"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

6.5: Realisering av kort vokal /e/ foran palatal
Den best˚ar av de tre stabile informantene Stian, Silje og Stine, men ogs˚a av
de mobile informantene Martin, Marianne og Marius. Mobilitet ser ikke ut
til ˚a virke inn p˚a hvilken spr˚aklig strategi de velger.
Videre ser vi at de som benytter seg minst av varianten [æ], er stabile
Stein og Signe, men ogs˚a den mobile Mia. Dette er p˚a tross av at b˚ade Stein
og Mia rapporterer at [æ] er den mest typiske uttalen for Lyngen. Maria
plasserer seg midt mellom gruppene med like stor bruk av begge varianter.
Informantgruppa framst˚ar som svært heterogen i bruken av denne varia-
belen, og dette ser ut til ˚a g˚a p˚a tvers av inndelingskategorien som omhandler
flytting og stabilitet. Omdals (1991:196) undersøkelser av setesdøler i Kristi-
ansand indikerer at den spr˚aklige tilpassinga er “individavhengig”. Helgander
(1996:162) framhever individets behov for ˚a tilhøre ulike sosiale grupper. Det
er ifølge ham individets ønske om aksept og tilhørighet som gjør at mobile
mennesker tilegner seg nye dialektale varianter. Dette m˚a ogs˚a sees i sam-
menheng med det enkelte individs personlighet. Om ulike personligheter skal
ha avgjørende betydning, m˚a mobilitet sees p˚a som en abstraksjon. Mobilitet
trenger i s˚a m˚ate ikke først og fremst være en fysisk bevegelse, men heller en
“psykologisk basert størrelse” (Mæhlum 1992:331). Den fysiske forflytningen
har i følge dette ingen direkte innvirkning p˚a spr˚akbruk. I stedet f˚ar de-
res mentale evne til mobilitet avgjørende betydning. Mæhlum (op.cit) viser
imidlertid til at dette er et komplekst forhold ved mennesket som er svært
vanskelig ˚a benytte seg av operasjonelt.
Dette kan vi se i sammenheng med analysen av diftongen /ei/. 27 Varia-
sjonsmønstret for [ei-æi] minner om variasjonsmønstret for [e-æ], og ogs˚a her
var det vanskelig˚a knytte den spr˚aklige variasjonen til den fysiske mobiliteten
i informantgruppa. I likhet med i analysen av diftongen /ei/ forholder infor-
mantene i denne analysen seg til to ulike spr˚aklige varianter av variabelen,
og vi kan se at de fordeler seg p˚a svært lik m˚ate i valg av variant i talem˚alet
27 Begge disse variablene omhandler variasjonen mellom variantene [e]-[æ]. Det er med
andre ord et sammenfallende mønster i variasjonen der denne vokalen er involvert. Dette
ser ut til ˚a være uavhengig av hvorvidt det er i forhold til den korte vokalen /e/ eller
diftongen /ei/.
115