"Man kan jo ikke si chill'an bæstemor" - Munin - Universitetet i Tromsø

6.3: Personlig pronomen første person entall
Dersom man antar at dialekten i Tromsø til en viss grad representerer
høyere status eller mer prestisje for enkelte spr˚akbrukere i Lyngen, vil man
kunne tolke kvinnene Stine og Mia i et slikt statusperspektiv. De uttrykker
begge at de til en viss grad ikke lenger snakker lyngendialekt, og at dette har
sammenheng med deres tilknytning til Tromsø. For Maria er det motsatt.
Hun ønsker˚a snakke slik man gjør p˚a Lyngseidet, men har likevel en variasjon
i spr˚akbruken sin som kan tolkes i retning av Tromsø. Alle disse kvinnene
kan tolkes inn i et kjønnsperspektiv der de, som b˚ade Labov (1972) og Bull
(1996a) p˚apeker, har lettere for ˚a adoptere spr˚aktrekk med høyere status enn
mennene. Dette forutsetter at tromsødialekten, som antydet i i utsagnene
deres, har høyere prestisje for disse informantene.
Dette utvalget, som bare best˚ar av ti informanter, er for lite til ˚a kunne
konkludere med at det finnes spr˚aklig variasjon med bakgrunn i ulikheter
mellom kjønnene. Det man likevel kan observere, er at det ser ut til ˚a være en
viss variasjon mellom m˚aten en del av kvinnene og mennene snakker p˚a. Dette
kan blant annet ha bakgrunn i hvordan kvinner markerer spr˚ak og status,
eller det de oppfatter som prestisjeformer. Dette er mest tydelig i forhold til
Stine og Mia, som begge er opptatt av at de bruker former som ikke er typiske
for dialekten p˚a Lyngseidet. Kanskje har det seg slik at de understreker denne
distansen gjennom spr˚aket i intervjuet ved ˚a bruke former som ikke er lokale,
men i samsvar med deres egne rapporter om spr˚akbruk. Labov (1972) har
vist hvordan mennene i et fiskermiljø p˚a Marthas Vineyard tok i bruk gamle
dialektale trekk i opposisjon til nyinnflyttede og feriegjester. Disse mennene
tok i bruk gamle dialekttrekk som markører for sin identitet i solidaritet
med hjemstedet. Som bevarere av dialektale trekk kan disse sammenliknes
med de mannlige informantene p˚a Lyngseidet. Det er mennene som varierer
minst i forhold til de lokale formene av personlig pronomen i første person
entall, og de kan derfor ogs˚a sees som konserverere av dialektale trekk ved
gjelder kun uttalen av postalveolarene. Om andre spr˚aktrekk i informantenes uttale sier
hun at “kvinnene bruker [...] konsekvent former i norsken sin som ber med seg eit sterkt
sosialt stigma” )op.cit:196).
91