"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø
"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø
"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
6.4: Realisering av diftongen /ei/<br />
nom hele intervjuet. P˚a spørsm˚al om hva som er typiske trekk ved dialekten,<br />
svarer som tidligere nevnt syv av ti informanter at bruken av [æi] er typisk<br />
for Lyngen, uten ˚a definere nærmere nøyaktige spr˚aklige omgivelser for det-<br />
te. Marianne sa i punkt 6.4 at det var typisk at eldre spr˚akbrukere i Lyngen<br />
brukte en uttale med [æi], og at de sa ord som [hæim] heim adv, og [tæip] teip<br />
m. Av dette <strong>kan</strong> man konkludere at det er varianten [æi] denne informanten<br />
betegner som typisk for Lyngen, eller i alle fall for det informanten oppfatter<br />
som de eldres uttale. Av intervjuene g˚ar det likevel fram at de to middelald-<br />
rende <strong>ikke</strong> bruker denne varianten som betegnes som typisk for omr˚adet, i<br />
like stor grad som [ei], mens de mobile unge voksne bruker den langt mer.<br />
Dersom det er slik at eldre spr˚akbrukere <strong>si</strong>er [æi] i større grad enn yngre,<br />
m˚a man kunne anta at de to middelaldrende <strong>ikke</strong> er gamle nok til ˚a passe<br />
inn i et slikt mønster eller at de <strong>ikke</strong> har samme forhold til variabelen som<br />
Marianne. En annen mulighet er at det rett og slett <strong>ikke</strong> stemmer at denne<br />
varianten er vanligst i gruppa av middelaldrende og eldre spr˚akbrukere i<br />
Lyngen. Av tabell 6.10 ser man at Stein bruker begge variantene omtrent<br />
like mye, mens Signe bruker [ei] i 94,4 prosent av tilfellene. Det Marianne<br />
refererer til som de eldres m˚ate ˚a snakke p˚a, bekreftes alts˚a <strong>ikke</strong> av disse<br />
to middelaldrende informantene. Samme mønster som det Stein bruker, <strong>kan</strong><br />
man se i talem˚alsprøven fra Jahr og Skare (1996:58) og Pedersen (2000a:23)<br />
I dette materialet bruker informantene de to variantene om hverandre. Heller<br />
<strong>ikke</strong> disse informantene ser ut til˚a foretrekke varianten [æi] foran [ei]. N˚ar det<br />
gjelder alder, ser det med andre ord ut til at Stein føyer seg inn i mønstret<br />
for varias<strong>jo</strong>n tidligere avdekket hos informanter eldre enn ham selv.<br />
Unge voksne<br />
Hos de tre stabile informantene, Stian, Silje og Stine, ser man av tabell 1D og<br />
2D et mønster som avviker fra de to middelaldrende. Disse tre unge voksne<br />
bruker [æi] mer enn [ei], men i denne grupperinga er det ogs˚a varias<strong>jo</strong>n.<br />
Hos Stian er fordelinga relativt jevn, slik at det <strong>ikke</strong> <strong>kan</strong> snakkes om klare<br />
tendenser for hvilke av de to han bruker mest. Dette er et varias<strong>jo</strong>nsmønster<br />
103