"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

Kapittel 6: Analyse av fire spr˚aklige variabler i lys av sosiolingvistisk teori
[ei] [æi]
AF RF AF RF
Kvinner 35 37,3 75 62,7
Menn 53 25,1 125 74,9
Tabell 6.14: Gruppevariasjon i forhold til kjønn for diftongen /ei/
medlemmene. 24 For eksempel kan man fra de individuelle frekvensene i tabell
6.10 og 6.11 se at kvinnene benytter større del av skalaen for relativ frekvens.
Her finnes begge ytterpunkter, med Silje og Stine som kun bruker varianten
[æi], og Mia som bare benytter seg av [ei]. Ut ifra disse kan en si at kvinnene
er mest konsekvente og har minst variasjon i sin spr˚akbruk. Blant mennene
finner vi riktignok Marius, som er helt konsekvent i sin bruk av [æi], men
her finnes ogs˚a Stein og Stian som har omtrent like mange belegg for hver
variant, og som dermed viser størst individuell variasjon.
6.4.5 Identitet som forklaring
Varianten [æi] har markørverdi for flere av informantene, og blir trukket fram
av syv av dem som typisk for deres hjemstedsdialekt. P˚a bakgrunn av dette
vil b˚ade solidaritet med hjembygda, status og identitet være viktige forhold
som kan være med p˚a ˚a beskrive hvorfor informantene fordeler seg slik de
gjør. For Mia, som selv sier at hun “aldri vil fløtte telbvake te Lyngen”, at
hun ikke lenger “tænke p˚a Lyngen s˚am jæm”, og som selv ikke lenger føler
hun snakker lyngendialekt, f˚ar ikke denne markørformen høy status. Den blir
heller ikke viktig for ˚a markere lokal solidaritet. Vi ser av tabell 6.10 at hun
ikke bruker [æi] i det hele tatt. For Martin er saken motsatt. Han har bodd
lenge borte, men markerer seg likevel som lyngsværing med sterke b˚and til
24 Variasjonen blant gruppemedlemmene ville kommet fram dersom man beregnet de
statistiske størrelsene varians eller standardavvik. Disse tallene viser spredningen inna-
for gruppa, eller den gjennomsnittlige avstanden mellom de individuelle resultatene og
gruppegjennomsnittet.
106