Aske - Kulturarv

Arkeologisk undersøkelse av hulveg
Aske
Innberetning fra Hulvegprosjektet i Vestfold
Vestfold fylke
Larvik kommune
Aske 4019/4,6
Terje Gansum
Med bidrag av
Helge Irgens Høeg
Gunnar Moe
Tom W. Skarre
Rolf Sørensen
Vestfold Fylkeskommune &
Statens vegvesen Vestfold
Rapport 2000:2

Innhold
Innledning …………………………………………………………..…. 3
Bakgrunn ……………………………………………………….…… 3
Tidsforbruk .......................................................................................... 3
Landskap og kulturmiljø ……………………………………….…… 3
Eldre kartmateriale …………………………………………….……. 4
Kildekritikk ………………………………………………………. 7
Problemstillinger …………………………………………………….. 8
Valg av metode ……………………………………………………….. 9
Beskrivelse/observasjoner ………………………………………..….. 10
Beskrivelse av lokaliteten …………………………………………… 10
Nye registreringer .......................................................................... 11
Plantegning av sjaktene ………………………………….......……… 13
Vestre sjakt ……………..…………...………………........................ 14
Østre sjakt ........……………………………………………………… 16
Kokegrop i østre sjakt ..................................................................... 18
Tolkning og diskusjoner ……………………………………………... 21
Vestre sjakt, stratigrafisk diskusjon .................................................... 21
Vestprofilet .................................................................................... 21
Nordprofilet .................................................................................... 25
Østprofilet ...................................................................................... 26
Østre sjakt, stratigrafisk diskusjon .................................................... 27
Kokegropen under hulveg G i østre sjakt ..................................... 29
Kildekritisk bemerkning angående datering av sot og
små trekullmengder. En metodisk vurdering ................................. 29
Keramikk i hulveg G ...................................................................... 30
Hulvegen; diskusjon omkring nedre grenseflate ............................ 31
Hulvegen; diskusjon om komprimering over og under nedre
grenseflate (Av G. Moe, T. Skarre & T. Gansum ) ....................... 34
Datering av hulvegens bruksfaser? ....……………………………… 36
Konklusjon ………………………………………………………….… 37
Referanser ………………………………………………………….…. 38
Muntlig referanser …………………………………………………..… 38
Forsidefoto: Viser hulveg som har skåret en kokegrop. Hulvegen er halvt snittet på langs.
Vedlegg
1. Funn …………………………………………………………….…. 39
2. Pollenanalyse, Helge Irgens Høeg .………...…………………....… 40
3. Bestemmelse av densitet og vanninnhold med radiologisk måleutstyr,
Gunnar Moe……………………………………………..……..….. 48
4. Korngradering og gødetap analyser, Rolf Sørensen, Gunnar Moe .. 49
5. Radiologisk datering, 14 C ……………………………………….... 52
6. Registrerte kulturminner ………………………………………….. 53
7. Tegnforklaring ………………………………………………….… 55
2

Innledning
Bakgrunn
Hulvegprosjektet i Vestfold er et samarbeidsprosjekt mellom Statens vegvesen Vestfold,
Norsk vegmuseum, Vestfold fylkeskommune og Universitetets Oldsaksamling. Prosjektet er
toårig og ble initiert i 1995 og igangsatt fra og med juli 1998. Prosjektets målsetning skulle
være å ta for seg de eldste vegfarene i Vestfold, og hovedmålene ble skissert i et
prosjektforslag datert april 1997:
“Det skal utvelges et antall områder hvor hulveger inngår som enn del av det kulturhistoriske
miljøet. Gjennom en utredning av de valgte lokalitetene skal det dannes grunnlag for bedre
vern og sikring av hulveger i forbindelse med kulturminneforvaltningen, samt iverksettes
formidlingstiltak rettet mot Vestfolds befolkning. Det skal dessuten arbeides med
problemstillinger i forhold til veienes alder, funksjon og betydning i relasjon til
samfunnsutviklingen i førreformatorisk tid”.
Det er både skrevet om og gravd hulveger i Sverige, Danmark og Norge. Utgangspunktet for
prosjektet er basert på erkjennelse av at kunnskapen om hulvegene er mangelfull.
Forvaltningen har behov for kunnskap for å kunne trekke opp prinsipper for vern og skjøtsel.
En av strategiene for å bygge kunnskap er å gjennomføre målrettede arkeologiske
undersøkelser. Innberetningen fra prosjektet legger fram grunnlagsmateriale, samt drøfter og
tolker dokumentasjonen preliminært. Ytterligere bearbeiding og tolkninger vil bli presentert
samlet i en av prosjektets sluttrapporter.
Tidsforbruk
Feltarbeidet begynte 08.11.1999 og ble avsluttet 16.11.1999. Den 08.11.1999 ble det lagt ut to
sjakter med gravemaskin. Arkeologisk undersøkelse ble gjennomført 10, 11, 12, 13 og 16
november av Terje Gansum. Samlet ble det brukt 4,5 dagsverk på graving og dokumentasjon.
Det ble tatt ut korngraderingsprøver av geolog Rolf Sørensen 18.11.1999 i samarbeid med
Terje Gansum. Det ble også tatt inn sedimentprøver av Gunnar Moe 23.11.1999 i samarbeid
med Tom Skarre og Terje Gansum. Det ble tatt inn pollenprøver 26.11.1999 av
pollenanalytiker Helge Høeg i samarbeid med Terje Gansum.
Landskap og kulturmiljø
Landskapet i denne delen av Brunlanes i Larvik er småkupert med mindre fjell som bryter opp
et ellers flatt terreng. Området er meget rikt på kulturminner. De vegene som i dag
strukturerer ferdselen tar hensyn til høydedragene og slynger seg mellom de små fjellene.
Dagens landskap er preget av en del kantvegetasjon i randsonene rundt dyrket mark, ved
elver og koller. Landskapet er åpent og preget av vidt utsyn over flatene.
I området rundt den undersøkte lokaliteten er det registrert en rekke kulturminner, fra ulike
tidsperioder. I tillegg til mange gravminner er det spor etter omfattende trekullproduksjon i
området. Dette skyldes jernverket på Fritzø, som var eid og drevet av greven i Laurvik
grevskap. Kulturminnene vil bli presentert for å sette undersøkelsen av hulvegen inn i en
3

landskapssammenheng. På den måten kan både synkrone og diakrone strukturer i landskapet
og kildekategoriene vurderes samlet og tolkes i sammenheng.
Grunnen i området består av morener og marine strandavsetninger. Det foreligger ikke
kvartærgeologisk kart over området. Hulvegen som er undersøkt ligger på rene
sandavsetninger. Sanden er meget jevnt sortert og benyttet som ressurs, sandtak. Det er tatt ut
mye sand i sandtaket som representerer et omfattende inngrep i landskapet. Kanten av
sandtaket har stedvis fjernet hulvegen og steingjerdet som ligger parallelt med hulvegen.
Fig 1. Utsnitt av Statens Kartverk, kartblad 1813 III, 1:50.000, Sandefjord
Lokaliteten er merket med sirkel.
Eldre kartmateriale
Det er flere kart som dekker området. Grevskapskartet for Askegårdene mangler, men den
undersøkte lokaliteten ligger sør for Askegårdene og er med på grevskapskartet fra 1811.
Vegsignaturene på kartet viser et vegkryss like ved sydspissen av et fjell. Midt i det markerte
vegkrysset er det trukket en eiendomsgrense. Markeringen av eiendomsgrensen sammenfaller
med steingjerde som delvis er bevart i området.
Skravursignaturen like sørøst for vegkrysset indikerer at terrenget har falt mot sør og øst i
dette området. Det medfører at sandtaket som er anlagt og som har skadet hulvegene og
steingjerdet ikke har endret formene til de store landskapselementene. Sandtaket er gravd inn i
en skråning. Vegen som er markert fra vegkrysset og østover følger i hovedsak linjeføringen
til fylkesveg 301, slik den ligger i dag. Hulvegene i området er ikke markert.
4

Fig 2. Utsnitt av grevskapskartet fra 1811, kartblad 9A12, tegnet av Ltnt. Castberg i 1:4000.
5

Det ble i årene 1807-1814 tegnet kart over Laurvigs Grevskab i en annen målestokk enn
grevskapskartene. Disse kartene er ikke påført gårdsnavn ei heller signatur, men inneholder
detaljer som er nyttige å ta med. Kartet finnes hos Norsk kartverks arkiv på Hønefoss.
Fig 3. Utsnitt av kart fra 1807-1814.
Det er flere forhold ved 1807-1814 kartet som skiller seg fra grevskapskartet fra 1811. Vegen
nordover fra vegkrysset er her stiplet, og ikke ført som heltrukken linje. Samme veg sørover
mot Hvaale gårdene gjør ingen sving, men fortsetter rett mot gårdstunet. Det er ingen
markering av fall i terrenget mot sør og øst for vegsignaturenes kryssningspunkt.
Det er stort sett samme vegstruktur som er presentert på militærkartet fra 1825 som på
grevskapskartet fra 1811. Vegnettet synes å forbinde gårdene med hverandre.
De eldre kartene gir informasjon om eldre tiders oppfatning av vegstruktur, bosetning og
topografi som er vesentlige momenter i en tilnærming til ferdsel og landskap. De tre kartene
som er presentert viser variasjoner som illustrerer muligheter og begrensninger ved kart som
kilde til veghistorie.
6

Fig 4. Utsnitt av militærkart fra 1825, kartblad 9A12, tegnet av Ltnt. Finkenhagen i 1:20 000.
Kildekritikk
Informasjonen på et kart er en reduksjon av tilgjengelige data, og bør således betraktes ut fra
hvilke behov kartet skulle dekke. Kartene er opprettet for å dekke utvalgte formål og
vegsignaturene forbinder mål som ble ansett viktige. Målsetningen med kartet fra 1807-1814
er ikke kjent da verken signatur eller formål er oppgitt for denne kartserien. Det er antatt at
disse kartene er tegnet med grevskapskartene som underlag. Belegget for antakelsen svekkes
ved vurdering av kartes avvikende orientering av fjell og høydedrag i forhold til
grevskapskartet. Grevskapskartet var opprettet som administrativt verktøy hvor skattlegging i
forhold til dyrket mark, samt militære aspekter var avgjørende for formålet med kartserien
(Lærde 1980). Begge kartene har vegsignaturer hvis linjeføring synes noenlunde forenlige,
men noen avvik kan påpekes.
På kartet fra 1807-1814 er vegen nordover fra vegkrysset stiplet, mens det på grevskapskartet
er heltrukken linje. Hvis vi skal legge vekt på linjeføringen og vektlegge den stiplede
signaturen så kan dette representere en rideveg. Det er og mulig at kartet er sjabonmesig og at
en ikke kan legge for mye i tolkningen av slike avvik. Et annet dømme på variasjonen får vi
ved å se på hvorledes myra og vannet øst for den nordgående vegen er markert, henholdsvis
på grevskapskartet som myr og på 1807-1814 kartet som myr og tjern.
7

Ser vi nærmere på grevskapskartet og vegen som tar av i sørvestlig og sørlig retning fra
vegkrysset mot Hvaale gårdene, så er vegsignaturen en trukken linje som har en kurvatur og
et stigningsforhold som indikerer kjøring med vogn. Veglinjen er markert med en slak bue. På
kartet fra 1807-1814 er vegsignaturen fra vegkrysset og sørover til Hvaale gårdene en stiplet
rett linje. Linjeføring og vegsignatur kan indikere veg av mindre betydning, rideveg eller sti.
Kildekritisk sett så viser variasjonene hvorledes kartsignaturer ikke er entydige og enkle å
forholde seg til med hensyn til veghistoriske spørsmål.
Militærkartet fra 1826 legger avgjørende vekt på koller og veger, men utelater meget som
ikke anses som militært interessant. Kartet er sjablonmessig, men er en kilde som støtter opp
omkring de andre kartens markering av veger.
Et hvert kart er et utvalg av data som er satt sammen, og som er styrt av motiver. Kartet
representerer således et datautvalg. De eldre kartene bør benyttes, men de vegsignaturene som
er påført må kritisk granskes, og ikke umiddelbart tas til inntekt for spor i terrenget.
Vegsignaturer på eldre kart er representasjoner av veger og ikke veger. I landskapet ligger det
fysiske spor som er veger, men som ikke med nødvendighet samsvarer til de
vegrepresentasjonene som er tegnet på kart. De eldre kartene representerer en kildekategori,
landskapet en annen.
Problemstillinger
Lokaliteten ble valgt ut fordi det en rekke forhold som ble ansett viktige var tilstede:
Et steingjerde overlagrer hulveg.
Lokaliteten ligger på relativt flatt terreng, noe som reduserer erosjonens virkning som del av
nedslitingsprosess.
Inngrep med gravemaskin var lite kostnadskrevende.
Kan lag eller faser i hulvegen dateres?
Kan anleggingen av steingjerdet dateres?
Kan pollenanalyse/vegetasjonshistorie bidra til datering av utviklingen av hulveg?
Det tilkom delproblemstillinger som utdypet problemstillingene mens gravingen pågikk.
8

Valg av metode
Hulvegen som ble arkeologisk undersøkt er delvis ødelagt av massetekt. Det ble gravd med
gravemaskin. To sjakter ble ført inn fra sandtaket i sør, på tvers av hulvegens lengderetning. I
vestre sjakt ble det utelukkende gravd med gravemaskin da det ikke kunne observeres
strukturer i grunnen ettersom det ble tatt av masser. I østre sjakt stoppet gravingen med
gravemaskin da det ble påtruffet en struktur i grunnen. Østsjakten ble lagt ca 4 meter øst for
vestsjakten for å sammenligne profilene i sjaktene. Profiler er renset med spade og graveskje.
Tegning i plan og profil er gjennomført i målestokk 1:20. Tegningene er rentegnet og scannet.
Det er markert + signatur for hver meter, hvilket angir målestokk. Det ble fotografert i sort
hvitt og i farger. Deler av østre sjakt er gravd stratigrafisk. Det ble opprettet flytende
målesystem for hver sjakt, men ikke nivellert.
Det ble innhentet en pollenserie av pollenanalytiker Helge Høeg. Resultatet av pollenanalysen
er presentert i vedlegg 2.
Det ble tatt inn prøver av sedimenter på lokaliteten av geolog Rolf Sørensen ved NLH- Ås.
Sørensen tok ut prøver i et profil i hulvegens skråning og analyserer korngradering og
gjennomfører en analyse av glødetap (Sørensen 2000). Glødetap bestemmes i prosent av
tørrstoffinnholdet og kan ved korrigering for leirinnhold gi et mål på moldinnhold i jorda
(Krogstad 1992:10). For organiske jord gir glødetap et godt mål på innholdet av organisk
materiale.
I tillegg ble det tatt inn prøver for korngradering fra masser som er direkte berørt av hulvegen.
Disse prøvene ble hentet inn av Gunnar Moe og Tom Skarre, Statens vegvesen Vestfold
sammen med Terje Gansum.
Det er også gjennomført en standard proctor analyse for massen i to stratigrafisk skilte lag. I
felt måler standart proctor-intstrumentet densitet (kg pr dm 3 ) og vanninnholdet i massen.
Disse verdiene sammenlingnes med verdier som samme masse blir testet til i laboratorium. I
laboratoriet måler en maksimal tørr densitet i prosent (hva massen teoretisk lar seg
komprimere = 100%). Deretter tilføres massen vann. Det teoretiske forsøket på laboratoriet
tallfester hvor mye eller lite vann massen kan tåle i forhold til kvalitativ stabilitet helt til
massen blir ustabil. Standard proctor verdien er densiteten målt ute i terrenget, delt på den
teoretiske optimale densiteten massen måles til i laboratorium. Standard proctor verdien
oppgir i prosent hva massen i terrenget er komprimert i forhold til laboratorieforsøkets
optimale komprimeringsgrad.
Det ble også målt Cu-tall (graderingstall) for masser representert ved to stratigrafiske enheter.
Cu-tallet er ulike fraksjoner sett i forhold til hverandre, altså massens evne til forkiling og
dermed bæreevne.
Hulvegene omtales som smale og brede. Det er ytre bredde det siktes til, det vil si fra
slitasjekant til slitasjekant (Gansum & Skarre in prep). Hvis den ytre bredde overstiger ca 2,0
meter så omtales vegen som bred. Det er ikke innhentet mål for bredde, lengde og dybde for
hver enkelt hulveg. Hulveg er bare del av en veg, og det er ikke alltid enkelt å skille hulveg
fra sti, men tverrprofilet på markoverflaten skiller seg ved at stien er grunnere og ikke har et
U-formet tverrprofil.
9

Beskrivelse/observasjoner
Beskrivelse av lokaliteten
Den undersøkte hulvegen ligger i relativt flatt terreng, på strandavsetninger, ca 50 meter over
havet. På flaten hvor hulvegene ligger er det også registrert flere ulike kulturminner fra ulike
tidsperioder. Det er vidt utsyn mot sør og øst og innsynet til området i nordøst er godt.
Fig 5. Utsnitt av økonomisk kartverk, kartblad CG 024-5-3.
Lokaliteten ner merket med rød oval.
På figur 6 er hulveger, gravhauger og kullmiler tegnet inn på kartet. De respektive
kulturminnene er påført ID nummer fra fornminneregisteret. Registreringsoppgavene for de
respektive ID numre er listeført og kommentert i vedlegg 6.
10

Hulvegene er gitt signatur ved store bokstaver (se figur 6). Følgende hulveger ble registrert i
området:
A: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg A kan følges et par hundre meter fra
kullmiler (ID 219) og sørover til massetak (se figur 6).
B: Hulveg med kasseformet tverrsnitt, bred, klart markert i terrenget. Hulveg B fører sammen
med hulveg A.
C: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg C kan følges over noen hundre meter,
fra sandtak i nord til flate ved ID208 i sør.
D: Hulveg, smal, markert i terrenget, relativt kort. Hulveg D fører sammen med hulveg C.
E: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg E fører sammenn med hulveg C.
F: Hulveg, bred, stedvis klart markert i terrenget, stedvis uklart markert.
Hulveg F ligger parallelt med Hulveg C, ved markeringen av ID208. Mellom Hulveg C og
F ligger en rygg.
G: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg G ligger umiddelbart nord for et
steingjerde. Både steingjerdet og hulveg G er skadet av sandtekt.
H: Hulveg, bred, stedvis relativt dyp ca 0,75 meter, klart markert i terrenget. Hulveg H kan
følges over flere hundre meter i retning øst-vest. Hulveg H opphører på flaten mot
jordstykket til Foldvik markert med 124/6,9
I: Hulveg, bred, klart markert i terrenget. Hulveg I ligger parallelt med hulveg G, kun adskilt
av en rygg. Hulveg I fører sammen med hulveg H i vest.
Nye registreringer, se figur 6.
Nr 1. Gravhaug
50 meter rett sør for Frikirkens kirkegård. Gravhaugen, ikke registrert i fornminneregisteret.
Gravhaugen er ca 7,5 meter i diameter og 0,4 meter høy. Den består av jord og stein og har et
søkk i senter.
Nr 2. Gravhaug
25 meter øst for skogsbilveg og 25 meter nord for riksveg 301. Gravhaugen er 4 meter i
diameter og 0,3 meter høy lav og med søkk i senter. Gravhaugen er dårlig markert i terrenget.
Nr 3. Sirkulært anlegg
10 meter nord nordøst for den registrerte gravhaug nr 2, ligger det levninger av et stort
sirkulært anlegg. Anlegget måler ca 15 meter i diameter og er inntil 0,4 meter høyt.
Det er vanskelig å avgjøre om det er rest av kullmile eller om det er en større rasert gravhaug,
da anlegget er sterkt ødelagt.
Feilplassering av ID 208 på Økonomisk kartverks kartblad CG 024-5-3: Nr 4 og Nr 5.
ID208 består av to graver og er beskrevet slik i fornminneregisteret:
2m Ø for en N-S-gående skogsvei,
1 Uregelmessig gravrøys, uklart markert. Nå nærmest firkantet. Troligvis opprinnelig rund. Bevokst med
mose og grantrær. Mål 7 x 7m, h 0,3m. 5m VNV for 1,
2 Røys, trolig opprinnelig rund. Nå nærmest avlang. Ellers som 1. Midtpartiet omrotet. Bevokst med
grantrær. Tvm: Ø-V 8m, h 0,2m.
Mellom 1 og 2 løper et vannsig som i 1974 ble registrert som hulvei.
Røysene er identiske med markering av nr 4 og 5 på kartet, figur 6. Vannsiget som omtales i
fornminneregisteret er en udiskutabel hulveg. At det er vannsig i hulvegen er helt naturlig.
11

Fig 6. Økonomisk kartverk, (CG 024-5-3) nedfotografert, med markering av kulturminner.
12

Fig 7. Plantegning over sjaktene. Steingjerdet er markert vest
for vestre sjakt. Svslutningen mot sør utgjøres av grensen for
sandtaket.
13

Vestre sjakt
Vestprofilet
Lagbeskrivelse
L 1 Overflatevegetasjon til svart muld.
L 2 Brun humøs sand
L 3 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol.
L 4 Mørk kompakt sand.
L 5 Lys brunt sandlag.
L 6 Mørk brunt, svakt humøs sand.
L 8 Lys brun, løs humusholdig sand.
L 9 Gulbrun grov og fin sand.
L 10 Mørk brunt, svakt humøs sand.
L 11 Lys brunt sandlag.
L12 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol.
Fig 8. Vestre sjakt vestprofil.
I vestprofilet går L8, L12 og L11 inn til steingjerdet.
14

Nordprofilet
Lagbeskrivelse
L 1 Overflatevegetasjon til svart muld.
L 2 Brun humøs sand
L 3 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol.
L 5 Lys brunt sandlag.
L 6 Mørk brunt, svakt humøs sand.
L 8 Lys brun, løs humusholdig sand.
L 9 Gulbrun grov og fin sand.
Fig 9. Vestre sjakt nordprofil.
Bokstavene A, B og C på profiltegningen representerer prøver som Rolf Sørensen har tatt ut
for kornfordelingsanalyser og glødetapsanalyser.
Pilen markerer hvor serien med pollenprøver er tatt ut.
15

Østprofilet
Lagbeskrivelse
L 1 Overflatevegetasjon til svart muld.
L 2 Brun humøs sand
L 3 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol.
L 4 Mørk kompakt sand.
L 5 Lys brunt sandlag.
L 6 Mørk brunt, svakt humøs sand.
L 7 Mørkebrunt til bleket sand, svakt utviklet podsol.
L 8 Lys brun, løs humusholdig sand.
L 9 Gulbrun grov og fin sand.
Fig 10. Vestre sjakt østprofil.
16

Østre sjakt
Vestprofilet
Lagbeskrivelse
L 1 Overflatevegetasjon til svart muld.
L 2 Brun humøs sand
L 3 Brun til bleket sand, svakt utviklet podsol.
L 4 Mørk kompakt sand.
L 5 Lys brunt sandlag.
L 6 Mørk brunt, svakt humøs sand.
L 7 Mørkebrunt til bleket sand, svakt utviklet podsol.
L 8 Lys brun, løs humusholdig sand.
L 9 Gulbrun grov og fin sand.
Fig 11. Østre sjakt, vestprofil.
Det ble foretatt måling av vanninnhold og densitet for L4 og L9, samt tatt inn prøver og målt
Cu-tall.
17

Kokegrop i østre sjakt
Graving med gravemaskin i østre sjakt ble stoppet da det ble oppdaget en kull- og steinholdig
struktur i grunnen. Det viste seg raskt å være rester av en kokegrop. Fyllet i kokegropen besto
av sotet sand og skjørbrente stein.
Fig 12. Østre sjakt, overflate av kokegrop. Foto tatt fra vest.
18

Fig 13. Plantegning av kokegropens overflate.
Fig 14. Fotografi av kokegrop under utgraving. Det er mulig å se fargeskiftet i massene,
gulbrune farger på venstre side av kokegropen, og grålige nyanser på høyre side av
kokegropen.
19

Fig 15. Profil gjennom kokegrop.
Fig 16. Fotografi av profil gjennom kokegrop.
Funn fra østre sjakt er ført opp i funnliste, vedlegg 1, og diskutert nærmere i tolkningsdelen
nedenfor.
Pollenanalyser er satt opp i vedlegg 2.
Bestemmelse av densitet og vanninnhold med radiologisk måleutstyr for massene i L4 og L9
er satt opp som vedlegg3.
Geologiske analyser er satt opp i vedlegg 4.
20

Tolkning og diskusjon
I profildokumentasjonen er det nedenfor trukket opp grenser for lag som er påvirket av
prosessene i hulvegen. Disse grensene benevnes grenseflater, etter den engelske termen
"interface". Det som gjør denne grensen viktig er at den kan sammenlignes med en
nedskjæring i undergrunnen. Stratigrafisk sett må det skilles mellom en nedskjæring og den
massen som eventuelt utgjør fyll i nedskjæringen. Skillet mellom f eks nedgravning og fylling
betegnes som grenseflater eller interfaces. Det kan være stor forskjell i de respektive enheters
temporalitet, selv om de har direkte fysisk relasjon (Harris 1989:31, 60). Med en slik
forståelse av profilet vil det være mulig å tolke prosessene som nedslitingsprosesser og
akkumulasjonsprosesser.
Nedslitingsprosesser består av bruksfaser representert ved ferdsel og erosjon. En gang har
slitasjeprosessene vært på nivå med nedre grenseflate. Det vil si at bruksfasene har slitt seg så
dypt ned ikke har etterlatt særlig mange spor å dokumentere. Det kan ha vært mange
bruksfaser som til slutt nådde det dype nivået, og disse lar seg ikke dokumentere.
Akkumulasjonsprosessene betegner masser som eventuelt har blitt avleiret over nedre
grenseflate. Det foreligger hulveger hvor akkumulasjon ikke har fått avleire seg i særlig grad,
enten fordi vegen stadig brukes eller fordi erosjonen transporterer massene bort. I visse
tilfeller har akkumulasjonsprosessene vært sterkere enn nedslitingsprosessene, og slike
akkumulerte masser representerer både ødefaser og mulige bruksfaser over nedre grenseflate.
Lag over nedre grenseflate som er tolket som gamle markoverflater representerer i hovedsak
faser hvor vegetasjonen har fått etablere seg, altså en periode hvor det trolig har vært meget
lite eller ingen ferdsel. I tillegg kommer vannavsatte sedimenter. Slike sedimenter kan bestå
av sortert materiale som klart definerer en ødefase. Blandete vannavsatte sedimenter kan
representere ferdsel enten av bare av ville dyr eller av folk og fe.
Hulveg G defineres å ligge over nedre grenseflate og ha en utbredelse på markoverflaten fra
slitasjekant i nord mot en ikke definerbar avgrensning mot sør da massetekt har fjernet
hulvegens slitasjekant.
Vestre sjakt, stratigrafisk diskusjon
Vestprofilet
Lag 4 var meget kompakt, og til sand å være var det påtagelig. Massene under L4 var
naturavsatt standavsetning. Dette rene sandsedimentet (L9) var mer kompakt under L4 enn i
områdene ved siden av. Komprimenringen av massene like under og direkte over den nedre
grenseflaten for påvirkete masser tolkes som en direkte påvirkning av ferdsel. Forskjellen i
komprimering kunne la seg høre ved å slå graveskjeen lett i profilet. Det var ikke vanskelig å
høre lydforskjell.
L6 og L10 er samme type masse og bør tilhøre samme lagavsetning. Visuell bedømming av
L6 og L10 gjort av geolog, pollenanalytiker og arkeolog overensstemmer, og tolkningen som
gammel markoverflate/dyrkningshorisont er bestyrket både av pollenanalyse og
glødetapsanalyse (vedlegg 2 og 4). L6/L10 er brutt av nedslitingsprosesser.
L3 og L12 er sammensatt av like masser og det samme gjelder L5 og L11. Lagavsetningene
synes påvirket av nedslitingsprosesser.
21

L1, L2 og L8 tolkes å representere rene akkumulasjonsprosesser som har fått etablere seg etter
at hulvegens vegfunksjon gikk av bruk.
I vestprofilet går L8, L12 og L11 inn til steingjerdet. Det vil si at steingjerdet er eldre enn
disse lagavsetningene. Denne observasjonen er viktig i den videre stratigrafiske diskusjonen.
Ved å tolke vestprofilet og trekke opp grenseflater mellom lagene så bli de stratigrafiske
forholdene lettere tilgjengelige for videre tolkning.
Fig 17. Vestprofilet med markering av viktige grenseflater.
For å tolke stratigrafien, kan det stilles opp en faseinndeling. En fase utgjør en analytisk
oppdeling av romslige strukturer, med ikke fast og angitt temporalitet. I hulvegkontekst vil
fasene blir tolket med bakgrunn i vegens funksjon og stedets naturforhold. Det vil dreie seg
om nedslitingsprosesser og akkumulasjonsprosesser. Disse prosessene forholder seg delvis
uavhengig av begrepene bruksfase og ødefase. En bruksfase vil entydig henledes til vegens
funksjon, som veg i bruk. En ødefase vil henledes til veg hvor det ikke er spor etter bruk. I
visse tilfeller hvor eventuell bruk ikke har satt spor utgjør dette en kildekritisk svakhet.
Faseinndelingen supplerer og utdyper profiltolkningen av vestre sjakt, vestprofil, figur 17.
22

Følgende faseinndeling settes opp:
Fase 1: Nedslitingsprosesser som fører til nedre grenseflate. Denne eldste fasen kan bestå av
flere bruks- og ødefaser. Disse lar seg ikke dokumentere, da de enten er slitt bort eller ligger
som masse blandet i L4. Slitasjeprosessene har brutt gjennom et kulturlag (L6/L10). Det kan
være en delforklaring til at massene i L4 er mørkere og mer finpartiklet og har latt seg
komprimere mer enn helt ren sand. L4 er blandet, blant annet med masser som inngår i
L6/L10.
Grenseflater: grønn og rød strekmarkering på figur 17.
Fase 2: Det er mer akkumulasjon enn slitasje. Mulig en ødefase. L5 og L3 blir avsatt,
muligvis også L11 og L12. Hvis de har utgjort sammenhengende lag så har de overlagret den
grønne grenseflaten som nå utgjør toppen av L6, samt en grenseflate som ikke lar seg
dokumentere over den røde grenseflaten.
Grenseflater: grønn, rød og blå strekmarkering på figur 17
Fase 3: Nedslitingsprosesser setter igjen spor. L5 og L3 blir brutt. Det tyder på en klar
bruksfase. Hvis L5 og L3 har hengt sammen med L11 og L12, så er lagdannelsene er brutt av
brukensfasen. Masser fra disse lagene blir trolig også blandet inn som komponenter i det som
ble til massene i L4. L4 består av masser som har blitt blandet og komprimert ved tråkking.
Grenseflaten mellom L4 og L5, L2, L1 er markert med brun strek og den synes slitt ned og ha
samme senterlinje som nedre grenseflate.
Grenseflater: gul, blå og brun strekmarkering på figur 17.
Fase 4: Er preget av akkumulasjonsprosesser og indikerer den foreløpige siste ødefase.
Lagdannelsen synes å vise at L2 og L1 delvis er avsatt i relasjon til hverandre, da grenseflaten
for L2 kun kan ha blitt avsatt mot L1 i senter av hulvegen. L1 kan ha kommet til over lenger
periode, da dette er torv og muldavsetningene. L8 er avsatt inn til steingjerdet og har en
grenseflate som følger kurvaturen til L12 ned mot hulvegens senterlinje. Det er imidlertid lite
trolig at L8 har noe med hulvegen å gjøre, da lagavsetningens form følger grenseflaten for
L12 og avgrenses inntil steingjerdet.
I tillegg til den stratigrafiske analysen av lagenes avsetninger, så tilkommer problematikken
omkring steingjerdets relasjon til hulvegen. Steingjerdet overlagrer hulvegen lenger mot vest,
men hvorledes er det med fundamenteringen av steingjerdet, kan dets fundamentering settes i
relasjon til noen av faseoppdelingen som ble gjort for stratigrafien ovenfor?
Steingjerdet er fundamentert gjennom L10, det vil si at den gamle markoverflaten/
dyrkningshorisonten er eldre enn steingjerdet. Følgende lag er avsatt inn til steingjerdet og er
yngre enn dette: L1, L8, L12, L11. Massene som ligger i nedskjæringen som er gravd ved
fundamentering av steingjerdet består av mørk brun, svak humusholdig grov og fin sand.
Massen er trolig en blanding av sedimenter fra L10 og L9.
23

Fig 18. Fotografier viser steingjerdets plassering i forhold til lagavsetninger markert på
vestprofilet.
Fig 19. Fotografier viser steingjerdets plassering i forhold til hulveg og lagavsetninger
markert på vestprofilet.
24

Nordprofilet
I Vestre sjakts nordprofil er det tatt ut prøver både til pollenanalyse og kornfordeling- og
glødetapsanalyse, se vedlegg 2 og 4. Profilet er lagt i øvre del av skråningen mot hulveg Gs
planum. Stratigrafien er gjennomgående for hele profilet og lagdannelsene henger fysisk
sammen med vestprofilets nordre ende. Lagdannelsene i nordprofilet har derfor en
stratigrafisk direkte sammeheng med tolkningen som ble gjort for vestprofilet. L6 er gammel
markoverflate/dyrkningshorisont. Lagene over L6 har tilkommet etter at hulvegen og
steingjerdet er tatt i bruk. Hvordan har lagene blitt dannet? Kan vi si noe om når lagene er
kommet til?
For å besvare spørsmålene må det anlegges et tverrfaglig samarbeid, hvor andre fagfelts
eksperter trekkes inn i analysene. Lagene er definert av arkeolog, men lagdannelsene er
diskutert med geolog og pollenanalytiker forut for prøvetaking. Det var enighet fagfolkene
mellom hvordan lagavgrensingen var trukket opp.
Hvordan har lagene L3 og L5 blitt dannet?
For å kunne forsøke å besvare dette spørsmålet ble geolog Rolf Sørensen koblet inn i
prosjektet. Han tok ut prøver tre steder i profilet (markert på profilet med A,B,C). De
geologiske analysene blir publisert av Sørensen i egen rapport (Sørensen 2000). Prøve A fra
sandlag L5, består av finsortert sand. Sørensen har undersøkt hvorvidt sanden kan ha kommet
til som følge av overflateerosjon av rennende vann eller vind. ”Overflate erosjon av rennende
vann -,eller vind, vil kunne produsere sedimenter med samme kornfordeling. Det er derfor
ikke mulig å si med sikkerhet hvilke av de to nevnte prosesser som har transportert sanden på
de to lokalitetene” (Sørensen 2000). ”Lengden på skråningen og størrelsen på
vegetasjonsfattig areal er også av betydning når en skal vurdere erosjon. Tidsfaktoren er
ukjent, men noen få hundre år med erosjon fra nærliggende dyra jordarealer vil sannsynligvis
være tilstrekkelig” (Sørensen 2000). Konkluderende skriver Sørensen at: ”Erosjonen er mest
sannsynlig forårsaket av rennende vann, men vind erosjon kan ikke utelukkes”.
L6 omtales av Sørensen; ”kan være et begravet A/Bb overgangsjikt” og mulig begravd
jordprofil eller kulturlag (Sørensen 2000). Glødetapsanalysen av sedimentet viser noe høyere
glødetap enn prøvene over og under. Tallene underbygger derfor i en viss grav de jordmorfologiske
indikasjonene.
Kan vi si noe om når lagene er kommet til?
For å forsøke å besvare denne problemstillingen ble det tatt ut en serie med pollenprøver.
Pollenanalytiker Helge Høeg tok inn prøvene og analyserte dem. Høeg har utarbeidet en egen
rapport, som i sin helhet er vedlagt, vedlegg 2.
Alle prøvene i serien inneholdt granpollen. Høeg hevder at graninnvandringen i denne delen
av Vestfold skjer ca 1200 BP (ca 800 AD) (Høeg 2000:2). Pollenanalysen kan benyttes som
en dateringsmetode for lagavsetninger, forutsatt at graninnvandringsteorien holder stikk.
Kildekritiske problemer knyttet til teorien kan ikke vurderes i denne sammenheng, men det er
kildekritisk vanskelig at granpollen er funnet i L9, som er naturlig strandavsetning og av
Sørensen klassifisert som C sjikt. Graninnvandringsteorien bør ikke brukes som annet enn et
moment i diskusjonen om dateringer. Høeg finner granpollen i alle prøvene, og relaterer
forekomsten av pollen til lagene som er dokumentert av arkeolog. Forutsatt at dateringen av
graninnvandringen er rett, og at ikke pollen vaskes nedover i lagene så vil alle lagene i
nordprofilet være yngre enn 800 AD. Nedenfor vil det bli diskutert andre aspekter ved
pollenanalysen, som kan tolkes i en dateringsdiskusjon.
25

Østprofilet
Vestre sjakts østprofil kan tolkes på samme måte som vestprofilet. Det som skiller østprofilet
og vestprofilet er utbredelsen av L5. L5 er identisk for vestre og østre sjakt, da de fysisk
henger sammen via nordprofilet. I vestprofilet overlagrer L5 den brune grenseflaten. I
østprofilet er L5 brutt og det overlagrer ikke noen grenseflate annet enn den grønne, som
markerer skillet mellom L5 og L6. For å gjøre sammenligningen lettfattelig, så er de samme
fargene benyttet for å markere grenseflater som på figur 17.
Fig 20. Vestre sjakt, østprofil med markering av vektlagte grenseflater. Fargene på
grenseflatene er identiske med markeringene på figur 17.
Følgende faseinndeling settes opp:
Fase 1: Nedslitingsprosesser som fører til nedre grenseflate. Denne eldste fasen kan bestå av
flere bruks- og ødefaser. Disse lar seg ikke dokumentere, da de enten er slitt bort eller ligger
som masse blandet i L4. Slitasjeprosessene har brutt gjennom et kulturlag (L6). Det kan være
26

en delforklaring til at massene i L4 er mørkere og mer finpartiklet og har latt seg komprimere
mer enn helt ren sand. L4 er blandet, blant annet med masser som inngår i L6.
Grenseflater: grønn og rød strekmarkering på figur 20.
Fase 2: Det er mer akkumulasjon enn slitasje. Mulig en ødefase. L5 og L3 blir avsatt. De har
da overlagret den grønne grenseflaten som nå utgjør toppen av L6, samt en grenseflate som
ikke lar seg dokumentere over den røde grenseflaten.
Fase 3: Nedslitingsprosesser setter igjen spor. L5 og L3 blir brutt. Det tyder på en klar
bruksfase. Masser fra disse lagene blir trolig også blandet inn i det som er erkjent som L4. L4
består av masser som har blitt blandet og komprimert ved tråkking.
Grenseflaten mellom L4 og L2, L1 er markert med brun strek og den synes slitt ned og ha
samme senterlinje som nedre grenseflate.
Grenseflater: gul, blå og brun strekmarkering på figur 20.
Fase 4: Er preget av akkumulasjonsprosesser og indikerer den foreløpige siste ødefase.
Lagdannelsen synes å vise at L2 og L1 delvis er avsatt i relasjon til hverandre, da grenseflaten
for L2 kan ha blitt avsatt mot L1 i senter av hulvegen. L1 kan ha kommet til over lenger
periode, da dette er torv og muldavsetningene.
Mot sør avsluttes profilet i sandtaket. Avslutningen synes derfor som et overheng hvor
rotveven i markoverflaten holder toppen av L1 fra å rase ut.
Østre sjakt, stratigrafisk diskusjon
Den stratigrafiske situasjonen i østre sjakt stemmer vel overens med tolkningen av profilene i
vestre sjakt. De samme fargekodene er benyttet ved markering av grenseflater. Lagdannelsen i
østre sjakt er påfallende lik den i vestre sjakt, og tolkes å representere de samme
lagavsetningene. Følgende faseinndeling settes opp:
Fase 1: Nedslitingsprosesser som fører til nedre grenseflate. Denne eldste fasen kan bestå av
flere bruks- og ødefaser. Disse lar seg ikke dokumentere, da de enten er slitt bort eller ligger
som masse i det dokumenterte L4. Slitasjeprosessene har brutt gjennom et kulturlag (L6). Det
kan være en delforklaring til at massene i L4 er mørkere og mer finpartiklet og har latt seg
komprimere mer enn helt ren sand. L4 er blandet, blant annet med masser som inngår i L6.
Grenseflater: grønn og rød strekmarkering på figur 21.
Fase 2: Det er mer akkumulasjon enn slitasje. Mulig en ødefase. L5 og L3 blir avsatt. De har
da overlagret den grønne grenseflaten som nå utgjør toppen av L6, samt en grenseflate som
ikke lar seg dokumentere over den røde grenseflaten.
Fase 3: Nedslitingsprosesser setter igjen spor. L5 og L3 blir brutt. Det tyder på en klar
bruksfase. Masser fra disse lagene blir trolig også blandet inn i det som er erkjent som L4. L4
består av masser som har blitt blandet og komprimert ved tråkking.
Grenseflater: gul, blå og brun strekmarkering på figur 21.
Fase 4: Grenseflaten mellom L4 og L2, L7 er markert med brun strek. Denne grenseflaten er
overlagret av L5. Grenseflaten som er markert med brun strek, viser tegn på
nedslitingsprosess, da den har en knekk ved 0,9 meter. Det ser ut til at senterlinjen for
hulvegen flyttes sørover (se figur 22).
27

Fase 5: Er preget av akkumulasjonsprosesser og indikerer den foreløpige siste ødefase.
Lagdannelsen synes å vise at L2, L7 og L1 er avsatt i omtalte rekkefølge.
Fig 21. Østre sjakt, vestprofil med markering av vektlagte grenseflater. Fargene på
grenseflatene er identiske med markeringene på figur 17 og 20.
Fig 22. Utsnitt av profilet i østre sjakt vestprofil, som kan tolkes som flytting av senterlinjen i
hulvegen et lite stykke sørover i forhold til senterlinjen markert ved nedre grenseflate.
28

Kokegropen under hulveg G i østre sjakt
I østre sjakt ble det påtruffet en kokegrop. Hvordan kan denne konstruksjonen tolkes i forhold
til stratigrafien i østre sjakt?
Kokegropen var dekket av L6, altså laget som er tolkes som markoverflate/dyrkningshorisont.
Kokegropen er eldre enn markoverflaten/dyrkningshorisonten. Kokegropen ligger med direkte
fysisk relasjon til hulveg G. Den nedre grenseflaten skjærer kokegropen på en slik måte at
kokegropen må være eldre enn slitasjeprosessen. Det betyr at kokegropen gir en bakre grense
for hvor gammel nedslitingsprosessene i hulvegen kan være, en terminus post qvem datering.
Kokegropen bestod av sotet sand og skjørbrente stein og noe trekull. En av prøvene inneholdt
større trekullbiter (F3). Trekullet i F3 er vedartsbestemt av Helge Irgens Høeg, til Pinus
(furu). F 3 ble sendt til akseleratordatering ( 14 C datering) og ga følgende verdier:
Lab ref. Oppdragsgivers ref. Materiale
14
C alder før nåtid Kalibrert alder
Tua-2524 Aske 4019/4,6, F3 Trekull, Pinus 2985 ± 65 BC1310-1115
Fyllet i nedskjæringen til kokegropen inneholder trekull som kan dateres yngre bronsealder.
Det betyr at den absolutt bakre grense for den dokumenterte nedslitingsprosessen som snitter
nedskjæringen til kokegropen, er yngre bronsealder. I klartekst betyr dette at hulvegen er
yngre enn BC1310-1115.
Fig 23. Markering av høydeplasseringen for F3. Prøven ble tatt ut av den bortgravde
halvdelen av kokegropen.
Kildekritisk bemerkning angående datering av sot og små trekullmengder
Et metodisk forsøk
Det ble tatt ut en serie med prøver som inneholder sotblandet sand (F1-F8). Med hensyn til
datering av sot, ble Steinar Gulliksen ved NTNU – 14 C laboratoriet i Trondheim kontaktet.
Gullikesn mente at sot hadde en tendens til å sette mye farge, selv i små mengder. Det er
imidlertid lite gjort med hensyn til datering av sot. Gulliksen mente at arkeologene selv måtte
29

finne måter å skille ut sotet fra øvrig masse, f eks ved bruk av tungtflytende væsker (f eks
saltoppløsnig). Sotet kunne da eventuelt sendes til akseleratordatering. Gulliksen mente at
datering av slik sotpartikler ikke ga den beste sikkerhet for en troverdig datering.
For å se om det var mye sot det var i sanden som ble tatt ut av kokegropen ble prøve F 8 valgt
ut. Sanden ble silt gjennom fin sikt (0.08 millimeter) over et A3 ark.
a) De groveste partiklene ble tømt i en funnpose (litt fin grus og grov sand, noe små rester av
røtter, samt noen få trekullkorn).
b) Den sanden som gikk gjennom silen og ned på arket ble ristet litt på arket, så tømt i en
funnpose (sand og noe trekullpartikler).
c) De fineste partiklene satte seg på arket og ble forsiktig banket av og ned i en funnpose (sot
og annet finpartiklet materiale).
Vurdering av dateringer for prøvene med sotblandet sand fra F8.
F 8 foreligger i tre poser. For en eventuell datering ville det antagelig være best å ta for seg F
8a å tømme prøven i saltoppløsning eller bare i vann, for å skille ut trekullkornene. Det
trekullet som finnes i denne prøven vil egne seg for akseleratordatering, det kan la seg
vedartsbestemme. Det vil ikke være beheftet med andre kildekritiske aspekter enn vanlig for
akseleratordatering.
Eventuelle 14 C prøver av F 8b eller F 8c vil være vanskeligere å få ut av prøvematerialet. Hvis
en får ut tilstrekkelig trekull/sot til en akesleratorprøve så lar den seg ikke vedartsbestemme,
hvilket vil svekke dateringsresultatet.
Keramikk i hulveg G
Det ble funnet keramikk (F9) i L4 i hulveg G. Keramikkskåret er grovt magret med fingrus og
sand, lys brungul overflate på ut –og innside. Utsiden er jevn, innsiden ruglet. Kjernen i
godset er mørk grå. Godsets tykkelse: 6 millimeter. Keramikken av denne typen finnes i yngre
bronsealder, men liknende gods kjennes og fra eldre jernalder. En datering av et så lite
keramikkskår er vanskelig da verken munning, buk, bunn eller andre formelementer kjennes.
Det eneste å holde seg til er godset. En foreløpig datering til yngre bronsealder synes rimelig.
Fig 24. Fotografi av keramikkskåret, F9.
30

Funnet av F9 ble gjort ned mot nedre grenseflate, i L4. Dette bekrefter synet om at nedre
grenseflate avgrenser masser som inngår i hulvegen. Dateringsmessig er det vanskelig å
relatere funn av keramikk til hulvegen. Også funnet av keramikkskåret setter en bakre grense
med hensyn til når den dokumenterbare nedslitingsprosessen skjærer gjennom nedskjæringen
og fyllet i kokegropen.
Fig 25. Avmerking hvor i østre sjakt F9 ble funnet.
Hulvegen; diskusjon omkring nedre grenseflate
I profilene, især nedre grenseflate har form som påkaller oppmerksomhet. Det synes å være
relativt smal forsenkning i undergrunnen, i sær i de dypeste partiene for nedre grenseflate. Det
ble også mulig å grave L4 nøye og inngående i østre sjakt. I og med at massene var greie å
skille fra hverandre ble det valgt å legge vekt på en grundig undersøkelse, nettopp fordi en
ikke visste om det var en ønskelig framgangsmåte ved senere anledninger. Det ble lagt
spesielt vekt på å grave og dokumentere den nedre grenseflaten i plan. Det ble avdekket at
grenseflaten ikke var jevn mot massene under (L9). Det ble ikke innhentet mål for
grenseflatens variasjon i høyde i planet, men det ble fotografert (se figur 26). Forhøyningene
opptråtte i L4 på en liten avsatts over og ved siden av senterlinjen for nedre grenseflate som
var en jevn smal renne. Forhøyningene på avsatsen lå ikke med jevn avstand, men opptrådte
nærmest på en rekke. Massene var kompakte og forskjellene mellom L9 og L4 var ganske
enkle å skille fra hverandre.
31

Fig 26. På bildet vises den ujevne overflaten på avsatsen over senterlinjen for nedre
grenseflate. Bildet er satt sammen med et kopiert utsnitt fra samme bilde hvor ujenvhetene er
markert med hvite streker og påført betegnelsen ”forøyninger”.
I sanden var det variasjoner i mot nedre grenseflate. Hvilken betydning skal denne
dokumentasjonen tildeles? Er slike spor relevante å dokumentere?
Ved å sammenligne den smale bredden for nedre grenseflates dypeste del med spor som kan
dokumenteres i terrenget i dag så kan man kanskje komme et stykke lenger på veg med å
tolke hvilken bruk vegen har hatt.
Hester som rides setter spor i terrenget (figur 27). Sporet blir smalt og på dette fotografiet, ser
man i svingen at det har dannet seg en avsats ved siden av senterlinjen, da rytter og hest har
kuttet litt i innersving.
Et annet eksempel på spor i terrenget viser hvordan det ser ut når hester og stor -og småfe har
blitt ledet samme veg over lang tid (figur 28). Både figur 27 og 28 synes å dokumentere
relativt smale dype slitasjespor.
32

Fig 27. Spor etter ridning med hest. Bildet er fra gravfeltet Jussberg, Heda sokn,
Östergötland.
33

Fig 28. Bildet viser en fegate mellom to steinstrenger som har retning opp mot en boplass ved
Ryckelsby i Ekeby, Sverige (gjengitt etter Winberg 1994:39, foto Pål-Nils Nilsson).
Etter å ha vist figur 27 og 28 som komparativt materiale så synes det mulig å tolke
forhøyningene i L4, østre sjakt, ned mot nedre grenseflate i hulvegen, som spor etter hover,
antagelig etter ridning. Hulvegen synes, ikke overraskende, å være en rideveg.
Hulvegen; diskusjon om komprimering over og under nedre grenseflate
Av G. Moe, T.Skarre og T. Gansum
Under graving av L4 og L9 direkte under L4 ble det lagt merke til hvor kompakte
sandmessene var i forhold til massene ved siden av. Forholdet ble registrert for begge
sjaktene.I østre sjakt ble det anledning til å grave stratigrafisk og L4 ble nøye undersøkt, se
ovenfor (se også frontbilde på rapporten). L4 kompakte karakter var gjennomgående, mens
massene i L9 kun var kompakte direkte under nedre grenseflate under L4. Ved å slå
graveskjeen mot massene i L9, på begge sider av området dirkete under nedre grenseflate for
L4 så hørtes lydforskjell på disse massene.
I og med at masssene er homogene, er evnen til forkiling liten, og Cu-tallet var lavt. For å
sette Cu-tallene i perspektiv, så er dagens krav til forkilingsevne over 10 for naturmasser.
Måling av densitet og vanninnhold ble også foretatt;
Prøve Cu-tall Vanninnhold Densitet
Massene i L4 2,4 14,92 1,41
Massene i L9 2,6 10,42 1,53
34

Vanninnholdet vises i % og densiteten er målt slik massene lå in-situ i felt. Det er ikke utført
fullstendig standard proctor analyse. Vurdering i felt ved innhentingen av data konkluderte
med at vi tok inn korngraderingprøver, og måler Cu-tall, samt måler vanninnhold og densitet
for massene i vegen, for så å vurdere om det skulle hentes inn referansemateriale i form av
målinger ved siden av i massene i L9. Det ble tatt ut korngaderingsprøver fra sandmassene i
begge lag. Kurvene viser bare at massene består av sand. Vurderingen av resultatene var
entydige, det var ikke noe grunnlag for å hente inn mer data fra lokaliteten. De lave verdiene
for Cu-tall og kornfordelingen viste at videre arbeid med standard proctor for denne
lokaliteten ville være bortkastet arbeid. Graden av komprimering lot seg ikke tallfeste, men
får stå som en observasjon.
Datering av hulvegens bruksfaser?
Det er dokumentert en rekke forhold omkring hulvegen: Stratigrafien over nedre grenselinje
for påvirkete masser, den gamle markoverflaten/dyrkningshorisonten og erosjonsavsetninger,
pollenanalyse, steingjerdet, kokegropen og funn av keramikk.
Kan disse relasjonene brukes til å datere bruksfaser eller ødefaser?
Følgende momenter kan stilles opp:
• Kokegropen representerer det eldste anleggssporet etter menneskelig aktivitet. En 14 C
prøve ga datering til yngre bronsealder. Dateringen gir en bakre datering for de
dokumenterbare nedslitingsprosessene. Den dokumenterbare hulvegen må være yngre enn
kokegropens innhold.
• Det ble funnet keramikk like over nedre grensefalte i hulvegen. Keramikken kan være av
yngre bronsealder type. Dateringen gir en bakre datering for de dokumenterbare
nedslitingsprosessene. Den dokumenterbare hulvegen må være yngre enn keramikkskåret.
• L6/L10 som er en gammel markoverflate/dyrkningshorisont som er gjennomgående for
begge sjaktene. Laget er brutt av en nedskjæring som er fylt med L4. Den dokumenterbare
hulvegen må være yngre enn den gamle markoverflaten/dyrkningshorisonten.
• Alle lag i vestre sjakts nordprofil inneholder granpollen. Granens innvandring til dette
området av Vestfold er datert ca AD 800 (Høeg 2000, vedlegg 2). Hvis
graninnvandringsteorien skulle være riktig vil alle avsetninger være yngre enn AD 800.
• Steingjerdet er fundamentert i grunnen og nedskjæringen til fundamenteringen skjærer
L10 (L6/L10). Steingjerdet er anlagt etter at L10 er etablert, og må være yngre enn dette
laget.
• Steingjerdet overlagrer hulvegen, og må derfor være yngre enn hulvegen.
• L1, L8, L12 og L11 i vestre sjakts vestprofil er avsatt inn mot steingjerdet, og er yngre
enn dette.
• Avsetting av L3 og L5, har etter Sørensens forsiktige anslag tatt noen få hundre år.
• Avsetting av markoverflate/dyrkningshorisont, L6, anser Sørensen tar omtrent like lang
tid som det yngste jordsmonnet har brukt på å utvikle seg, L1 og L2. ”Det tar ikke mer
enn noen få hundre år å utvikle et slikt svakt podsoliserte jorsmonn i godt sortert
sandjord” (Sørensen 2000).
Sammenholder vi disse forholdene, så vil det være klart at det har tatt noen få hundre år å
utvikle dagens jordsmonn. Dette jordsmonnet er også akkumulert i hulvegen. Hulvegens siste
bruksfase må være eldre enn noen få hundre år. Avsetningene av L3 og L5 har da i følge
Sørensen tatt noen hundre år. Disse lagene er brutt av nedslitingsprosesser som må tolkes som
35

uksfase. L5 overlagrer imidlertid en tidligere bruksfase, representert ved en øvre grenseflate
for L4. Hulvegen har vært i bruk forut for avsetningen av L5.
Hvis vi antar at noen få hundre år representerer ca 200 år, så vil dagens jordsmonn kunne
føres tilbake til ca 1800 e.Kr. L 3 og L5 være avsatt mellom 1600 og 1800 e.Kr., og
grenseflaten som overlagres av L 5 representerer en bruk forut for 1600 e.kr.
Steingjerdet er altså anlagt forut for avsetningen av L11, L12 og L8 i vestre sjakts vestprofil,
men i og med at gjerdet blokkerer hulvegen, så er ikke steingjerdet forenlig med hulvegens
bruksfaser. Slitasjen av L5 og L3 bør ha funnet sted før steingjerdet blokkerer hulvegen.
Hulvegen synes å ha blitt blokkert, kanskje omkring 1600. Bruksfasene er trolig eldre enn
1600 e.kr. I den andre enden av tidsskalaen, så vil ingen bruksfsaser i vegen være eldre enn
yngre bronsealder. Et sted mellom disse ytterpunktene befinner bruksfasene seg.
Ser vi på pollenenalysen så viser den granpollen i alle lag, undergrunnen inkludert.
Dateringsmessig vil Høeg plassere lagene yngre enn AD 800 og hevde at lagene er kommet til
etter tidlig vikingtid. Det er kildekritisk vanskelig å akseptere granpollen i undergrunnen uten
å ta hensyn til nedvasking, noe som vil svekke pollenanalysens utsagn for det enkelte lag. Et
annet moment ved pollenanalysen er høye verdier av kullstøv. Høeg omtaler L6 som så
kullstøvholdig at det knapt var tellbart, inntil 10000%! (Høeg 2000:2 og 3). Hvis vi antar at
L5 er avsatt fra og med ca 1600 eKr. Så er L6 eldre, og i følge Sørensen vil det ha tatt noen
hundre år å utvikle dette jordsmonnet, så da kan vi kanskje gjette på ca 1400 e.Kr. L6 er brutt
av nedskjæringen til hulvegen. Perioden 1500-1700 er i søndre Vestfold preget av stor
trekullproduksjon. Trekullmilene i terrenget omkring vitner om dette. Kanskje er det en
sammenheng med trekullproduksjonen og det meget høye innholdet av trekullstøv i L6?
Trekullproduksjonen i søndre Vestfold skulle dekke behovet ved Frizø jernverk i Larvik, som
larvikgreven eide (Rian 1980). Dateringsmessig synes tolkningen plausibel, og daterer
bruksfaser i hulvegen meget omtrentlig fra ca 1500 til ca 1600 e.kr. Resonnementet er basert
på en rekke premisser som hver for seg er usikre og samlet sett er beheftet med stor grad av
usikkerhet. Lå det jordsmonn over undergrunnen forut for L6? Trolig lå deler av det som ble
L6 som markoverflate. Denne markoverflaten kan ha blitt tilført trekull, granpollen over
lengre tid, både forut for oppdyrkiningen, men også etterpå. Det høye trekullinnholde kan
altså skyldes andre prosesser enn den rene trekullproduksjon i milene. For hvis tolkningen av
trekullstøvinnholdet i L6 ikke skulle ha sammenheng med trekullmilene, så kan hulvegens
bruksfaser kanskje trekkes tilbake i tid. Hvor langt tilbake i tid en kan trekke bruksfasene er
høyst usikkert, kan hende til høgmiddealder, men antagelig ikke tilbake i vikingtid hvis vi
holder oss til dateringen av graninnvandringen og forekomsten av granpollen i lagene. Et slik
premiss hviler på at pollenkorn ikke vaskes nedover i lagene.
Det er imidlertid flere spor etter aktiviteter i den umiddelbare nærhet som kan ha produsert
trekullstøv. Det kan være pløyd ut flere kokegroper da L6 ble benyttet til åker, noe som kan
ha ført til høyt innhold av trekullstøv. Det ligger flere synlige gravminner i nærheten, og
branngravskikk var utbredt gravskikkpraksis fra yngre bronsealder til kristendommens
innføring. Det kan tenkes at flere gravanlegg under flat mark kan ha blitt berørt av
dyrkningsaktivitet, L6. En annen mulig forklaring kan være at det på stedet eller i umiddelbar
nærhet har vært en forhistorisk boplass. Boplasser produserer også kullholdig avfall som kan
ha blitt spredt utover områdene som senere ble dyrket. Avsetning av sandlag over
dyrkningshorisonten kan tyde på at avstanden fra hulvegen til dyrket og åpent landskap var
meget kort.
36

Et annet moment med hensyn til vegenes alder i området er hulvegenes relasjon til andre
kulturminner i landskapet. Det ligger graver ved lokaliteten, og relasjonen hulveg og
gravanlegg synes også å kunne følges nordover mot Aske gårdene. Kildekritisk er det
vanskelig å hevde at graver og hulveger er samtidig, men det er neppe å ta for sterkt i å hevde
at ferdsel og gravanlegg synes å ha en nær sammenheng. Til inntekt for et slikt syn kan også
bautasteinen trekkes inn. Sammenhengen mellom bautasteiner og veg synes å være direkte
relatert til hverandre, bautastein som vegmerke, gjerne i vegers kryssningspunkter.
Bautasteinen kan desverre ikke påvises i terrenget, men den gir en pekepinn om bruken av
stedet, – et sted hvor veger og krysser og folk møter hverandre.
Konklusjon
Kan pollenanalyse/vegetasjonshistorie bidra til datering av utviklingen av hulveg?
Pollenanalyer kan bidra til datering av hulvegers bruksfaser. Enten kan pollenanalysen
gjennomføres ved å foreta en serie i og en referanseserie utenfor hulveg. Da vil
vegetasjonshistorien i referanseserien kunne bruks for å plassere faser i hulvegen inn i
vegetasjonshistorien. På Aske hadde vi en serie tatt ut i stratigrafisk klar relasjon til lagene i
hulvegen. Det er mulig å tolke pollenanalysen i sammenheng med historisk belagte hendelser.
Pollenanalysen indikerer at sedimentene over undergrunn er avsatt etter AD 800, da grantreet
innvandret til Vestfold.
Kan anleggingen av steingjerdet dateres?
Steingjerdet er yngre enn L6/L10 som geolog, pollenanalytiker og arkeolog er enige om
representerer en markoverflate/dyrkningshorisont. Nettopp dette laget inneholder utrolig mye
trekullstøv. Trekullstøvet er satt i forbindelse med de mange trekullmilene i nærheten, som ble
brukt fra slutten av 1500-tallet til langt ut på 1800-tallet. Steingjerdet er fundamentert og bygd
opp forut for flere lag som er avsatt inntil gjerdet, og det overlagrer hulvegen. Steingjerdet er
kanskje anlagt omkring 1600-1700 e.Kr.
Kan lag eller faser i hulvegen dateres?
Det har vist seg vanskelig å datere lagene arkeologisk. Stratigrafien inndeler lagene
kronologisk, men gir ingen dateringer av lagene eller innholdet i lagene. Funn av keramikk i
ett av lagene gir kun en bakre grense for lagets innhold. En kokegrop var skjært av hulvegens
nedre grenseflate. Trekull som lå som fyll i kokegropen ble 14 Cdatert til yngre bronsealder.
Denne radiologiske dateringen gir også kun en bakre grense for datering av de
dokumenterbare slitasjeprosessene.
Geologisk tolkning av profilene utført av en meget erfaren kvartærgeolog anga løslig noen
tidsrom for masseavsetningene slik de lå i profilene. Geologens tidsanslag sammen med
pollenanalyse fra et profil er benyttet i et forsøk på å datere bruksfaser i hulvegen. En
kombinasjon av kilder fra ulike fagfelt ble satt sammen; stratigrafisk analyse kombinert med
registrering av kulturminner i området, samt bruk av historiske kilder, og geologisk og
pollenanalytisk ekspertise. Tolkning av hulvegens bruksfase er tentativt anslått til tidsrommet
1500-1600 e.Kr. Den tentative konklusjonen baseres på et resonnement som inkluderer
premisser med usikkerhetsmomenter.
37

Referanser:
Castberg, Ltnt. 1811. Grevskapskart over Larvik grevskap, kartblad 9A12, 1:4000.
Finkenhagen, Ltnt. 1825: militærkart, kartblad 9A12, 1:20000
Fornminneregisteret: http://www.dokpro.uio/~holmen/fornminner/niku.html
Gansum & Skarre in prep: Hulveger, forslag til begreper og terminologi. Braut 2.
Høeg, H. 2000: Rapport over en pollenanalytisk undersøkelse av prøver fra hulvei,
Aske i Brunlanes, Larvik kommune, Vestfold. Upublisert rapport.
Harris: E. C. 1989: Principles of archaeological stratigraphy. Second edition.
Academic Press. London.
Krogstad, T. 1992: Metoder for jordanalyser. Rapport nr 6/92. Institutt for jordfag.
Norges Landbrukshøgskole, Ås.
Lædre, P. E. 1980: Oppmåling av Laurvig grevskap, 1805-1818. Vestfoldminne, 70-75.
Vestfold Historielag. Tønsberg.
Rian, Ø. 1980: Vestfolds Historie. Grevskapstiden 1671-1821. Vestfold fylkeskommune.
Statens Kartverk 1993: Sandefjord, M711, Blad 1813 III, utgave 4NOR. 1:50 000.
Statens vegvesen Vestfold 1999: Analysesesultater for korngradering, Aske 4019/4,6.
Oppdragsnummer Z01908.
Sørensen, R. 2000: Sedimentologiske undersøkelser ved fire ”hulvei”-lokaliteter i
søndre Vestfold. Rapport nr 1/2000.Institutt for jord- og vannfag.
Norges Landbrukshøgskole, Ås.
Winberg, B. 1994: Bondebruk under järnålder och medeltid.
I Selinge, K-G. (red.): Kulturminnen och kulturmiljövård, 36-40.
Riksantikvarieämbetet. Sveriges nationalatlas.
Økonomisk kartverk.
Muntlige referanser:
Steinar Gulliksen: Laboratoriet for radiologisk datering.
NTNU, Trondheim. Telefonsamtale 16.12.1999.
Helge Irgens Høeg: Pollenanalytiker
Høeg – Pollen, Larvik
Gunnar Moe: Statens vegvesen Vestfold
Tom Skarre: Statens vegvesen Vestfold
Rolf Sørensen: Institutt for jord- og vannfag. Norges Landbrukshøgskole, Ås.
38

Aske 4019/4,6 Larvik kommune, Vestfold Vedlegg 1
Funnliste
F nr Lag nr Koordinat, niv Funnmateriale
F 1 Østre sjakt Sotblandet sand, fra kokegrop
F 2 Østre sjakt Sotblandet sand, fra kokegrop
F 3 Østre sjakt Trekullbiter, 14 C datert
F 4 Østre sjakt Sotblandet sand, fra kokegrop
F 5 Østre sjakt Sotblandet sand, fra kokegrop
F 6 Østre sjakt Sotblandet sand, fra kokegrop
F 7 Østre sjakt Sotblandet sand, fra kokegrop
F 8 Østre sjakt Sotblandet sand, fra kokegrop *
F 9 Østre sjakt Keramikk, grovt magret med fingrus og sand, lys
brungul overflate på ut –og innside. Utsiden er jevn,
innsiden ruglet. Kjernen i godset er mørk grå.
Godsets tykkelse: 6 millimeter,
Skårets form, ytterkantenes lendger: 10x10x10x7
millimeter. Datering: YBA eller EJA.
F 10 L 6 Vestre sjakt, nordprofil, Jordprøve
* F 8 er delt i 8a, 8b og 8c, se diskusjon i rapporten.
39

Pollenanalyse Vedlegg 2
Pollenprøver
Det ble tatt ut en serie pollenprøver i vestre sjakt, nordprofil ved 1,08 meter fra 0 punkt.
Prøvenumrene og deres mål fra markoverflaten er som følger:
Pollenprøve nummer Dybde fra markoverflate Lag nummer
1 48 cm 9
2 45 cm 6
3 43 cm 6
4 40 cm 6
5 36 cm 6 topp av laget
6 33 cm 5
7 30 cm 5
8 27 cm 3
9 24 cm 3
10 21 cm 3
11 18 cm 2
12 15 cm 2
13 12 cm 2
14 9 cm 2
15 6 cm 1
16 2 cm 1
17 0 cm 1 topp av laget
18 67 cm 9
19 57 cm 9
Målene i tabellen er enklere å se i forhold til profiltegning enn den oprinnelige
høydeangivlesen i Høeg sin rapport. Høegs rapport er i sin helhet lagt som vedelgg nedefor.
40

Bestemmelse av densitet og vanninnhold Vedlegg 3
med radiologisk måleutstyr
48

Korngradering og glødetap analyser Vedlegg 4
Prøver fra vestre sjakt, nordprofil
I vestre sjakt, nordprofil ble det tatt ut prøver av sediment. I tabellen er det ført opp geologisk og
arkeologisk klassifisering av sedimenter som det ble tatt ut prøver fra. Resultatene er hentet fra Rolf
Sørensens foreløpige rapport (Sørensen 2000).
Glødetap
Analyser Geologisk klassifisering
B/C overgangsjikt Mulig begravet A/Bb sjikt C sjikt
20-25 cm under 35-48 cm under markoverflaten ca 70 cm under
markoverflaten
markoverflaten
Vanninnhold % 10,1 8,6 4,0
Glødetap % 3,1 3,0 1,5
L3 L6
Arkeologisk klassifisering
L9
Vanninnholdet i massene omtalt som L9 ble også målt i østre sjakt, og verdien var da 10,42 % (se
vedlegg 3).
Korngradering
Det foreligger to analyser av korngradering. Prøver tatt ut i vestre sjakt, nordprofil, som er analysert av
Rolf Sørensen og prøver tatt ut fra L4 og L9 i østre sjakt analysert av Gunnar Moe.
Vestre sjakt, norprofil. Resultatene er hentet fra Rolf Sørensens foreløpige rapport (Sørensen 2000).
Den arkeologiske klassifiseringen av massene er tatt med som egen kollonne ytterst til høyre.
Prøve nr: Grus grovsand Mellomsand Finsand Silt + leir Ark. Lnr:
/ -dyp i cm 64 – 2 mm 2 – 0,6 mm 0,6 – 0,2 mm 0,2 – 0,06 mm < 0,06 mm
A 20 - 25 2 18 65 5 10 L3
B 35 – 48 3 21 65 4 7 L6
C ca 70 2 15 76 5 2 L9
Uttegnet kurve for korngraderingen viser hvorledes massene er sannensatt og er sammenlignet med
flygesand.
49

Korngradering hentet fra Sørensen foreløpige rapport.
50

Prøvene som ble analysert av Gunnar Moe er gjengitt, og der framgår tall og uttegnet kurve for
analysene. Den variasjon det kan synes å være i massene som arkeologisk er klassifisert som L9,
strandavsetning, må kunne tolkes som naturlig variasjon i sedimentet. Fysisk er det sammenheng i
profilene mellom vestre og østre sjakt, slik at L9 representerer ett og samme lag.
51

Radiologisk datering Vedlegg 5
52

Registrerte kulturminner Vedlegg 6
På gården Aske (4019/4,6) i Larvik kommune, er det registrert gravhauger, bautastein,
kullgroper, kullmiler og hulveger (ID: 203, 204, 206, 208, 219, 223). Nedenfor er en
gjennomgang av de registrerte kulturminnene. Alle tekster med kursivert liten skrift er sitater
fra fornminneregisteret. Eventuelle kommentarer om fornminnenes tilstand eller mangler ved
registreringene er ført på under respektive ID beskrivelse.
ID223.
0-25m S for rv 301, Hulvei orientert Ø-V, klart markert, men i V avskåret av rv 301 og i Ø synes den å være
tildekket av fyllmasse og kvist. Enkelte steder er den ødelagt i sidene av mindre masseuttak. L Ø-V 125m, br 1-
2m, dybde 0,5-0,75m.
Hulvegen som er omtalt i fornminneregisteret er en av tre hulveger som har samme retning og
som ligger parallelt i landskapet.
ID208
2m Ø for en N-S-gående skogsvei,
3 Uregelmessig gravrøys, uklart markert. Nå nærmest firkantet. Troligvis opprinnelig rund. Bevokst med
mose og grantrær. Mål 7 x 7m, h 0,3m. 5m VNV for 1,
4 Røys, trolig opprinnelig rund. Nå nærmest avlang. Ellers som 1. Midtpartiet omrotet. Bevokst med
grantrær. Tvm: Ø-V 8m, h 0,2m.
Mellom 1 og 2 løper et vannsig som i 1974 ble registrert som hulvei.
Røysene er identiske med markering av nr 4 og 5 på kartet, figur 6. Markeringen av ID208 på
Økonomisk kartverk er feilplassert , ca 100 meter for langt sør i forhold til deres faktiske
beliggenhet. Vannsiget som omtales i fornminneregisteret er en udiskutabel hulveg. At det er
vannsig i hulvegen er helt naturlig.
ID203
Lengst i V og 1m S for rv 301,
1) Rundhaug, uklart markert, bygget av stein og sand. I midtpartiet et lite søkk.
Bevokst med nåletrær. D 11m, h 0,2m.
12m Ø for 1 og 3m S for rv 301,
2) Bautastein, med rektangulært tverrsnitt med lengderetning N-S. Toppen er muligens avslått.
H 0,75m, l 0,6m, br 0,3m.
Bautasteinen er ikke å finne ved registrering i 1999.
ID206
På toppen av en liten S-vendt helling: Trekantet gravrøys, klart markert, omrotet i midtpartiet. Røysa er bygget
av morenestein. Sidene er rette og måler 3m. Spissene i trekanten er orientert mot Ø, N og V. Mål Ø-V 10m, N-S
8m, h 0,5m.
ID204
Lengst i Ø og S for og delvis i en skogsti.
1 Rundrøys, uklart markert, avflatet midtparti. Bevokst med gran og løvbusker. Bygget av morenestein.
D 8m, h 0,2m. 37m V for 1 og 5m N for stien.
2 Rundhaug, uklart markert. Krater i midtpartiet. Bevokst med nåletrær. D 7m, h 0,4m.
9m SV for 1 og N for stien.
3 Rundhaug, uklart markert. Den har avflatet midtparti. Bevokst med grantrær. D 6m, h 0,3m.
Ved befaring i 1999 var de to minste av gravhaugene (trolig nr 1 og 2, ID204) relativt godt
markert i terrenget med fotgrøfter. Hvis det er slik at nr 3 (ID204 nr 3) ligger lengst sør og
vest av de tre gravene, så er ikke målene i beskrivelsen riktige. Denne gravhaugen har vært 16
meter i diameter og er sterkt ødelagt og derfor kun 0,5 meter høy. Gravhaugen kan være
vanskelig å erkjenne, men er tydelig nok i sine ytterkanter. Den lar seg måle.
53

ID219
5m NØ for sti som går SØ-over fra N-gående skogsvei,
9,5m SSV for en meget stor og frodig bjerk:
Minst 3 kullgroper.
D inntil 2,5m, dybde inntil 0,45m.
Kloss i og V for den SV-ligste gropen:
Flatt område, delvis avgrenset av uregelmessig grøft som går
i slyngninger. Kullmiletuft.
Flere slike grøfter finnes innen området V-over mot skogsbilveien.
Hulveg A og B kan følges til myra sør for tjernet, kloss i to kullmiler.
Nord for tjernet, som ligger øst for skogsbilvegen, ligger det mange levninger av kullmiler og
kullgroper. Hulveg med kasseformet tverrsnitt er registrert nord for tjernet med retning mot
gårdstunet på Aske 4019/4,6.
54

Tegnforklaring Vedlegg 7
Kartsignatur for hulveger
Hulvegene har nå fått en kartsignatur. Signaturen angir hvilken veg terrenget og hulvegen
heller, i form av skrå streker ut fra en linje. Linjen markerer planum og senterlinje for
hulvegen. Skråstrekene tegnes fra senterlinjen og markerer skråningen mot slitasjekant. De
skrå strekene kan tegnes korte eller lange, og de angir hulvegens ytre bredde, samt vinkelen
på linjen angir dybde for hulvegen. Jo spissere vinkel fra linjen dess dypere er hulvegen.
Eksempler:
Hulveg, flat mark
Hulveg, hellingsretning ( → )
jevnt bred hulveg
Hulveg, hellingsretning ( ← )
hulvegen blir bredere
Hulveg, hellingsretning ( ← )
hulveg bred og dyp
Denne utformingen av kartsignaturen viser hvilken veg terreng og hulveg faller/stiger, og
hvor hulvegen passerer topper og flater.
55