjøre med en fiskerlandsby eller fiskerleie er stor. 44 Uthaug har dessuten
brukbare havneforhold for mindre båter når en ser Ørlandets utside under
ett.
Under husbygging og gravearbeider for grøfter er det gjort flere vikingtids
gravfunn på gården, to av dem i et område kalt Kirkebakken. En av gravene var en
smedgrav, tre andre var meget velutstyrte kvinnegraver og der den ene var blitt
gravlagt med en hund. I tillegg er det gjort enkelte funn av bruksgjenstander fra
fiske og hushold, daterbare til middelalder og tidlig nyere tid. 45 Samlet er det rimelig
å se disse funnene som uttrykk for at det har vært en stabil tunbebyggelse ved eller
i nærheten av Kirkebakken gjennom lengre tid, idet intet ved dette materialet gir
grunnlag for å tolke det i retning av at Uthaug har hatt tettstedsfunksjoner utover
en begrenset bebyggelse knyttet til havnemuligheter og sjøen som næringsvei.
Oppsummering for gårdene fram til og med 1661
På grunnlag av det foreliggende kildematerialet lar det seg gjøre å dele de syv
gårdene inn i to grupper. Samtlige kan i 1661 beskrives som en form for tettbebyggelse
i forhold til den omkringliggende, regulære gårdsbebyggelse, men i varierende
grad og i en helt annen og mindre skala enn Nidaros. Funksjonelt er det forskjeller,
primært mht. typer funksjoner. Uthaug lar seg trolig best beskrive som tilnærmet
et helårsvær, en ansamling husmannsplasser der fiske er kombinert med et
44. Ibid: 40.
45. Ibid: 40 ff; Brendalsmo op.cit.: 430 ff.
161

162
beskjedent jordbruk. Stedet har ingen sentrumsfunksjoner i forhold til omlandet
da det mangler innslag av handverkere. De øvrige gårdene har et varierende antall
handverkere, mens Levanger i tillegg har et årlig marked av regional og overregional
karakter. Levanger og Værnes var i tillegg kirkesteder, men kirkene hadde på dette
tidspunkt kun funksjon som regulære sognekirker.
Dersom det med utgangspunkt i Olsens undersøkelse skulle gjøres en mekanisk
overføring fra Orkdalsøra til de seks andre Trøndergårdene mht. det samlede antall
beboere på stedet, ville tallene bli som følger (1661-matrikkelens tall x 4,75): Steinkjer
om lag 90 personer, Levanger om lag 105, Voll om lag 60, Værnes om lag 65,
Øy nærmere 30 og Uthaug om lag 70. Trolig er ikke disse tallene så mye misvisende,
da det for Levanger sin del er beregnet at det i 1666 bodde noe over 100 mennesker
på stedet. Bebyggelsen på disse stedene i 1661 må ha bestått av en lang rekke bygninger,
orientert trolig etter et passasjeområde som løp parallelt med stranden bak
bebyggelsen. Det kunne være nærliggende å sammenligne et slikt organiseringsmønster
med middelalderbyenes utparsellering på 1000-tallet, men det ville være
en overfladisk betraktning som så bort fra de to bebyggelsenes vidt forskjellige økonomiske
og sosiale forutsetninger. Også med hensyn til størrelsen på arealet og
antallet bygninger er det store forskjeller i 1661 mellom Trondheim og disse bosetningene.
I tidsrommet før 1661 blir forskjellene mer påfallende. Vi har ingen kilder som
gir grunnlag for å karakterisere Voll, Værnes, Øy, Gjølme/Hov/Nervik eller Uthaug
som annet enn regulære gårdsbruk gjennom middelalderen. Rett nok kan Værnes
i tidlig middelalder sies å ha hatt sentrumsfunksjon for Stjórdølafylke i kraft av at
fylkeskirken sto på gården, og i og med at gården var krongods er det ikke usannsynlig
at gården i alle fall i den tidlige middelalder huset en lokal representant for
den verdslige sentraladministrasjonen. Dette siste må likevel kun bli en spekulasjon,
da det ikke finnes kildebelegg for denne type funksjon på Værnes før i 1661 da
fogden hadde halve gården. For Steinkjer og særlig Levanger har vi derimot sterke
indikasjoner på kaupstedsfunksjoner. For Steinkjer sin del ser denne funksjonen ut
til å ha vært kun et kort intermesso rundt år 1000. Levanger har sannsynligvis vært
sted for et vintermarked knyttet til et tilsvarende marked i Jemtland allerede i vikingtid,
men det er først på 1400-tallet at stedet framstår som tettsted med hva som
kan forstås som en tradisjonell bymessig bebyggelsesstruktur med bygårder, gater
og individuelle åkerstykker for fastboende som ikke var primært gårdbrukere.
Gården lå til erkebiskopen og var i 1432 hans nyopprettede avlsgård, hvilket må
bety at han oppfattet Levanger på denne tiden som et velegnet sted for oppbevaring
og ikke minst konvertering av biskopstienden og andre landskyldprodukter fra et
større område. Erkebiskopen var i seinmiddelalderen en meget stor eiendomsbesitter
nettopp i denne indre del av Trondheimsfjorden. 46
46. Dybdahl 1989 op.cit.: 308 ff, 319.

De enkelte gårdene etter 1661
Steinkjer
Helt fram til 1860-åra lå tunet for Steinkjer gård der Steinkjer kirke står i dag, på
sørsida av elva men helt nord ved elvebredden. Gården ser videre ut til å ha vært
tingsted for Sparbu gjennom det meste av etterreformatorisk tid. 47
Folketellinga i 1701 viser at det var kun den 90 år gamle gårdeieren med tre
tjenestefolk som da bodde på selve gården Steinkjer. I tillegg bodde det på gårdens
grunn 10 husmenn hvorav de fleste levde av fisket, mens en enke ”holdt øltapp”
og de ene sønnen hennes drev litt fiske samt ”liten handel” og hadde borgerseddel
fra Trondheim. En av husmennene var fergemann. 12 år seinere ble det registrert
21 mennesker på gården, hvorav 8 husmenn, og under gården hørte det 13 husmannsstuer
og 15 naust. 48 Det er ikke omtalt noen fergemann i kildene før i 1669,
men her ved elvemunningen og den gamle hovedfartsåren gjennom Inn-Trøndelag
må det ha vært overfartsmuligheter til alle tider.
Peder Pedersen var ifølge et arveskifte fra 1690 Nordlandshandler men bosatt
i Steinkjer. Her hadde han stue, stabbur og naust, og i Nordland hadde han ”1
Huus udi sit Handelsleie”. Peder var tydeligvis en ”tremånedersborger” i Nordland
og som i tillegg må antas å ha drevet litt handel i Steinkjer — privilegiene imot.
Etter andre kilder skal han dessuten ha drevet gjestgiveri på stedet, og det nevnes
der et par andre personer som også drev ”Øltap og Kiøbmandsskab” men uten
borgerseddel. Den tilårskomne fruen til Steinkjer gård hadde på denne tiden flyttet
hjem fra Trondheim og tatt med seg sin handelsvirksomhet, og hun representerte
således som utliggerborger den legale del av stedets handel. 49
Etter folketellinga i 1801 var det 14 familier på Steinkjergårdens grunn, totalt
57 individer. 50
Noe av det som skapte aktivitet på Steinkjer var sagene i andre halvdel av 1600tallet,
51 da ørene ved Steinkjer gård ble benyttet til opplag av bord og plank. Tidlig
på 1700-tallet ble det dessuten opprettet fast ekserserplass på Steinkjersannan for
Overhaldske, Fosenske og Nærøiske kompanier. Rundt midten av 1700-tallet
hadde flere av husmennene etablert seg som handverkere, og det fantes da gjestgiveri
47. K. Saxvik, Handel, handverk og industri, Bygdebok for Sparbu og Ogndal, bind I allmenhistorie,
Steinkjer 1983: 407, 431.
48. Pedersen op.cit.: 37 ff.
49. Saxvik op.cit.: 407 ff. Den 60 år gamle Sabina von Graboe Bie klaget således i 1708 til stiftsamtsmannen
over at “[…] een og anden upriviligeret løsse Folck understaar sig nu ydermeere end nogen
Tiid tilforn at indtrænge sig og søge Tilhold paa min Odelsgrund Steenkier ved at udsælge Øll, Tobak,
Brændevin og andet saadant”.
50. Pedersen op.cit.: 37 ff.
51. Disse hadde likevel gjennom hele 1600-tallet et svært beskjedent omfang i forhold til i de ytre
fogderiene som Fosen, Orkdal og Gauldal, og Trøndelag lå hele tiden langt tilbake for Nordmøre mht.
antall sager (J. Sandnes, Ødetid og gjenreisning, Oslo-Bergen-Tromsø 1971: 327).
163

164
og fergemann på begge sider av Byaelva. 52 I en lengre periode fra slutten av 1600tallet
og fram til rundt 1900 hadde Steinkjer konkurranse fra Kvitvangsvågen, et
handelssted på Inderøy tvers av fjorden i sør. Dette til tross for at det i 1770 het at
det da allerede fantes et privilegert handelssted på Steinkjer. 53
I 1866 kom loven om handelsfrihet på bygdene. Få år seinere var jernbanen
etablert innover Innherredsbygdene, dampskipstrafikken på det indre fjordstykket
var nedlagt, og Steinkjer ved den gamle hovedfartsåren ble det naturlige sentrum i
Inntrøndelag. På midten av 1800-tallet var det blitt atskillig folksomt på stedet,
bro over elva var bygd i 1800, og i 1857 ble strandstedet Steinkjer bykommune. 54
Handelsstanden i Steinkjer gjorde i 1859 et forsøk på å konkurrere med Levanger
ved å opprette et vintermarked tre dager i slutten av februar måned, men allerede
i 1870 måtte markedet oppgis. 55
Voll
Rundt 1700 ble det registrert langt flere handverkere enn på Vollgårdene i 1661.
På Mikvoll: Gunder Smed, Erik Hanskemaker, Ole Hanskemaker, Tørris
Skomaker; seks strandsittere på Maritvoll som drev fiske; på Østvoll seks husmenn
hvorav en smed, to fiskere, en hanskemaker og en som drev ”litt handel”. 56 Alle
bodde de på det som da ble kalt Øra eller Verdalsøra, et område som til størstedel
lå under Maritvoll.
Et eksempel på en driftig entreprenør på slutten av 1600-tallet er Trondhjemsborgeren
Rasmus Ågesen Hagen. Han var født og oppvokst i Verdalen, og rundt
1680 bygslet han Maritvoll. Han bodde på gården men drev handel på Verdalsøra,
og i tillegg hadde han gård i Trondheim og flere hus i Levanger. Han drev forretning
på Titran, det sentrale fiskeværet på Frøya utenfor Trondheimsfjorden, og hvor han
solgte kramvarer og tok fisk i bytte. Fisken førte han til Verdalsøra, hvor det i de
tider foregikk en betydelig handel med fiskevarer, og solgte der. Han forsøkte i
1689 å kjøpe Verdalsøra, og han søkte løyve for å drive som gjestegiver samme sted.
52. Pedersen op.cit.: 37 ff.
53. Saxvik op.cit.: 420 ff. Søkerne på Korsen i Kvitvangsvågen fikk i 1779 ved bevilling lov å handle med
”[…] Salt, Rug, Bygg, Malt, Erter, Gryn, Meel, Humle, Tobac, Hamp, Lin eller Hør, Taugværk af
Iler eller Snorer, Seglgarn, alle Slags Fiskeredskaber, Jern, Staal, Messing, Jern- eller Staaltraad, Sirup,
Slibestene, Blækpulver, Pennefiedre og Papir, Øll, alle slag Brød, finere og grovere Kamme, grove
Lærreder, grove Hatte, Vadmel, Segl- og Klaver Dug, Læder, Hægter, uldne Luer, Gryder av Jern,
Sæbe, Angler, Krudt, Skydegeværer, Bøyler til Fiskestene og andet brug, Hagl, Karder til Uld, Sage
og Knive, Kride eller Rasper, Bord, Syle, Spidt, Butillier, Fladsker og Glas, Hevler og Huggjern, Spiiger
eller Søm, Mølle stene, Brynestene eller Flindtstene, Lier og andre Skjæreredskaber, Krukker, Kruuse,
Fader, Talerkener og Skaaler af indenrigs Steentøi, Tobacspiber, Almanakker og Bøger, Compasser og
Landkort, Bræder og Træmaterialer til Huus og Baadbygning, samt Tønder og Stamper som holde
det anbefalede Mærke”. Med andre ord en for samtiden typisk ”kræmmer-handel”.
54. Ibid: 407 ff.
55. Ibid: 95.
56. E. Musum, Verdalsboka, bind III, Trondhjem 1930: 139 ff.

På det første fikk han avslag av fogden (i og med at Øra lå på gårder som var i
offentlig eie), da denne mente tilbudet var for dårlig. Gjestegiver kunne han bare
bli dersom han sa fra seg borgerskap som handelsmann. Det gjorde han ikke, og
skiftet etter Hagen viser at han i tillegg til krambodhandel og et betydelig sjøbruk
også drev handel med skåret trelast – men ikke utlån av penger. 57
I 1774 beskrev G. Schøning stedet som følger:
Paa [Verdalselvas] nordre Siide, og ved dens Udløb ligger forbenævnte Værdals-
Øren, under Gaarden Mo [skal være Maritvoll], som ligger strax hos. Værdals-
Øren er et Slags Lade-Plads. Der staaer en temmelig Samling af Huuse. Stedet
har 2de Lang-Gader og et Par Tvær-Gader; der boe 3de Kiøbmænd og endeel
andre Familier, men Stedet har ei den Anseelse som Levanger. Man kunde her
tilforn lægge til eller gaae op i Elven med store Fartøier: men nu er Indløbet
meget vanskelig, formedelst de Sandbanker, som have samlet sig, der uden for,
og giøre, at Stedet ei saa ofte besøges, som vel ellers skeede. 58
Mellom bøndene i Verdal og fiskerne på øyene utenfor Trondhjemsfjorden ble det
årlig drevet regulær byttehandel på seinhøsten: sommerens fangst av sei og uer salta
på tønner, mot korn og andre jordbruksprodukter. Denne direktehandelen ble
drevet til godt inn på 1900-tallet. 59
Da det for strandstedet Levanger i 1833 for annen gang ble søkt om kjøpstadsrett,
var en taktikk å desavuere mulige rivaler – Verdalsøra, Stjørdalshalsen (Værnes)
og Steinkjer:
[…] thi Størdalshalsen og Steenkjær ligge for langt borte fra den for den vordende
Kjøbstad [Levanger] saa vigtige Jæmtlandsvei og tillige har en slet Havn,
vanskeliggjort paa det ene Sted ved Størdalselvens særegne Beskaffenhed, og paa
det sidste fornemmelig derved at Bedstadfjorden sædvanlig tilfryser hver Vinter,
og Værdalsøren kan det heller ikke blive Tale om at ophøie til Kjøbstad da
Indløbet til samme er saa besværlig, at end ikke ladede Baade af Middel-Størrelse
i Ebbetiden kan flyde ind til Lossestedet.
Disse påstandene var på ingen måter uten forankring i virkeligheten, da branndirektør
og rådmann i Trondheim Mons Lie allerede i 1813 i sin utredning til Selskapet
for Norges Vel hadde påpekt nettopp disse typer problemer for de nevnte
ladesteder. For Værdalsøra besto hovedaktiviteten i lagring og utskiping av ”[…]
den temmelig betydelige Trælast, som fra Værdahlen og dertil grænsende
57. Ibid: 184 ff.
58. Schøning op.cit.: II:83 ff.
59. H. Grønskag, Byttehandelen mellom sjødistriktene og de indre bygder i Trøndelag i gammel tid,
Verdal historielag, Årbok for 1950: 56-59.
165

166
Fjeldbøjder”. I tillegg ”[…] giver dette Stæd, saavel fra Land, som Søesiden, nogen
anledning til Handel”. For Verdalsøra var det havneproblemet som trakk i negativ
retning: elvas tilmudring av innløpet, farlige og stadig skiftende grunner ved
elvemunningen som følge av strømmer og avleiringer, samt en stor og åpen fjord
utenfor som medførte kraftig sjøgang ved de fleste vindretninger. 60
I andre halvdel av 1800-tallet var det rundt 20 ”handelshus”, en rekke brygger
og boder, fisker- og handverkerboliger og en allmenning i Verdalsøra. Den første
brua over Verdalselva sto ferdig i 1860, og stedet fikk jernbaneforbindelse i 1904. 61
Likevel, fram til rundt 1970 forble Verdalsøra i all hovedsak et bygdesentrum med
lokale funksjoner, i en skog- og landbrukskommune der den stedlige industri besto
av en kassefabrikk, ei kornmølle, et spinneri og et meieri. Da ble det etablert et
skipsverft på stedet og den lokale økonomi fikk en internasjonal forbindelse. 62
Levanger
Etter midten av 1600-tallet falt antallet husmenn på Levanger noe. I 1718 ble det
registrert 13 husmenn som drev selvstendig næring, landbruk, sjødrift og annet.
En av disse var velholden og drev større forretning. Etter de svenske soldatenes herjinger
førte han opp følgende tap: 1 nytt naust, 1 stabbur, 6 småfe, 3 svin, 1 jekt
med anker, tau og annen redskap, gårdsredskap og klær samt læret av noen russlærsstoler.
Blant husmennene var det også folk som drev gjestgiveri for veifarende
og markedsgjester. Markedet må ha trukket mye folk, for i 1708 klaget Jelstrup på
Levanger gård — som selv gjorde ”[…] en ringe fortjeneste” på gjestegivervirksomhet
— over at det innenfor en halv mil omkrets var ”[…] vel over 20 ølkroer
som holder til like brændevin og tobak”. I 1719 oppga han at svenske tropper
hadde brent markedsboder for ham til en verdi av 300 riksdaler, samt ”gjestegivergården”
verdt 50 riksdaler, og som følge av dette hadde han gått glipp av 60
riksdaler i husleie. 63 Markedsbodene var delvis satt opp av grunneieren på Levanger
for utleie, og delvis var det kjøpmenn fra Trondheim og utliggerborgere med base
i Nord-Norge som fra 1660-årene begynte å bygge sine egne. Nettopp utvekslingen
av jern og fisk mellom Jemtland og Nordland ble i Trondheims privilegiebrev av
1682 understreket som svært viktig og nyttig for Nord-Norge sin del. 64
Levangsmartnan i skiftet februar/mars var et kjøpstevne for hele Trøndelag, for
Jemtland samt for sjøbygdene utenfor Trondheimsfjorden så langt nord som
Hålogaland. I nyere tid kan det belegges at også kjøpmenn fra Trondheim og
utliggerborgere med handel på Nord-Norge deltok. På markedet foregikk således
både lokalhandel og fjernhandel. De viktigste vareslag som gikk østover var salt og
60. Strømsøe op.cit.: 33, 42 ff.
61. S. Ness, Litt mere fra Øra (1865-1900), Verdal Historielag`s skrifter 3, Årsskrift 1978: 182-194.
62. H. Ness, Da storindustrien kom til Verdal, Verdal Historielag`s skrifter 34, Årbok 2006: 183-202.
63. Vestrum 1932 op.cit.: 198 ff
64. Sandvik op.cit.: 25

fisk, mens jemtenes viktigste handelsvare ser ut til å ha vært skinn av vilt, lerret,
husflidsvarer, jern og seinere kobber. Den jevne trønderske handlende ser ut til å
ha brakt med seg smør, mel og korn i bytte for penger, sølv og fisk. 65 I 1744 bodde
det 54 familier i Levanger. I 1813 fantes det på ”[…] markedsstædet Levanger 109
Huse eller Gaarde og 30 gode Søebrygger eller Pakhuuse”. Ved folketellingen i 1835
var det 639 innbyggere i Levanger ”[…] med 166 husholdninger i 132 Huse, en
civil Embedsmand, 2 Pensjonister, 18 Handelsmænd, 40 Haandværkere, 22
Søefarende og Fiskere, 83 Daglønnere, 100 Tjenestefolk og 12 Fattige”. Av handverkere
var det kobberslager, jektebygger, urmaker, gullsmed, maler, pottemaker,
hattemaker, stolmaker, to glassmestere, to garvere, to smeder, fire bakere, fire
skreddere, ni snekkere og ni skomakere. 66 Argumentasjonen i første halvdel av
1800-tallet, da gårdeiende embetsmenn og storbønder på bygdene rundt ladestedet
Levanger søkte om status som kjøpstad, var bl.a. at nordmennene tjente mest på
samhandelen med svenskene: fra Jemtland fikk man nødvendighetsartikler, mens
nordmennene fikk solgt sine egne lokale produkter så vel som importerte varer —
dessuten var ny og bedre veiforbindelsen med Jemtland åpnet i 1835. 67 Søknaden
om kjøpstadsstatus ble til slutt innvilget i 1836.
Ifølge en militær beskrivelse i 1706 kom det til vanlig, bare fra Jemtland,
mellom 1800 og 2000 besøkende, 68 mens det i 1835 skal ha vært samlet ”[…] flere
tusen mennesker” under markedsdagene. Med andre ord holdt markedet seg på
samme måte og i omtrent samme omfang gjennom 1800-tallet som i de foregående
to århundrer. Mot slutten av 1800-tallet medførte den nye jernbaneforbindelsen
mellom Østersund og resten av Sverige og med Trondheim at jemtene uteble fra
markedet, og fram mot 1940 døde det mer eller mindre ut. Overgangen til pengehusholdning
på bygdene, bedrede kommunikasjoner og etableringen av landhandlerier
reduserte den tidligere så viktige Levangsmartnan til et beskjedent hestemarked.
69
Værnes
Utover på 17- og 1800 tallet økete antallet strandsittere og husmenn på Værnes`
grunn. Vi finner de fleste som ”husmenn med jord”, fiskere, en rekke innerster
samt tjenere ved ”generalgarden Værnes” eller andre større gårder i nærheten, men
også menn med yrker som smed, militært befal, slakter, skredder, fergemann,
snekker, kroholder, seglmaker, sjømann, skomaker og skinnfellmaker. 70 Fram mot
65. Ibid: 14ff
66. Strømsøe op.cit.: 55 ff.
67. Ibid: 33 ff.
68. Vestrum 1932 op.cit.: 202.
69. Sandvik op.cit.: 57, 77, 149
70. Stjørdalsboka, band II del II, utgjeve av Stjørdal, Skatval, Lånke, Hegra og Meråker herad, Trondheim
1950: 41ff.
167

168
1900 ser det ut til at disse bosetningene ble sterkt redusert i antall som følge av at
en lang rekke husmenn og strandsittere dro til Amerika.
Som for Verdalsøra i 1813 var det også på Stjørdalshalsen lagring og utskiping
av trelast fra bygdene innenfor som var den viktigste aktiviteten. Rent bortsett fra
at stedet ble oppfattet å ligge for nær Trondheim til å kunne komme med i
vurderingen om hvilket av ladestedene langs Trondheimsfjorden som burde bli
kjøpstad, var det havneforholdene som trakk ned: ”[…] for øvrig gjælder her i
henseende Elveudløbets Tilmuddring, Havnen og Handelen, næsten alt, hva som
er sagt om Værdahlsøren”. 71 Med andre ord et visst volum på lokal handel men
vanskelige og ustabile havneforhold.
Etter at Værnes flyplass ble anlagt i 1940-45 er det blitt utviklet et større
sentrum knyttet opp mot denne, og bebyggelsen er dermed flyttet vekk fra
strandkanten og opp i de tidligere åkerarealene vest for gårdstunet og kirken.
Øy
Antallet husmenn og strandsittere på Øy økte markant utover 17- og 1800 tallet. I
1801 var det i alt 33 mannfolk regnet under gårdbrukerne på Øy 72 i tillegg til fem
tjenere, 31 innerster og 95 husmannsfolk. 100 år seinere var proporsjonene omvendt:
98 gårdmannsfolk, 21 tjenere, 22 innerster og 62 husmannsfolk. Samlet antall husmannsplasser
under Øy holdt seg mellom 10 og 20 i tidsrommet 1700-1900, noe
som gjør at antallet husmenn nede på Øyøra trolig aldri var større enn antallet husmenn
på plasser i utmarka. Rundt 1800 ble det opprettet eksersisplass på Øy, og
enkelte av befalet bosatte seg på husmannsplasser under gården. På selve Øyøra ble
det som følge av det store jordskiftet i 1897-1900 opprettet ett selvstendig bruk.
Sønnen til bureiseren fikk i 1936 utskilt denne plassen og ble selveier. 73
Hov/Nervik
Mens bosettingen på Hov/Nervik fortsatte å vokse utover 1700-tallet, var Gjølme
i 1865 er helt regulær gård. Da bodde det 33 mennesker der fordelt på tre hushold,
og av beboerne var åtte tjenestekarer, fire tjenestejenter, tre kårfolk og seks som
losjerte og som selv hadde to tjenestejenter. 74 Nervik ble lagt under kronen ved
reformasjonen, for deretter å bli byborgergods, så bondegods og fra slutten av 1800tallet
ble gården i det store og hele stykkevis omdannet til havneanlegg for
industrien. Hov fikk om lag samme skjebne som Nervik, bortsett fra at gården ikke
ble stykket opp til industri og boliger. 75
71. Strømsøe op.cit.: 45.
72. Gården var på dette tidspunkt sterkt bruksdelt.
73. Rød op.cit.
74. Gardtales i Orkdal, bind 2, Utgjeve av ei nemnd, Orkanger 1979: 501.
75. H. Hoff, Orkanger-boka, Orkanger 1945: 184 ff.

I 1650-åra fikk Løkken Verk lenger opp i Orkdal eneretten på alt skogsvirke i
tre mils omkrets, og omtrent samtidig fikk handelsborgerne i Trondheim kongebrev
på at all trelasthandel innenfor Agdenes skulle føres over Trondheim. En samlet
konsekvens av dette var at all trelastutskiping fra Orkdalsøra for ei tid tok slutt.
Rundt midten av 1700-tallet kom en rekke små bekkesager i drift, og fra da av og
fram til anlegget av det første industrielle sagbruket i 1869 var skjæring og utskiping
av plank den sentrale arbeidsplassen på Øra. Trelastindustri og gruvedrift ble det
som på 1800-tallet for alvor omdannet Orkdalsøra fra strandsted og ladested til en
småby tidlig på 1900-tallet. Gruvedrifta fra andre halvdel av 1600-tallet og sagbruksvirksomheten
200 år seinere kom til å omgjøre de langt fleste fiskerne og
andre med sjøbasert erverv til gruve- eller bruksarbeidere. 76
Uthaug
På 1900-tallet er det blitt bygd kraftige moloer ved det gamle havneområdet og
Uthaug er blitt ei god og moderne havn for fiskefartøyer. Rundt havna er det
utviklet en større bosetning. Men det er Brekstad på sørsiden av halvøya som er
kommunesenteret, mye på grunn av fergeforbindelsen herfra tvers over fjorden til
Agdenes.
Oppsummering for gårdene etter 1661
Rundt 1520 hadde folketallet i Norge stabilisert seg etter Svartedauden. Deretter
økte folketallet i det store og hele utover 1500-tallet og inn på 1600-tallet, selv om
det også fantes store lokale og regionale forskjeller. Størst var veksten jevnt over i
de fjernere bygdene, minst i de sentrale kystbygdene. 77 Olsens undersøkelse av
bosetningen i Orkdalsøra 1665-1801 viser at det i periodene før 1711 og etter 1762
var kun mindre endringer i folketallet på stedet. Derimot fant det sted en befolkningsøkning
på 50 % i tiden 1711-1762. Hans forklaring på denne markante
økningen, og som ikke gjenspeiles i en tilsvarende befolkningsøkning i jordbrukssamfunnet,
er beboernes mobilitet i forhold til å utnytte et mangfold av ressurser
og muligheter. Det mest karakteristiske trekk ved strandsitternes økonomi var at
de integrerte utnytting av et flertall økonomiske ressurser i sin årssyklus, der basis
var en maritim levevei med fisket som den dominerende aktivitet. I tider med labert
fiske drev de fraktefart, lønnsarbeid, tuskhandel, kro og losji ved siden av en
beskjeden jordvei. Også stedets mange handverkere og militære fulgte samme
strategi. De konkrete forutsetninger for befolkningsøkningen 1711-1762 mener
han således kan ha vært det gode sildefisket 1730-1760, en kraftig økning i sag-
76. Ibid: 83 ff.
77. R. Fladby, Gjenreisning, K. Mykland (red.), Norges historie, bind 6, Oslo 1977: 112 ff.
169

170
bruksaktiviteten på Øra fra 1751 og tilsvarende for gruvedriften ved Løkken verk
fra 1753. Ingen av innsatsområdene forutsatte store kapitalinvesteringer, og grunneierne
i Orkdalsøra la til rette for at folk kunne slå seg ned på et for slike tiltak
egnet sted. 78
Ifølge 1661-kommisjonens kunngjøring skulle handverkerne utenfor byene
skattemessig sidestilles med husmenn og strandsittere, noe Kjelleberg forklarer med
at bygdehandverkerne i løpet av 1600-tallet var blitt en så stor gruppe at den var
blitt deklassert. Ved mer inngående gransking av forholdene viser det seg da også
at det i de forskjellige matriklene i andre halvdel av 1600-tallet og inn på 1700tallet
eksplisitt skilles mellom husmenn med og uten jord, selv om det på den annen
side ikke nødvendigvis var slik at alle husmenn uten jord var handverkere, eller at
alle handverkere var jordløse husmenn. 79 I 1711 ble derimot strandsitterne i
Orkdalsøra skattelagt på samme måte som innbyggerne i byer og ladesteder, 80
hvilket forteller oss noe om hvordan samtiden oppfattet denne type steder. Tettstedsbebyggelsen
i Orkdalsøra var formelt verken by eller ladested, men innbyggerne
utførte oppgaver som gjorde om ikke bosetningen så i alle fall stedets
funksjon sammenlignbar med byer og ladesteder. Stedet hadde likevel ingen formell
status som kunne skille det ut fra jordbrukssamfunnet på samme måte som byene
og ladestedene.
De totalt 23 handverkerne i 1661 på de trøndergårdene som her diskuteres
utgjorde likevel et beskjedent antall i forhold til handverkerne i Trondheim på
slutten av middelalderen og i tidlig nytid. Ved midten av 1500-tallet hadde byen
rundt 50 handverkere fordelt på 17-18 fag, og i 1679 utgjorde de skattebetalende
handverkere 20-25% av folketallet i Trondheim. 81 Det eksisterte i tiden 1560-1825
en lang rekke steder rundt om i Norge, og som kan sammenlignes med de omtalte
trøndergårdene, og der mange av disse stedene ble betegnet ladesteder. Eliassen gir
i Norsk Byhistorie en tabellarisk oversikt over det virvar av små sentra som fantes på
denne tiden (se også hans artikkel i denne publikasjonen). 82
På 1700-tallet satt det fortsatt husmenn og strandsittere på de syv gårdene. På
denne tiden hadde sagbruk for alvor blitt et innsatsområde i det indre Trøndelag,
og mange av oppsitterne jobbet enten i skogen, på sagbrukene eller på opplagene
ved elvemunningene der trelasten ble skipet ut. Trelasthandel som fenomen var i
liten grad et innslag i Trøndelag i seinmiddelalder og tidlig nytid, selv om hollandske
skip begynte å vise seg innenfor Agdenes etter ca. 1600. Antallet oppgangssager
i hele Trøndelag økte jevnt fra 29 i 1610 til 92 i 1655, men det var kun de
ytre bygder samt de helt bynære dalførene som tok del i denne økonomien. 83 I
78. Olsen op.cit.: 140 ff.
79. Kjelleberg & Stigum op.cit.: 79.
80. Olsen op.cit.: 28.
81. Kjelleberg & Stigum op.cit.: 73 ff.
82. F.-E. Eliassen, Småbyenes storhetstid, ca. 1500-1830, Norsk byhistorie, Oslo 2006: 148.
83. Sandnes 1971, op.cit.: 325 ff; Hoff op.cit.: 102 ff.

1638 var det 25 sager i kystbygdene i Fosen, 38 i Orkdal/Gauldal, 18 i Strinda,
syv i Stjørdal og to i Inderøy. 84 Men selv ikke for Orkdalen, som var det fogderi
som nest etter Fosen hadde det høyeste antall sager gjennom første halvdel av 1600tallet,
kan dette ha vært tilstrekkelig til alene å forklare de 190 menneskene i
Orkdalsøra i 1661. Delvis fordi de langt fleste sagene da blir oppført som drevet til
”huus fornødenhed”, og delvis fordi det var få store aktører som opererte i dette
dalføret. 85 I Verdal før krigsperioden 1657-60 fantes det bare noen få flomsager.
Da solgte kronen store skogseiendommer i bygda, og disse ble kjøpt opp av pengesterke
proprietærer. Således ble det skattet av kun to sager i 1657, i 1660 var antallet
økt til seks, i 1662 til 10 og i 1682 fantes det 16 sager som samlet skar 113 820
bord årlig. 86
I tiden 1661-1900 forsvinner samtlige husmenn og strandsittere på de syv
gårdene. Øy blir en regulær gård. Uthaug får molo og det etableres tettere bebyggelse
i form av boligfelt i området, men det er Brekstad som blir utviklet til kommunesentrum.
De øvrige fem stedene blir tettsteder og får seg tillagt forskjellige
typer og grader av sentrumsfunksjoner. Dette skjer likevel til høyst forskjellige tidspunkt,
og ut fra forskjeller årsaker, selv om utgangspunktet i 1661 med et større
eller mindre antall handverkere i en viss grad av tettbebyggelse er et fellestrekk for
samtlige fem steder. Da loven om handelsfrihet på bygdene kom i 1866 var
Levanger og Steinkjer allerede etablert som kjøpsteder, i 1836 hhv. 1857.
Diskusjon
I 1661 sto alle de syv gårdene i en identisk situasjon, idet de skilte seg ut fra den
øvrige bestand av trøndergårder med sine mange strandsittere, husmenn og handverkere.
To av gårdene ”sank” deretter sakte tilbake til igjen å være rene landsbruksenheter.
De fem øvrige gårdene gjennomgikk i løpet av ca. 1000 år, til forskjellig
tidspunkt, en endring fra gård til moderne tettsted eller by. Hvilken var den
viktigste drivkraft i denne prosessen? Utgangspunktet for en slik analyse i førindustriell
tid må være gården, den fysiske og mentale virkelighet for rundt 95 %
av befolkningen. Det var ikke før i siste halvdel av 1700-tallet at det skjedde en
markant vekst i byenes innbyggertall, da befolkningen der økte til 10-12 % av det
samlede folketallet. 87
84. A. Dybdahl & I. Bull, Trøndelags historie, bind 2, Trondheim 2005: 172 ff.
85. Skattematrikkelen 1661, op.cit.: 98. For gården Ry i Orkdal heter det: ”[…] 1 saug Casper
Chrstophersøn tilhorrig huor paa Aarlig til heel eller half stabel bord, kand skierris”. Samme Casper
hadde enda en sag i Orkdal, men de øvrige sagene var flomsager og kun til gårdsbruk. Med andre ord
ikke det helt store volumet for eksport (jf også Sandnes 1971, op.cit.: 330 ff). Borger av Trondheim
Casper Christoffersen (Schøller) var en av de største sagbruks- og jordegodseiere i Trøndelag da han
døde i 1661.
86. Ø. Walberg, Verdalsboka, bind VI B, Verdal 1983: 49 ff.
87. Eliassen op.cit., s. 147.
171

172
Gårdene langs fjorden var gamle storgårder, 88 eller også knyttet opp til en
gammel storgård. Eksistensen av kirke på gården i middelalderen ser ikke ut til å
ha vært en avgjørende faktor for hvorvidt en tettbebyggelse ble etablert. Ei heller
det forhold at Steinkjer gård var tingsted for det gamle Sparbu fylke gjennom det
meste av etterreformatorisk tid var til hinder for at en nyetablert handelsplass tvers
av fjorden på et tidspunkt var nær ved å utkonkurrere Steinkjer som handelssted.
Både på Steinkjer og Øy ble det opprettet ekserserplass, men dette var en periodisk
aktivitet og ble aldri av større viktighet for stedene som sentrum.
De topografiske forhold var for alle de seks gårdene langs Trondheimsfjorden
temmelig ensartet, idet de lå ved hver sin elvemunning i hvert sitt dalføre, og således
ved gamle hovedferdselsårer for kommunikasjon både ned dalførene til fjorden,
langs fjorden, og sjøveien ut fjorden. De var kommunikasjonsmessige knutepunkter
(nodal points). Da jernbaneforbindelse til Sverige og til Trondheim ble opprettet på
slutten av 1800-tallet, førte det til en styrking av sentrumsfunksjonen for tettstedene
innover i fjorden (Værnes, Verdalsøra, Levanger, Steinkjer). Verken Øy eller
Orkdalsøra i den ytre delen av fjorden fikk del i dette fortrinnet. Også havneforholdene
fikk på et tidspunkt avgjørende betydning for hvilket av ladestedene innover
i fjorden som skulle få formell status som kjøpstad. Levanger ble i 1836 vurdert
å ha best tilgjengelighet sjøveien. På samtlige av disse indre stedene var det stor
utskiping av trelast, og økt tonnasje på skipene forutsatte gode og stabile innseilings-
og havneforhold.
På den annen side kunne nærhet til et etablert sentralsted i visse sammenhenger
slå negativt ut for tettstedene langs fjorden. Ladejarlenes etablering av kaupsted på
Steinkjer tidlig på 1000-tallet var uttrykk for et ønske om eller behov for å ha en
viss avstand til Nidaros. Tilsvarende var Øys beliggenhet i kort avstand fra
Trondheim tydeligvis til hinder for utvikling av sentrumsfunksjonene på Øy på
17- og 1800 tallet. Trondheimsborgernes kongebrev rundt 1650 på at all
trelasthandel i Trondheimsfjorden skulle føres over Trondheim medførte i en
periode problemer for samtlige seks tettsteder. Selv om sagbruksvirksomheten ikke
på langt nær fikk den økonomiske betydningen i Trøndelag som den hadde i de
ytre kystbygdene eller sørover langs kysten, dro alle de fire indre stedene samt
Orkdalsøra nytte av denne. For Øy var likevel nærheten til Trondheim en avgjørende
årsak til at dette stedet ikke ble trukket inn i sagbruksvirksomheten, og i en
tidlig fase gjaldt dette også for Orkdalsøra, i tillegg til at gruveindustrien på Løkken
også for en periode forhindret at saging og utskiping av trelast ble en viktig inntektskilde
ved Orklas munning. Dette er en problemstilling å følge videre: i hvor
stor grad og under hvilke omstendigheter kan det observeres samspill mellom
88. Dybdahl 1989, op.cit.: 223 ff; J. Sandnes, Fylkeskirkene i Trøndelag i middelalderen, Årbok for
Trøndelag, nr. 3 1969: 116-136. En gjennomsnittsgård i Trøndelag i middelalderen svarte 1 ½ - 2
spann i landskyld, litt avhengig av hvor i landskapet den befant seg; om den lå i bredbygdene, i fjellbygdene
eller ved kysten. Historikere som Sandnes og Dybdahl karakteriserer en trøndergård med 3
spann eller mer som storgård eller ”høvdinggård”.

173
sentrale og lokale aktører, og under hvilke forhold oppstår det motsetninger? Og:
er det under omstendigheter med samspill eller motsetninger at den lokale elite
oppstår?
Utover på 1800- og på 1900-tallet ble industri den viktigste drivkraft for økonomisk
ekspansjon på Orkdalsøra, på samme måte som verftsindustrien rundt 1970
var med på å føre Verdalsøra inn i det moderne samfunn. Med unntak for Øy ble
det på samtlige av stedene langs fjorden i denne perioden etablert mindre industriforetak,
som på Verdalsøra med sin kassefabrikk, ei kornmølle, et spinneri og et
meieri. Denne type industri hadde likevel begrenset betydning i forhold til økonomisk
ekspansjon, for produksjonen var i stor utstrekning beregnet på lokalt
konsum.
Samlet viser historikken for de seks tettstedene langs fjorden at det ikke er de
naturgitte eller teknologiske betingelser som er avgjørende, de kun styrket eller
svekket mulighetene for lokal produksjon og utveksling. Ytre forhold som kongelig
eller statlig inngripen i handelen, på linje med reguleringer av vareproduksjonen,
viser seg heller å ikke være avgjørende for eksistensen av lokal produksjon og utveksling.
Lokale entreprenører som handelsmannen på Kvitvangsvågen tvers av fjorden
for Steinkjer kunne drive sin kramhandel, og det var kun vareutvalget — ikke
volumet — som satte begrensninger. Det bildet som tegner seg er at det var den
økonomisk og sosialt viktige produksjonen og utvekslingen man ønsket å kontrollere,
ikke den lokale småhandel eller småproduksjon. Dette gjelder for hele tidsrommet.
At det var kongene som fikk i stand kjøpferdene mellom Trøndelag og
Jemtland i sein vikingtid eller tidlig middelalder, kan kun bety at det var de samme
som i utgangspunktet rådet Levangermarkedet og tok inn avgifter på den utvekslingen
som skjedde der. Deres stedlige representant hadde trolig også forkjøpsrett
av mårskinn og lignende viktige produkter for kongen. På samme vis hadde kongene
sentralisert føring og redistribuering av landskyldprodukter og skatteinntekter
til Nidaros for der å kunne kontrollere og skattlegge denne utvekslingen. At erkebiskop
Aslak rundt 1430 valgte å kjøpe Levanger gård og etablere denne som sin
avlsgård, kan neppe bety annet enn at han vurderte deltagelse i Levangermarkedet
som svært viktig.
Det vi ser er lokal produksjon men en todelt utveksling. Et begrenset volum
utveksles til enhver tid lokalt, mens store volumer og sosialt viktige produkter
trekkes ut av lokalsamfunnet og utveksles i regionale sentra. Den lokal produksjon
innenfor jordbruk, fiske, fangst og annet utmarksvirke besto av det den jevne bonde
eller fisker produserte enten for eget og eventuelt den sosiale enhetens livsopphold,
for å kunne svare skatter og avgifter, samt for å kunne skaffe seg livsnødvendigheter
ut over hva vedkommende ikke selv hadde forutsetninger for å produsere. Denne
siste del av produksjonen var begrenset og den ble utvekslet lokalt, mens de
naturalier som gikk til skatter og avgifter ble ført ut av området og utvekslet i det
regionale senter. Handverkerne vi møter på de seks gårdene i 1661, eller også de

174
som var bosatt i Nidaros/Trondheim, fulgte det samme produksjonsmønsteret. Den
eneste forskjellen lå i at det meste av produksjonen her ikke gikk til eget konsum,
men til utveksling for å skaffe seg livsnødvendigheter samt nye råvarer for å kunne
opprettholde produksjonen. Den delen av produksjonen som ikke gikk til eget livsopphold
eller for utveksling i andre typer livsnødvendigheter, ble levert de personer
eller institusjoner som hadde krav på den. Disse personer eller institusjoner enten
konsumerte disse produktene selv, eller de utvekslet dem. Og det er denne utvekslingen
i dens forskjellige framtredelsesformer som trolig er nøkkelen til å kunne
diskutere karakteren av de seks stedene gjennom historien og hvilke drivkrefter som
var sentrale i deres etablering.
Den lokale utveksling av lokal produksjon for lokalt konsum var noe eliten i
Nidaros i utgangspunktet trolig ikke så behov for, eller var i stand til, å kontrollere
og skattlegge (se Holts artikkel i denne publikasjonen). Kun dersom volumet på
utvekslingen ble stort, eller eksterne utvekslere med eksterne produkter deltok, så
den seg økonomisk tjent med å gripe inn for å skattlegge samt regulere hvem som
skulle få tilgang til hvilke produkter — som tilfellet var med Levangermarkedet.
Alternativt kunne eliten ta direkte kontroll over produksjonen av sosialt og økonomisk
viktige produkter, og disse ble ført direkte til områdets sentrale økonomiske
senter og konsumert eller konvertert og eventuelt skattlagt der. Kontroll med fangst
og redistribusjon av jaktfugler er et godt eksempel på hvordan eliten beholdt en
sosialt viktig form for conspicuous leisure-aktivitet for seg selv. Kronen hadde i
Norgesriket i middelalderen monopol på fangst og salg av falk og hauk men hadde
innrømmet erkebiskopen visse privilegier. 89 Den lokale produksjon innen landbruk,
fangst og fiske var uhyre viktig å få kontroll over pga. dennes store volum, men her
hadde den øverste elite konkurrenter. Kirken tok rett nok sin del gjennom tienden,
men kronen måtte dele med andre større og mindre jordeiere. Løsningen for kronen
var å forsøke å få sentralisert de øvrige jordeieres konvertering til byene og skattlegge
utvekslingen der. Fiskeriene var også vanskelige å kontrollere fullt ut, men en avgift
kalt landvorde ble krevd inn i de viktigste fiskeværene. 90 I Midt-Norge hadde
kongen sin mann på ”Gården” i disse værene, en posisjon som etter reformasjonen
gikk over til lensmannen, 91 og biskopen i Nidaros og hans kanniker hadde i seinmiddelalderen
sine setesveiner rundt om også i de sentrale fiskeridistriktene. 92
I perioden ca. 1000-1900 kan vi regne med tre hovedtyper utveksling eller konvertering:
direkte bytte, gavegiving, og kaup som seinere glir over i den rene
89. O. Olafsen, Falkefangsten i Norge, (N)HT 5. Række, 3. Bind, 1916: 337-364; O. Bø, Falkefangst i
Noreg i nyare tid, Norsk Skogbruksmuseums Årbok, Nr. 3, 1961-62: 68-121; A. Stalsberg, Hver
mann har ei hauk på hånd… - ei heller falk på sverd, DKNVS Rapport, Arkeologisk Serie, 1982:8,
Trondheim 1982: 46-65.
90. J.G. Foss, Studiar i Frøyas eldste historie, Upublisert hovedoppgave i historie, Trondheim 1979; O.
Olafsen, De ’ytre’ almenninger, (N)HT, 5. Rekke, 5. Bind, 1924: 313-345.
91. Foss op.cit.
92. L. Daae, Den Throndhjemske Erkestols Sædesvende og Frimænd, (N)HT, 3de Række, 1ste Bind,
1890: 1-27.

varehandel. 93 Chapman har i en lengre artikkel analysert forholdet mellom direkte
bytte (barter) og andre former for utveksling (modes of exchange). Direkte bytte
(tuskhandel) skiller seg fra de andre formene ved at det i prinsippet ikke
introduseres et mellomliggende objekt i transaksjonen, som for eksempel penger,
samt at de to aktørene begge opptrer som både selger og kjøper. Et tredje kjennetegn
ved direkte bytte er at det er en rent økonomisk transaksjon ved at ingen tvang
eller gjensidig forpliktelse eksisterer mellom de to partene, bortsett fra den innledende
enighet om å foreta direkte bytte. Dessuten står begge parter fritt til å avstå
fra å gjennomføre transaksjonen. Eksempler fra de forskjellige kulturer viser likevel
at direkte bytte mellom to personer eller grupper alltid skjer i en sosial og psykologisk
setting, men at denne konteksten i praksis ikke fordreier eller forstyrrer
utgangspunktet for de to parter i utvekslingen: å gjennomføre en utveksling av
objekter. Det som således karakteriserer direkte bytte er at det utelukker utveksling
av objekter som oppfattes som gaver eller som symboler på oppfyllelse av sosiale
eller seremonielle forpliktelser, på bekreftelser av politiske eller slektskapsmessige
bånd osv. Fenomenet direkte bytte kan forekomme i sammenheng med, men uten
å være del av, en seremoniell eller politisk kontekst, eller være underordnet i forhold
til en tradisjonell utveksling på basis av sosiale mønstre, eller den kan opptre alene.
Den er heller ikke, som kaupet, avhengig av vitner for at transaksjonen skal være
gyldig. Viktig å merke seg er at samtlige av disse varierte former for utveksling ser
ut til å kunne opptre samlet eller hver for seg, men at det alltid er én form som er
den dominerende i et gitt samfunn. Tilsvarende viser eksempler at de objekter som
utveksles ved direkte bytte i det store og hele er dagliglivets bruksgjenstander, mens
sjeldne saker utveksles gjennom gavegiving, og kaup er gjerne typisk for utveksling
av større kvanta. 94
Utveksling generelt forutsetter at deltagerne kan samles på et sted hvor de vet
at deres liv, deres utvekslingsobjekter og deres aktivitet er beskyttet. Fysisk mot
plyndring og vold, og juridisk ved en felles forståelse mellom deltagerne om at
stedet er ”satt av” til nettopp dette formålet for kortere eller lengre tid. Det betyr
93. Mht. gavegiving og kaup, se f.eks. T. Saunders, Early Medieval Emporia and the Tributary Social
Function, i D. Hill & R. Cowie (eds.), Wicks: The Early Medieval Trading Centres of Europe,
Sheffield Archaeological Monographs 14, Sheffield 2001-; E. Nosov, The problems of European
Urbanism: a view from the East, upublisert hovedforedrag på konferansen Medieval Europe 1992,
York; P. Carelli, En kapitalistisk anda, Lund Studies in Medieval Archaeology 26, Stockholm 2001
(spes. s. 188 ff); P.H. Sawyer, Kings and Merchants, i P. Sawyer & I. Wood (eds.), Early medieval
kingship, Leeds 1977: 139-158; W.I. Miller, Bloodtaking and peacemaking, Feud, law and society in
saga Iceland, Chicago and London 1991. Se også A.-J. Bijsterveld, The medieval gift as agent of social
bonding and political power: a comparative approach, i E. Cohen & M. B. de Jong (eds.), Medieval
transformations, Text, Power, and Gifts in Context, Leiden-Boston-Köln 2001: 123-156. Selv om
denne sistnevnte undersøkelsen konkret tar for seg fromme gaver, gir det mening å gå ut fra at konklusjonen
har gyldighet også når det gjelder gavegiving generelt med tanke på de store konsekvenser
som utviklingen av de tidlige stater hadde for endringen av sosiale relasjoner.
94. A. Chapman, Barter as a universal mode of exchange, L Homme, Revy francaise d/anthropologie,
Juillet-septembre 1980: 33-83.
175

176
at den som råder for stedet må ha en militær og politisk posisjon sterk nok til å gi
deltagerne slike garantier. Kan respektive eiere av de seks gårdene langs fjorden ha
vært i en slik posisjon? En av de seks gårdene langs fjorden og hvor det i 1661 eksisterte
en tettbebyggelse, men som ikke var storgård, er Steinkjer. Likevel var det
her Ladejarlene valgte å etablere sin kaupstad i tidlig vikingtid. Det har derfor vært
vanlig å anta at dette området ved munningen av Byaelva historisk lå under den
nærliggende gården Egge, et velkjent høvdingsete i vikingtid. 95 En tilsvarende relasjon
har vært påpekt for kaupstedet Nidaros og høvdingsetet og kirkestedsgården
Lade (fig. 6). 96 En slik oppfatning om underordning betyr i sin tur at det forutsettes
en organisasjon i vikingtid der en rekke gårder ikke var selvstendige enheter juridisk
eller økonomisk, men bosetninger eller områder underlagt eieren av et gods. 97 I
denne sammenheng, der de seks gårdene i Trondheimsfjorden alle lå i dalmunningen
for hvert sitt forhistoriske fylke, er det nærliggende å antyde at de kan ha
vært deler av et gods under de gårder hvor de respektive fylkeskirker ble reist i tidlig
middelalder. For Værnes blir dette uproblematisk, da det var her fylkeskirken for
Stjórdølafylke ble bygd. For Voll (Verdalsøra) blir hypotesen at denne gården lå
under gården Haug kort vei opp den fullt seilbare Verdalselva; for Levanger gården
Alstahaug på andre siden av pollen Eidsbotten; 98 for Øy gården Melhus kort vei
opp Gauldalen men ikke mulig å seile med båt; for Hov/Nervik/Gjølme gården
Gryting kort vei opp Orkla som her er seilbar. Egge, Lade, Værnes, Haug, Alstahaug,
Melhus og Gryting var alle krongods gjennom hele eller nesten hele middelalderen,
og ifølge sagatradisjonen var de konfiskasjonsgods fra rikssamlingstida
og således hovedgårder i høvdingedømmer. Egge var ikke sted for en fylkeskirke,
og gården ble tidlig forlent en av kongens støttespillere.
En slik godsorganisasjon kan likevel ha eksistert kun kort tid inn i middelalderen,
for det er få om noen spor etter den i Trøndelag i de skriftlige kilder. 99 På
Steinkjer fant det sted utveksling i en kortere periode i sein vikingtid da Ladejarlene
rådet stedet, mens Nidaroskaupangen ble utviklet videre til å bli en middelalderby.
Likevel gir det god mening å anta at var det først etablert tradisjon for utveksling
95. Skevik op.cit.: 146.
96. N. Hallan, Nidarnes og Nidaros, Sagakristiske og toponymiske bemerkninger til Trondheims eldste
historie, Trondhjemske Samlinger Bind 10, hefte 1, 1976: 24-51. Gården der kaupstedet ble etablert
het Nidarnes. Nidaros og seinere Trondheim var kun navnet på selve tettbebyggelsen på gården.
97. For eksempel F. Iversen, Den nyere norske forskningen om jordegods i vikingtid og tidlig middelalder,
En sammenligning med undersøkelsene av manor- og Grundherrschaft-systemer i Vest-Europa, i Den
tapte middelalder?, J. Martens, V.V. Martens & K. Stene (red.), Varia 71, Oslo 2009: 69-80.
98. En situasjon nær identisk med kongsgården Alrekstad og byen Bergen, der pollen Lungegårdsvannet
skilte de to.
99. Et sannsynlig gods viser seg i den gårdmasse som lå til Holm kloster og som ble gitt dette da lendmannen
Sigurd Ullstreng på gården Viggja etablerte klosteret rundt 1105-10. Et klart flertall av
gårdene i det dalføret der Viggja lå som hovedgård i sjøkanten, inngikk i klosterets godsmasse (Dybdahl
1989, op.cit.: 228). Ved arkeologiske undersøkelser på Viggja er det påvist opp mot 1 m tykke
kulturlag etter gårdsbebyggelse, med eldstedatering til 1000-tallet (Brendalsmo 2006, op.cit.: 511 ff
m/ref.). Det er likevel ingen kilder så langt som antyder et kaupsted på gården.

Fig. 6.
Figuren viser landskapet rundt Nidarnes/Nidaros i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i
drift ved høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med
liggende kors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5
m kote. Tegner: Elin Jensen.
også på de øvrige fem gårdene langs fjorden, kan dette sannsynliggjøre at utvekslingen
i 1661 skjedde på bakgrunn av denne tradisjonen. At Steinkjer gård var tingsted
for det gamle Sparbu fylke gjennom det meste av etterreformatorisk tid kan
også vise tilbake på en lang tradisjon for Steinkjer som sentralsted. At utveksling
ikke er belagt i skriftlige kilder kan ikke være et avgjørende argument. 100
100. Jf også Frostatingslova, op.cit.: II: nr 45, der forskriftene om hvor jernbyrd skulle utføres gir åpning
for å oppfatte det slik at det i alle fall i høymiddelalderen eksisterte flere kaupanger (”[…] i kaupange
huerium” ) i Trøndelag (evt. Frostatings lovområde) enn kun Nidaros.
177

178
Flere forhold taler for at det i vikingtid og middelalder eksisterte langt flere
utvekslingssteder i Norgesriket, av varierende dignitet og varighet, 101 enn hva vi
kjenner til fra de skriftlige kilder eller arkeologisk materiale så langt. I Danmark er
det i de seinere år oppdaget stadig flere emporia eller fjernhandelssentra, og der de
eldste er blitt anlagt rundt 700 e.Kr. Disse ligger, i motsetning til de byer som ble
etablert fra 1000-tallet av, uten den ringeste samhandling med sitt agrare omland. 102
Tilsvarende er dokumentert i Finland, og her kom i tillegg etableringen av nye byer
også i forbindelse med Hansaekspansjonen i seinmiddelalderen. 103 I Danmark er
det i tillegg til de nevnte fjernhandelssentra også dokumentert en rekke mindre
sentra. Disse stedene var verken fjernhandelssentra eller strandmarkeder, men små
strandbaserte produksjons- og landingssteder, etablert av lokal elite som ønsket å
få del i fjernhandelen. 104 Et tilsvarende komplekst nettverk av typer utvekslingssteder
er også dokumentert på begge sider av den engelske kanal i tidsrommet ca.
600-1000. 105 Som i kanalområdet ble samtlige av de danske småstedene og fjernhandelssentra
oppgitt i forbindelse med urbaniseringen på 1000-tallet, og en rekke
av småstedene ”gled tilbake” til å bli regulære gårdsbruk — enkelte av dem med
en herregård og kirke. Kaupsteder kan dokumenteres ved hjelp av stedsnavn som
antyder slik funksjon, 106 ved hjelp av arkeologisk materiale (se Stylegars artikkel i
denne publikasjonen) 107 eller også med språket som kilde. 108
101. Jf J.Ulriksen, Anløbspladser, Besejling og bebyggelse i Danmark mellem 200 og 1100 e.Kr., Vikingeskibshallen
i Roskilde 1998: 212 ff (”Det ligger fast, at overførsel af genstande fra en part til en
anden kan være sket på flere forskellige måder og med vidt forskellige motiver. På den baggrund er
det naturlig, at også skuepladsen for disse transaktioner har været av varierende karakter, ligesom
det konkrete arkæeologiske fundmateriale på sådanne lokaliteter nødvendigvis udviser en stor
spændvidde”).
102. L. S. Madsen, De middelalderlige købstæder i Nordslesvig, i S. B. Christensen (red.), Middelalderbyen,
Danske Bystudier 1, Aarhus Universitetsforlag 2004: 97-112.
103. C. J. Gardberg, Stadsväsendets uppkomst i Finland, i P. Tommila (red.), Stadsväsendets historia i
Finland, Kunnallispaino Vanda 1987: 10 ff.
104. J. Ulriksen, Danish Coastal Landing Places and their Relation to Navigation and Trade, i J. Hines,
A. Lane & M. Redknap (eds.), Land, Sea and Home, Maney 2004: 7-26.
105. C. Loveluck & D. Tys, Coastal societies, exchange and identity along the Channel and southern
North Sea shores of Europe, AD 600-1000, Journal of Marine Archaeology 1/2006: 140-169.
106. P. S. Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet, Oslo 1977 (1995): 228 ff. En nøyere
gjennomgang av verket Norske Gaardnavne vil gi en rekke flere eksempler på stedsnavn av typen
Lahell-, Torg-, Bjarkøy- og Kaupang enn hva Andersen nevner.
107. K. Sognnes, Arkeologiske modeller for Vestlandets vikingtid, Trondheim, 1979. Resultatene fra
denne undersøkelser peker ut Etne, Vik, Eidfjord, Giske, Gloppen og Stryn som mulige økonomiske
sentra på Vestlandet i vikingtid. Interessant nok er det ingen av disse lokalitetene som overensstemmer
med de som er nevnt hos Sveaas Andersen (op.cit.). Jf også K. Sognnes, Sentrumsdannelser
i Trøndelag, Fortiden i Trondheim bygrunn: Folkebibliotekstomten, Meddelelser nr. 12, Trondheim
1988 mht. vikingtidens mulige sentra i Trøndelag. Sognnes` analysemetoder gir ikke anledning til
å gå inn på gårdsnivå, men uansett peker gravmaterialet ut området ved Verdalselvas munning (hvor
bl.a. gården Voll ligger) og nedre del av Stjørdal nær elvemunningen (hvor bl.a. gården Værnes ligger)
som sentralsteder. J. H. Larsen (En mulig handelsplass i Grimstadområdet i vikingtiden, Universitetets
Oldsaksamlings Årbok 1984/85, Oslo 1985: 111-120) antyder ved hjelp av samme type kilder
muligheten av et kaupsted på Sørlandet (Fjærekilen) i vikingtid.
108. K. G. Johansson, Birka-Hedeby tur och retur, Svenska språkets historia I, Östersjöområdet, i S.
Lagman, S. Ø. Ohlsson & V. Voodla (utg.), Nordistica Tartuensia No. 7, Studier i svenska språkets
historia 7, Tartu 2002: 13-24.

Videre vet vi at samfunnets øverste elite av forskjellige årsaker verken i vikingtid,
middelalder eller tidlig nytid ikke alltid verken maktet eller ønsket å sentralisere all
utveksling av verdier til noen få steder, eller kunne forhindre at andre innenfor
eliten evnet å etablere konkurrerende utvekslingssteder. Sagaene framstiller etableringen
av Steinkjer som kaupsted som et uttrykk for maktkampen mellom
Ladejarlene og kong Olav, hvilket viser hvor viktig kontroll med utveksling av
sentrale produkter var for den øverste elite. Kong Magnus Lagabøters bylov av 1276
omfattet byene Bergen, Nidaros, Oslo og Tunsberg. Disse fire benevnes ”Vore byer”
(bø varom), 109 hvilket bør kunne forstås som de byene kongen da selv rådet. I tillegg
kjenner vi til en rekke andre byer, av hvilke flere lå som forleninger til biskoper
eller klostre, som Sarpsborg, Hamar eller Stavanger. 110
I tillegg til utveksling gjennom gave, kaup eller handel har det til alle tider vært
et behov i lokalsamfunnene for utveksling av dagliglivets bruksgjenstander gjennom
direkte bytte. For entreprenører eller regulære handelsfolk kunne slike lokale utvekslingsplasser
være en god mulighet til økt fortjeneste — lovlig eller ikke. I 1490 fornyet
Riksrådet de eldre forbud mot bøndenes utenrikshandel med den begrunnelse
at landbruket ble forsømt, hvorfor bøndene kun skulle benytte små skuter for
innenriksfart. Samtidig ble forbudet mot utlendingenes handel med bøndene og
annen ulovlig omsetning utenfor byene gjentatt. 111 I 1384 hadde kongen, mht. de
som bodde nord for Stadt, merket seg at kjøpstedene Bergen, Trondheim, Vågan
(koupstader vor Berguinn, och Thrundhiem och Voga) og andre små kjøpsteder (adra
their smaar koupstader) som fra gammelt av hadde hatt takmark ”[…] ble fordervet
og lagt øde”, fordi sjøfarende ikke seilte med sine handelsvarer til de kjøpstevner
(koupsteffnu) som hadde vært fra gammelt av. 112 Men én ting er lover og regler, for
som O.A. Johnsen beskriver den eldgamle konflikten i Sandefjord mellom sognepresten
og bøndene ca 1600 mht. de sistnevntes transport og lagring av handelstømmer
på prestegårdens grunn: ”Men tingene går sin gang tross alle klager og alle
kongebud”. 113 Eliassen skiller således i andre halvdel av 1600-tallet mellom tillatte
og faktiske ladesteder i Norge, 114 og der det langs Oslofjorden på denne tiden var
dobbelt så mange av det siste slaget 115 (se også Nymoens og Eliassens artikler i denne
publikasjonen).
109. NGL II, f.eks. VI: nr 8, 9, 10 (s. 245-247)
110. Sarpsborg ble forlent så vel verdslige stormenn som Varne kloster (DN III: nr 97, stadfestet 1447,
DN III: nr 794 og 1470, DN III: nr 886, Reg. nr 507, 1413, DN X: nr 583, 1523); Hamar skal ha
vært krongods (A. Holmsen, Nye studier i gammel historie, Oslo 1976: 132 ff) overlatt biskopen
ved opprettelsen av bispesetet der i 1152/53; Stavanger ble forlent den stedlige biskopen av kong
Magnus Erlingsson (jf DN I: nr 51).
111. DN II: nr 963.
112. NGL III nr 121 (s. 222f). Kaupstemne, slik det er nevnt i både Frostatingslova i andre halvdel av
1200-tallet mht. Frøsø (F VII: nr 27) og her i en retterbot fra 1384, kan ifølge NGL V: 338 (kaupstefna)
oversettes med ”[…] kjøpstævne, marked; vel ogsaa handelssted i almindelighed”.
113. O.A. Johnsen, Tønsbergs historie bind II, Tidsrummet 1536-1814, Oslo 1934: 86.
114. F.-A. Eliassen, op.cit.: 146 ff.
115. Ladested, R. Fladeby & S. Imsen (red.), Norsk historisk leksikon, Oslo 1999.
179

180
Denne for eliten ukontrollerbare eksistens av små og til dels sesongmessige
utvekslingssteder, skapt ut fra lokale produksjonsbetingelser, kan muligens knyttes
til det fenomen som i Danmark kalles birker. Ordet birk betegnet i Danmark på
1100-tallet en handelsplass, et selvstendig rettsområde som ikke var underlagt det
lokale herredstinget. Ofte var denne birkeretten knyttet til lokaliteter hvor det
foregikk større fiskerier, og som følgelig var basis for handel og utveksling. I seinmiddelalderen
ble birkene nærmest forfulgt av byenes handelsborgere for å få dem
nedlagt – ”af og til endda med vold og magt”. 116 Parallellen kan ligge i den norske
Bjarkøyretten, hvor det heter at ”[…] Bjarkøyretten gjeld på kvart eit fiskenes og
sildevær og på kjøpferder”. 117 I oversetternes innledning tolkes dette å gjelde for
fiskesesongen og for lengre kjøpferder, og nettopp ikke slik at ”[…] det i Norge på
11-1200-talet var ei mengd byliknande fiskevær og strandstader som allment var
underlagde bjarkøyrett (…) Det handlar her om gammal sjørett”. 118 Utgivernes
tolkning baserer seg trolig på det vi vet fra skriftlige kilder om mangfoldigheten av
utvekslingssteder i Norgesriket i vikingtid og middelalder – hvilket er svært
begrenset. Trolig kan det gi bedre mening å oppfatte B 64 slik at det dreier seg om
et sett rettsregler for utveksling både ved konstante og temporære utvekslingssteder,
da arkeologiske observasjoner i bl.a. Danmark og langs den engelske kanal – som
vist ovenfor – gir støtte til en slik tolkning. ”I vikingetiden synes det sikkert, at der
eksisterede et ganske tæt net af handelspladser ikke blot på Fyn. De fleste har næppe
forsynet mer end det nærmeste oplands landsbyer og stormænd med varer, og måske
havde hver stormand sin handelsplads […] Handel blev dog først i 900-tallet så
væsentlig for det hastig ekspanderende samfund, at byerne opstod som de økonomiske
– og administrative – centre, vi kender fra middelalderen, men det må ses
som en logisk konsekvens af den udvidelse af søfarten, som fandt sted i løbet af
germansk jernalder”. 119
De seks tettstedene langs Trondheimsfjorden
– et hypotetisk hendelsesforløp
Tidlig på 1000-tallet kjenner vi til to kaupsteder langs Trondheimsfjorden: Nidaros
og Steinkjer. Førstnevnte er grundig belagt ved så vel arkeologiske som skriftlige
kilder, sistnevnte kun ved sagaomtale. At det i Steinkjer så langt ved grunnarbeider
ikke er kommet for dagen gjenstander fra 1000-tallet, eller er gjort observasjoner
116. H.Thrane & E.Porsmose, Handelspladser og købstæder, i O.Crumlin-Pedersen, E.Porsmose &
H.Thrane (red.), Atlas over Fyns kyst i jernalder, vikingetid og middelalder, Odense Universitetsforlag
1966: 197.
117. Bjarkøyretten, Omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Det Norske Samlaget, Oslo 1997:
Bj nr 64 (”Biarkeyiarréttr er á fisknesi ok i sildveri ok i kaupförum”).
118. Op.cit.:XVI ff.
119. H.Thrane & E.Porsmose op.cit.: 196 ff.

av kulturlag, bør kunne tolkes i den retning at Ladejarlenes tiltak ble heller
kortvarig. Derimot er det ikke usannsynlig at området ved Byaelvas munning både
før og etter tidlig 1000-tallet kan ha fungert som sted for lokalbefolkningens direkte
bytte av livsnødvendigheter. Stedet er sentralt både langs landeveien og til sjøs og
har rimelig god havn, hvilket også kan ha vært en av grunnene til at Ladejarlene
valgte seg dette området. De samme argumenter kan brukes for Voll, Levanger,
Værnes, Øy og gårdene på Orkdalsøra, selv om det for disse ikke finnes belegg for
verken elitens utveksling eller primærprodusentenes direkte bytte i de eldste tider
(se likevel fig. 11 i Stylegars artikkel, der det gis sterke indikasjoner på sentralsteder
langs Trondheimsfjorden). Ingen av de seks gårdene er belagt med sentrumsfunksjoner
i denne perioden, med mindre det satt en mann på Værnes med ansvar for
kronens administrative oppgaver i fylket.
I middelalderen er det kun Levanger som sikkert kan belegges som utvekslingssted.
Det årlige markedet kan ha eksistert allerede i vikingtid, og den bymessige
bebyggelsen på 1400-tallet kan med stor grad av sannsynlighet tolkes som uttrykk
for at stedet var lager- og utvekslingssted for flere store jordeiere inklusive erkebiskopen.
Fra den eldste tiden er det ikke usannsynlig at det under markedstiden har
funnet sted både gaveutveksling, kaup og direkte bytte, men at gaveutvekslingen
over tid ble borte og kaupet gled over i varehandel. Hvorvidt det på de fem øvrige
gårdene i middelalderen fant sted direkte bytte eller annen form for utveksling er
det ikke kildegrunnlag for å si noe sikkert om, men deres sentrale plassering er
likevel et argument for dem som sted for i det minste de lokale bøndenes direkte
bytte. Det er likeledes kun for Levanger at administrative sentrumsfunksjoner kan
spores, om enn ikke hele året, men enten kronen eller erkebiskopen må ha hatt sin
representant til stede under markedet for å kreve inn avgifter. Kun arkeologiske
undersøkelser kan endelig avgjøre hvorvidt Levanger var en ”virkelig by” eller ikke
i middelalderen. 120
I 1661 finner vi på alle seks gårdene langs fjorden en viss form for tettbebyggelse
og en stedlig produksjon og utveksling av handverksprodukter. Steinkjer var i tillegg
tingsted. Trolig tok utvekslingen form av både direkte bytte og handel med penger
som mellomlegg. På det årlige Levangermarkedet er det rimlig å gå ut fra at både
regulær handel og direkte bytte fant sted, da direkte bytte mellom bønder fra egnen
og fiskere fra ytterkysten ble drevet på Verdalsøra til godt inn på 1900-tallet.
Bortsett fra Levanger i markedstiden kan ingen av de fem gårdene belegges med
sentrumsfunksjoner ut over det helt lokale.
I tiden etter 1661 skjer en rivende utvikling gjennom introduksjonen av de tidlige
industriforetak: sagbruksdriften fra ca. 1600, Ytterøy kobberverk utenfor
Levanger før 1643, Røros kobberverk opp for Gauldal i 1644 og Løkken kobberverk
i Orkdal i 1656 var med på å ta opp i seg et arbeidskraftoverskudd i
primærnæringene, men også på å introdusere en mer utstrakt pengeøkonomi i
120. For nærmere presisering av bybegrepet, se K. Helle, Innledning, i Norsk byhistorie, op.cit.: 9-19.
181

182
Trøndelag. Antallet kremmere og etter hvert handelsmenn på landsbygda økte,
likeså antallet utliggerborgere som drev langtransport av varer fra ytterkysten og
Nord-Norge. Trondheimskjøpmenn etablerte egne handelsboder til bruk under
Levangermarkedet. Skattetrykket økte og med det primærprodusentenes cashcropping.
På 17- og 1800 tallet ble kommunikasjonene utbedret med bedre og flere
veiforbindelser, dampbåt og etter hvert jernbane. Som følge av alt dette ble også de
tidligere administrative sentrumsfunksjoner sakte men sikkert etablert i de voksende
tettstedene. Aktørene var ikke lenger de samme, for utvekslingen var til slutt en
rendyrket varehandel i hendene på et voksende sjikt av profesjonelle handelsfolk
med kompetanse på de forskjellige vareslag.
Konklusjon
Det kan på denne bakgrunn skisseres en konklusjon for et delvis hypotetisk historisk
forløp som følger. Behovet for forskjellige typer utveksling med forskjellig
formål har til enhver tid medført etablering av egnede konverteringssteder.
Hvorvidt det på et gitt sted og over tid har eksistert flere typer utveksling samtidig,
og med deltagelse fra både primærprodusenter, profesjonelle utvekslere og
samfunnseliten, vil være avhengig av i hvilken utstrekning utvekslingen har vært
underlagt samfunnsmessige restriksjoner i forhold til volum og objektenes sosiale
verdi. Det er sannsynlig at det gjennom hele perioden ca. 1000-1900, på samtlige
seks gårder langs Trondheimsfjorden, har funnet sted direkte bytte mellom
primærprodusenter av produkter fra jordbruk, fiske, fangst og annet utmarksvirke.
Denne form for utveksling er kildebelagt kun i etterreformatorisk tid. Det er
argumentert for, men ikke kildebelagt, at den øverste elite i vikingtid og et stykke
inn i middelalderen utøvet gaveutveksling på samtlige seks gårder. Det er belagt
at eliten utøvet kaup på den ene av de seks gårdene i sein vikingtid, og det er
argumentert for – men ikke kildebelagt – at det samme var tilfellet på de øvrige
fem gårdene. På 1400-tallet er det belagt bl.a. hva som må ha vært regulær
varehandel på en av gårdene, men det kan vanskelig argumenteres for at noe tilsvarende
har eksistert på de øvrige fem. Gjennom nyere tid kan hendelsesforløpet
på de seks gårdene følges med større grad av sikkerhet, og det blir da tydelig at
det er vekselvirkningen mellom lokalt entreprenørskap og sentral kontroll med
utvekslingen som er utgangspunktet for hvorvidt et sted skifter karakter fra gård
til by – eller noe der imellom.
Interessant nok er det trolig i prinsippet et parallelt hendelsesforløp til det vi
kan observere for Vágar i Lofoften (se Bertelsens artikkel i denne publikasjonen): i
et gammelt fiskevær som Vágar ble det i en periode i middelalderen etablert visse
sentralfunksjoner som tjente rikskongedømmet. Da disse ble fjernet fortsatte likevel
Vágar å være et sentralsted for fisket.

Dette arbeidet er likevel kun ett innlegg i diskusjonen om den type lokaliteter
som til vanlig havner ”mellom gården og byen”. Til dels er de et kildeproblem, idet
skriftlig omtale i eldre tid er fraværende eller i beste fall uklar. Arkeologiske utgravninger
eller registreringer er så langt svært få, men om slike ble gjennomført vil de
kunne gi større klarhet. I tillegg er det et spørsmål om i større grad å definere disse
fenomenene inn i en generell debatt om drivkreftene bak etablering av sentrumsfunksjoner
til de forskjellige tider. Det behøves derfor flere detaljstudier av den
typen Olsen har gjennomført for Orkdalsøra. En kan trolig med stort utbytte
inkorporere den type empiri som Nymoen har presentert (se denne publikasjonen),
og i det videre sammenholde resultater fra disse studiene med tilsvarende studier
fra det øvrige Nord-Europa (se Holt, Callow og Christensen i denne publikasjonen).
Olofssons bidrag til denne publikasjonen er en presentasjon av en studie
i etableringen av byer i et bondesamfunn, og det er liten tvil om at hans resultater
vil kunne ha stor overføringsverdi for nordisk vikingtid og middelalder på det
prinsipielle plan.
Summary
183
In the grey zone between farm and town: a source-related problem or a question
of definition?
What is the central explanation as to why a farm radically changes its function? Of
the 4,265 farms recorded in the county of Trøndelag in 1661, seven are distinguished
by the presence in them of large numbers of resident tenant farmers and
“strandsittere” - smallholders who leased land beside the sea, and who derived their
income from petty trade and fishing. Many of these tenants were also craftsmen.
Of the seven farms, one lay on the outer coastline, while the rest were located at
the points where major river valleys meet the Trondheim Fjord. Each of these valleys
constituted a county during the medieval period. In terms of size, six of the farms
were well over the average for Trøndelag, and each of the six formed an ancient
nodal point. There are few historical references to these farms prior to 1661; however,
the establishment of a trading centre (kaupang) at Steinkjer early in the 10 th
century is mentioned in the medieval sagas. A cadaster (tax register) from 1430
mentions a contemporary town-like settlement at Levanger, and saga references
and late medieval letters mention the existence of a winter market at Levanger
which probably has its origins in the Viking period. Apart from information in the
central ecclesiastical authority’s cadasters regarding circumstances of ownership
during the late medieval period, there are no historical references to the other five
farms prior to the 17 th century. In contrast to the identical circumstances pertaining
to the seven farms in 1661, the sources reveal a very varied history for the same

184
farms during the subsequent centuries. One of the farms is today a regular agricultural
holding, another has been developed for housing, while the other five are the
sites of either larger rural communities or towns. As proposed in this article, the
explanation for these differences is that trade was the primary driving force behind
the transformation of these farms into something other than units of agriculture,
while administrative and religious functions were secondary reasons for centralplace
formation in this instance. The combination of natural geographical conditions,
overarching social conditions for trade, as well as private and institutional
economic enterprise within these frameworks created the individual histories of
each of the seven farms. The period under discussion extends from ca 800 to 1900.

Stadsbygge i bondeland
– ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer
Sven Olofsson
Att studera anläggandet av en ny stad innebär, under gynnsamma omständigheter,
att man kan ta sats i den fas när staden inte fanns. Det exempel som här lyfts fram
handlar om staden Östersunds tillblivelse, varför staden anlades, vilka människor
som hörsammade nyheten och vilka som slutligen gav sig hän åt att bygga staden
på en plats där få centrala funktioner fanns. Genom att studera den tänkta stadens
omland, näringsstrukturen i Jämtland, de burskapssökandes yrkesbakgrund, intentionen
bakom deras inflyttning och hur lyckosamma de blev, kan kvalitativa kunskaper
ge generella idéer om processen bakom arbetet med att etablera den verkliga
staden.
Inledning
Vanligtvis är det svårt att komma åt städernas tidigaste historia. Många anlades för
länge sedan och källor från grundläggningstiden saknas eller är mer eller mindre
fragmentariskt bevarade. Syftet med denna text är att diskutera möjligheter använda
stadsbildningar där förloppet kan följas för att därigenom kunna skapa en teoretisk
bild av hur stadsbildning i ett bondeland gick till. Frågan är hur sådana studier kan
gå till, om processer i och omkring städers tillblivelse äger generell giltighet och
vilka generella kunskaper som studier av nyare städer kan ge för förståelsen av andra
äldre städers tillblivelse.
Med bondeland avses här en region eller ett geografiskt område som huvudsakligen
bestod av landsbygd och som inte var tydligt underordnad någon viss stads
handelsomland. Det specifika är att regionen låg eller ligger i gränslandet mellan
flera mer eller mindre avlägsna städers inflytelsefält. Avståndet till en dominerande
stad innebar att centrala funktioner som marknadsplats, religionsutövning, lokal
och statlig administration och annan myndighetsutövning organiserades i den
agrara kontexten. Där en adekvat jordbruksregion existerade och där centrala funktioner
var lokaliserade fanns också teoretiska möjligheter till koncentration av människor
i tätare stadsliknande bebyggelse. Detta anses vara grunden för många äldre

186
stadsbildningar, men också för stadsbygge i nutida agrara områden på olika platser
runt om i världen. 1
För att kunna analysera den process som leder fram till att en stad blir till är
det näst intill nödvändigt att anlägga ett omland-stadperspektiv. Det är de strukturella
förutsättningarna i den obyggda stadens omland som till en början är det
som mest påverkar hur staden kom att utvecklas. Precis som bristen på källmaterial
gör det svårt att fånga stadens tidigaste historia är det nästan lika svårt att studera
det geografiska område där staden skulle anläggas. Möjligheterna för sådana studier
ökar för svenskt vidkommande under 1700-talet i och med Tabellverkets tillkomst
och prästerskapets ökade engagemang att demografiskt dokumentera sina församlingar.
Det exempel som jag valt att pröva dessa tankar mot är staden Östersund som
fick sina stadsprivilegier i oktober 1786. Den utförligaste beskrivningen av stadens
äldre historia skrevs av författaren Janrik Bromé i samband med Östersunds 150års
jubileum. I övrigt har intresset varit relativt litet för staden äldsta historia. Det
som gör Östersund till ett bra exempel är dels dess läge i ett svagt urbaniserat
område, dels den goda källsituationen som både möjliggör studier av omlandet och
stadens tillblivelse. 2
De centrala arkiven som berör själva stadsbildningen är framförallt handlingar
som finns bevarade efter lantmätare Törnsten som hade till uppdrag att förfärdiga
Östersunds stadsplan, staka ut den och tillse att de nya stadsborna började bebygga
sina tomter, dels det välbevarade stadsarkivet som innehåller handlingar från och
med den stund staden började befolkas. För studier av det tänkta omlandet kan
man generellt säga att källorna flödar ymnigt med välbevarade kyrko- och domstolsarkiv.
På högre administrativ nivå finns det också gott om källmaterial på länsstyrelsen
och landskanslier, såväl som ännu högre upp i statsapparaten. Från och
med 1810 blir också Östersund residensstad vilket ytterligare stärker källsituationen.
3
Den förhållandevis rika tillgången på källmaterial innebär naturligtvis att det
här inte är möjligt att beröra alla de problemområden som man kan studera i och
omkring stadens tillblivelse. Av utrymmesskäl väljer jag att diskutera käll- och
metodfrågor i fyra nivåer som tentativt syftar till att identifiera och följa de första
1. H. Andersson, Sverige – En forskningsöversikt, i Urbaniseringsprocessen i Norden del 1, Oslo, Bergen
Tromsø 1977:105. För stadsbygge i Afrika, se olika bidrag i J. Baker (ed), Small Town Africa, Seminarierapport
23, Uddevalla 1990.
2. J. Bromé, Östersunds historia del I, Östersund 1936. Se också H. Wichman, Jämtland och Härjedalens
historia, bd IV, Östersund 1962. För nyare forskning se S. Olofsson, När Jämtland fick Östersund –
en studie av stadsbildning i ett bondesamhälle ur ett stad-omlandsperspektiv, opublicerad d-uppsats
vid Institutionen för Humaniora, Mittuniversitetet Vt 1998, samt S. Olofsson, Ett centrum för Jämtlands
handel? Östersund och kampen om det jämtländska handelsomlandet 1786-1809, i C. Kjellson,
S. Olofsson och P. Sörlin (red) Blickar bakåt – Elva uppsatser om ett förgånget nu, Institutionen för
Humaniora rapport nr 15, Mitthögskolan, Umeå 2004.
3. Olofsson 1998; Se Jämtlands läns lantmäteri arkiv (JLM) och Östersunds Landsarkiv (ÖLA).

stadierna i stadens historia. Jag har valt att formulera dessa nivåer som Vägen fram
till fundationsbrevet, Stadens tänkta omland, Staden som tankekonstruktion och
slutligen Staden tar form. Avslutningsvis diskuterar jag några aspekter kring utmaningen
att studera stadsbildning utifrån exempel från en annan tid.
Vägen fram till fundationsbrevet
Det första problemområdet som kan studeras med exemplet Östersund är hur stadsbyggnadsprocessen
generellt sett tog sin början. Vägen fram till det formella anläggandet
av en stad i Jämtland var relativt lång och krokig. Författaren Janrik Bromé
lyfter fram ett tio tal händelser, skrivelser och myndighetsbeslut som mellan 1758
och 1785 berörde planer på en stad i Jämtland. Frågan är vilka som drev frågan
om att anlägga en stad, vid vilka tidpunkter de framträdde och varför de ansåg det
som angeläget att anlägga en stad i Jämtland?
Först gången frågan lyftes upp till debatt verkar ha varit i Stockholmsbladet
Lärda tidningar där framför allt ekonomidirektören Per Schissler från Hälsingland
hade flera inlägg. Förespråkarna pläderade för en stad i Jämtland bland annat med
förhoppningen om att stävja den florerande bondehandeln. Tanken återfinns också
i slutändan av själva fundationsbrevet. Att böndernas egen handel, det så kallade
landsköpet, av många ansågs som förkastlig och ett hinder för landskapets ekonomiska
utveckling är långt ifrån ett nytt argument i samband med planerade stadsbildningar.
Det som vore intressant är möjligheten att undersöka relevansen i detta
påstående. 4
Att en stad i Jämtland inte bara sågs som önskvärd för utomstående och personer
utanför bondeståndet visar den skrivelse som en stor grupp bönder från olika
delar av Jämtland lämnade in till landshövding Örnsköld 1768. Skrivelsen författades
under landstingsmötet då representanter från hela Jämtland hade samlats för
den årliga överläggningen om gemensamma angelägenheter, till exempel gästgiverier
och skjutsning. Alla bönder tycks dock inte ha stått som medförfattare till skrivelsen
och kanske kan ytterligare studier sprida ljus över om och hur debatten gick kring
denna fråga i lokalsamhället.
Bara några år efter böndernas skrivelse fick lantmätare Törnsten uppdrag att
göra uppmätningar av potentiella platser för en stad, först i Revsunds socken och
därefter vid det så kallade Östra sundet i Brunflo socken. Här följer en lång och
intressant process där ärendet fördes mellan olika nivåer i statsapparaten. År 1784
hade processen nått dithän att stadsbygget tillstyrktes och i början av 1785 löste
kronan in marken där staden skulle byggas. Den 23 oktober 1786 stadfäste Gustav
III grundläggningen av Östersund.
4. Å. Sandström, Plöjande borgare och handlande bönder – mötet mellan den europeiska urbana ekonomin
och vasatidens Sverige, Studier i Stads- och kommunhistoria 15, Stockholm 1996.
187

188
Även om staden i slutändan växte fram som ett myndighetsbeslut – det fanns
ju ingen stadsliknande bebyggelse på platsen – var det långt ifrån bara myndigheterna
som agerade i frågan. Som processen tog fart, från de första offentliga debattinläggen
1758, via böndernas skrivelse till myndigheternas arbete på olika nivåer,
är frågan vilka som drev frågan vidare och om temporaliteten i stadens tillblivelse.
De händelser som här anförts avtecknar sig som regel i myndigheternas arkiv, men
det är uppenbart att processen också pågick på lokal nivå, i det geografiska område
där staden till slut byggdes.
Stadens tänkta omland
Under resans gång fanns således flera platser som anfördes som lämpliga för en
stads anläggande. En viktig fråga är naturligtvis varför myndigheterna till slut valde
att anlägga staden vid östra sundet mellan fastlandet och Frösön. I hög grad kan
valet av plats analyseras i termer av centralitet. Marken var belägen i landskapets
mitt och en knutpunkt där flera vägar möttes. Där fanns också en bro strategiskt
belägen för överfart till Frösön. På denna ö, visserligen på motsatta sidan ön från
den nya staden sett, låg några centrala funktioner som marknadsplats, kungsgård,
trivialskola, apotek samt en militär övningsplats. Trots dessa företräden valde myndigheterna
att lägga staden på fastlandet norr därom. Ett viktigt skäl var att kronan
hade mark som lätt kunde lösas in. 5
Någon självklar plats för staden hade som sagt inte funnits men däremot fanns
en uppfattning om hur den nya stadens omland såg ut och vilken roll staden skulle
spela i detta tänkta omland. Här kan vi se en ideologisk linje från Schisslers första
inlägg fram till fundationsbrevets formuleringar: en stad skulle underlätta avsättningen
av länets produkter och utveckla den inskränkta handelsgemenskap som man
ansåg prägla landsbygden i Jämtland. Vi kan alltså utläsa mer eller mindre normativa
uttalanden om hur näringslivet såg ut i Jämtland och frågan är naturligtvis i
vilken grad dessa uttalanden ägde riktighet. Behövdes egentligen staden för att
uppnå de syften myndigheterna hade eller fanns det redan urbana strukturer som
uppfyllde de uppgifter en stad skulle lösa? Detta är givetvis frågor som behöver
besvaras med kvalitativa studier av såväl den agrara regionen som befolkningen som
bodde i området innan staden byggdes och hur deras liv eventuellt förändrades i
takt med att staden utvecklades.
En aspekt av detta är frågan huruvida svårigheterna att få staden att växa till
berodde på att de funktioner som staden skulle vara lösningen på redan fungerade
i den agrara kontexten. Böndernas handel är särskilt intressant att titta på eftersom
handel generellt sett hör till de funktioner som mest rationellt bedrevs i städerna.
I Jämtland hade det stora avståndet till städerna och regionens geografiska position
5. Bromé 1936 passim.

mellan komplementära produktions- och avsättningsområden, som Tröndelag i
Norge och Bergslagen i Sverige, gjort att bönderna tidigt etablerat sig som handelsmän
och varutransportörer. Nils Hallan har i flera arbeten visat på de jämtländska
böndernas närvaro i och omkring Levangers marknad redan under 1500och
1600-talet. Kontinuiteten i handelskontakterna mellan Jämtland och Tröndelag
har först och främst sin förklaring i det korta avståndet över fjället och närheten
till öppna hamnar i Trondheimsfjorden. En annan förklaring är att Jämtland hörde
till Norge fram till 1645, vilket gör det för troligt att det fanns en tradition och ett
system av sociala relationer som gjorde det svårt för nyinflyttade handelsmän i
Östersund att konkurrera på denna marknad. 6
En funktion som i allmänhet hör till städernas fördel men som troligen löstes
väl så effektivt i byarna omkring Storsjön var förmedlingen av information. Tillgång
till information är a och o för alla former av näringsutövning och ju tätare sociala
strukturer det är desto effektivare kan information förmedlas. Här är det rimligt
att tänka sig att en stad kunde vara önskad i ett agrart område där befolkningen
bodde glest. Betraktar vi byarnas lokalisering runt den nya staden Östersund finner
vi emellertid att det på flera platser fanns byar som var tätt koncentrerade gruppvis.
I flera fall rörde det sig om lokala befolkningskoncentrationer som länge översteg
antalet invånare i Östersund (se figur 1). 7
Figur 1 Byarna kring Storsjöns utlopp, 15 km väster om Östersund. Källa: Generalstabens karta nr
66 från 1903. Utsnitt av orginalet i skala 1:200 000.
6. N. Hallan, Skogn historie, bd IV, Verdal 1964 och N. Hallan, Jemter på Levangsmarknaden i 1680årene,
Trondheim 1966. Motsvarande studier saknas om jämtarnas handel mot de svenska
marknaderna. För en senare period se E. Sandvik, Levangermarknaden, Fornvårdaren nr 21, Uddevalla
1987.
7. För en redogörelse om Storsjöbygden kontra andra delar av Jämtland se, H. Salvesen, Jord i Jemtland,
Östersund 1979. S. Åkerman och L. Rumar, Jämtlandsfamiljen historiskt sett, Jämten 1979:133-149.
189

190
Med facit på hand kom staden så småningom att växa till sig och frågan är vilka
faktorer som, så att säga, plötsligt stod på stadens sida i utvecklingen gentemot den
omgivande landsbygden. Ett sätt att studera detta är att analysera vilka människor
som sökte sig till staden, vilka tankar de hade om möjligheterna att finna försörjning
och vad som i slutändan hände med dem i jämförelse med den befolkning som
bodde kvar i omlandet.
Staden som tankekonstruktion
De källor som framför allt kan bidra med upplysningar om de nya stadsborna är
först och främst deras burskapsansökningar och de uppgifter som så småningom
framkommer när staden började bli en realitet – i lantmätarens handlingar och i
den nya stadens arkiv. Burskapsansökningarna ställdes inledningsvis till landshövdingen
i Västernorrlands län och hamnade i landskansliets serie Försvarshandlingar
angående yrken. Akterna som ligger uppblandade med andra yrkeskategorier innehåller
spridda uppgifter om de burskapssökande, personliga brev och intyg från
tidigare arbetsgivare. Med ledning av dessa handlingar får vi veta vilka personerna
var, var de kom ifrån, när de sökte om burskap, vad de avsåg att livnära sig på och
vilka urbana erfarenheter de hade. 8
Den 2 mars 1787 sände landshövding Carl Bunge ett cirkulär i fem exemplar
till magistraterna och häradsfogdarna i Västernorrlands län där han lät kungöra om
fundationsbrevet till nya staden Östersund. 9 Redan i mitten av april började de
första burskapsansökningarna komma in till landskansliet och de första som sökte
var handlare och hantverkargesäller från städerna vid kusten. Hur informationen
fördes vidare är inte lätt att veta, men utifrån de datum som ansökningarna diariefördes
är det uppenbart att informationen snabbt nådde till ett mycket stort geografiskt
område, från Trondheim i nordväst till Öregrund i sydöst (se figur 2).
Ser vi till de burskapssökandes ursprungliga hemvist, såsom den preciseras i
burskapsansökningarna, visar det sig att huvuddelen kom från Storsjöområdet och
från Sundsvall. Från det närmaste omlandet kom manliga och kvinnliga hantverkare,
timmermän, skräddare, arbetskarlar och spinnerskor men också ett par av
traktens ståndspersoner, exempelvis prästen i Brunflo socken. Från kuststäderna
kom huvudsakligen handelsbetjänter och gesäller som önskade att bli sina egna.
Vad som kan tyckas förvånande är att det inledningsvis var så få handelsmän i det
omgivande bondesamhället som hörsammade uppmaningen att flytta till Östersund.
Det rimliga är att dessa inte såg någon egentlig fördel att flytta till den
8. Härnösands Landsarkiv (HLA), Västernorrlands län landskansli, Försvarshandlingar angående yrken,
D IV c:4; samt ÖLA, Östersunds stadsarkiv, Stadens äldstes protokoll A I:1 och Inkomna handlingar
och skrivelser E:1.
9. HLA, Konceptbrevbok, A IV:25 nr 596.

Figur 2 De burskapssökandes ursprungliga hemvist. Källa: HLA, D IV c:4, A V:26-28 och
Bromé1936:84f
och Olofsson1998:26.
obyggda staden och det fanns heller inga medel att tvinga dem att flytta. Såsom
varandes en stad i tanken fanns inte de fysiska rekvisiten för det rationella urbana
livet som exempelvis levdes i Trondheim, Sundsvall, Uppsala eller Stockholm. 10
En viktig drivkraft för en stads tillväxt är förmågan hos de enskilda borgarna
att skapa sin försörjning på den nya platsen. Här menar till exempel Arnved Nedkvitne
att det ekonomiska grundlaget för en stad, ”… skapes ved at det der bosetter
seg folk som er i stand til å trekker økonomiske ressurser til byen utenfra.” 11 Detta
är naturligtvis en tidlös kvalitet hos alla de individer som flyttar till en ny plats,
men det är särskilt intressant när förväntningarna måste baseras på en tankekonstruktion,
om en plats där situationen i nuet avvek stort mot de förväntningar som
fanns om framtiden.
Burskapsansökningarna innehåller uppgifter om erfarenheter och kunskaper
om platsen, och framför allt om det tänkta omlandet som skulle utgöra det ekonomiska
grundlaget för den nya staden. Både när det gällde handel och hantverk i
Jämtland spelade den i marsmånad varje år återkommande Gregoriemarknaden på
Frösön en viktig roll. Det är troligtvis den som Johan Säterholm nämner när han
10. Olofsson 1998; K. Mykland, Trondheims stads historie, bd 3, Trondheim 1955: passim.
11. A. Nedkvitne, konomisk modernisering og urbanisering i Nordnorge 1500-1789, Historisk tidskrift
(i Norge) 1991:4.
191

192
beskriver hur han fått erfarenhet av ”Jämtlands marknad” genom sina resor som
handelsbetjänt för Säterbornas räkning. En annan, Widric Ström uppger att han
som handelsbetjänt för Gustavsbergs räkning ”… i Jämtland gjort mig känd …” 12
Det är också troligt att handelsmän och handelsbetjänter från de norrländska kuststäderna
hade erfarenhet av det jämtländska handelsomlandet eftersom det också
var en del av kuststädernas, framför allt Sundsvalls handelsområde. Flera av handelshusen
vid kusten hade till exempel fasta bodar på marknadsplatsen på Frösön.
De som rimligen hade störst erfarenhet av omlandet Jämtland – bönderna själva
– saknas i stort sett bland de burskapssökande. Den kanske mest aktive bondehandlaren
vid denna tid, Zacharias Wiklund från byn Vik i Åre socken finns dock
med, vilket visar att informationen hade nått fram till de som myndigheterna villa
komma åt med stadsbildningen. De fåtal personer som kan antas höra till kategorin
handelsbönder bland de burskapssökande är bara en handfull i proportion till den
mängd bönder som bedrev långväga distanshandel. Det är först ett årtionde in på
1800-talet som intresset bland allmogen i Jämtland började vakna för sin lilla stad.
Kanske kan detta förklaras med att det var först då som böndernas uppfattning om
stadens företräden motsvarade deras reella urbana erfarenheter. 13
Min uppfattning är att man kan tolka de burskapssökandes förväntningar om
framtiden utifrån en både bred och djup tolkningsram som bör innefatta faktorer
som erfarenhet av den nya platsen och dess omland, ursprunglig hemvist och flyttningsdistans,
generell urban erfarenhet, ursprungligt yrke och social status. Härigenom
kan vi på individnivå närma oss frågan om vad som förklarar individers
intentioner att lämna sina invanda miljöer till platser som bara var en stad på papperet.
Eller, vilket också var vanligt, att man inte fullföljde de intentioner man hade
med sina ansökningar om burskap.
Staden tar form
Redan 1787 inkom nitton burskapsansökningar till landskansliet i Härnösand och
fram till 16 juli 1791 hade ytterligare 37 personer anhållit om att få burskap. När
landshövding Bunge började utfärda burbrev hösten 1788 angav han att de sökande
skulle få en tomt ”… så snart stadsplanen … blivit på marken utstakad.” 14 Landshövdingen
särbehandlade somliga burskapssökande genom att låta vissa få burskap
tidigare än andra, men under den tidigaste perioden fick alla som ville sitt burskap.
Från hösten 1788 och fram till 1791 påbörjade lantmätare Törnsten att mäta ut
sin stadsplan med hjälp av bönder från tre byar på Frösön. Det var ett tidsödande
arbete att staka ut tomter, kålhagar och vägar och framförallt tillse att människorna
12. HLA, Västernorrlands landskansli, D IV c:4 ärendena inkommit 26 mars 1791.
13. Olofsson 1998 och Olofsson 2004.
14. HLA, Västernorrlands landskansli, Resolutionsbok, A V:26.

örjade röja och bebygga sina tomter. 15 I ett antal dokument, protokoll och tomtförteckningar
kan vi följa hur staden tog form och vilka av de burskapssökande
som verkligen flyttade till platsen. Framför allt burskapsansökningarna och de olika
tomtlistorna, från början i koncept och så småningom formaliserade i officiella
skattelängder, medger jämförelser. Listorna visar progressionen i utvecklingen och
flera innehåller också randanmärkningar som visar hur olika engagerade individerna
var att ta sina tomter i besittning och bygga staden. 16
Granskar vi lantmätare Törnstens tomtlista från mars 1794 finner vi att det
återstod 31 personer från tiden före 16 juli 1791. Av dessa hade 23 bosatt sig i
staden, sex hade börjat bygga sina hus och två hade kört fram timmer till sina
tomter. Granskar vi var dessa människor hade sin ursprungliga hemvist finner vi
att nitton kom från Jämtland och tolv från andra håll, därav sju från Sundsvall. Av
de yrken som representerade gruppen från Jämtland återstod generellt sett den fattigare
delen, de enklare hantverkarna, undantaget hattmakaren, kopparslagaren,
guldsmeden och urmakaren samt krögerskorna, spinnerskorna och arbetskarlarna.
Av de fyra jämtländska handlarna hade två uteblivit helt, apotekare Perman bodde
kvar på Frösön och Zacharias Wiklund hade kört fram timmer till sin tomt. I
gruppen från Sundsvall och övriga orter var fem handlare kvar, varav bara en hade
börjat bebygga sin tomt. Kvar fanns också tre stycken karduansmakare (garvare)
samt en kopparslagare. 17
Den inflyttande befolkningen kan sägas ha varit en katalysator för de ekonomiska
strukturer som var rådande i Jämtland. Ser vi till antalet handelsmän i Östersund
hade det procentuella antalet ökat från omkring 20 procent till 30 procent
av alla invånare. Drygt hälften av dessa kom från Sundsvall. Det är en betydligt
högre procentuell andel än vad som var vanligt i andra städer vid denna tid. Det är
troligt att de många kopparslagarna och garvarna är ett tecken på vilken produktion
som snabbt fann avsättning i det jämtländska handelsomlandet. Bland de som verkligen
flyttade in finner vi också i hög grad den fattigare delen av de burskapssökande
som även de kom från närområdet. 18
De yrkesgrupper som successivt lyckades etablera sig antyder vilka näringar
som initialt var möjliga att försörja sig på. I några fall ser vi hur vissa senare kompletterade
sina burskapsansökningar därför att andra näringar förmodligen ansågs
mera lönsamma. En sådan näring var krögeri och utskänkning av starka drycker,
15. Bromé 1936:81f.
16. JLM, Östersund 1a – Handlingar rörande Östersunds stads grundläggning. I Bromé 1936 går dessa
handlingar under beteckningen Törnstenska samlingen.
17. Bromé 1936:86ff; Olofsson 1998:32f.
18. Som jämförelse kan anföras Kekke Stadins studie av Arboga, Enköping och Västervik där antalet handelsmän
varierade mellan tre och fjorton procent. I Stadins studie utgjorde hantverkarna mellan 35
och 45 procent av befolkningen. I Östersund var motsvarande straxt över 50 procent både 1791 och
1794, se K. Stadin, Småstäder, småborgare och stora samhällsförändringar – Borgarnas sociala struktur
i Arboga, Enköping och Västervik under perioden efter 1680, Uppsala 1979:36-67 och Olofsson
1998 passim.
193

194
något som också idkades av flera kvinnor. Ett konkret exempel på kompletterande
ansökningar är skräddaren Nils Sjölund som den 12 december 1791 skriver att han
inte kan bärga sig och de sina i staden och önskar få tillåtelse att sälja ”… vanliga
likörer såsom brännvin, dricka, vin, caffe och annat dylikt … ty här i landsorten
finns allt för många skräddare.” 19
Ett grundproblem med staden Östersunds lokalisering var bristen på centrala
funktioner. Redan från allra första början arbetade lantmätare Törnsten för att öka
platsens centralitet, bland annat genom att förmå myndigheterna att flytta marknadsplatsen
från Frösön in till staden. När borgerskapet började formera sig kom
även de att verka för att öka stadens centralitet, bland annat i skrivelser till myndigheterna
där de argumenterade för betydelsen av att flytta in de urbana funktionerna
från landsbygden till staden.
Figur 3 Östersund 1856. Källa: Bromé 1936: 153.
Hur stadens betydelse successivt ökade, dels i Jämtland och dels i det nationella
stadssystemet, är en fråga som återstår att besvara. Vägar att studera detta är framför
allt att analysera kontakterna mellan det nya borgerskapet och det omgivande samhället.
En viktig del i detta är handelskontakterna och kreditrelationerna mellan
det nya borgerskapet och aktörer i stadens vidsträckta handelsomland. En annan
är att studera hur stadens politiska kultur växte fram och i vilken utsträckning den
hade sitt ursprung i de sociala kontexter varifrån de tongivande personerna i staden
kom. En tredje är att jämföra de olika hushållen i staden och på landsbygden för
19. HLA, Västernorrlands läns landskansli, D IV c:4. Bland de kvinnliga näringsidkarna finner vi exempelvis
lantmätarens syster Margareta Kristina Törnsten och Kristina Christoffersdotter Dretz.

att se hur deras materiella standard förändras i takt med att staden utvecklas och
successivt befäster sin ställning som centralort.
En försöksstudie av konkursakter i Sundsvall omkring 1800 visar att flera borgare
i Östersund hade kreditrelationer med köpmän i Sundsvall. Möjligen kan detta
ha sin grund i den ursprungliga rekryteringen av handelsmän till den nya staden.
Med perspektivet ställt från Sundsvall råder det ingen tvekan om att handeln mot
Östersund var marginell i jämförelse med den man hade mot bönderna i framför
allt östra Jämtland. Vänder vi på perspektivet så måste ändå Östersundsborgarnas
närvaro i sundsvallsköpmännens bokföring vara ett tecken på att handeln var viktig.
Ett fåtal handelsmän, däribland apotekare Perman bedrev mera omfattande handel,
vilket också avspeglar sig i bevillningslängderna där det framgår att han betalade
mer skatt än sina grannar. Majoriteten av borgarna i Östersund ansågs dock så fattiga
att de inte behövde betala någon skatt alls.
Med vetskap om hur geografiskt omfattande den jämtländska handeln var är
det viktigt att inte bara titta på kontakterna mellan Östersund och Sundsvall. En
utökad studie av konkursakter och bouppteckningar i de andra städerna i regionen
såväl som bondehushållen i det nära omlandet kommer att ytterligare ge perspektiv
på Östersunds plats i sitt omland. En annan tänkbar undersökning rör etablerandet
av närmare sociala relationer som fadderskap och äktenskap. Här visar stickprov
att det nya borgerskapet i hög grad var faddrar till varandra men att det helt visst
förekom exempel på sociala relationer med bondehushåll, vanligtvis de förnämare
handelsbönderna i regionen. 20
Avslutning
I vilken utsträckning kan vi då dra generella lärdomar av exemplet Östersund och
går dessa att överföra på andra empiriska exempel vid andra tidpunkter och på
andra platser i världen? Ambitionen med föreliggande text har bland annat varit
att presentera ett omland-stadperspektiv som syftar till att fånga sådana tankar,
händelser och strukturer som på ett eller annat sätt påverkade utvecklingen av den
valda staden. Här rör det sig om existerande strukturer i den obygda stadens tänkta
omland, samt strukturer som skapades i samband med att tanken om anläggandet
av en stad började materialiseras. Frågan är vilka strukturer i regionen som möjliggjorde
för staden att etableras men också vilka strukturer som bidrog till att staden
hade svårt att få fotfäste.
Det är enligt mitt förmenande viktigt att diskutera unga städers tillväxtproblem
inte bara i relation till övriga städer i termer av stadssystem utan också utifrån deras
utvecklingspotential mitt i sina tänkta omland. Varför det dröjde så länge innan
det blev en stad i Jämtland kan dels handla om tröghet eller motstånd i det tänkta
20. Olofsson 2004 och Olofssons kommande avhandling.
195

196
handelsomlandet och dels om svårigheten att harmoniera stadens rekryteringsfält
med det tänkta omlandet.
Ett motstånd kan i Östersunds fall ha funnits i konkurrensen från strukturer
på den omgivande landsbygden. En faktor var att det på flera håll på landsbygden
existerade en förtätad bondebebyggelse där en materiellt välbärgad befolkning framgångsrikt
utövade både handel och hantverk. Det goda livet levdes redan bland
bondeeliten som inte saknade mycket av det som den lilla outvecklade staden hade
att erbjuda. En tröghet fanns också i det faktum att de centrala funktionerna var
så utspridda att de inte räckte som generator till en stadsbildning. Marknadsplatsen
och angränsande militära övningsfält befolkades bara under några få veckor per år,
vilket förmodligen inte räckte för att det skulle uppkomma spontana förtätningar
av människor och bebyggelse. En förklaringar till denna tröghet kan ligga i det
faktum att flera centrala funktioner hade mognat i sin agrara kontext. Säkert
innebar blotta tanken på förändring, till exempel en förflyttning av trivialskolan
från Frösön in till staden, att vissa aktörer bjöd motstånd. Arbetet med att öka stadens
centralitet i omlandet Jämtland kröntes dock successivt med framgång vartefter
de olika funktionerna flyttades in till staden. 21
Ser vi till utvecklingen av stadens rekryteringsfält, varifrån stadens invånare
kom, är det teoretiskt viktigt att koppla den nya stadens presumtiva och reella invånare
till en tolkningsram som på mikronivå närmar sig de faktorer som varje individ
byggde sina beslut omkring. Empiriskt visar exemplet Östersund en potential till
att vara ett socialt och ekonomiskt laboratorium där människor från när och fjärran
började samverka för att skapa något nytt och fungerande i en främmande miljö.
Vägen till framgång var inte rak och många människor valde att helt utebli eller
senare avbryta sitt engagemang. Andra tillkom dock och med dessa tillfördes stadens
befolkning nya visioner och erfarenheter av vad som borde vara stadens
omland.
Summary
Establishing cities in rural areas
– a scientific field with theoretical and methodological implications?
Under certain conditions, studying the establishment of a new town, can be conducted
from the point when the town were mere a political desicion. This paper
deals with Östersund, a town established in the county of Jämtland, a sparsely
populated area in the north of Sweden, in the end of the 18 th century. By studying
the hinter land of the imagined town, the sources of living in the county of Jämtland,
together with the people who migrated to the area, their vocational
21. G. Hasselberg, Frösö trivialskola, Östersund 1935:179ff och 251ff.

197
background and their intentions for being burghers, shows that many applicants
had reasonable skills to build the materialised town.
Of those who really started to build on their plots, half came from Jämtland
and half from the towns nearby. Many challenges were facing the settlers. One huge
problem was the lack of central functions. In the very beginning a group of burghers
fought for moving functions as the market place, the post office and the school
from their original sites on the country side into the town. Another problem was
on individual level, for each burgher to have a vocation adapted to the economic
structure in the hinter land. Especially some crafts men suffered from small incomes
and therefor complemented their burghership applications with requests for rights
to serve liquer or coffee at fair-days.
Most of the people who came from different parts of Jämtland attempted to
work with craft or unskilled labour. Some of them were also professional tradesmen,
but not as many as expected, though many peasant households in Jämtland were
doing business or acted as peddlars on the swedish and norwegian markets. If not
so attractive for the local elite, the pre-mature city of Östersund were inhabited by
lots of young tradesmen from towns like Härnösand and Sundsvall, many with
experiences of doing business as shop-assistants on fairs in Jämtland. In percent,
Östersund seems in the beginning to have had more tradesmen than similar towns
in southern Sweden. But the local peasant businessmen, who were the reason for
establishing Östersund, did not find the town attractive until a couple of decades
later, when the imagined town had become a materialised town.

Innledning
Vágar, en kortlevd by eller et urbant fiskevær?
Reidar Bertelsen
Lofotens sentrale sted i mellomalderen, Vágar, blir vanligvis sett på som et urbant
samfunn som ikke ble til noen egentlig by i nordeuropeisk forstand. Her drøftes
de urbane trekkene ved Vágar som karakteristiske trekk for en fase i et historisk
endringsforløp for et stort og viktig fiskevær.
Det som hittil er skrevet om Vágar 1 i Lofoten har kretset om kring tre perspektiver.
Først det paradokset at et urbant mellomaldersamfunn kom til så langt
nord i verden og så langt vekk fra alle andre fenomen knyttet til det konvensjonelle
bildet av et urbant europeisk mellomaldersamfunn. Komplementært til dette synspunktet
er den lokalhistorisk forankrede insisteringen på at et bysamfunn i Lofoten
ikke krever noen særskilt forklaring, intet kunne være mer naturlig. Det tredje perspektivet
er et mer formalt og analyttisk forankret perspektiv der Vágar blir sett på
som et mislykket forstadium til en by, et forstadium som manglet forutsetninger
til å bli en egentlig by. Her er det ei tydelig forankring i ei evolusjonistisk kulturog
samfunnsoppfatning.
Uansett hvilken synsvinkel en velger, så finnes det ikke indikasjoner på at Vágar
som urbant samfunn kom til spesielt tidlig sammenlignet med urbaniseringsprosessen
ellers i Norge. Det er århundreskiftet mellom 11- og 12-hundretallet som er den fasen
da urbane trekk ved Vágarsamfunnet ble tydelige. Først og fremst fikk vi da en
omfattende utvidelse av bebygd areal på utfylt masse i havnebassenget, materiell kultur
i sin alminnelighet viste et differensiert samfunn med nære kontakter til større
europeiske byer og det skrevne kildematerialet viser sentralfunksjoner knyttet til både
kirkelig og verdslig makt. Stedet ble aldri stort, sammenlignet med mellomalderens
byer i Europa og stedet har ei endringshistorie som sett fra et konvensjonelt stedshistorisk
perspektiv er preget av diskontinuitet. Det urbane Vágar er i beste fall en
betegnelse vi kan bruke på en avgrenset periode av denne endringshistoria. 2
1. Jeg anvender her en av navneformene som ble brukt i mellomalderen for å unngå forveksling med de
ulike moderne betydningene av ”Vågan”.
2. Bertelsen, R. 2008. Vágar i de første to hundreårene – en annerledes bydannelse. Andersson, Øye og
Hansen (red): De første 200 årene - nytt blikk på 27 skandinaviske middelalderbyer. Universitetet i
Bergen Arkeologiske Skrifter Nordisk Volum 5. Bergen. 125-134.

200
Fig 1. Havner og kulturlagsområde i Storvågan sett fra sør. Til venstre Altervågosen, til høgre
Rekøykeila. Midt mellom ligger ca 20.000 m 2 kulturlag, opp til 2m tjukt. På nordsiden av Rekøykeila
skimtes tingstedet Brurberget. Foto R.Bertelsen 2007.
Fig 2. Innseilinga til Rekøykeila er trang og farefull, men havna er godt skjermet. Sett fra nordøst.
Foto R.Bertelsen 2006.

Knut Helle har formulert en generell refleksjon omkring denne problematikken
slik: ”Spørsmålet blir med andre ord hvordan vi mer generelt kan beskrive og
karakterisere både byer og andre lokaliteter og samfunn som gjennom tidene har
vært urbanisert i forskjellige grader. Det dreier seg om å finne en teoretisk ramme
for den mer tidsspesifikke behandlingen av urbaniseringsprosessen i de hovedfasene
vår fremstilling samler seg om”. 3
Et lignende synspunkt er, og har vært et viktig utgangspunkt for min refleksjon
over hvordan Vágar skal forstås og om denne forståelsen kan bidra til å skjerpe våre
forestillinger om urbanisering og urbanitet.
For å tilnærme meg dette, tar jeg utgangspunkt i den omtalen og de
vurderingene Knut Helle har gitt av Vágar i kapitlene 2-4 i ”Norsk byhistorie”.
Grunnen til at jeg velger denne framgangsmåten er at jeg anser det Helle har skrevet
å være representativt for det jeg mener er ei dominant oppfatning av Vágar, undringen
over det paradoksale samtidig som han også stiller seg kritisk til å gi Vágar
status som ”egentlig by”. Det bidraget jeg vil søke å gi her, er å sette dette
”urbaniseingstilløpet” inn i en mer nærsynt romlig og kronologsk kontekst enn det
som må være mønsteret i en nasjonal oversikt som ”Norsk byhistorie”.
Sentrale krefters inngripen
Helle mener at kong Øystein Magnussons inngripen i første fjerdedel av 1100tallet
var et avgjørende trekk i utviklingen som førte til det han kaller flersidig
sentralitet og som på 12- og 1300-tallet ble omtalt som en av ”de små kjøpsteder”.
Sammenhengen er at tørrfiskeksporten, slik vi kan se den i skrevne kilder, skapte
selve det økonomiske nettverket som knyttet Vágar til to av de store urbane
samfunnene i samtidens Norge, Nidaros og Bergen. Tørrfisken var av avgjørende
betydning for den posisjonen Bergen fikk og den utgjorde en viktig inntekstkilde
for erkebispesetet. Dette er altså selve grunnstrukturen i det nettverket Vágar settes
inn i og det er denne forståelsen av hva som er interessant ved Vágar som fører oss
inn i diskusjonen om dette var et sted som ”fortjente å kalles en by”. Det er altså
kronens og kirkens interesser som oppfattes som utløsende faktorer for Vágars
urbanitet og som så konstituerte og vedlikeholdt ”det urbane” gjennom 2-300 år.
Endelig var det de samme kreftene som tok vekk ”det urbane” da politiske,
administrative, teknologiske og ikke minst økonomiske hensyn gjorde dette ønskelig
og mulig.
Den best dokumenterte sentralmaktsinngripen i Vágar var Øystein Magnussons
kirkegrunnleggelse i andre tiår av 1100-tallet. Dette kjenner vi gjennom Heimskringla,
Morkenskinna, Fagrskinna og Ågrip. Hans økonomisk/sekulære tiltak,
3. Helle, K. 2006. Fra opphavet til omkring 1500. Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år.
Oslo:Pax. S. 11.
201

202
rorbuer for fattige fiskere er bare rapportert i Morkenskinna. Jeg vil seinere komme
tilbake til noen synspunkter på hvor avgjørende kongens inngripen kan ha vært.
Det er først og fremst diplommaterialet som gir oss informasjon om hva ”den
flersidige sentralitet” innebar. Fra ca 1220 hadde sysselmannsinstitusjonen for
Hálogaland i alle fall tidvis vært knyttet til Vágar og lagmannssetet lå her før det
ble flyttet til Steigen på 1300-tallet. 4 Vágar var et sentralt tingsted for Hálogaland,
kanskje så tidlig som begynnelsen av 1000-tallet. Dette tinget omtales også som
mót, tidligst nevnt 1282. 5 Det er også interessant at det i 1291 ble referert til ei
egen lovsamling, Vågaboka, som ble erstattet av Landsloven i 1282 på mót i Vágar.
Enten dette var ei lovsamling med gyldighet for heile Hálogaland, men med et
navn som refererte til Vágar eller det var en lov med gyldighet bare for Vágar, så
ligger det en indikasjon om sentralitet i denne betegnelsen og i at det var på en
lovgivende, dømmende og utøvende myndighet på stedet som foretok denne
avgjørelsen. Tingstedet Bruðarberg er antatt å være identisk med bergknausen Brurberget.
6
Bjørgo nevner i tillegg to andre forhold. Partikulærsynode (prestestevne) for
den nordlige delen av bispedømmet (tidligst nevnt 1321) og at vi samtidig finner
omtalen av en kjøpmannsgård (Oddshus). Endelig kan vi ikke unngå å legge en
viss vekt på at Vágar i 1384 ble omtalt som ”en av de små kjøpsteder”. 7
Urbane kulturtrekk i Vágar
Det arkeologiske materialet som er samlet gjennom en serie små utgravninger i det
sentrale havneområdet fra mellomalderen, har gitt oss kunnskap om tettbebyggelse
i Storvågan fra ca 1000 til 1800-tallet. Tidligere bebyggelse er også funnet, men
den har betydelig mindre omfang. I en større sammenheng kan en selvsagt diskutere
om et bebygd areal på ca 20 000 m 2 er å forstå som et kriterium for urbanitet. Om
vi ser dette i relasjon til hva en ellers finner i Nord-Norge, er dette definitivt det
største kjente sammenhengende kulturlaget. Det er i tillegg slik at bygninger i det
sentrale havneområdet har fast lokalisering i tidsrommet etter ca 1200 og så lenge
fysiske spor av bygningsstrukturen er bevart (1600-tallet). Dette kan enten skyldes
at plassen fysisk sett var trang eller at det fans en eiendomsstruktur som ble
vedlikeholdt over flere århundrer. Det sier oss i alle fall at bebyggelsen har vært
organisert slik at det ikke forelå alternativer for lokalisering når ei forfallen bygning
skulle erstattes. 8
4. Bjørgo, N. 1982. Vågastemna i mellomalderen. Hamarspor, eit festskrift til Lars Hamre. Oslo, Bergen,
Tromsø. S. 45-60. Bertelsen 1985. Lofoten og Vesterålens historie, bind 1. Svolvær.
5. Bjørgo op.cit.
6. Bertelsen, R. 1985:172.
7. Ibid:174.
8. Bertelsen 2008.

Gjenstandsfunn fra 1200-1400-tallet vitner om tett kontakt med et vesteuropeisk
nettverk. Dette gjelder særlig materialgrupper som var sensitive for stilendringer
som keramikk og sko. 9 I all hovedsak ligner dette materialet fra kulturlag
i Trondheim og Bergen og det er verdt å legge merke til at de nevnte aspektene av
den materielle kulturen ser ut til å ha vært reservert for Vágar inntil de kulturelle
omveltningene i renessansen endret den materielle kulturen i hele det nordnorske
kystlandskapet.
Fig 5. Et eksempel på funn fra den “urbane fasen”: potteskår fra Midtøsten, antatt
datering er 1200-tallet. Foto R.Bertelsen 2001.
Konsentrasjonen av funn tilknyttet lærhandverk leder oss til en mer detaljert diskusjon
av spesialisert handverk. Store mengder av utgått skotøy, reparasjonsavkutt,
produksjonsavkutt og finkuttede neverbiter ble funnet innenfor og utenfor bygninger
som sto på samme sted i tidsrommet fra 1300-tallet til 1500-tallet. 10 Det er
altså ikke en enkelt episode, men en kontinuerlig virksomhet som strakte seg over
9. Brun, T.A. 1996. Mellomalderkeramikk. Et perifert materiale i det sentrale Nord-Norge. Hovedfagsavhandling
i arkeologi. Universitetet i Tromsø. Lind, K. 1991. Sko som materiell kultur, Vágarsamfunnet
i middelalderen. Magistergradsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø. Pöche, A. 1997.
Mittelalterliche Keramik im nördlichen Norwegen. Magisteravhandling. Christian-Albrechts-Universität.
Kiel.
10. Lind op.cit.
203

204
flere bygningsgenerasjoner. Helle 11 legger vekt på at det kan se ut som om det er et
småbyfenomen at skomaker- og lærhandverk er plassert sentralt i bybildet, mens
det er plassert i utkanten av større byer. Det er god grunn til å se på dette som et
interessant spor. Her dreier det seg om et sentralt sted i havneområdet, men det er
mer problematisk å si om stedet ligger sentralt i det landskapet som bar navnet
Vágar. Forekomst og eventuell lokalisering av andre handverk som det åpenbart
må ha vært behov for, som bøkker og smed, er det ikke mulig å uttale seg om ut
fra det materialet som til nå er framkommet ved utgraving.
Helårs- eller sesongbosetting?
Helle 12 reiser i tillegg et gammelt problem som også har opptatt andre som har
skrevet om Vágar: Lar det seg gjøre å skille mellom sesongmessig opphold og
permanent bosetting? Dette er et svært komplisert spørsmål som det ikke er lett å
finne empiri til å belyse. Det er av interesse å legge merke til at diplomer som er
skrevet i Vágar på 1200 og 1300-tallet eller som refererer til begivenheter der, uten
unntak er datert til perioden juni-august. Det er åpenbart at dette er relevant for å
kunne gi et helhetsbilde av den totale virksomheten. Vi kan anta at skriveføre stort
sett var der i sommersesongen, men det er ikke lett å si noe om den økonomiske
virksomheten ut fra dette. De dokumentene vi kjenner, relaterer seg åpenbart til
virksomhet som må ha foregått om sommeren under de naturforhold som råder i
Lofoten. Hva som ellers foregikk, er vi henvist til å utrede gjennom andre kilder.
Det arkeologiske materialet gir er nokså sammensatt bilde og det er også grunn
til å være forsiktig fordi vi kun kjenner det som stammer fra undersøkelser i det
sentrale havneområdet.
Det materialet vi har til rådighet er:
• Husholdningsrelatert materiell kultur
• Sko og læravfall samt slagg
• Husruiner og tjukke kulturlag
• Osteologisk materiale som skriver seg fra konsumet på stedet og som kan
avsløre årsrytmen i konsumet.
De stratigrafiske forholdene gir ikke helt gode betingelser for å rekonstruere en
entydig funnkontekst for de påviste bygningene. Dette kunne gitt oss mulighet til
å bedømme om et hus hadde hatt en virksomhet knyttet til husholdning som pekte
i retning av langvarig eller kortvarig opphold. De typene av husholdning som kan
tenkes i et samfunn som Vágar, varierer over et stort register. Historiske analogier er
11. Helle op.cit.:101.
12. Ibid:73-74.

det viktigste metodiske hjelpemidlet vi har. Vi kan tenke oss helårs bosatte familier
som drev med fiske og småskala gårdsdrift og vi kan tenke oss menn fra andre steder
på kysten som hadde felles hushold i tre-fire vintermåneder. Kjøpmenn kan tenkes
å ha hatt fast boplass her hele året eller de kan ha hatt noen ukers sommeropphold.
Handverkere og andre grupper av aktører kan også ha hatt helårs- eller sesongopphold
i Vágar. En kontekstrekonstruksjon kunne si oss om husholdningene besto av
menn, kvinner og barn eller for eksempel bare menn. På grunn av nedbrytingsgraden
og det faktum at de fleste kulturlag har blitt ”gjenbrukt” en eller flere ganger, må vi
avstå fra slike rekonstruksjoner. Uten en fullstendig funnoversikt, kan jeg bare
rapportere et grovt hovedinntrykk. Husholdninger med kvinner, menn og barn er
et tydelig trekk ved funnmaterialet fra ca 1200 til i alle fall 1600-tallet. Begrunnelsen
for dette er at det er funnet både leker og redskap til tekstilframstilling. Lind kan
også vise til at sko for kvinner, menn og barn finnes i det undersøkte skomaterialet. 13
Kulturlagenes karakter understøtter dette inntrykket, men ingen av de påpekte
observasjonene utelukker muligheten for at også sesongbosetning var et viktig trekk
ved Vágar i det aktuelle tidsrommet i tillegg. Vi bør likevel kunne si at det må ha
vært et betydelig innsalg av langvarig bosetning i det sentrale havneområdet.
Osteologisk material fra deler av de utgravde områdene er analysert av Sophia
Perdikaris. 14 Hennes oppsummering er at materialet inntil 1200-tallet og fra 1800tallet
viser et konsum basert på selvbergingshushold og helårsbosetning. Fra 1200tallet
viser konsumet imidlertid i all hovedsak en konsentrasjon om torsk, antakelig
en indikasjon på at vinterfisket var den dominerende fangstaktiviteten. 15 Dette utelukker
imidlertid ikke at tørrfisken ble konsumert til andre årstider og vi må ta i
betraktning at det sentrale havneområdet ikke nødvendigvis er representativt for
hele Vágar.
Et samlet inntrykk fra dette området i det aktuelle tidsrommet, kan oppsummeres
slik:
De tjukke kulturlagene vitner i seg selv om et samfunn med betydelig innslag
av permanent bosetting, eller i alle fall vinteropphold. Et stort antall enkeltliggende
husrester på flere lokaliteter kan antas å henge sammen med mer
kortvarig nærvær. Det er grunn til å anta at forholdet mellom fast og
sesongbosetting har variert over tid, men jeg antar at hovedtendensen var at innslaget
av sesongbosetting har økt med tiden.
Dette er et inntrykk som også rimer godt med vegetasjonshistoriske analyser. 16
13. Lind op.cit.
14. Perdikaris, S. 1998. From Chiefly Provisioning to State Capital ventures: The transition from Natural
to Market Economy and commercialization of cod fisheries in Medieval Arctic Norway. Dissertaiton.
In Anthropology. City University of New York.
15. Ibid 1998:126.
16. Tveraabak, L.U. 1995. Utvikling av lavlandsheier i Storvågan og på Ørsnes, Lofoten. Hovedfagsavhandling
i botanikk. Universitetet i Tromsø.
205

206
I stort viser det arkeologiske materialet, særlig gjenstandene, et bilde likt det
Helle gir av Vágar og som jeg vil si gjelder den urbane fasen. Men, det er i alle fall
på tre punkter at dette bildet må justeres: Det er påvist spor av tettbebyggelse før
ca 1200, men dette bildet er fragmentarisk og det er uvisst hvordan denne bebyggelsen
kan karakteriseres ut over at det dreier seg om tettliggende strandnære hus
som har vært brukt til boliger. Dette kan godt ha vært en helt annen form for
samfunn, uten sterke urbane trekk, men innrettet på fiskeri. For ordens skyld vil
jeg peke på at dette er i motstrid til synspunkter jeg selv har hevdet før. 17
Bebyggelsen i den urbane fasen var ikke utelukkende konsentrert til det sentrale
havneområdet i Storvågan. Spor finnes på i alt 7-10 lokaliteter i våger og bukter.
Dette bryter med dominante modeller for hvordan et urbant samfunn tok seg ut,
men dette gjenspeiler at all virksomhet i Vágar var avhengig av havn og ferdsel på
havet. Dette gjelder både den primære produksjonen, fiskeriet, og det gjelder handel
og ferdsel forøvrig.
Antakelig er 14- og 1500-tallet det tidsrommet da det var tettest bebyggelse i
havneområdet. I denne perioden er det indikasjoner (om enn svake) på at bebyggelsen
i det øvrige Vágar-området ikke er like omfattende som i den foregående
perioden. Bebyggelsen tok seg imidlertid kraftig opp igjen på 1600-tallet.
”Etterhistorisk tid”
Et fristende tema å ta opp til nærmere drøfting, er hvordan det arkeologiske
materialet kan lede til et nytt perspektiv på det manglende skrevne kildematerialet
etter ca 1400. De fysiske spor av aktivitet og bosetning var fortsatt der. Her skal
jeg nøye meg med å peke på et spesielt trekk ved det som skjedde. I løpet av tidsrommet
fra 1600- til 1800-tallet ble hovedhavna gradvis forflyttet fra Storvågan til
Kabelvåg, men den lå fremdeles innenfor det området som hørte til det geografiske
Vágar-begrepet i mellomalderen. Med dette fulgte også befolkningstyngden. Fra
slutten av 1800-tallet fortsatte bevegelsen mot øst og Svolvær overtok gradvis
sentrumsfunksjonene fra Kabelvåg. Denne forflytningen må forklares med endringene
i skipstyper og endrede krav til dybde og manøvreringsrom i havnebassengene.
Men, det er grunn til å betrakte dette samfunnet på vandring mot øst som
en helhet på tross av at lokaliseringa på land ble endret. Virksomheten og fiskefeltet
var det samme.
17. Bertelsen, R., A.Buko, A.Fossnes, J.Hood, Z.Kobylinski, K.Lind & P.Urbanczyk 1987. The Storvågan
Project 1985-86. Norwegian Archeological Review Vol 20 No 1. 1987. 51-55. Bertelsen, R. & P.
Urbanczyk 1988. Two Perspectives on Vågan in Lofoten. Acta Borealia 1-2.1988. 98-110. Bertelsen,
R. 1994. Helgelendingene og Vågan i Lofoten. I B. Berglund (red): Helgeland historie, Bind 2.
Mosjøen 1994. 113-132.

207
Fig 4. Kart over dagens Kabelvåg og Svolvær. De viktigste geografiske navnene i Vágars endringsforløp
er markert. Mellomalderens Vágar omfattet Storvågan, Kabelvåg og Kjerkvågen. Kartets basislinje
er 10km og nord er opp. Kartet er produsert av R.Bertelsen pa grunnlag av data fra Statens kartverk
(M7 11).

208
De lokale og regionale forutsetningene for urbanisering
Helle skriver følgende om dette: ”De nordligste delene av Skandinavia var for tynt
folkesatt til at den urbane ekspansjonen i høymiddelalderen kunne føre til klar
bydannelse”. 18
Dette er et perspektiv jeg deler når det gjelder makronivået, men ut fra et
nærsynt blikk på Lofoten er jeg noe i tvil. Det kan i denne sammenhengen være et
poeng å se på hva som for øvrig skiller den regionen Vágar ligger i fra andre regioner
i Norge der det vokste fram urbane samfunn av ”høg eller lav orden”. Den mest
iøynefallende kontrasten er at nærområdet mangler et norrønt
sentralsted/maktsentrum fra yngre jernalder. Avstanden til sentra som Borg, Steigen
eller Hadsel var i alle fall en dagsseilas. Johansen 19 har imidlertid pekt på at Lofoten
(Vestvågøy) kan oppvise en betydelig folketetthet i vikingtid.
Fiske og fangst ser ut til å ha vært viktigere enn jordbruk for Vágars tilkomst
og videre utvikling. Ester Boserup har, klarere enn andre, formulert den oppfatning
at jordbruksproduksjon og transport av argrarprodukter fra omlandet til var ei
viktig forutsetning for de europeiske mellomalderbyenes tilkomst. 20 Dette er ei oppfatning
som er dominant i europeisk byhistorisk forskning. Selv om vi kjenner
bydannelser som har store fiskerier som økonomisk basis, som for eksempel Skanør
og Falsterbo, 21 er disse alltid satt inn i bytterelasjonen mellom korn og fisk. Spørsmålet
om et samfunn som bygde sin sosiale og økonomiske struktur på fiske og
fangst kunne skape forutsetninger for urbanisering, er ikke drøftet i full bredde. I
tilfellet Vágar er spørsmålet om drivkreftene bak tørrfiskhandelens opphav avgjørende
for hvordan vi skal se på dette spørsmålet. En nylig avsluttet undersøkelse
åpner for at dette spørsmålet ikke nødvendigvis kan vurderes utelukkende ut fra
det historiske forløpet i Lofoten. Mye taler for at hele det nordatlantiske området
må trekkes inn. 22
Det har ikke vært rom for å gå nærmere inn på at Aust-Lofoten var en fleretnisk
region både i yngre jernalder og i mellomalderen. Jeg må her nøye meg med den
analysen som Alf Ragnar Nielssen har lagt fram. der han også presenterer det som
tidligere er skrevet om Kabelvågområdet. 23 Det samiske innslaget i denne regionen
besto både av en lokal sjøsamisk befolkning, reindriftssamer som brukte fjellene til
beite og ikke minst tilreisende samer som deltok i vinterfisket.
18. Helle op.cit.:73.
19. Johansen, O.S. 1982. Viking Age Farms: Estimating the Number and Population Size. A Case Study
from Vestvågøy, North Norway. Norwegian Archeological Review Vol 15 No 1-2 1982. 43-69.
20. Boserup, E. 1981. Population and technology. Oxford.
21. Ersgård, L. 1988. ”Vår marknad i Skåne”: bebyggelse, handel och urbanisering i Skanör och Falsterbo
under medeltiden. Lund studies in medieval archaeology Vol 4. Stockholm.
22. Mook, R, R.Bertelsen & A.R.Nielssen. 2008. Om vilkårene for tørrfiskproduksjon. I Paulsen og
Michelsen (red): Simunarbok. Thorshavn: Fródskapur - Faroe University Press. 151-165.
23. Nielssen, A.R. 2008. Samisk historie i Lofoten – ei flerfaglig utfordring. I B. Evjen & L.I. Hansen
(red). Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv. Oslo:Pax .195-235.

209
Fig 3. Lokalitet med gammelignende hustufter og antatt samisk offersted like ved innseilinga til
Rekøykeila. Sett fra nordvest. Foto R.Bertelsen 2001.

210
Austvågøya og sørvestre del av Hinnøya utgjør en region der norrøn og
sjøsamisk befolkning har kommet til uten at den ene fikk en dominerende posisjon
før det kom ytre inngripen fra kirke og krone, sannsynligvis på 1100-tallet. Aust-
Lofoten ligger også plassert inn i et geografisk triangel mellom norrøne maktsentra
i jernalderen, Vestvågøya, Hadsel og kanskje først og fremst Steigen. I tillegg ligger
ikke Andøy, Bjarkøy/Trondenes og Saltenmunningen mange dagsreiser unna.
Det viktigste særtrekket er likevel at Aust-Lofoten har spesielle naturgitte forhold.
Dette er del av det bassenget der hoveddelen av den norsk-atlantiske torskestammen
kommer inn for å gyte like etter nyttår og der den oppholder seg til
langt ut over våren. Aust-Lofotens fortrinn innenfor dette området er at dette er
den delen av Vestfjordsbassenget der torskeinnsiget har vært mest stabilt og ikke
minst der det er mer beskyttede farvatn og roligere klimatiske forhold sammenlignet
med det vi finner lenger ut, mot sørvest. I tillegg er havet uvanlig rikt på andre ressurser
som kan gi livsgrunnlag på helårsbasis også uten tørrfiskhandelen. 24
Det ”unormale” ved Vágar
Det er nærliggende å forestille seg at Aust-Lofoten var et viktig ressursområde der
fangstmenn fra store deler av den nordnorske kysten søkte sammen på ettervinteren
for å høste havet sammen med lokalbefolkningen. Dette må ha skjedd også i lang
tid før Øystein Magnusson fattet interesse for fiskeriet og slik sett har dette området
inngått i den komplekse økonomien vi har vent oss til å kalle fiskerbondeøkonomien.
Det som karakteriserte dette levesettet var et klart kjønnsdelt arbeidsliv
og en ulik livsverden for menn og kvinner. Bøndene var i all hovedsak kvinner og
mennene var fangstfolk og fiskere. Vágar som samlingssted for fangstfolk og fiskere
har neppe sin opprinnelse som følge av introduksjonen av markedsfisket, men den
har sine røtter tilbake til førhistorisk tid, kanskje allerede yngre steinalder.
Et regionalt sentrum av en helt annen art enn det vi finner andre steder i Norge,
ble tatt i bruk av kirke og krone og søkt strukturert inn i en modell tilpasset sørligere
forhold eller i alle fall med slikt resultat at man i samtida fant grunnlag for å omtale
det som ”liten kjøpstad”. Dette fører til at det fiskeværet som fortsetter å eksistere
etter den urbane fasen, var et viktig sentralsted i den regionale sammenhengen,
men nå sammen med en serie andre fiskevær som også har røtter tilbake til førhistorisk
tid, men som ikke ble arena for den virksomheten som fant sted i Vágar i
høgmellomalderen.
Som sentralsted har Vágar ei interessevekkende historie før den første urbane
fasen og ei ikke mindre interessant historie etter at den var over. Summen av disse
betraktningene leder til den konklusjonen at den urbane fasen i Vágar ikke kan
betraktes som et stadium i ei utviklingsrekke fra marked til by. I dette tilfellet står
24 Mook e.a op.cit.

vi foran et fiskevær som i en fase av sin endringshistorie også hadde urbane funksjoner
og som av den grunn ble sett på som by i sin samtid på 1200- og 1300tallet.
I 1918 gjenoppsto bystatusen i Svolvær og i dagligtale finner vi at både
Kabelvåg og Svolvær omtales som ”byen”.
Summary
Vágar, a short-lived town or an urban fishing village?
211
Vágar on the eastern of the Lofoten islands has been mentioned as one of the small
Medieval towns (kaupstaðir) of the Norwegian coast that never developed to a
proper town compared to northern European standard. In this article, Vágar is discussed
as an urban phase in the development of a fishery settlement (fiskevær).
Vágar seems to have its roots in the prehistoric period and existed until the end of
the 19th Century. It was the 13 th and the 14 th Centuries that had an urban character
as can be read from both archaeological data and written records. New ship types
required other harbours and because of that the main harbour of the Lofoten islands
moved from Storvågan via Kabelvåg to the present Svolvær in the course of one
Millennium.

Iceland’s medieval coastal market places:
Dögurðarnes in its economic, social and political context 1
Introduction
Chris Callow
In the Middle Ages Iceland occupied a peripheral position within a European
exchange network but a more important one within a North Atlantic one. For the
period of its history for which we have the earliest contemporary written records –
the twelfth and thirteenth centuries – Iceland looks politically and economically
unsophisticated, resembling some parts of north-western Europe many centuries
earlier. This is why Iceland has sometimes been discussed in the context of debates
about the nature and development of coastal market places and manufacturing centres
in the early medieval west, so-called emporia. 2 Yet the Icelandic evidence still
has much to tell us in relation to Iceland itself (where economic history has been
relatively understudied); for the operation of the North Atlantic region; and for
parallels for medieval northern Europe more broadly.
Emporia is a term coined by archaeologists and historians to cover new coastal settlements
often built on greenfield sites in the seventh and eighth centuries AD in
the North Sea and Baltic regions. Debates have centred on the nature of the economic
system into which they fitted and wider theories about the nature of the
north-western European economy in the centuries after the collapse of the Roman
Empire. Broadly speaking there have been two models of exchange system, one of
which was restricted, involving the control of manufacturing by the political elite
1. I am grateful to Orri Vésteinsson, for commenting on an earlier draft of this paper, saving me from a
number of errors and for clarifying my thought and expression on a number of issues, and to Mark
Gardiner and Natascha Mehler for discussion of their research. Mark supplied me with a report on
the placenames of Purkey. Mjöll Snæsdóttir kindly supplied me with details of the brief report on the
1980s trial trenches at Dögurðarnes (modern Dagverðarnes). All errors of fact and interpretation
remain my own.
2. The debate on ‘ports of trade’ in Norwegian Archaeological Review 11, 1978, including discussion
of Scandinavia and especially Helgi Þorláksson’s contribution, pp.112-114, helps situate the work
which has stimulated debate more than any other, R. Hodges, Dark Age Economics, London 1982.

214
where exchange amounted to gift-giving rather than commerce. The other extreme
sees exchange networks being more akin to a coin-using, widely accessible, commercial
economy. The extent to which these systems might have existed in pure
forms, or the former evolved into the other, has really been at the heart of attempts
to explain what emporia were for. Given the large number of emporia acting as
ports, of housing manufacturing workshops for higher-value goods, but at the same
time showing little evidence of high status dwellings within them, there is contradictory
evidence for elite involvement with their operation. They have also been
highly archaeologically – and historically, to some extent – visible so that their typicality
or otherwise has been an issue. It now seems that inland manufacturing sites
and wealthy, specialist settlements such as monasteries or other religious centres,
or secular estates, could also fulfil some of the same functions, if not as international
depots, as the coastal emporia. 3
As we shall see, the well-known early medieval emporia were clearly larger than
any coastal market places in Iceland a few centuries later and were located in a more
densely-populated and wealthier landscape. Whereas there have been debates about
whether or not we can consider eighth and ninth-century emporia to have been
urban, in Anglo-Saxon England, Frankia and Scandinavia, there can be now contention
about the non-urban status of all settlements in medieval Iceland. 4 That
said, early medieval kingdoms in north-western Europe and Scandinavia were relatively
weak with poorer elites than came before them, in the case of the former
Roman provinces, or after them. As for Iceland, the debates about the economy
have been connected with ideas about political centralisation of state formation.
They, too, have been the subject of debates and so it makes sense to use studies of
these societies to ‘think with’.
While making some meaningful connections between the Icelandic situation
and elsewhere forms part of the purpose of this discussion, we do have to accept
that Iceland was unusual in other respects. Most obviously, Iceland was colonised
from scratch in the ninth century by a predominantly Norwegian population.
Regardless of the precise ethnic make-up of the population – and recent research
3. See generally Hodges 1982 and a collective critique of his theories, M. Anderton (ed.), Anglo-Saxon
Trading Centres, Glasgow 1999. T. Pestell & K. Ulmschneider (eds), Markets in Early Medieval
Europe. Trading and ‘Productive’ Sites, 650-850, Macclesfield 2003; C. Loveluck and D. Tys, Coastal
Societies, exchange and identity along the Channel and southern North Sea shores of Europe, AD
600-1000’, Journal of Maritime Archaeology, 1, 2006: 140-169; S. Sindbæk, Networks and nodal
points: the emergence of towns in early Viking Age Scandinavia, Antiquity 81, 2007: 119-32; C.
Wickham, Framing the Early Middle Ages, Oxford, 2005; M. McCormick, Origins of the European
economy: Communications and Commerce AD300-900, Cambridge 2001 for important overviews;
H. Clarke & B. Ambrosiani, Towns in the Viking Age, 2nd edition, London, 1995.
4. P. Urbancyzk, What was ‘Kaupang in Skiringssal’? Comments on Dagfinn Skre (ed.): Kaupang in
Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Vol. 1, Aarhus University Press, Århus
(2007), Norwegian Archaeological Review 41, 2008: 176-194 and Skre’s response, pp.194-212.

has tended to emphasise greater diversity at the expense of Norwegian ancestry 5 –
an entire society evolved which owed a lot to social and economic practices in
Norway but evolved from the Norwegian ‘blueprint’. Colonisation is no longer
seen in simplistic terms as a movement by relatively independent farmers who, as
the later Icelandic narratives suggest, were fleeing the tyranny of the Norwegian
king. That this myth is common to so many texts might suggest it had some basis
in truth but it still seems more likely that the migration had more complex and
diverse causes and took place in a piecemeal fashion. The sagas also glamorise the
status of the putative first colonists in a way which the archaeological evidence
cannot support. Current thinking maintains that there was an initial phase in which
large areas of land were settled and then subdivided to allow late-comers smaller,
poorer and often dependent farms. 6 Thus some colonists were markedly richer and
more influential than others but none of them were likely to have been aristocrats
of a kind recognisable in Western Europe.
Iceland’s early political set up also looks especially unusual before its formal
acceptance of Norwegian royal rule in the 1260s. Political leaders were usually
known as höfðingjar, chieftains (literally something like ‘head men’), who formed
the uppermost socio-political tier in the absence of a central authority. The narrative
sources recalling Icelandic events of the twelfth and thirteenth centuries, the socalled
samtíðarsögur, give the impression that fewer and fewer höfðingjar increasingly
wielded more and more power. Certainly by the middle third of the thirteenth century
only a handful of höfðingjar owned chieftaincies (goðorð) and can be seen dealing
with the Norwegian king. The true extent of this process, however, is difficult to
gauge because we do not have comparable narratives for the period before 1100. 7
Regardless of the political changes in Iceland, the economic realities behind the
power of the höfðingjar probably did not change much. Like elites elsewhere in
northern and Western Europe, their power ultimately derived from their ownership
of significant amounts of land and natural resources. Höfðingjar seem to have had
tenants and they received rents in kind; they expected clients’ loyalty at local assemblies
and the annual island-wide assembly, the Allþing. Iceland’s tenurial set-up is
less obvious than for other parts of Western Europe because, predominantly, we
5. See, for example, Agnar Helgason et al., Estimating Scandinavian and Gaelic Ancestry in the Male
Settlers of Iceland, American Journal of Human Genetics 67, 2000: 697-717.
6. Orri Vésteinsson, Archaeology of Economy and Society in Rory McTurk (ed.) A Companion to Old-
Norse-Icelandic Literature and Culture. London 2005: 7-26. For more detail, his ‘Patterns of settlement
in Iceland: A study in prehistory’, Saga-Book 25, 1998: 1-29; Orri Vésteinsson, Thomas H.
McGovern and Christian Keller, Enduring Impacts: Social and Environmental Aspects of Viking Age
Settlement in Iceland and Greenland, Archaeologia Islandica 2, 2002: 98-136.
7. For a brief review of many of the key issues see Jón Viðar Sigurðsson, Noen hovedtrekk i diskusjonen
om det islandske middelaldersamfunnet etter 1970, Collegium Medievale 2005: 106-43. For good
discussions of the literary qualities of the Sturlunga saga compilation see generally the works of Úlfar
Bragason and his overview with bibliography, Sagas of Contemporary History (Sturlunga saga): Texts
and Research in R. McTurk (ed.), A Companion to Old Norse-Icelandic Literature and Culture,
Oxford 2005: 427-446
215

216
have narrative evidence rather than, say, charters, but there are glimpses of fairly
conventional landlord-tenant relationships. 8 Some peasants did own their own
properties but these were still counted among the þingmenn who were expected to
attend assemblies and to fund the attendance of their local legal representative (goði)
who was usually one and the same as their höfðingi. 9 Church structures also served
the needs of some of Iceland’s secular elite as they established the first bishoprics
in the later eleventh and early twelfth centuries and largely controlled episcopal
appointments. Church property largely stayed in the control of its secular donors
and their descendants. 10
The context in which we need to see the operation of coastal markets, then, is
one in which political power was very decentralised in comparison to medieval
Western Europe. This can be explained through a number of inter-related causes.
It must be seen as at least partly the product of Iceland’s late colonisation and its
remoteness from other parts of Western Europe. It had a low population too and
mostly had only relatively low value, bulky goods (domestically-produced woollen
cloth, dairy products) to export. As highlighted for later medieval Norway elsewhere
in this volume, 11 a lack of a genuine medium of exchange is often linked to a weak
elite and this must have been for the case for Iceland too. Iceland also supplied furs,
skins as well as some sulphur and the occasional gyrfalcon to the wider world 12 but
none of these items can have been supplied in very large quantities, certainly not
to the extent that the process required a medium of exchange beyond that of
woollen cloth. Precious metals were hard to obtain, there was no use for a coinage
and, had anyone had the bright idea to introduce a new medium of exchange, it is
doubtful it could have been effectively imposed. New archaeological research into
fishing stations, fishing being the industry with which Iceland has been synonymous
since the later middle ages, may go on to disprove the traditional idea that
there was no commercial production before the fourteenth century. 13 But, if so, the
8. See, for example, Jón Jóhannesson, Íslendinga saga, 2 vols, 1956-58, I 411-12; J. Byock, Viking Age
Iceland, London & New York 2001: 269-71
9. Gunnar Karlsson, Goðamenning. Staða og áhríf goðorðsmanna í þjóðveldi Íslendinga, Reykjavík 2004
provides the most detailed overview of the debates concerning the status of goðar and þingmenn,
especially pp.147-202. A more recent view is Orri Vésteinsson, A divided society. Peasants and the
aristocracy in medieval Iceland. Viking and Medieval Scandinavia 3, 2007: 117-139
10. Orri Vésteinsson, The Christianization of Iceland. Priests, Power, and Social Change 1000-1300,
Oxford 2000: 112-132
11. Holt, this volume.
12. B. Gelsinger, Icelandic Enterprise. Commerce and Economy in the Middle Ages. University of South
Carolina Press 1981: 12-14. For archaeological evidence of sulphur refining at Gásir see W.P. Adderley,
I. A. Simpson, R. Barrett, H. M. Roberts, and T. Wess, Gásir and early sulphur trade in northern
Europe: Analyses of processing practices and trade in H.M. Roberts (ed.), Gásir: An Interim Report.
Fornleifastofnun Íslands FS238-01075. Reykjavík 2004: 60–61.
13. C.P. Amundsen et al., Fishing booths and fishing strategies in medieval Iceland: an archaeofauna from
Akurvík, North-West Iceland, Environmental Archaeology 10, 2005: 221–43; Stuart Morrison pers
comm. in relation to his ongoing PhD research at the University of Stirling on fishing stations in the
West Fjords.

wealth generated did not produce a notably rich elite. Again, generally small-scale
production and consumption seem to have been the cause and effect of the relatively
impoverished elite.
A large number of places have conventionally been identified by historians as
significant landing and trading sites in the Commonwealth period given Iceland’s
size, its medieval population, and the patchiness of our written sources. In summarising
the evidence historians often provide a list of ten or so such sites which
can be seen to have been active in the thirteenth century (see Figure 1): in the
Southern Quarter, Eyrar and Hvítárvellir; Straumsfjörðr, Dögurðarnes and Vaðill
(Western Quarter); Borðeyri, Blönduóss, Kolbeinsáróss and Gásir (Northern
Quarter); and Krossavík, Gautavík and Hornafjörðr (Eastern Quarter). 14 From the
Íslendingasögur we get a larger number of sites, over twenty. This perhaps reflects
in part a more diverse, detailed and competing series of images of the past across
14. Gelsinger 1981: 214 note 36; Jón Jóhannesson, Íslendinga Saga, Reykjavík 1956-58, 2 vols. I: 384;
Helgi Þorláksson, ‘Urbaniseringstendenser på Island i middelalderen’ in Grethe Authén Blom (ed.),
Middelaldersteder. Urbaniseringsprosessen i Norden 1. Det XVII. nordiske historikermøtet, Trondheim
1977. Universitetsforlaget 1977: 165. These two lists only differ over locations in the east of
Iceland; Jón Jóhannesson included Hraunhöfn in Melrakkaslétta and was uncertain about the status
of Gautavík; Helgi Þorláksson includes Búðareyri in place of the former and lists Gautavík without
any qualification.
217

218
this group of texts, and in part the reduction in the number of coastal market sites
which were important to elites by the thirteenth century. 15 While it may occasionally
have been the case that “markets might materialize whenever and wherever a
trading ship landed” 16 there were clearly a large number of accepted meeting places
where exchange regularly took place. Occasionally the narratives also use terminology
which identifies them as places where goods were bought and sold (kaupstefna,
kaupangr, kaupstaðr) as opposed to merely exchanged. 17
There has been a limited amount of debate about the nature of such sites but,
as we shall see, new evidence from elsewhere in medieval Europe should make us
reconsider the Icelandic coastal market sites and their economic context. As will
hopefully have already become clear, there is perhaps tacit agreement that these
sites operated in the same or similar ways and served similar functions, but no significant
attempt has been made to evaluate any of them except Gásir. Orri
Vésteinsson has recently re-characterized Iceland’s inland rural settlement pattern
– he rightly dismisses the notion of the ‘isolated farmstead’ – and we need to think
more subtly about how we treat those coastal places which acted as nodes in the
exchange network that linked medieval Iceland to northern Europe. Ongoing
research on north-western European sites has changed the nature of the debate; the
Icelandic evidence warrants further investigation in light of it and new archaeological
excavations in Iceland. The initial phases of a new study of late medieval trading
sites has demonstrated how little we really understand about the operation of such
sites at any point in the middle ages. 18
Recent archaeological investigations at Gásir in northern Iceland (2001-6)
mean, however, that we now have a clearer sense of the importance of this key
medieval site. 19 Gásir is generally recognised as one of the most important sites
which foreign traders visited, along with Hvítarvellir and Eyrar. 20 Written references
make it clear that Gásir was visited by foreign merchants in the summer and that
Icelanders used it as a departure point for visits to Norway. The samtíðarsögur mention
it several times, beginning with events associated with the 1160s, while it is
last mentioned in an annal entry for 1391. Íslendingasögur also refer to it fairly frequently.
None of these accounts, however, really gives us a sense of what went on
15. J. Byock, Viking Age Iceland. London 2001: 257, 259.
16. W.I. Miller, Gift, Sale, Payment, Raid: Case Studies in the Negotiation and Classification of Exchange
in Medieval Iceland, Speculum 61, 1986: 21.
17. Jón Jóhannesson, Magnús Finnbogason & Kristján Eldjárn (eds), Sturlunga saga, 2 vols, Reykjavík
1946: kaupstefna - I: 174, 177, 408, II: 4; kaupstaðr – I: 523.
18. M. Gardiner & N. Mehler, English and Hanseatic Trading and Fishing Sites in Medieval Iceland:
Report on Initial Fieldwork, Germania 85, 2007: 385-427
19. The last major publication on the site was A. Christophersen & A. Dybdahl (eds), Gásir – en internasjonal
handelsplass i Nord-Atlanteren, Trondheim 1999. The last summary archaeological report was
H. Roberts with Guðrún Alda Gisladóttir and Orri Vésteinsson, Excavations at Gásir 2001-2006. A
Preliminary Report. FS335-01079. Reykjavík 2006. The Gásir Hinterlands project has already begun,
involving a wider archaeological and historical investigation of sites within the region around Gásir.
20. Helgi Þorláksson 1977: 172; Gelsinger 1981: 32.

at the site, for how long it operated, for example, or what was exchanged there or
how many people were there or for how long. Gásir would seem to have been
busiest in summer – sailing to and from Iceland outside the summer was very rare
– although, a few hundred metres away the more conventional farm called Gásir
could have operated all year round as it did in later centuries. The most recent
archaeological excavations have not examined areas of the site dating to before 1300
but for the fourteenth century they have revealed numerous “exceptionally complex
[turf-built] structural remains – temporary structures that had been used for brief
periods, abandoned, re-used, repaired, and repeatedly modified, in good accordance
with the interpretation of these structures as seasonal shelters.” 21 The other recent,
major target of excavation was the church and churchyard on the site. This took
the form a small church which had been built and rebuilt in three phases, at least
one of these before c.1300, inside a circular turf-built boundary wall. In its last and
largest phase, the church measured 16m by 6m at its maximum extent. 22 Zooarchaeological
data from the excavation suggests that the occupants of the site generally
ate better cuts of meat than was eaten on run-of-the-mill Icelandic farms. 23
The artefactual evidence is useful for confirming that this site was distinctive inasmuch
as there were a significant number of fragments of imported ceramic vessels
from Germany, Denmark and eastern England. These have been dated to the thirteenth
and fourteenth centuries and therefore confirm at the very least that people
with connections to international exchange networks visited Gásir. The general
absence of imported ceramics outside of Gásir might suggest that they were for the
use of merchants and/or their business partners at the site rather than for wider
distribution. 24 Nevertheless, the very limited archaeological excavation of the site
has already made it clear that Gásir was at least as important as a coastal trading
site as the written evidence suggests, as a centre of import and export activity and
a small manufacturing centre.
Gásir, however, can sometimes dominate perceptions of medieval Icelandic
trading places because it is so well-known and, now, because it is the only such site
to have been excavated so extensively. This article therefore examines the operation
of Dögurðarnes in western Iceland because it was no doubt less important on a
21. Roberts 2006: 9
22. Orri Vésteinsson, Area B – The church in H. Roberts et al 2006: 16-17.
23. R. Harrison, H.M. Roberts, W.P. Adderley, ‘Gásir in Eyjafjörður: International Exchange and Local
Economy in Medieval Iceland’, Journal of the North Atlantic 1, 2008: 106-110
24. Guðrún Sveinbjarnardóttir, Leirker á Íslandi. Pottery found in excavations in Iceland. Rit Hins íslenska
fornleifafélags og Þjóðminjasafns Íslands 3. Reykjavík 1996: 28-34; Harrison, Roberts & Adderley
2008: 102
219

220
countrywide basis and the exact location of the landing site has not been discovered
let alone excavated. 25
Dögurðarnes
Dögurðarnes (modern Dagverðanes) provides a good case study of how an Icelandic
coastal market site is portrayed in literature and might have operated in the twelfth
and thirteenth centuries. Despite the vagaries of the lists referred to above,
Dögurðarnes appears in all of them because it appears in both the Íslendingasögur
and samtíðarsögur. Dögurðarnes was clearly sufficiently important in the minds of
medieval writers that they should refer to it relatively regularly. Nevertheless we
should also bear in mind that because Dögurðarnes lay in the west of the country
– home to the successful Sturlungar family who were responsible for writing some
of the key narratives – it gets more attention than it might otherwise have done.
In general the references to Dögurðarnes in the samtíðarsögur give a shaky sense
of how the place operated but we can still infer something meaningful from them.
Events of the 1240s provide the best sense of control of Dögurðarnes. They do
confirm that there was a harbour, that ships moored there and that höfðingjar (e.g.
Þórðr kakali Sighvatsson, 1210-56) went there when they heard that ships had
arrived, although they never say precisely where from. One instance exists, in the
samtíðarsaga depicting earliest events (1117-21), of a local man of fairly middling
importance owning a ship moored at Dögurðarnes. This could be read as confirmation
of the generally-held view that Icelanders ceased to own ships or act as merchants
relatively early on. 26 The Íslendingasögur which mention Dögurðarnes do so
because of their general geographical focus; the two texts which deal with areas
around Dögurðarnes – Laxdæla saga and Eyrbyggja saga – mention it most but even
they tend to say no more than that ships arrived there. It is these two sagas, however,
which mention Icelandic ownership of seagoing vessels. 27 Perhaps they do so because
they were written down earlier than samtíðarsögur, when it was not outlandish to
think of Icelandic ownership, or else because storytellers wished to portray the ancestors
of höfðingar in the image of their wealthy Norwegian contemporaries.
Given the limited saga evidence, we might speculate about what was physically
at Dögurðarnes in the twelfth and thirteenth centuries via different sources. This
25. The region in which Dögurðarnes sits is the focus of a proposed large-scale archaeological survey
which should illuminate longer-term trends in land use and economic activity. Recent excavations at
the coastal site at Kolkuós in Skagafjörður (northern Iceland) have yet to be published so far as I am
aware. Maríuhöfn, a site in the south-west, has been discussed in Magnús Þorkelsson, Í Hvalfirði
Miðaldahöfn og hlutverk hennar, MA Thesis, Dept of History, University of Iceland, 2004. Available
at: www.flensborg.is/maggi/allursandur.doc. Gautavik, in the east of Iceland, has also been excavated,
see Guðmundur Ólafsson with Guðrún Larsen, Verslunarstaðurinn í Gautavík. Rannsókn á rust I.
Rannsóknarskýrslur Þjóðminjasafns 1979, published 2005. Available at:
http://www.natmus.is/media/rannsoknir/1979_2_Verslunarstadur_i_Gautavik.pdf.

might be easier if we had any significant archaeological investigation of the likely
site or any medieval description of Dögurðarnes or other coastal market places. In
the 1920s there were visible surface remains of three buildings and a boathouse on
the farm. 28 Limited excavations of a site on part of the coast of the peninsula in the
1980s may have revealed some evidence of medieval activity in the vicinity of the
suggestive placename Höfn although we still do not know the exact location of the
landing site, just that it was ‘Dögurðarnes’. 29
The name Dögurðarnes (literally ‘breakfast-ness’) itself pertains to a farm which
was continuously occupied until the relatively recent past which in turn derives
from the low-lying promontory on which it sits. It had a chapel by the thirteenth
century which marks it out as a place of local significance. In the very early eighteenth
century the property had dependent cottages, as recorded in the first comprehensive
survey of Iceland. 30 Given what we know about assembly sites and the
excavated evidence from the site at Gásir for a slightly later period, there may have
been booths or tents of some kind. There was perhaps some accommodation for
visiting traders which was separate from the main farm building although they
might have stayed in the farm itself or elsewhere for short periods of time. On occasion
narratives say that ships’ captains are recorded as staying with höfðingjar over
the winter but only once in connection with Dögurðarnes. 31 Thus while
Dögurðarnes did have a church it is more likely that it was there to serve the farm
itself and neighbouring farms (providing pastoral care and as a graveyard) rather
than the church at Gásir which seems solely to have served the needs of a community
of merchants and their trading partners over the summer. 32 Very few ships ever
seem to have been at Dögurðarnes at any one time; numbers of ships are never
mentioned by the narratives even if the texts sometimes give the impression that
some leading men from the region owned a ship or a part-ownership of one. In
fact, the only time more than one ship is mentioned in relation to Breiðafjörður is
in a story where two ships arrive in the west, one going to Dögurðarnes, one to the
26. Jón Jóhannesson 1956-58 I: 119-20; Helgi Þorláksson 1977: 165; Byock 2001: 44, 260.
27. Saga characters from Iceland, as opposed to Norwegians, own either whole or half-shares of sea-going
ships. Eyrbyggja saga chs 3, 22, 29; Laxdæla saga chs 7, 11, 16, 19, 29, 38, 40, 70, 72. Saga chapter
numbers refer to those in the Íslenzkt fornrit series and which are usually followed in English translations.
28. Helgi Þorláksson 1977: 170.
29. Þór Magnússon, Skýrsla um Þjóðminjasafnið, Árbók Hins íslenzka fornleifafélags 1985 (publ. 1986):
202.
30. Jarðabók Árna Magnússonar og Páls Vídalíns, 13 vols. Copenhagen VI: 121-123
31. Bolla þáttr ch. 5 preserves the only reference I have seen to merchants or Norwegians arriving at
Dögurðarnes and then staying with a local leader. For a samtíðarsaga example see Sturlunga saga I:
311 (Íslendinga saga chapter 58).
32. Orri Vésteinsson, ’Area B – The church’ in H. Roberts with Guðrún Alda Gisladóttir and Orri
Vésteinsson, Excavations at Gásir 2001-2006. A Preliminary Report. FS335-01079. Reykjavík 2006:
15-19.
221

222
south coast of Snæfellsnes. 33 Annalistic sources give a similar impression of the small
number of ships which usually reached Iceland from elsewhere. 34
We can say more about the kind of farm Dögurðarnes was in or by the thirteenth
century. The only surviving charter which records the boundaries of the
farm survives in an eighteenth-century copy but probably represents a genuine thirteenth-century
text. 35 The charter suggests that the farm covered a very large area,
certainly by medieval western Icelandic standards. It accounted for about two-thirds
of a peninsular which measures about five kilometres long and is on average about
one kilometre wide, so amounted to an area in excess of three square kilometres.
The farm also owned the sizeable island of Skáley immediately to its south. 36 A separate
– but possibly contemporary – list of the rights of the church at Dögurðarnes
in effect extends the property to the north-east; the church has rights to various
kinds of grazing on two neighbouring properties and a separate one further north
along the coast of Skarðsströnd, in Búðardalur. These kinds of rights seem in
keeping with the status of the church as a hálfkirkja, an annex-church within the
parish of Skarð, on a large farm.
Dögurðarnes’ appearance in the early eighteenth-century survey alluded to
above, the Jarðabók of Árni Magnússon and Páll Vídalín, confirms that the farm
was most likely rich in the middle ages. It had a high value according to the system
of land values used throughout Iceland’s pre-industrial past. Its value, 60 hundreds,
made it the joint second largest farm in the parish of Skarð along with the adjacent
farm which shared Dögurðarnes’ peninsula, Arnarbæli, which also had a hálfkirkja.
To put this in perspective, most farms in the parish of Skarð and in Breiðafjörður
and beyond were valued at 16, 20 or 24 hundreds. Thus not only was Dögurðarnes
a significant property within its region but, together with Arnarbæli, it represented
a local concentration of valuable properties; to either side of these two farms were
clusters of smaller properties.
Why was there a harbour at Dögurðarnes?
Clearly at a basic level Iceland’s elite and anyone else who could do, would most
likely have sought to obtain foreign luxuries. Beyond this basic desire, though, we
might ask questions about Dögurðarnes’ site and situation, to use geographers’
labels. We need to explain how and why Dögurðarnes served as a coastal market
site within Breiðafjörður and then more specifically why at Dögurðarnes and not
at a neighbouring farm or district.
33. Eyrbyggja saga, ch. 42. This reference is to Hraunhafnarós or Hraunhöfn near modern Búðir, a coastal
site which, interestingly, is only mentioned in Íslendingasögur and not in the samtíðarsögur.
34. G. Storm, Islandske Annaler indtil 1578. Christiania 1888.
35. Diplomatarium Islandicum. Íslenskt fornbréfasafn 834-1600, 16 vols. Copenhagen & Reykjavík
1857-1972. VI: 1-2
36. Diplomatarium Islandicum VI: 3

If we consider a map of just the bay of Breiðafjörður Dögurðarnes looks to be
highly central for that wide region (see Figure 2). The literary sources do indeed
suggest that the farm was at a junction of land and sea routes; communication
across Breiðafjörður by a combination of the two was very common. 37 This on its
own does not explain why Dögurðarnes became such an important node and not
some other farm. Again, at a general level, an argument could be made for the
southern end of the parish of Skarð, in which Dögurðarnes sat, as being a better
place for a port than further inland, given the obstacle posed by shallow waters and
the islands in outer Hvammsfjörður. Given that we do not know the precise location
of the landing site an argument based on physical geography can only be
pushed so far.
More significant perhaps is the kind of traditionally-defined explanation of a local
market’s location, namely that it sits on the boundary of regions which have different
economic specialisations and so each produce different surpluses to exchange.
For Iceland, where most farms produced the same broad range of pastoral products,
we ought perhaps not to push this argument too far either. However, the Jarðabók
survey does make it clear that most districts around Breiðafjörður have differing
37. Sverrir Jakobsson, Braudel í Breiðafirði? Breiðafjörðurinn og hinn breiðfirski heimur á öld Sturlunga,
Saga 40, 2002: 150-179, especially 157-159.
223

224
levels of dependence on cattle or sheep rearing, on fishing and on other resources. 38
Inland, around Hvammsfjörður, was most dependent on pastoral farming, especially
of sheep, and especially wethers. The district to the south of Dögurðarnes,
around Helgafell, was notable for maintaining high numbers of cattle. West of Helgafell
and on the islands in outer Breiðafjörður fishing was very important.
Skarðsströnd and Saurbær had a more balanced economy.
The more specific issue of location must have some connection with the parish
boundary. It seems to me difficult to decide which came first, the boundary or the
coastal market site. On the one hand, it might make sense for this whole peninsula,
that is the combined farms of Dögurðarnes and Arnarbæli, to be one resource which
was peacefully divided up and shared from the beginning of Iceland’s colonisation.
Other limited resources were often divided in Iceland (such as the rights to good
beaches for driftwood or to seaweed) but it still seems that Dögurðarnes, on one
level, was not like other such resources or sites. It was clearly owned as a single
property by a local leader, even if we cannot see access to it being limited. But, at
the same time, we cannot see Arnarbæli also acting as a landing site on its own and
Dögurðarnes sits completely within Skarð’s parish; it is not easy to see that one
landing site/property has obviously been split into two by the boundary.
Dögurðarnes was also ‘contested’ in the sense that it is recorded as a property within
the control of the first settler of Hvammr, the home of Sturla, the twelfth-century
höfðingi after whom the Sturlungar are identified. The ancestor, Auðr, was also seen
by the writer of Laxdæla saga as an ancestor of other leading families around
Hvammsfjörður but not of those from Skarðsströnd or further north. 39 In this light
it looks almost as if Dögurðarnes was on the boundary between two communities.
As with the other suggestions above, on its own, this explanation does not fully
explain why this one rich coastal farm should become so focal but a combination
of its centrality and marginality might be at the root of its distinctiveness. 40
Who controlled Dögurðarnes?
We can get a sense sometimes of who owned and/or controlled Dögurðarnes. This
is suggested by both the thirteenth-century charter mentioned above and the
samtíðarsögur. The (undated) charter states that Dögurðarnes was owned by a man
called Lambkárr, whose patronymic is not provided in the text. Lambkárr is an
almost unique name so that this almost certainly was the so-called ‘abbot’ Lambkárr
38. Jarðabók V & VI passim.
39. C. Callow, Reconstructing the past in Medieval Iceland, Early Medieval Europe 14, 2006: 297-324
40. Dögurðarnes is unusual among other Icelandic coastal market places in being a relatively large farm.
This might simply be the result of a combination of its situation and the wealthy peninsula on which
it sits.

Þorgilsson (d.1249) who came from a Breiðafjörður family of high standing. 41 Lambkárr
seems not to have been a consecrated abbot of any particular religious establishment
but to have been a priest in the retinues of leading political figures and to
have somehow acquired a kind of honorary title. He had been a member of the
household of the bishop of Hólar as early as c.1200 but only reappears in the
samtíðarsögur in the 1240s. By this time he was an associate of the höfðingi Sturla
Þórðarson (d.1284) who was based at Staðarhóll in the district of Saurbær (to the
north of Skarðsströnd). Lambkárr was also seen as being the right person to obtain
oaths of allegiance or neutrality towards one of Sturla’s enemies from the people of
Fellsströnd, Skarðsströnd and Saurbær. 42 Indeed the second, related (but also
undated) document listing rights associated with the farm effectively names Sturla
Þórðarson as the one-time owner. 43 Lambkárr’s control of Dögurðarnes related as
much to his good relations with Sturla as it did with his wealth. Other references
to Dögurðarnes in the samtíðarsögur confirm the impression that the Sturlungar
controlled the farm in the 1240s even if they do not mention ownership per se. As
part of the countrywide political events, Sturla Þórðarson is said to meet two of
his kinsmen there in 1243. One of these kinsmen, Þórðr kakali Sighvatsson, leaves
this meeting to visit various locations around the northern half of Breiðafjörður
but then returns to Dögurðarnes before going south to the wealthy farm of Helgafell.
44 Either way, directly or indirectly, it looks as if Sturla, as a leading höfðingi
in Breiðafjörður in the 1240s, had a strong influence on Dögurðarnes. This influence
may have continued because, supposedly in 1263, Sturla met a political rival
there to conclude a peace agreement. 45
A further way to get at issues of control, especially for other parts of the
samtíðarsögur accounts of the thirteenth century, is to examine the career of a Norwegian
figure – Eyvindr brattr – who was active mostly in Iceland but may also
have always been in the service of the Norwegian king. The intermittent account
of Eyvindr brattr’s career helps to illuminate how Dögurðarnes was used by
höfðingjar in the west of Iceland. Eyvindr brattr is someone who appears in various
events recalled in the samtíðarsögur over the course of over twenty-five years. On
only two occasions – in 1243 and 1244 – is it explicitly said that Eyvindr went to
or from Dögurðarnes 46 but his apparently regular trips home and his long association
with a succession of western leaders make it likely that this was his main
landing place.
41. The association with Lambkárr is the best evidence for a thirteenth-century date for the document.
See Sturlunga saga II: 345, 22. ættskrá for Lambkárr’s family.
42. Orri Vésteinsson 2001: 215-17, 218
43. See above p. 11
44. Sturlunga saga II: 25-26
45. Sturlunga saga II: 230
46. Sturlunga saga II: 34, 68
225

226
Eyvindr appears first in 1228 when he is a guest or inhabitant at the main farm
of the höfðingi Sturla Sighvatsson in Dalir during a raid by some of Sturla’s enemies;
47 he is last mentioned as being given compensation by another höfðingi as
part of the settlement of a wider Icelandic dispute in 1254. 48 In 1236 when Eyvindr
is next mentioned he is still a member of Sturla Sighvatsson’s retinue. 49 Sturla was
killed in 1238 but Eyvindr continued to be associated with western leaders (Sturla
Þórðarson and Þorgils skarði Böðvarsson). In 1240 he was one of two Norwegians
who arrived back in Iceland with an important bréf (letter or decree) from King
Hákon Hákonarson which implies that he was perhaps already Hákon’s retainer,
something made explicit for a later date. 50 Either way, while it is not unheard of
for people to use harbours distant from their home, the absence of references to
Eyvindr or other important Norwegians arriving at other places is strongly suggestive
of Eyvindr’s and others’ use of Dögurðarnes.
Two other brief references to accounts of events and people connected with the
areas closest to Dögurðarnes are also useful for understanding its significance or
lack of it in the twelfth and thirteenth centuries. For the twelfth century we have
an account which suggests that a smart local höfðingi would choose to try to control
the area around Dögurðarnes if they could. In Sturlu saga the main höfðingi protagonist,
Sturla í Hvammi (d.1183), uses a dispute to extract ten hundreds’ worth
of land at Langeyjarnes which was most likely the whole farm. 51 While it is conceivable
that this story tells us nothing about the period for which we can see
Dögurðarnes as a key local central place, i.e. the 1240s, it is more likely that the
story is only recalled so as to explain how the property had come into Sturlungar
ownership.
The other story which is worth mentioning is one in the Sturlunga saga compilation
which give the impression that the area 52 around Dögurðarnes was one
which was never strongly under the control of one particular höfðingi. The general
narrative for Icelandic politics in the twelfth and thirteenth centuries is one of political
centralisation with Dalir being one of the last areas to be controlled by a small
number of höfðingjar. Arguably, though, Dalir was still politically fragmented in
the mid-thirteenth century and Dögurðarnes was in the centre of an area which
was a long way from where local leaders lived. In 1235 a dispute arose between two
men who both lived immediately inland of Dögurðarnes at the farm of Kvennahváll.
Each of them turned for support to a different local höfðingi, one to the
47. Eyvindr brattr was apparently staying at Sauðafell when it was raided, Sturlunga saga I: 327
48. Eyvindr was on the side of the Sturlungar höfingjar Þorgils skarði Böðvarsson (d.1258) and Sturla
Þórðarson in opposition to Hrafn Oddsson (d.1289) who it was who paid Eyvindr compensation,
Sturlunga saga II: 135, 161.
49. Sturlunga saga I: 393.
50. Sturlunga saga I: 447, 453; II: 122.
51. Sturlunga saga I: 100. The farm is valued at eight hundreds in Jarðabók VI: 128
52. I am using this word in a general sense and as distinct from ’district’ which has been used as a translation
of the Icelandic hreppur which refers to a secular territorial unit.

occupant of Skarð on Skarðsströnd, the other to the Sturlungar at Hvammr who
had as their sidekick the occupant of the large farm at Fell on Fellsströnd, midway
between Dögurðarnes and Hvammr. What is significant is not just the result of
the dispute – the Sturlungar supporter kills his rival and leaves the district – but
the fact that it is reported at all when so few such local-scale disputes are recorded
for the thirteenth century. As for the dispute above, we see an emphasis on the
farms around Dögurðarnes and the fact that the Sturlungar had rivals there for
those farms’ support but were keen to maintain a presence there. 53
One last point needs to be made about ‘control’ of Dögurðarnes but it is an
important one. It was once the case in studies of trading sites in early medieval
Western Europe, what archaeologists have grouped together as emporia or wics,
that these were seen to be places which were so strongly controlled by a local political
leader that no one else was allowed direct access to the goods imported at such
sites. This argument was particularly pushed for very simple sites of a kind which
in many ways were even more complex than Dögurðarnes appears to have been.
And we have already seen that there was a close relationship between Icelandic
höfðingjar and Norwegian merchants in the thirteenth century; Eyvindr brattr (and
many others) spent both short and long stays at the homes of höfðingjar. Icelandic
laws also suggest a role for local leaders in setting prices (even if this sometimes
brought them into conflict with merchants). 54 Despite this, there is reason to believe
that both for the earlier medieval west and for twelfth and thirteenth century Iceland,
local leaders were not interested (or perhaps able) to control the flow of
imported goods. Chris Loveluck and Dries Tys have recently demonstrated that
early medieval coastal market places along the English Channel and North Sea did
not serve only the local elites. Increased excavation of rural settlement sites in coastal
areas for the period 600 to 1000 has shown more imported products reaching more
people than had previously been thought possible. 55 By analogy, with more (or even
any) further excavation of Icelandic sites for the period c.1100-c.1400 we might
begin to find the same kind of pattern.
Notwithstanding the archaeological possibilities, it is perhaps possible to
glimpse the wider distribution of ‘luxury’ imports in the region around
Dögurðarnes in one episode in Sturlu saga. The story is another which shows Sturla
í Hvammi imposing his will on local farmers. In this case Sturla’s son is said to
have bought flour (keypti mjöl) from a farmer living on the island of Eskigrasey,
an island to the south of Dögurðarnes at the mouth of Hvammsfjörður. 56 Sturla is
able to accuse the farmer of selling him defective flour and to use this for his political
gain. The pertinent point, though, is simply that this farmer, on a small farm
53. Sturlunga saga I: 384-86
54. Jón Jóhannesson 1956-58 I: 380-381; for disputes between Norwegian merchants and Icelandic
höfðingjar see, for example, Gelsinger 1981: 169-180;
55. Loveluck and Tys 2006
56. Sturlunga saga I: 98
227

228
close to Dögurðarnes, is identified as having a rare (and probably) imported product
and possibly having a surplus he was willing to part with, even if we might suspect
he had no choice in the matter. Although this is just a single example of an ordinary
farmer probably having imported goods from Dögurðarnes, if so it is suggestive of
some kind of distribution of system outside the control of any one höfðingi, even
if only for the 1170s and for an area where political control could have been weak
even by Icelandic standards.
Conclusions
The aim of this article has been to set out the limited evidence for the nature of
the coastal market site at Dögurðarnes in Breiðafjörður. The site is well-known to
students of Iceland’s middle ages but has rarely been given extended discussion. It
is hoped that the information and arguments presented above, in the light of the
ongoing discussion of the medieval economy of Iceland and Northern and Western
Europe more generally, has presented a better but perhaps not clearer understanding
of what Dögurðarnes was and how it worked.
Precise nomenclature has not been attempted for explaining what kind of a
settlement was at Dögurðarnes; ‘coastal market place’ may have been used too consistently.
This term along with harbour, market, ‘trading centre’, ‘trading site’, 57
‘port of trade’ and emporium all fail to capture what the place was probably like.
Perhaps the Norwegian terms which are used in the title of this volume are as useful
as any of the above; medieval Icelanders never felt the need for a term for a particular
class of site which attracted foreign merchants. It was a farm, a meeting place
for local populations using it as a church, a meeting place for Western Iceland’s
regional elite, as well as a place well-known to foreign merchants who habitually
lay anchor there. Its location probably owed a lot to Icelandic economic geography
and I would see it as a meeting place because of a multitude of local and regional
factors rather than because it was a good harbour. Local elite families probably
came to own the farm relatively early in Iceland’s history – it was too good a farm
not to either produce a relatively rich occupant or for ambitious local people not
to try to get possession of it. It is interesting that they do not seem to have lived
there, though, which also suggests that local population distributions and communication
with the rest of the country were more important to höfðingjar than influencing
seasonal imports and exports. 58 At the same time, our only evidence suggests
it seems to have served a wider, public role rather than only serving the elite; local
57. Roberts 2006: 3; Guðrún Alda Gísladóttir in Roberts 2006: 20
58. Helgi Þorláksson, Sauðafell. Um leiðir og völd í Dölum við lok þjóðveldis. In Yfir Íslandsála. Reykjavík
1991: 95-109.

229
höfðingjar must always have been merchants’ best customers and probably even
had a major role in price-setting but nowhere do we get the sense that Dögurðarnes
worked solely for the benefit of that farm’s owners or the major regional landowners.
This may be a naïve reading of the evidence but new research elsewhere suggests
that north-western European elites taxed demand for imports rather than
blocking access too them; they did not have the power to do otherwise.
Future archaeological research, both at Dögurðarnes and at other similar coastal
and ‘ordinary’ farm sites should be able to help us better understand what the true
significance of the site was. It would be a surprise if Dögurðarnes turned out to be
as large and as sophisticated – by the standards of central places in medieval Iceland
– as Gásir but we should be able to better test the limited sense of the site’s significance
as we understand it now. While this paper has sided with those who have
dismissed the models proposed over twenty years ago for how western European
non-monetary economies operated, it is has also been written in the hope that more
archaeological data will be gathered and the textual evidence reinvestigated in the
light of that new data so that new models can be developed.

Introduction
Medieval Norway’s urbanization
in a European perspective*
Richard Holt
Compared with other parts of Europe, medieval Norway experienced only limited
urbanization. The reasons were not simply geographical, or the result of a low population
density. As elsewhere, the development of towns was an expression of
growing social complexity and economic diversification and specialization; the pattern
of Norway’s urbanization confirms that systems of local exchange and production
remained less commercialized than became usual elsewhere – a conclusion
reinforced by the failure to develop a functioning monetary economy. The social
stresses of the late middle ages saw most of Norway’s towns go into severe decline,
a confirmation that they had never developed significantly beyond being aristocratic
central places.
European urbanisation
Urbanization was a common experience of the European Middle Ages, that moreover
was occurring – broadly speaking – during the same short period. The two
centuries between 1000 and 1200 saw the greatest urban growth in Western
Europe, and there was little significant divergence from that pattern. Of course,
there was variety within the forms and progress of urbanization, a fact which in
itself encourages the historian of urbanization to take a comparative approach to
understanding the social and economic forces behind the establishment of towns.
In studying the differences, we can come to a better appreciation of the overall
process. As a region that saw very little urban growth, northern Scandinavia provides
a useful study against which we can test our understanding of the urbanization
of other parts of Europe; and, conversely, underlying factors limiting the extent of
* In this article I go deeper into the theme of Norwegian urbanization which I considered on a largely
theoretical level in What if the sea were different? Urbanization in medieval Norway, Past & Present,
Supplement 2, 2007: 132-47.

232
urbanization in the north will be better understood if examined against the background
of the wider pattern.
Needless to say, to place Norwegian towns into a wider European context is
not to subject them to rigorous definitions of urbanity determined by social situations
and conditions elsewhere. The historian of medieval Western Europe sees
everywhere diversity and difference, and this is apparent not least in urban society.
Whilst we will probably accept both Rodney Hilton’s and Philip Abrams’ separate
dismissals of Braudel’s rash statement that ‘A town is a town wherever it is’ most
of us will nevertheless agree that with their great variety of possible functions
medieval towns could show many forms, and yet still be usefully discussed collectively
as urban communities. 1 The character of medieval urbanism defies precise
definition. We accept the town’s ‘relatively dense and permanent concentration of
residents engaged in a multiplicity of activities, a substantial proportion of which
are non-agrarian’, and that it was ‘the heterogeneity of its composition, rather than
the sheer weight of human numbers, that produced the distinctively urban character
of the medieval town’. 2 But these parameters are of course deliberately drawn
to be as all-embracing as possible – the medieval town refuses to be confined within
narrow limits. That Norwegian towns displayed a high degree of individuality is
not in itself, therefore, surprising, nor does that individuality implicitly cast doubt
on their urban character.
Nevertheless, in placing medieval Norway’s towns within the European spectrum,
their very different nature is not thus to be accepted as little more than a
curiosity, of little importance in understanding their functions and meaning. We
cannot, for instance, accept medieval Norway’s meagre level of urbanization as the
inevitable consequence of a difficult geography – as if geography was a crucial factor
determining the character of urbanization elsewhere in Europe. Many factors contributed
to the size of towns, their distribution, their economy and the political
roles they played, and doubtless geographical factors are to be taken into consideration.
But just as no single factor was responsible for the distinct character of the
north Italian towns both as communities embracing the complete social spectrum
and as political actors, or of the military-colonial Anglo-Norman urban foundations
in Ireland and Wales – to take but two very different examples – so we must assume
that the character of Norway’s towns reflected a range of fundamental social and
economic realities within Norwegian society. 3 Among those realities, we might
1. F. Braudel, Capitalism and Material Life, New York 1974: 373. R.H. Hilton, English and French
Towns in Feudal Society, Cambridge 1992: 7-8. P. Abrams, Towns and economic growth: some theories
and problems, in P. Abrams and E.A. Wrigley (eds.), Towns in Societies, Cambridge 1978: 9-
33.
2. R.A. Holt and G. Rosser, The English town in the middle ages, in R.A. Holt and G. Rosser (eds),
The Medieval Town 1200-1540, London 1990: 4.
3. W.C. Jordan, Europe in the High Middle Ages, London 2001: 167-9. R. Bartlett, The Making of
Europe: conquest, colonization and cultural change, London 1993: 170-2, 181-2, 234, 238-9.

suppose that a pattern of unique possibilities and difficulties of transport, and an
uneven settlement pattern, will have had their effect. To take a more nuanced position,
however, the essential effect of geographical factors should be seen in the way
Norwegian society had developed prior to the emergence of the towns. Within the
physical frame of Norway an economic and a social geography developed in
response to a series of conflicting pressures, influences and opportunities. Pastoralism
characterized agriculture, whilst the coastal areas practised fishing. Extensive
inland areas were populated by Sami hunters. 4 Overland transport in a mountainous
terrain essentially without roads was never easy, but with sledge and ski was
far easier in winter than in summer. Most importantly, the ease of transport along
the indented and sheltered coast or the many fjords gave a substantial proportion
of the population a degree of mobility unparalleled in Europe. These are factors to
be taken account of in any analysis of how Norway’s economy and society developed
during the middle ages.
Urban origins
To approach the process of urbanization as one aspect of the wider picture of social
development is the crucial first step in any constructive discussion of the roles towns
came to play, and thus of the nature and character of towns. Towns were not a
strange intrusion whose existence can only be accounted for by means of elaborate
theorizing. Europe’s urban places sprang out of society’s growing need for specialist
functions and places. They were, in the first place and virtually everywhere, the
location of major churches and monasteries. They were administrative centres for
state-building monarchies, and they became the focus for the social, political and
religious activities of developing local aristocracies (both lay and ecclesiastical).
They were distribution centres within long-distance trade networks, as well as local
marketing centres, and manufacturing centres. Which of these functions – and
indeed others – were characteristic of any particular town in any particular period
can be taken as one measure of the level of sophistication of the surrounding society,
and the complexity of its needs, demands and ambitions.
In discussing the urban expansion we observe as beginning broadly around the
year 1000, it is necessary to stress that this was essentially a new phenomenon. We
know that many and indeed most of the new urban communities grew up in established
central places of one sort or another, and a continuity of certain functions is
frequently to be seen. Northern Italy provides the best example, where some threequarters
of the medieval cities occupied the same sites as their Roman predecessors,
4. K. Helle, Down to 1536, in R. Danielsen, S. Dyrvik, T. Grønlie, K. Helle and E. Hovland, Norway:
a history from the Vikings to our own times, Oslo 1995: 3-12. L.I. Hansen and B. Olsen, Samenes
Historie fram til 1750, Oslo 2004: 52-233.
233

234
sites that in the intervening centuries had had little more than religious and rudimentary
state functions. 5 But that does not mean that the process of urbanization
in Italy or elsewhere built more than incidentally on that foundation – nobody
would suggest that these cities’ early medieval functions caused the economic
expansion and urban growth of the high middle ages. In searching for the origins
of towns, historians have all too often treated the earlier prominence of particular
places or types of place as somehow determining the course of later growth. The
trap is an easy one to fall into, and the effect has been a clear trend in historical
research and writing to place stress on urban antecedents and beginnings whilst
ignoring contemporary reasons for the subsequent growth and development of
functions.
Likewise, we should not search for the ‘origins’ of medieval towns in the establishment
of a chain of coastal trading places in north-western Europe during the
early middle ages. The chronology of that phenomenon varied, although the period
from 700 to 900 saw the greatest activity and number of settlements or market
places involved. Whilst some of these places – and particularly the larger – showed
a physical form similar to that of the later towns and certainly for a period accommodated
permanent populations engaging in commercial and manufacturing activities,
they lacked the complex heterogeneity of functions that was so characteristic
of towns by 1200 and which made those places indispensable to the lower levels of
society as much as the higher. Thus resemblances between the wics or emporia and
the towns of feudal Europe were at best superficial, as the early coastal trading
places (we now understand) arose out of very different social and political conditions.
Their apparent dependence on the emerging kingdoms of the early middle
ages, and their function within an international trade network that served exclusively
the interests of an aristocratic society of a very different character, led to their
disappearance with the political and social changes of the tenth and eleventh centuries.
The fact that a few of these places survived the social transformation to
become urban communities of the medieval type – though only a handful such as
London or Ribe with any notable success – simply highlights the transient importance
and ultimate total eclipse of Quentovic, Dorestad, Kaupang and others. To
describe these settlements as ‘towns’ – as Dagfinn Skre does in his published work
on Kaupang and its context – is to introduce a note of confusion that most historians
and archaeologists working on the early middle ages have tried to avoid. Of
course, there is no copyright on the word ‘town’, or its equivalents in other languages,
and these words will be used as the individual writer wishes. But the distinction
between the early-medieval trading places and the later medieval towns
seems a crucial one to maintain – just as it seems crucial to maintain a conceptual
distinction between the ecclesiastical and royal cities of the more southerly parts of
Europe and the complex urban societies they would become in later centuries. A
5. C.J. Wickham, Early Medieval Italy: central power and local society 400-1000, London 1981: 80-92.

transformation in the nature of central places was just one of the linked far-reaching
changes that characterized western European society from the tenth century
onwards; to keep a clear awareness, therefore, of changes in settlement types and
functions is a prerequisite to appreciating the overall pattern of change, and the
forces that drove it on. Nor is it helpful, incidentally, to call the early coastal trading
places ‘proto-towns’. That is a meaningless expression, implying that they were
essentially a preparation for something else. The wics were a most important phenomenon
within the context of their period, and deserve to be studied for what
they were and what they meant to their own time. They and their significance lie
outside the scope of this paper. 6
Levels of urbanization in Europe
A discussion of medieval Norway’s towns ought to begin with the fact that
Norway’s level of urbanization was clearly well below that of most other parts of
Western Europe. Can we determine just how different Norway was? Without the
better sources that allow medieval population levels for other parts of Europe to be
calculated, often with reasonable precision, we have only estimates of Norway’s
population during the Middle Ages; albeit estimates grounded in a long tradition
of sound historical and archaeological research on both a national and a local level.
Knut Helle’s estimate – surely as reliable as such figures can be – is that of a likely
Norwegian population (at its medieval height) of between 350,000 and 550,000.
Of that population, Helle has also calculated that no more than 20,000 lived in
the 14 communities reckoned to have been towns during the thirteenth and fourteenth
centuries, or some 5 per cent at most. 7 Probably it was northern Italy that
could claim the distinction of being the most urbanized part of Europe. The unique
Florentine catasto or taxation census of 1427 presents data of the highest quality,
allowing as it does precise calculations of Tuscany’s urban and rural population.
The total population of the contado of Florence was 260,000 (nearly all identified
by name, age and sex), and the property and possessions of the 60,000 households
were listed. The city of Florence itself had 38,000 inhabitants, or 14 per cent of
the total; six smaller towns, each with 3000 or more inhabitants, possessed 26,000
people, or a further 12 per cent of the total. Thus over a quarter of the population
lived in major urban communities, and followed urban professions – a pattern that
had been established by at least the thirteenth century. But the urban sector of the
6. See, for instance, T. Saunders, Early medieval emporia and the tributary social function, in D. Hill
and R. Cowie (eds.), Wics: the early medieval trading centres of northern Europe, Sheffield Archaeological
Monographs, Sheffield 2001: 7-14, and the other papers in that volume. D. Skre and F-A.
Stylegar, Kaupang: vikingbyen, Universitetet i Oslo, Universitetets Kusturhistoriske Museer 2004.
7. K. Helle, F-E. Eliasson, J. E. Myrhe and O.S. Stugu, Norsk Byhistorie: Urbanisering gjennom 1300
år, Oslo 2006: 66, 110.
235

236
population was actually greater than that, as a further 25,000 people – 10 per cent
of the total – lived in 15 smaller centres described by David Herlihy as having a
mixed urban and rural character. No more than two-thirds of the total population,
in fact, worked as agriculturalists. Behind these population figures lay a deeper economic
reality, the even more intense concentration of wealth into the cities. Personal
wealth increased as one climbed the urban hierarchy, with the people of Florence
individually worth on average twenty times the peasant average of 14 florins per
head. Landed wealth was relatively evenly spread, whereas liquid wealth was massively
concentrated into the cities, and especially Florence. The rural people were
starved of capital, as public taxes, private rents and commercial profits constantly
drained money from the countryside to the cities. On the one side there was indebtedness
and proletarianization of the rural population, on the other massive urban
fortunes. In a highly developed pyramid of economic activity and function all of
the towns served as markets and centres of simple commodity manufacturing for
their rural surroundings; meanwhile, the larger the town, the more specialized and
high-value were the functions to be found, with Florence virtually monopolizing
the most valuable crafts and services. 8
Other parts of Europe clearly did not approach that advanced level of economic
specialism and polarization. Economic power continued to lie with a rural-based,
landed aristocracy, headed by a monarchy drawing its income from traditional
sources. In particular the massive public debt of Florence, almost wholly owned
and controlled by the great magnate families, gave them an economic dominance
unequalled in other parts of Europe, and acted as a mechanism giving them control
of the state and its activities. 9 Towns generally were more clearly subordinate to the
demands of a rural-based economy, and an essentially rural population. Nevertheless,
the urban sector was large, and specialized. Modern studies of European urban
functions and populations have been uneven, with much of the most intensive
work having been carried out on English towns. The medieval volume of the Cambridge
Urban History of Britain published in 2000 10 was essentially a summary of
recent research, and runs to 30 chapters (by 25 authors, each eminent in their field
of research) with 744 pages of text, together with a further 24 pages devoted to
Alan Dyer’s most important appendices tabulating British towns by population
and wealth at a range of different dates. 11 The scope of the volume demonstrates
well how far this wholly unexceptional part of Europe developed an urban sector.
Both the extensive urban archaeology that has been carried out in British towns in
the last generation, and the excellent surviving sources from the English state
archive, local government archives, and the extensive archives of the medieval aris-
8. D. Herlihy, The distribution of wealth in a renaissance community: Florence 1427, in Abrams and
Wrigley 1978: 131-58. J.C. Russell, Medieval Regions and their Cities, Newton Abbot 1972: 40-51.
9. Herlihy 1978: 131-58.
10. D.M. Palliser (ed.), The Cambridge Urban History of Britain, vol. 1, 600-1540, Cambridge 2000.
11. ibid: 747-70.

tocracy – both lay and ecclesiastical – have informed this research to an extent as
yet impossible for most other parts of Europe. National, regional and urban population
statistics have been compiled from a wide variety of sources, including the
massive Domesday Book survey of 1086 (unique in Europe), the comprehensive
national taxation records from 1327 and 1334, and the poll taxes of 1377-81 which
(at least in theory) counted the entire population over 14 years of age, community
by community. Local records provide a control of sometimes extraordinary quality,
beginning in the twelfth century, such as the surveys of the householders in Winchester
from 1110 and 1148, or the complete lists of houses and householders prepared
for Southampton in 1454 and Gloucester in 1455. 12 The populations of the
many small market towns are accessible through rent lists compiled for the single
landowner, or through continuous series of town court records which at best allow
the identification of every family over a period of time and record the name of
every newcomer (as well, incidentally, as providing a comprehensive picture of the
economic activities of the inhabitants). Rodney Hilton’s analysis of the three-weekly
court records for Halesowen between the town’s foundation in the 1270s and the
1340s stands as the model for this sort of study. 13 The results of the many modern
studies of population are unequivocal: already in 1086 the 112 communities identified
by Domesday Book as cities or boroughs or market places contained almost
10 per cent of the English population, a figure which by 1300 had risen to at least
20 per cent. 14 Given the massive, three-fold population rise for England as a whole
during that period – from one-and-a-half or two millions to between four-and-ahalf
and six millions – this represented at least a six-fold increase in the total urban
population, which in 1300 was now to be found in some 600 towns of all sizes,
most of them small marketing centres with between 500 and 2000 inhabitants. 15
It is these figures for England that allow a useful comparison with Norway. Not
only were the major English towns appreciably larger than the Norwegian towns,
there were far more towns of all sizes. In proportion to the total population of each
country, English town-dwellers outnumbered their Norwegian counterparts by four
to one. That alone ought to suggest to us that Norwegian urbanization was sub-
12. M. Biddle (ed.), Winchester in the Early Middle Ages: an edition and discussion of the Winton
Domesday, Winchester Studies I, Oxford 1976. L.A. Burgess (ed.), The Southampton Terrier of
1454, Historical Manuscripts Commission, Joint Publication 21, London 1976. W.H. Stevenson
(ed.), Rental of all the Houses in Gloucester AD 1455, Gloucester 1890. For a discussion of the
extent and sophistication of urban record-keeping, see G.H. Martin, The English borough in the thirteenth
century, in Holt and Rosser 1990: 29-48.
13. R.H. Hilton, Small town society in England before the Black Death, in Holt and Rosser 1990: 71-96
14. R. Holt, Society and population 600-1300, in Palliser 2000: 82-3, 103-4. C.C. Dyer, How urbanized
was medieval England?, in J-M. Duvosquel and E. Thoen (eds), Peasants and Townsmen in Medieval
Europe: studia in honorem Adriaan Verhulst, Gent 1995: 173-4, 179.
15. E. Miller and J. Hatcher, Medieval England: rural society and economic change 1086-1348, London
1978: 28-33. J. Hatcher, Plague, Population and the English Economy 1348-1530, London 1977:
71. M. Beresford and H.P.R. Finberg, English Medieval Boroughs: a handlist, Newton Abbot 1973.
C.C. Dyer, Small towns 1270-1540, in Palliser 2000: 505-37.
237

238
stantially different from the English experience. Yet we must not be distracted by
this simple question of the size of the Norwegian urban sector. Underlying it is a
more important question, that of function. It is quite clear that towns in Norway
did not fulfil the same economic functions that we observe as the central characteristic
of towns elsewhere. It is that important difference we should concentrate
on.
Urban economies
We can now see that by 1100 the common characteristic of the European towns
was manufacturing and providing services for the local market. In the larger towns,
the richer families were occupied with supplying or buying-in high value goods, fine
woollen cloth, or other quality products. Not just trading in such wares, but more
importantly organizing their production. This activity generally brought them into
a complex network of long-distance trading links. But wherever we can analyse the
commercial profile of both large and small towns we see that most townspeople
made and sold simple products to the local, peasant market. The effect was that by
1300 a large proportion of that 20 per cent or so of the population living in towns
was supplying the countryside with its everyday manufactured wares – its tools, its
clothes and its shoes, and its simple consumer needs. 16 The larger towns, as we
should expect, showed a greater tendency to make more sophisticated, higher-value
wares; but even in those places with a European reputation for luxury production,
still much of their population was occupied with making and selling simpler goods.
Lucca was renowned for its silk industry, but nevertheless most of its industrial
workers were concerned with the woollen industry and other less prestigious manufactures.
17 And at the same time, even small towns could show a sophisticated manufacturing
structure. We see that most of all in the cloth industry, which everywhere
involved a range of processes and thus needed a relatively complex structure to coordinate
the work of a number of separate crafts or skills, from the spinning process,
through weaving, fulling and finishing, to the final dyeing of the cloth and its marketing.
Eleanora Carus-Wilson’s classic, pioneering study of an English small town
identified these specialist trades already present in mid-thirteenth century Stratford
upon Avon, despite its recent foundation, only some 50 years before, in 1196. 18
16. R. Britnell, The economy of British towns 600-1300, in Palliser 2000: 121-2; R. Holt, Gloucester
in the century after the Black Death, in Holt and Rosser 1990: 147-8; R. Holt, The medieval market
town, in P. Clark and L. Murfin, The History of Maidstone: the making of a modern county town,
Stroud 1995: 28-31.
17. C. Meek, The trade and industry of Lucca in the fourteenth century, in T.W. Moody (ed.), Historical
Studies 6, London 1968: 39-58
18. E.M. Carus-Wilson, The first half-century of the borough of Stratford-upon-Avon, in Holt and
Rosser 1990: 49-70

And it is a Europe-wide pattern, to be seen both in the more heavily-populated
areas and in what might be considered more peripheral areas. 19 In Scotland, for
example, where there are only very thin records for towns before 1400 or so, archaeological
work provides evidence for a range of commercial crafts based on simple
raw materials. The evidence unequivocally establishes the position of the small
Scottish towns as an essential element in the conversion of an agricultural surplus
into the tools and necessities of daily life, as well as into luxury products that point
to consumption both for pleasure and as an element in asserting a degree of social
status. 20 From the thirteenth century we have statements of the privileges of the
larger towns which show us a Scottish urban cloth-making industry important
enough to generate the same conflicts of interest between employers and employees
to be observed in English towns of the same period. 21 Scotland’s urbanization was
at a relatively low level, with at most 10 per cent of its population living in towns,
but there is no doubt of the commercial and above all industrial character of the
towns. 22
It is the functions of towns we need to concentrate on, if we are to understand
the economic and social processes leading to and sustaining urbanization. The question
of town origins, how towns arose, has been an obsession of historians for a
very long time. And whilst the circumstances of a town’s initial appearance are of
course important, we have to acknowledge that much of the discussion has failed
to address the central question of why medieval society needed towns, and why
towns developed as they did. It is significant if towns owed their origins to initiatives
by kings, nobles or the Church, or where and when they came into being. But the
diversity of urban origins did not determine their later functions – functions that
many of their founders could neither have predicted nor even, perhaps, have understood.
Certainly that was true of the larger towns, the towns that emerged first.
The subsequent wave of town foundations, of the small market towns, was largely
an aristocratic initiative taken by people who clearly did understand what they were
doing. Yet much of the historical debate around Norwegian towns has tended to
concentrate on their origins. An exception has been work by Tom Saunders, a considered
attempt to relate medieval towns to the prevailing class relationships in
feudal society. 23 Saunders succeeded in drawing attention to fruitful directions of
research, and posed crucial questions – not least those concerning the failure of
19. See, for instance, Hilton 1992: 53-86. F.L. Carsten, Medieval democracy in the Brandenburg towns
and its defeat in the fifteenth century, in S. Thrupp (ed.), Change in Medieval Society, Toronto 1964:
297-313.
20. R.M. Spearman, Workshops, materials and debris – evidence of early industries, in M. Lynch, R.M.
Spearman and G. Stell (eds), The Scottish Medieval Town, Edinburgh 1988: 36.
21. Holt 2000: 91. A. Ballard (ed.), British Borough Charters 1042-1216, Cambridge 1913: 205, 210-
11. A. Ballard and J. Tait (eds.), British Borough Charters 1216-1307, Cambridge 1923: 278, 285
22. E.P. Dennison and G.G. Simpson, Scotland, in Palliser 2000: 731
23. T. Saunders, Trade, towns and states: a reconsideration of early medieval economics, Norwegian
Archaeological Review 28, 1995: 31-53.
239

240
local towns to develop in Norway. But those questions have not been followed up
as they should have been.
In discussing Norway’s towns, I want to move away from questions of origins,
and to concentrate on what these towns did. To understand urban functions is to
understand much more about the society that demanded those functions. Towns
represented economic diversification and specialization, and in their very existence
demonstrate a division of labour, and a level of commercialization. And the most
striking aspect of Norwegian towns is the apparent absence of commercial manufacturing
for the rural hinterland. The written evidence we have is not good, but
there is a substantial body of archaeological evidence which is surely showing us
that even in Norway’s major towns all or most urban manufacturing was for consumption
within the town, and often for household use rather than for sale. To
take one example: loom weights remain a constant feature in Norwegian towns
(for example in Bergen), 24 evidence of the survival of an early-medieval technology
that professional weavers elsewhere abandoned around 1000 in favour of the vertical
beam loom and after 1100 the horizontal loom that were so much quicker,
made much better cloth, and made it in the long lengths that customers
demanded. 25 Another example is the shoemaking craft in Bergen, relatively wellrecorded
and also prominent in the archaeological record. Jón Viðar Sigurðsson,
in an important study, concluded that the shoemakers of late medieval Bergen,
numerous though they were, were producing their quality wares only for their
fellow-townsmen. 26 Given their numbers and the quantity of their production, they
simply could not have supplied any substantial rural market, and indeed the quality
of the shoes they produced points to a wealthy urban market rather than poorer
rural customers. A striking aspect of Norwegian towns is the failure anywhere to
develop a pottery industry – and yet pottery production was one of the first urban
activities to be seen elsewhere. 27 Even the leading central places of the church and
the monarchy such as Trondheim and Oslo continued, it seems, to be essentially
centres of consumption. Production was for household use, as the archaeological
evidence from Trondheim clearly demonstrates, in the judgement of Sæbjørg
Nordeide. 28 These were important places, situated in relatively rich farming areas,
whose economy one might expect to have been stimulated by the presence of major
churches and their personnel, and the frequent presence of lay aristocrats. And yet
24. I. Øye, Textile Equipment and its Working Environment, Bryggen in Bergen c.1150-1500, The
Bryggen Papers, Main Series vol.2, Norwegian University Press 1988: 119-26
25. J.H. Munro, Textile technology in the middle ages, in J.H. Munro, Textiles, Towns and Trade, Aldershot
1994: 1-27.
26. J.V. Sigurðsson, Skomakerne i Vågsbotn-gård, Bergens historiske forening 89, 1993: 23-54
27. G. Astill, Towns and town hierarchies in Saxon England, Oxford Journal of Archaeology 10, 1991:
104, 112.
28. S.W. Nordeide, Activity in an urban community: functional aspects of artefact material in Trondheim
from c.AD 1000 to AD 1600, Acta Archaeologica 60, 1989: 130-50. A. Nedkvitne and P.G. Norseng,
Byen under Eikaberg: fra byens oppkomst til 1536, Oslo 1991: 153-79, 190.

their commercial functions remained undeveloped, and they did not grow as towns
generally did elsewhere. The decline of Trondheim seems to have begun as early as
1275, an ominous sign that this was a community without a strong foundation in
the local or regional economy. 29
The most weighty evidence for the absence of commercial urban manufacturing
is the absence from Norway of local market towns. The initial period of European
urbanization gave birth to the larger towns, regional centres which attracted to
themselves a range of central functions, and were generally administrative centres
and ecclesiastical centres as well as the location for a range of economic functions.
But as we have already seen, urbanization continued as an active process right up
to 1300, with a flood of small, market towns, the intensely local commercial centres
where peasants sold their produce and bought the goods they needed. That second
phase was a wave of urbanization occurring mainly in the period between 1150
and 1300, and significantly it did not happen in Norway. Small as these towns
were, collectively they contained perhaps as much as half of Europe’s urban population
by 1300, if the situation in France and England was at all typical. 30
Monetization and class relationships
And that leads us into another crucial difference between medieval Norway and
other parts of Europe, which is inextricably tied in with the nature and level of
urbanization. That is the extent to which a cash economy developed in Norway,
and in Norwegian rural society. There is clearly a degree of disagreement with
regard to this question, between positions outlined by Kåre Lunden and Svein Gullbekk.
Against Lunden’s view that Norwegian medieval society was never adequately
monetized, Gullbekk argues that in fact Norway did have quite an appreciable
money supply during the middle ages. It may be, however, that the difference
between them is slight, as Gullbekk himself presents evidence that it was mainly
the towns that used money, and indeed says that no money economy developed in
the countryside. For instance, from a sample of 276 sales of land, the urban land
was bought with cash in 78 per cent of the cases, and rural land with cash in 14
per cent of cases. 31 Knut Helle, too, has pointed to the evidence that coinage was
in use in at least some urban contexts. 32 But there is no convincing evidence for
29. A. Christopherson, Dwelling houses, workshops and storehouses: functional aspects of the development
of wooden urban buildings in Trondheim from c.AD 1000 to AD 1400, Acta Archaeologica
60, 1989: 101-29.
30. Hilton 1992: 33-9. R.H. Hilton, Towns in English medieval society, in Holt and Rosser 1990: 22
31. K. Lunden, Money economy in medieval Norway, Scandinavian Journal of History 24, 1999: 245-
65. S. Gullbekk, Natural and money economy in medieval Norway, Scandinavian Journal of History
30, 2005: 3-19.
32. Helle et al. 2006: 103
241

242
Norway of the enormous growth in the money supply that occurred elsewhere, and
certainly we do not see the use of money at all social levels and in all economic and
social contexts. The single surviving returns from a medieval Norwegian tax on
movables, the tenth of 1520-21, tiendpengeskatten, which cover much of western
Norway, Trøndelag and northern Norway, provide emphatic illustration. None of
the districts paid the majority of their tax in money, as opposed to bullion and naturalia.
The 183 taxpayers of the city of Trondheim paid the largest proportion of
their tax – though only some 44-46 per cent – in coin. 33 But the use of money in
towns proves nothing; it is the use of money in the countryside that is the measure
of how far an economy is commercialized, and in Norway land rents and other
dues continued in to the modern period to be paid in foodstuffs and raw materials
– a situation that elsewhere we associate with the broadly non-commercialized
economy of the early middle ages. By the thirteenth century peasants in many parts
of Europe were paying rents in whole or in part in money, paying taxes and court
fines in money, and using money to buy urban products.
So why did such a local cash economy develop elsewhere, but not in Norway?
This is a complex question which is not easily answered – any explanation must as
yet lie on a very hypothetical level, although we can perhaps at least rule out an
inherent shortage of bullion in the Norwegian economy, given the size of the export
trade in fish and other primary products. In relation to commercialization in England,
a strong argument has developed that the use of money in the countryside
was a development driven by seigneurial demands for cash rents, and royal demands
for taxation in cash – both of which forced the peasant farmer to the market, to
sell a proportion of his crop. Such commercialization can only have gone hand-inhand
with urbanization: it was the growing urban population that provided a ready
market for rural produce, both foodstuffs and industrial raw materials. 34 In other
words, if we follow that line of reasoning we will see that the levels both of commercialization
and urbanization were inextricably linked to the authority of the
feudal aristocracy – an aristocracy we are now seeing as a new and dynamic factor
in social relationships in the tenth and eleventh centuries. 35 The ability of the aristocracy
to extract higher levels of rent from their tenants was crucial in bringing
an agricultural surplus to the market; and the increasing demand for rent to be
paid in cash, furthermore, brought the process of marketing into the countryside.
Money rents forced the peasant farmer into the market, and forced him to partic-
33. P. Spufford, Money and its Use in Medieval Europe, Cambridge 1988: 109-31, 240-63. A. Dybdahl,
Tiendpengeskatten som Kilde til Folk og Samfunn ca.1520, Senter for Middelalderstudier, skrifter
18, Trondheim 2005: 45, 56, 213.
34. Hilton 1990: 21. R.H. Britnell, The Commercialisation of English Society, 1000-1500, Cambridge
1993: 36-47.
35. G. Duby, The Early Growth of the European Economy, London 1974: 211-56. G. Bois, The Transformation
of the Year One Thousand, Manchester 1992: 135-53, and passim.

ipate in an exchange economy that hitherto had been dominated by aristocratic
demand and aristocratic patterns of consumption.
What was the situation in Norway? There, by contrast, the aristocracy was historically
weak in relationship to the peasants. It was perhaps the geographical constraints
already discussed that contributed to the Norwegian aristocracy’s failure to
triumph over the terms of production. The combination of large-scale, centralized
production and a largely dependent peasantry, under the effective control of a
landowning class, so typical of other parts of northern Europe, did not develop in
Norway – where agriculture continued to be dominated by legally-free peasants
owning their land or renting it on relatively favourable terms.The aristocracy never
developed a seigneurie, the systematic exercise of legal rights over its tenants which
was crucial to the social dominance of the aristocracy in France or England. Most
probably as a result, rents remained low in Norway, relative to the level elsewhere,
and the aristocracy never managed – if it ever tried – to take its rents in cash, rather
than in kind. 36 The pattern the Norwegian aristocracy came into, of directly
exporting an agricultural and fishing surplus and in return importing all its manufactured
goods, left little or no room for native industries to develop, whilst the
ability of the peasantry to stay out of the commercial economy allowed them – or
forced them, if we prefer to put it that way – to maintain a pattern of non-commercial
commodity production in the countryside. Home-woven cloth, home-produced
leather and wooden articles – those went along with the failure to develop a
network of local towns.
Norway’s towns in the later middle ages
The final difference to highlight is the situation after 1350. Historians of Norway
have always held to the belief that the country had an especially severe late-medieval
crisis, a disastrous depopulation as a consequence of the Black Death, which had
far-reaching adverse effects on the economy. That is clearly a major issue quite
beyond the scope of this present work, though the point needs to be made that
depopulation elsewhere – it has been argued – was associated with economic and
social change (rather than necessarily ‘decline’), and indeed that social and economic
factors, other than plague, were in play during the fourteenth and fifteenth
centuries. These were issues aired in the course of the Brenner Debate between
1976 and 1982. 37 The late medieval population was falling all over Europe, but
change was not necessarily crisis, and the question of what was happening in the
36. G. Duby, Rural Economy and Country Life in the Medieval West, London 1968: 169-231. E.
Orrman, Rural conditions, in K. Helle (ed.), The Cambridge History of Scandinavia, vol.1, Prehistory
to 1520, Cambridge 2003: 299-303.
37. T.H. Aston and C.H.E. Philpin (eds.), The Brenner Debate: agrarian class structure and economic
development in pre-industrial Europe, Cambridge 1985.
243

244
Norwegian economy during this period calls out for new research and new
approaches. The larger English towns went through moderately difficult times
during the fifteenth century, experiencing their worst period as a result of the
depression around the middle of the century, 38 and a few of them saw traditional
markets disappear as a result of new industrialization elsewhere. 39 But clearly the
Norwegian towns – most of them – suffered far more severely, to the point of disappearing
altogether. 40 If the late medieval crisis was essentially a crisis of aristocratic
incomes, as it was elsewhere, then the disappearance of Hamar, and almost of Stavanger,
and the massive decline of both Oslo and Trondheim, are understandable
– but again, this forces us to question the nature of the earlier urbanization, the
failure of these places to develop from their primary roles as centres of aristocratic
consumption. The fifteenth century saw the small English market towns not only
surviving but in some (and perhaps many) cases prospering, apparently as a result
of their role in catering as they did for a peasant class now with greater spending
power than it had had before 1350. 41 But such places did not have their counterparts
in Norway. Vágar’s collapse back into a fiskevær – a fishing village – 42 tells us
something about the fifteenth century, but it also tells us about how marginal
Vágar’s earlier urbanization had been, how dependent it had been on one particular
set of economic circumstances that had prevailed during the thirteenth and fourteenth
centuries. The small town of Veøy fell into decay after 1350 and was soon
completely abandoned, a fate probably shared by Borgund and by Kaupanger in
Sogn. 43 As a gateway port exporting foodstuffs and raw materials to foreign markets,
we might expect Bergen to have been less affected by the Norwegian crisis, and
such does indeed seem to have been the case. 44
38. J. Hatcher, The great slump of the mid-fifteenth century, in R. Britnell and J. Hatcher (eds.), Progress
and Problems in Medieval England: essays in honour of Edward Miller, Cambridge 1996: 237-72.
R.B. Dobson, Urban decline in late medieval England, in Holt and Rosser 1990: 265-86. D.M. Palliser,
Urban decay revisited, in J.A.F. Thomson (ed.), Towns and Townspeople in the Fifteenth Century,
Gloucester 1988: 1-21.
39. For instance Gloucester, where the cloth industry was in decline whilst the nearby newly-emerging
towns of the Cotswolds experienced rapid growth in the late fifteenth century, R. Holt 1990: 158.
E.M. Carus-Wilson, Evidences of industrial growth on some fifteenth-century manors, in E.M. Carus-
Wilson (ed.), Essays in Economic History, vol.2, London 1962: 151-67.
40. Helle et al. 2006: 123-42.
41. Dyer 2000: 534-7.
42. R. Bertelsen, this volume. R. Bertelsen, Vágar i de første to hundreårene – en annerledes bydannelse,
in H. Andersson, G. Hansen and I. Øye (eds.), De Første 200 Årene – nytt blikk på 27 skandinaviske
middelalderbyer, Universitetet i Bergen arkeologiske skrifter, Nordisk 5, Bergen 2008: 125-134.
43. B. Solli, Kjøpstedet på Veøya i Romsdal, in Andersson et al. 2008: 109-24. Helle et al. 2006: 125.
44. Helle et al. 2006: 127-8.

Conclusion
A tradition of solid research into medieval Norwegian towns has demonstrated that
Norwegian urbanization was very different from the process observed in much of
Western Europe. A more thinly-populated landscape does not adequately explain
why Norway had so few towns, why Norwegian towns were so reliant on overseas
trade, why the urban population was such a low proportion of the total, why towns
went into a general decline in the late Middle Ages – in short, why medieval Norwegian
society was not permeated by the highly-developed commercial relations
that were so characteristic of Western Europe by 1300. A comparison of Norwegian
urbanization with the situation elsewhere in Europe highlights the differences, and
raises the question of how these differences came about.
But if Norwegian urbanization needs to be studied within a wider, European
context, so European urbanization also needs to be placed in a context of greater
social, economic and indeed political change. That is: European urbanization
should be understood within the context of the radical changes associated with the
rise both of a dominant aristocracy and a largely dependent peasantry. Whether or
not we choose to call this a ‘feudal revolution’, few historians would now deny that
the tenth and eleventh centuries saw the beginning of a period when the landed
aristocracy developed a new identity, and a new vigour. New cultural patterns
reflected and strengthened a new social dominance far greater than any the local
aristocracy had had before, at the expense of the peasantry – and indeed of kings,
in some areas. Old economic patterns changed accordingly, and part of the new
pattern was commercialization and a genuine urbanization.
The question as to how Norway shared in this new feudal society is an old
debate: Norwegian historians have always known that Norwegian society followed
its own path – that the relationship between king and aristocracy, aristocracy and
peasants, was unlike that of France or England, for example. 45 But not all the consequences
of that have been explored; the extent to which Norway really was different
remains undefined. And whilst the implications for the commercialization
of Norwegian medieval society have not been properly addressed, we need to consider
the proposition that it was Norway’s weak aristocracy and relatively strong
peasant class that combined to hinder economic growth by retarding the development
of sophisticated commercial relations, industrial growth and urbanization.
And it is the markedly special character of medieval Norway’s urbanization that is
the clearest sign of that different course of development.
45. Summed-up for instance by O.G. Moseng, E. Opsahl, G.I. Pettersen and E. Sandmo, Norsk Historie,
vol. 1, Oslo, 2nd ed., 2007: 198.
245

246
Summary
Medieval Norway’s urbanization in a European perspective
As an integral feature of medieval society, towns cannot be studied or understood
in isolation; nor should medieval society be studied without taking account of its
towns. Urbanization was a common European experience in the period 1000-1300,
an expression of the widespread social changes associated with the rise of a newlyassertive
aristocracy. European towns shared a range of important characteristics,
but their specific nature reflected the economic diversity and sophistication of the
societies in which they arose, as well as the underlying pattern of local needs and
opportunities. Originating to satisfy the political, religious and social requirements
of kings and aristocracies, towns generally experienced a broadening of their functions
to accommodate the commercialization of the lower reaches of society – a
commercialization driven on by the ability of a dominant feudal aristocracy to take
rents and other dues in cash. Medieval Norway did not experience this development,
and its towns remained centres of aristocratic consumption; where they had
wider economic functions, it was as gateway cities exporting an agricultural or
fishing surplus. The failure to develop a commercial economy is also to be seen in
the restricted use of money, and it is suggested that the reason for this particular
course of development was the relative weakness of the aristocracy and its consequent
inability to bring about the economic changes which generally benefited aristocracies
elsewhere in Europe. As a measure of the marginal role towns played in
Norway, they experienced a severe decline in the late Middle Ages, with perhaps
only Bergen – the principal exporting centre – remaining unaffected.

Underskogen i samlende perspektiv
Knut Helle
De fleste bidragene til denne boken underbygger og videreutvikler et hovedpoeng
i den oversikten over Norsk byhistorie som kom ut i 2006, nemlig at ”urbanisering
er noe mer enn byutvikling i snever forstand”. 1 Det dreier seg om en prosess som
ved siden av byene har formet slike utvekslingssteder, anløpssteder og andre tettsteder
som utgjør bokens ”urbane underskog”.
Definitoriske begreper og kriterier
Jeg har selv karakterisert utviklingen av underskogen som ”urbaniseringstendenser”,
nærmere bestemt en ”sentrums- og/eller tettstedsdannelse som ikke resulterer i
virkelige byer, men som skyldes de samme drivkrefter som skapte byer”. 2 Bak denne
tankegangen ligger den historiske bydefinisjonen eller bymodellen redaktørene
legger til grunn i innledningen til denne boken: Historisk er byen et sted som kombinerer
en alminnelig, flersidig funksjon som sentrum i et større område og/eller
knutepunkt i et mer omfattende urbant nettverk med et strukturelt særpreg som
skiller stedet ut fra omlandet. Strukturen har flere aspekter, der den fysiske tettstedsstrukturen
er særlig iøynefallende. 3 Slik sett står urbaniseringstendenser for
utvikling av sentral- og nettverksfunksjoner og strukturtrekk som ikke når det
omfang og er kombinert i den grad som karakteriserer byer etter den nevnte definisjonen.
Det problematiske ved betegnelsen urbaniseringstendenser er at den umiddelbart
fører tanken mot at det dreier seg om et forstadium i utviklingen av byer
og at slike byer var urbaniseringens egentlige resultat. Det gir god mening å skrive
om slike tendenser når en drøfter utviklingen av det som til slutt ble byer, slik
tilfellet er i bymonografier og bredere byhistoriske oversikter. Men betegnelsen blir
1. K. Helle, Innledning, i Helle m.fl., Norsk byhistorie, Urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 11,
jf. 17–18. Se også F.-E. Eliassen, Småbyenes storhetstid, ca. 1500–1830, ibid, del 2: 145–146; J.E.
Myhre, Den eksplosive byutviklingen 1830–1920, ibid, del 3: 249, 254, 268–269; O.S. Stugu, Mot
et urbanisert land?, 1920–2000, ibid, del 4: 386–387.
2. Helle og A. Nedkvitne, Sentrumsdannelser og byutvikling i norsk middelalder, i G.A. Blom (red.),
Middelaldersteder (Urbaniseringsprosessen i Norden, del 1), Oslo 1977: 192.
3. Definisjonen har fått sin seneste utforming i Helle 2006: 11–18.

248
straks mindre tilfredsstillende når vi samler oss om de lokalitetene som står i fokus
i denne boken. Noen av dem var nok forstadier i den historiske utviklingen av byer.
De fleste bør likevel forstås og behandles som stedstyper som oppfylte viktige
samfunnsbehov slik de var, ikke som ufullkomne og utilstrekkelige i forhold til det
vi oppfatter som byer.
I stedet for å tale om urbaniseringstendenser eller en urban underskog burde
vi derfor kanskje heller tenke i retning av et historisk urbaniseringsbegrep der
bydannelse utgjør en viktig del, men likevel bare en del, slik at også andre og forskjellige
stedstyper blir betraktet som nødvendige innslag i en bredere urbaniseringsprosess?
Kriteriene i den nevnte bydefinisjonen kan tilpasses en slik prosess. Da
slik at vi generelt søker å kartlegge sentralfunksjoner, knutepunktfunksjoner i nettverk
og urbane strukturtrekk hver for seg og i forskjellige kombinasjoner med sikte
på å skille ut stedstyper som ivaretar behovene for urbanitet i forskjellige tidsrom
og samfunnsformasjoner. I stedet for å rangordne de stedskategoriene vi kommer
fram til, med byene på toppen, bør vi legge vekt på å vise hvordan de hver for seg
henger sammen med samfunnsforholdene i forskjellige perioder og oppfyller
samfunnsmessige behov.
Ut fra den bymodellen innledningen betoner, lar det seg ikke trekke noe skarpt
skille mellom byer og andre urbaniserte steder. Det dreier seg om en analysestrategi
der den enkelte forsker tar stilling til det forskjellige kilder kan opplyse om steders
funksjoner innenfor større områder og deres interne struktur. Dermed blir skillet
mellom byer og andre mer eller mindre urbaniserte steder i noen grad flytende og
diskutabelt, likevel etter min mening såpass tydelig at det gir mening. Det er bare
rent formelle bykriterier – for eksempel norsk kjøpstadsstatus etter privilegiene av
1662 – som tillater helt skarp grensedragning mellom byer og andre steder. Men,
som Finn-Einar Eliassen viser i sitt bidrag om ladesteder og strandsteder, er slike
kriterier lite dekkende for den reelle bydannelsen, hvordan en nå velger å forstå
denne.
Terje Gansum problematiserer i sin artikkel den valgte bymodellen på et meget
viktig punkt. Han spør tvilende om den er egnet til å fange inn selve den urbane
livsformen til forskjell fra landlivet. Jeg har selv stilt det samme spørsmålet. Mitt
svar var og er fortsatt at det sosiale strukturaspektet ved modellen, som betoner de
forskjellige spesialistgruppene som lever sammen og skaper et dynamisk miljø i
byene, kan tjene som innfallsvinkel til den urbane livsformen, til det ӌ leve blant
mange”. Men fokuseringen på sentralfunksjoner og strukturtrekk kan samtidig lett
føre til at det urbane samfunn blir sett ensidig ovenfra og at menneskene i dette
samfunnet forsvinner i drøftingen av mer eller mindre abstrakte kollektive faktorers
betydning for urbaniseringen. 4 Dette må bevisst motvirkes, slik at det urbane
samfunn blir sett både ovenfra og nedenfra.
4. Ibid: 18–19.

Det store og stadig økende kildematerialet som arkeologene har brakt for dagen
i de senere årtiene, tvinger fram et nedenfra-perspektiv på urbanitet. Mathias Bäck
viser konkret hvordan svensk byarkeologi har utviklet sin metodikk og frembrakt
et kildemateriale som øker muligheten for å ”sätta mer fokus på och studera den
lilla människan i samhället”. Bäck legger vekt på betydningen av å studere hverdagsliv
og ta inn over seg at mennesker på forskjellige sosiale nivåer har vært med
å forme den urbane kulturen. Han understreker også betydningen av å søke
variasjoner i urbaniseringen og være åpen for andre former for urbanitet enn den
byene representerer.
Spørsmålet er til syvende og sist om det er ønskelig å typologisere byer og andre
steder som har vært urbanisert i vekslende grad fra periode til periode. Om svaret
på dette spørsmålet er ja, som det bør være ut fra alminnelige kriterier for vitenskapelig
virksomhet, kommer en ikke utenom byer som en av kategoriene. Bidragsyterne
til denne boken er da også i praksis opptatt av typologisering; de fleste ser
sine mer eller mindre urbaniserte stedstyper i forhold til bykategorien. Her viser
kartleggingen av funksjonelle og strukturelle trekk seg å være nyttig, slik den blant
annet er i den utviklingslinjen Gansum trekker fra de sentralgårdene han regner
for en viktig opptakt til nordisk urbanisering i yngre jernalder, til de kongeligkirkelige
bydannelsene på 1000-tallet (se nedenfor).
Norske og europeiske middelalderbyer
249
Richard Holts redegjørelse for hvordan norsk urbanisering i middelalderen fortoner
seg i hans europeiske perspektiv, er – ved siden av Sven Olofssons interessante redegjørelse
for grunnleggingen og den tidlige utviklingen av Östersund i Jämtland –
det eneste bidraget til boken som konsentrerer seg om bydannelse i seg selv. Holt
setter fingeren på to hovedtrekk. For det første understreker han det utvilsomme
faktum at den norske urbaniseringsgraden i middelalderen lå klart og godt under
den som preget de fleste andre delene av Vesteuropa. Anslagsvis kom norske middelalderbyer
aldri til å omfatte mer enn i underkant av 5 prosent av den samlede
befolkningen. I England kan byboere derimot ha utgjort 20 prosent og selv i det
svakt urbaniserte Skottland 10 prosent av befolkningen.
For det annet mener Holt at norske middelalderbyer fungerte økonomisk på
en helt annen måte enn de europeiske. Det mest slående er for ham fraværet av
kommersiell håndverksproduksjon for omlandet og den svake utviklingen av pengeøkonomi
i form av myntbruk. Til sammenligning legger han hovedvekten på de
tallrike mindre markedsbyene som utgjorde en bred urbaniseringsbølge i Vesteuropa
i tidsrommet 1150–1300. Å dømme etter engelske og franske forhold kan de ha
utgjort halvparten av den samlede bybefolkningen omkring 1300, og de forsynte
sine oppland med produkter og varer som landbefolkningen betalte med mynt.

250
Holt forklarer den lave urbaniseringsgraden og det lave urbaniseringsnivået i middelalderens
Norge med at byene her ikke hadde denne funksjonen.
Økonomisk mener Holt at de norske middelalderbyene ikke utviklet seg
synderlig utover sin opprinnelige funksjon som kongelige og aristokratiske konsumpsjonssentre.
Dette hang sammen med en sosial situasjon der aristokratiet var
svakt i forhold til det europeiske føydalaristokratiet og bondeklassen forholdsvis
sterk. Folk i bygdene kunne ikke tvinges å betale offentlige og private ytelser i
penger, slik at de ble deltakere i utviklingen av en virkelig pengeøkonomi der de
selv kjøpte byenes produkter for mynt. Økonomisk vekst i form av utviklede kommersielle
forhold, håndverksproduksjon og urbanisering ble hemmet av at kommersialiseringen
ikke nådde de bredere lag av befolkningen.
Holts argumentasjon står på enkelte punkter i motstrid med det andre bidragsytere
til denne boken mener å kunne fastslå eller sannsynliggjøre. Frans-Arne
Stylegar legger vekt på at det i vikingtidens nordiske emporier eller wic-steder kom
til å foregå masseproduksjon av forholdsvis enkle håndverksprodukter som smykker
og kammer med sikte på en friere, anonym avsetning over et større geografisk
område. På 900-tallet var smykke- og kammaterialet helt dominert av standardtyper
med vid spredning. De viktigste emporiene kom på den måten til å forsyne
omlandet med håndverksprodukter og ble dermed økonomiske sentralsteder,
samtidig som de var knutepunkter i et fjernhandelsnettverk. 5
Nordiske emporier som Ribe, Hedeby og Birka kan kalles byer etter den
bydefinisjonen som er diskutert ovenfor. 6 Derimot er jeg i motsetning til Stylegar
i tvil om det samme gjelder Kaupang, fordi denne handels- og håndverksplassen
ikke påviselig hadde noen annen sentralfunksjon enn den økonomiske. Andre
sentralfunksjoner ble øyensynlig utøvd på forskjellige andre steder i Skiringssalområdet,
der kaupangen lå – i det jeg kaller et videre ”sentralområde”, en term som
redaktørene slutter seg til i innledningen og alternativt kaller ”desentralisert
urbanisering”. Dessuten peker det funnmaterialet som hittil er publisert, ikke helt
entydig mot helårsbosetning i Kaupang over lengre tid. 7 Terje Gansum har selvsagt
rett i at det arkeologisk kan være problematisk å skille mellom sesong- og helårsbosetning,
men bidragsytere til det første bindet av publikasjonsserien fra Kaupang-
5. Jf. J. Callmer, Hantverksproduktion, samhällsförändringar och bebyggelse: Iaktagelser från östra Syd-
Skandinavien ca. 600–1100 e.Kr., i H.Gjøstein Resi (red.), Produksjon og samfunn, Om erverv,
spesialisering og bosetning i Norden i 1. årtusen e.Kr. (Varia, 30), Oslo 1995: 39–72; D. Skre, Dealing
with Silver: Economic Agency in South-Western Scandinavia AD 600–1000, i Skre (red), Means of
Exchange, Dealing with Silver in the Viking Age (Kaupang Excavation Project, Publication Series,
bd. 2), Århus 2008: 346–347; Helle, Den primitivistiske vendingen i norsk historisk middelalderforskning,
Historisk tidsskrift, 88, 2009, under utgivelse.
6. Helle, Fra opphavet til omkring 1500, i Helle m.fl. 2006: 32–35.
7. Helle, Kaupang i Skiringssal, Historisk tidsskrift, 86, 2007: 630–633. Termen ”sentralområde” er
knesatt i Helle 2006: 37–40, og svarer til den eldre betegnelsen ”sentrumsområde” i Helle og Nedkvitne
1977: 199, 205–205. Jeg finner det mindre presist når det i arkeologisk litteratur er blitt vanlig
å kalle slike videre områder for ”sentralplasser” (central places). Denne termen passer bedre for
avgrensede steder som de nevnte emporiene.

prosjektet er opptatt av dette skillet, og realhistorisk er det så viktig at det bør diskuteres.
8 Det rår ikke i noe fall tvil om at Kaupang var et viktig urbant tilsprang i
vikingtiden og at stedet i sin økonomiske funksjon kan sammenlignes med Ribe,
Hedeby og Birka.
Jeg følger ikke Holt når han avviser all dypere likhet mellom de nordvesteuropeiske
emporiene fra tidsrommet ca. 600–1000 og de senere middelalderbyene
i Europa, fordi de første ikke oppfylte økonomiske behov i bredere lag. Nyere forskning
tyder, slik Stylegar viser, på at håndverksproduksjonen i emporiene nettopp
kom til å gjøre dette i noen grad, ved å bevege seg fra mer eksklusive bestillingsprodukter
for samfunnseliten mot masseproduserte standardvarer. Det samme
gjaldt den bredere utvekslingen av innførte nyttevarer. Det var heller ikke noe skarpt
kontinuitetsbrudd i utviklingen fra emporiene til de senere middelalderbyene.
Enkelte av dem utviklet seg videre som byer, andre lå i områder der nye byer i
nærheten overtok de samme funksjonene, og det er grunn til å regne med at de
urbane erfaringene fra emporiene i sin alminnelighet preget den videre
urbaniseringen i regionene der de lå. 9
Jan Brendalsmos bidrag viser at det i 1661 var bosatt håndverkere på de seks
stedene han undersøker ved dalmunninger langs Trondheimsfjorden (Steinkjer,
Voll, Levanger, Værnes, Øy, Orkdalsøra), og at disse håndverkerne produserte varer
og ytte tjenester for folk i omlandet. Det lar seg ikke direkte påvise at det samme
var tilfellet i middelalderen, men det ligger nær å regne med at i det minste vintermarkedet
på Levanger tjente en vareutveksling som sosialt grep bredt og omfattet
håndverksprodukter.
Holt har utvilsomt rett i at en så gjennomgripende kommersialisering av de
økonomiske forbindelsene mellom by og land som han forbinder med de typiske
vesteuropeiske markedsbyene, ikke preget de norske høymiddelalderbyenes forhold
til sitt omland. Men det var tross alt en del mynt i omløp også i bygdene, og den
daglige omsetningen på byenes torg og gater og ved bryggene hadde utvilsomt et
kommersielt preg som bidrar til å forklare dette. Det ville også være underlig om
ikke bønder og fiskere fra omlandet skaffet seg noen av byenes håndverksprodukter
og importvarer gjennom det de fikk betalt for sine egne produkter i mynt eller
andre varer. I den retning peker et byhåndverk som å dømme etter skriftlige kilder
og arkeologisk materiale var mangeartet og til dels ganske omfattende. 10 Ikke minst
tyder den betydelige skomakervirksomheten Reidar Berthelsen sporer i det
arkeologiske materialet fra Vågan, på at det fantes et kundegrunnlag blant de mange
som strømmet til for å delta i det rike vinterfisket i Lofoten.
8. D. Skre (red.), Kaupang in Skiringssal (Kaupang Excavation Project, Publication Series, bd. 1), Århus
2007: 192–200, 302–303, 310.
9. Jf. Helle 2006: 28–29, 39–40.
10. Ibid: 86–87. Se ellers Helle 2009 om myntbruk og markedsøkonomiske trekk i den norske vikingtids-
og middelalderøkonomien.
251

252
Forskjellen mellom norske byer og vesteuropeiske markedsbyer var nok stor
når det gjaldt graden av kommersiell utveksling med omlandet. Men det var neppe
bare samfunnseliten som konsumerte de norske byenes håndverksprodukter og
importvarer. Den økende innførselen i høymiddelalderen av nyttevarer, særlig
kornvarer, og rimeligere prestisjevarer innebar også avsetning i bredere lag i byene
og deres omland. Og en del av byenes egne håndverksprodukter fant nok veien til
bønder og fiskere i omlandet. Forskjellen fra de vesteuropeiske markedsbyene var
derfor neppe fullt så stor som Holt gir uttrykk for. Dessuten fantes det ute i Europa
andre bytyper som hadde mer felles med norske byer. Jeg oppfatter derfor ikke
norske middelalderbyer som en så utpreget urban særkategori som Holt gjør.
Urbanitet før og ved siden av byene
De fleste bidragene i boken handler likevel om steder som ikke var byer. Noen av
dem ble det etter hvert, slike som en rekke av Eliassens ladesteder i tidsrommet fra
1600-tallet og fram til omkring 1840, og noen få av hans strandsteder på 1700- og
1800-tallet. Men Eliassen konkluderer med at de aller fleste strandstedene og mange
ladesteder aldri utviklet seg til byer. Det gjorde heller ikke flertallet av de eldre mer
eller mindre urbaniserte stedene som blir drøftet i boken.
I innledningen karakteriserer redaktørene urbaniserte steder utenom byene som
utvekslingssteder, anløpssteder og (andre) tettsteder. Et sted kan falle inn under en
enkelt av disse hovedkategoriene, men også tilhøre to av dem eller alle tre. I siste
fall dreier det seg altså om forskjellige aspekter ved ett og samme sted. Redaktørene
peker her på viktige generelle og tidløse trekk ved de stedene det er tale om. I min
egen drøfting av bidragene til boken vil jeg søke å supplere disse kategoriene med
å typologisere de stedene bidragsyterne behandler, over tid, likevel slik at samme
stedstype kan gå igjen gjennom flere perioder.
I Norsk byhistorie blir de tidligste nordiske urbaniseringstendensene knyttet til
enkelte kystnære og trolig sterkt sesongpregede handels- og håndverksplasser i de
tettest befolkede delene av Sør-Skandinavia, forbundet med nærliggende politiske
og religiøse sentre for høvding- eller småkongemakt. De er kjent fra sen romertid
og utover, og det første klare og store eksemplet er Gudme-Lundeborg på Fyn, der
den økonomiske virksomheten øyensynlig var mest omfattende fra 300- til 500tallet.
Ut gjennom yngre jernalder og vikingtiden er slike lokaliteter kjent i økende
antall. 11
Gansum samler sitt bidrag om steder innenfor denne gruppen, nærmere bestemt
om det han oppfatter som aristokratiske storgårdsmiljøer der kongsgårdene var særlig
viktige. Slike miljøer var kjennetegnet av monumentale hallbygninger som demonstrerte
makt og høyhet og tjente en aristokratisk livsførsel. Storgårdsmiljøet omfattet
11. Helle 2006: 29–30.

253
spesialister som krigere, skalder og håndverkere, og hadde sesongpregede sentralfunksjoner.
I hallen ble kultiske, politiske, jurisdiksjonelle og administrative funksjoner
ivaretatt, og vareutveksling fant sted på den tilknyttede markedsplassen.
Funksjonelt og strukturelt mener Gansum at disse aristokratisk/kongelige
maktsentrene dannet en viktig opptakt til utviklingen av nordisk urbanitet. De
oppsto for alvor på overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid (550–
600) og preget samfunnsforholdene gjennom merovingertiden og inn i vikingtiden,
under påvirkning fra europeiske maktsentre som de frankiske pfalzanleggene.
Gansums kroneksempel på et slikt nordisk maktsentrum er Tissø på Sjælland, der
det er dokumentert virksomhet i tidsrommet 600–1100. I Norge nevner han Borg
i Lofoten, Huseby i Sør-Vestfold (i det gamle Skiringssal-området) og fremfor alt
Borre i Nord-Vestfold. Klassifikatorisk plasserer Gansum disse maktsentrene i grenseområdet
mellom land og by. Slik han beskriver dem, høver den typebetegnelsen
han bruker: sentralgårder. Ved siden av de mer konsentrerte gårdsmiljøene kan det
være grunn til å regne med litt mer spredte urbaniseringstilløp i sentralområder, slik
de er definert ovenfor. Dette gjelder fra og med den yngre romertidens og
folkevandringstidens Gudme-Lundeborg til og med Huseby-Kaupang-Tjøllingvollen
i vikingtidens Skiringssal.
Gansum mener sentralgårdene tapte betydning på 1000-tallet, til fordel for de
multifunksjonelle urbane sentrene som aristokratiet med kongemakten i spissen
nå stilte seg bak. Her ble makten samlet på færre hender gjennom rikssamling og
kristningsprosess. Noen av disse sentrene var byer, andre ikke, uten at Gansum
karakteriserer de siste nærmere.
Stylegar er i sin artikkel opptatt av de økonomiske konverteringsplassene fra
yngre romertid og utover, i første rekke i merovingertid–vikingtid. I likhet med
flere andre forskere karakteriserer han dem som emporier, en betegnelse som i både
klassisk latin og middelalderlatin (emporium) står for en handelsplass. Men
emporiene var fra 600-tallet til 900-tallet langt fra noen enhetlig gruppe, og Stylegar
slutter seg til den innflytelsesrike arkeologen Richard Hodges’ inndeling i sesongvise
A-emporier med få faste installasjoner og langt mer utbygde B-emporier med
helårlig økonomisk virksomhet. De første var tallrike, mens de siste øyensynlig var
et forholdsvis sjeldent fenomen; de var urbane samfunn med handel og håndverk
som primære funksjoner, og skilte seg ut gjennom sin funksjon som knutepunkter
i et fjernhandelsnettverk. I Norden gjaldt dette som nevnt Ribe, Hedeby, Birka og
Kaupang. Andre emporier hadde bare regional eller lokal betydning. Også blant
disse fantes steder med permanent bosetning og helårlig økonomisk virksomhet,
uten at Stylegar går nærmere inn på dem. Det lar seg diskutere om de fire nevnte
stedene var så eksklusive i sin fjernhandelsfunksjon at de skilte seg helt skarpt fra
de permanent bosatte regionale og lokale emporiene.
Typologisk ligger det da til rette for et skille mellom mellom sesongvise og helårlige
markedsplasser, og blant de siste kan enkelte kalles byer etter innledningens

254
bydefinisjon. Stylegar mener som nevnt at dette gjelder Kaupang i tillegg til Ribe,
Hedeby og Birka, men her er jeg altså personlig mer i tvil. Jeg heller mot å se
Kaupang som en viktig markedsplass der andre urbane funksjoner ble ivaretatt
annensteds i Skiringssal, i et sentralområde.
Stylegar rydder ny grunn ved å gå empirisk inn i spørsmålet om Kaupang var
det eneste emporium i Norge i vikingtiden. Ut fra de likhetstrekkene han registrerer
i det arkeologiske materialet fra Kaupang og det nære omlandet i Sør-Vestfold, forskjellige
fra funnbildet i de tilstøtende områdene, stiller han spørsmålet om det
også annensteds i landet fantes tilsvarende ”produktive regioner” i vikingtiden. Med
dette mener han områder der funnmaterialet har innslag av utvekslingsredskaper
(vektlodd og skålvekter), utstyr til metallbearbeiding, ravprodukter, glassperler,
skattefunn og annet. Slikt funnmateriale registrerer han også i vestre Aust-Agder,
Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og
Lofoten/Vesterålen, mindre tydelig i Nordhordland og på vestsiden av Mjøsa.
Følgelig regner han med muligheten for emporier også i disse områdene, men da
helst sesongvise markedsplasser (A-emporier) og ikke permanent bosatte utvekslingssteder
(B-emporier) som Kaupang.
Fra slike markedsplasser trekker Stylegar en linje til steder i de samme regionene
som senere er omtalt som middelalderbyer – Stavanger, Kaupanger, Borgund,
Trondheim, Steinkjer og Vågan. Her regner han med en overordnet regional kontinuitet,
ikke strikt stedskontinuitet. Det siste kan bare stadfestes gjennom
arkeologisk empiri. At den senere middelalderbyen i Vestfold var Tønsberg og ikke
Kaupang er en advarsel mot uten videre å regne med stedskontinuitet. En klar
sammenheng mellom produktive regioner i vikingtiden og senere middelalderbyer
mangler i det hele i Viken. Verken Skien eller Oslo kom opp i slike regioner, og
det samme gjaldt i mindre grad Borg. Det er fra Vestlandet og nordover at
sammenhengen er klarest mellom urbane trekk i vikingtiden og de senere middelalderbyene.
I den produktive regionen i vestre Aust-Agder fantes ikke senere noen
middelalderby, men det arkeologiske materialet kan tyde på at det i Fjære i nåværende
Grimstad kommune lå en markedsplass i vikingtiden.
Brendalsmos analyse av de seks tidligere nevnte stedene ved dalmunninger mot
Trondheimsfjorden peker i samme retning som Stylegars undersøkelse: Det fantes
i vikingtid og tidlig middelalder flere norske emporier eller markedsplasser enn
forskerne til nå har regnet med. Brendalsmo understreker dette generelt, og
argumenterer godt for at ikke bare Levanger med sitt marked, men også de fem
andre stedene ved Trondheimsfjorden var slike utvekslingssteder. Her foregikk det
sannsynligvis direkte varebytte mellom primærprodusenter i jordbruk, fiske, fangst
og annet utmarksvirke, og eliten kan i tillegg ha utøvd kaup der. Brendalsmo tenker
seg at gårdene på disse stedene kan ha vært deler av jordegods under de gamle høv -
dinggårdene der de trønderske fylkeskirkene ble reist. Værnes var i seg selv en slik
storgård, der den middelalderlige fylkeskirken for Stjórdœlafylki ennå står.

Blant de senere middelalderbyene som Stylegar nevner, ser Reidar Berthelsen
nærmere på Vågan, omtalt som ”småkjøpstad” i senmiddelalderen. Han kommer
til at vågene i området (Vágar) sannsynligvis samlet fangstfolk og fiskere fra langt
tilbake i forhistorisk tid. Fra omkring 1100 utviklet bosetningen i Storvågan urbane
trekk gjennom kongelig inngripen. På 1200- og 1300-tallet hadde stedet en flersidig
kongelig og kirkelig sentralitet ved siden av den økonomiske. Her fantes en fastere
organisert tettbebyggelse i det sentrale havneområdet, der det holdt til husholdninger
med kvinner og barn. Fra 1200- til 1400-tallet vitner gjenstandsfunn, særlig
keramikk og sko, om at Vågan var knyttet opp mot et vesteuropeisk økonomisk
nettverk, og funnbildet er beslektet med materialet fra kulturlag i Trondheim og
Bergen.
På dette grunnlaget regner Bertelsen med en urban fase i Storvågan i høy- og
senmiddelalderen. Ved side av en fastboende befolkningskjerne tyder spredte husrester
på sesongtilhold i både Storvågan og våger og bukter i nærheten, og sesongtilstrømningen
økte trolig over tid. Med middelalderen var den urbane fasen ute, og
Vågan ble på ny fiskevær og et sentrum av lokal og regional betydning. Fra 1600tallet
ble hovedhavnen gradvis flyttet til Kabelvåg, og forskyvningen fortsatte på
1800-tallet videre østover til Svolvær, som fikk bystatus i 1918.
Storvågan var med andre ord ikke endepunkt i en utvikling mot bystatus. Det
er tale om et fiskevær som under innflytelse av kongemakt og kirke også hadde
urbane funksjoner i høy- og senmiddelalderen, og senere ble fiskevær på ny, men
da slik at hovedbosetningen etter hvert ble forskjøvet østover. Vågans historie
aktualiserer fiskevær som en nord- og vestnorsk stedstype med visse urbane trekk. I
senmiddelalder og tidlig middelalder ble det utviklet en betydelig værbosetning i
disse delene av landet. Skattemanntall fra 1520 viser en rekke konsentrasjoner av
skatteytere på slike steder. 12 Brendalsmo viser i lys av skattematrikkelen fra 1661 at
Uthaug på utsiden av Fosenhalvøya var et permanent bosatt fiskevær, et stykke på
vei sammenlignbart med Vågan.
Emporier eller markedsplasser er ut gjennom middelalderen fortsatt en aktuell
kategori på Island, der det ikke kom opp byer før i nyere tid. De viktigste konverteringsplassene
var markedsplasser ved kysten, steder som var noe mer enn
havner for enkeltgårder. Det dreide seg om faste møteplasser der det regelmessig
foregikk vareutveksling. Chris Callow regner i sin artikkel med til sammen et
tjuetall slike steder.
Særlig godt kjent er Gásar ved Eyjafjörður på Nord-Island, omtalt ikke bare i
skriftlige kilder, men også arkeologisk undersøkt. Stedet ble gjestet av utenlandske
kjøpmenn i seilingssesongen om sommeren og brukt som avreisested av islendinger
som skulle til Norge. De siste utgravningene har avdekket flere komplekse torvstrukturer
fra 1300-tallet, tydeligvis rester av buer som det ble lagt tjald over under
sesongopphold. Stedet hadde en kirke og gravplass som ser ut til å være brukt av
12. Ibid: 128.
255

256
tilreisende. Zooarkeologiske data tyder på at det ble spist bedre kjøtt på stedet enn
på vanlige islandske gårder, og keramikkfunn fra 1200- og 1300-tallet vitner om
oppkobling mot et nordeuropeisk handelsnettverk. Gásar var da etter alt å dømme
en sesongmarkedsplass. Samtidig kan det ha vært drevet gård på stedet året rundt,
slik tilfellet var senere.
Fordi Gásar er såpass godt kjent, kan stedet etter Callows mening dominere
oppfatningen av islandske kystmarkedsplasser for sterkt. Han velger derfor i stedet
å se nærmere på et langt dårligere kjent sted, Dögurðarnes på sørsiden av
Breiðafjörður på Nordvest-Island. Mesteparten av neset tilhørte en storgård av
samme navn. Skip la til der på 1200-tallet, og høvdinger drog dit når de hørte at
skip var ankommet. Stedet lå i maktområdet til den ledende sturlungeætten, som
trolig hadde en viss kontroll over det. Men Callow regner med at Dögurðarnes i
første rekke var et møtested som tjente den lokale og regionale befolkingens behov.
Det lå i et knutepunkt mellom land- og sjøveier, der folk søkte kirke og kunne
utveksle overskudd av kvegdrift, sauehold og fiske i forskjellige næringsområder.
På denne måten bryter Callow med den tradisjonelle oppfatning om helt dominerende
elitekontroll over både de islandske kystmarkedsplassene og de tidligere nordeuropeiske
og nordiske emporiene.
En merker seg ellers at helårlig gårdsdrift innebar en kjerne av permanent bosetning
på Dögurðarnes og trolig også på Gásar. Det svarer til den situasjonen
Brendalsmo klarlegger på de seks undersøkte stedene ved Trondheimsfjorden. Også
der tjente vareutvekslingen etter Brendalsmos oppfatning behov hos den bredere
lokale og regionale befolkningen.
I granskingen av utvekslingssteder fanger Pål Nymoen inn nye og viktige
momenter. Han viser hvordan det ved hjelp av marin arkeologi er mulig å utvide
kunnskapene om slike steder langs norskekysten og innlandsvannveier i tidsrommet
800–1800. Han samler seg om småhavner som fungerte som knutepunkter i et
tettmasket nettverk av vannveier som var knyttet opp mot de store sentralhavnene
og trafikken mellom dem, og klassifiserer slike havner som nettverkshavner.
Nymoen konkretiserer sine synspunkter med beskrivelsen av et havnenettverk
der Skiensfjorden munner ut. Mellom fjordmunningen ved det nåværende
Langesund og Skien finnes en rekke steder der det undervannsarkeologisk er
påvist omlasting og utveksling fra vikingtiden til midten av 1800-tallet, da
Telemarksvassdraget innenfor ble kanalisert, uten at virksomheten har satt seg
spor i landbaserte anlegg. Det dreide seg om utskiping av brynesteinsemner,
trelast og andre varer. Slike varer ble tatt om bord på havgående skip fra laberg,
strand eller elvemunning ved hjelp av lektere og prammer, eller fra iskanten. Det
er gjort noen få funn av forliste skip på vei ut med brynesteinsemner i lasten.
Dette forutsetter transport fra steinbruddene 12 mil inne i landet, med lette
fartøyer langs en ferskvannsvei over innsjøer, elver og eid. I nettverk som dette
konkluderer Nymoen med at fenomenet eller funksjonen havn mer kan beskrives

257
som en praksis i Anthony Giddens’ forstand enn som et geografisk avgrenset,
fysisk sted.
Med Brendalsmos artikkel beveger stedsanalysen seg opp i tid. Ut fra
skattematrikkelen i 1661 viser han at de seks stedene han undersøker ved
Trondheimsfjorden, nå befant seg i en gråsone mellom gård og by. De var alle gårder
med en underliggende tettbebyggelse i en rekke langs stranden, der det bodde et
større antall husmenn og strandsittere som flere av dem utøvde et håndverk. Dette
gav stedene en sentralfunksjon. Grove befolkningsoverslag varierer mellom 190 for
Orkdalsøra og 30 for Øy. Fiske var trolig en økonomisk hjørnestein, og i tillegg til
håndverk kom sjøtransport, handel, krodrift og lønnsarbeid. Levanger skilte seg ut
med sitt årlige marked av regional og overregional karakter. Levanger og Værnes
var dessuten kirkesteder.
I løpet av perioden 1661–1900 forsvinner de husmennene og strandsitterne
som er registrert i det første året. Øy ble en regulær gård, mens de fem andre stedene
til forskjellige tider ble tettsteder med forskjellige typer og grader av sentralfunksjoner.
Levanger og Steinkjer fikk kjøpstadsstatus, henholdsvis i 1836 og 1857.
Slik stedene ved Trondheimsfjorden trer fram i 1661, blir de i redaktørenes
innledning karakterisert som strandsteder, i samsvar med Eliassens fremstilling av
denne stedstypen i sin artikkel. Strandstedene var små tettsteder ved kysten, oftest
bare med innbyggertall fra noen få titall til et par hundre, og de manglet formelle
rettigheter eller privilegier. Slike husklynger fantes senest fra begynnelsen av 1600tallet,
men er først omtalt som strandsteder fra 1700-tallet. De dannet ramme om
en del handel, håndverksvirksomhet og sjøfart. Noen ganske få av strandstedene
hadde på 1700-tallet innbyggertall på 300–700 og var i realiteten små byer før de
fikk ladestedsrettigheter i 1790-årene – Egersund, Farsund, Grimstad og Stavern.
På 1800-tallet oppstod det en rekke nye strandsteder, særlig på Vestlandet, og
de gamle gikk gjennom et hamskifte. De fikk klarere sentralfunksjoner i sine distrikter
og ble bygdebyer med bedre økonomiske vilkår. Som på 1700-tallet vokste
enkelte av dem inn i ladestedenes rekker og ble virkelige byer, som Ålesund,
Haugesund og Skudeneshavn. Men både før og etter 1800 var det ytterst sjelden
at strandsteder utviklet seg til byer. De oppfylte et varig behov for urbaniserte sentre
av mindre størrelse i et folkefattig land av stor geografisk utstrekning og varierende
naturvilkår, der beliggenhet i kommunikasjonsknutepunkter ved sjø eller fjord
generelt fremmet tettere bosetning og bebyggelse.
Strandstedsbetegnelsen var ensidig knyttet til bebyggelse, mens ladestedene, som
Eliassen også behandler, var kjennetegnet av sin funksjon. De var i utgangspunktet
lasteplasser langs kysten av Sør-Norge der i første rekke trelast, men også enkelte
andre varer, ble samlet og lagt opp for å lastes om bord i skip. De fleste, kanskje et
godt hundretall, var ifølge Eliassen på 1500-tallet bondeladesteder på grunn som
tilhørte gårder eller i noen tilfelle ble betraktet som allmenning av bøndene, og de
hadde normalt ingen permanent bebyggelse på denne tiden. Her bør det tilføyes

258
at noen slike lasteplasser er omtalt like fra 1200-tallet og ut gjennom senmiddelalderen,
og at det ikke kan utelukkes at enkelte av dem – som Langesund ved
munningen av Skiensfjorden, Koppervik, Bragernes og Strømsø ved munningen
av Drammenselva, Son og Drøbak på Follo – fikk ansatser til permanent bebyggelse
i løpet av 1300- og 1400-tallet. 13
Det var ikke minst til slike havner ved elve- og fjordmunninger at trelastutførselen
i stigende grad ble sentralisert etter hver som kystskogene ble uthogd og
tømmeret måtte hentes lenger innenfra. Til sentraliseringen bidrog det også at
trelasthandelen etter hvert ble mer kapitalkrevende og til slutt gjort til et borgerlig
monopol i 1662. Som følge av denne utviklingen tapte etter hvert de fleste av 1500tallets
lasteplasser sin funksjon. Men på de viktigste av dem ble det fra omkring
1600 gradvis utviklet små tettbebyggelser der innbyggerne hadde forskjellige
spesialiserte erverv, og gjennom den kompliserte reelle og formelle utviklingen som
Eliassen utreder, ble de etter hvert byer etter de kriteriene som er lagt til grunn i
denne boken.
Som nevnt konkluderer Eliassen med at de aller fleste strandstedene og mange
ladesteder aldri utviklet seg til byer. De tilhørte den underskogen av tettsteder som
verken befolkningsmessig, funksjonelt, strukturelt eller formelt kan regnes for byer.
I tråd med mine innledende betraktninger vil jeg understreke at de hører med i en
bredere urbaniseringsprosess, der de oppfylte behov som sprang ut av samfunnsforholdene
fra periode til periode.
Her bør det skytes inn at strandstedene og ladestedene i utgangspunktet hadde
mye felles med markedsplassene i tidligere perioder. Det er i det hele flere mer eller
mindre tidløse trekk i den prøvende og grovt kronologiske typologiseringen jeg har
foretatt på grunnlag av de forskjellige bidragene til boken: sentralgårder og sentral -
områder i eldste tid, sesongvise og helårlig bosatte markedsplasser (emporier, utvekslingssteder),
nettverkshavner og fiskevær gjennom flere perioder, og i nyere tid
strandsteder og ladesteder. De generelle trekkene ved mer eller mindre urbaniserte
steder trer fram når vi anvender en kombinert funksjonell og strukturell analysestrategi.
13. Ibid: 128–129.

Forfatterne
Jan Brendalsmo, 1951, seniorforsker, Dr.Philos., NIKU, postboks 736 Sentrum,
0105 Oslo.
E-post: jan.brendalsmo@niku.no
Finn-Einar Eliassen, 1948, Professor i historie, Høgskolen i Vestfold, adjungeret
professor i byhistorie, rhus Universitet, Dr. Philos., medlem av Norsk komité for
byhistorie og Den internasjonale kommisjon for byhistorie, Gaupestien 3 A, 3188
Horten.
E-post: finn-einar.eliassen@hive.no
Terje Gansum, 1967, Leder for Kulturarv i Vestfold fylkeskommune, Fil.Dr., Svend
Foynsgate 9, 3126 Tønsberg.
E-post: terjega@vfk.no
Mathias Bäck, f. 1963. Filosofie kandidat i medeltidsarkeologi. Dotorand i medeltidsarkeologi
vid Lunds universitet. Arkeolog och projektledare på Riksantikvarieämbetet,
Avdelningen för arkeologiska undersökningar, UV Mitt.
Instrumentvägen 19, 126 53 Hägersten.
E-post: mathias.back@raa.se
Frans-Arne Stylegar, cand. philol., fylkeskonservator i Vest-Agder
Vest-Agder fylkeskommune, Serviceboks 517, N-4605 Kristiansand.
E-post: fas@vaf.no
Pål Nymoen, 1966, forsker, Cand Philol, Norsk Sjøfartsmuseum, Bygdøynesveien
37 0286 Oslo.
E-post: pal.nymoen@norsk-sjofartsmuseum.no
Finn-Einar Eliassen, 1948, Professor i historie, Høgskolen i Vestfold, adjungeret
professor i byhistorie, rhus Universitet, Dr. Philos., medlem av Norsk komité for
byhistorie og Den internasjonale kommisjon for byhistorie, Gaupestien 3 A, 3188
Horten.
E-post: finn-einar.eliassen@hive.no

260
Sven Olofsson, 1967, Fil Mag, Doktorand i Historia, Strömgatan 30, 856 43
Sundsvall, Sverige.
E-post: sven.olofsson@miun.se
Reidar Bertelsen, 1946, professor i arkeologi, Universitetet i Tromsø, Institutt for
arkeologi, 9037 Tromsø.
E-post: reidarb@sv.uit.no
Chris Callow, Lecturer in Medieval History, School of History and Cultures, University
of Birmingham, Edgbaston, Birmingham B15 2TT.
E-post: c.p.callow@bham.ac.uk.
Richard Holt, 1948, Professor i middelalderens historie, Ph.D, Institutt for historie,
Universitetet i Tromsø, N-9037 Tromsø.
E-post: richard.holt@uit.no
Knut Helle, 1930, historiker, professor emeritus, Tartargaten 23, 5034 Bergen.
E-post: knut.helle@hi.uib.no