kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

98
«Industrien i den 3. verden fortsetter å være parasittisk i den forstand
at akkumulasjonen foregår ved at den mottar virkelige tilskudd fra
jordbrukssektoren (den får arbeidskrafta si gjennom utflyttinga fra
landsbygda) og finansielle tilskudd (gjennom skatter, interne bytteforhold
som er ugunstige for bøndene osv.), uten i sin tur å støtte opp
under utviklinga av jordbruket.»
Kapitalen i den 3. verden, som for en stor del er dominert av de imperialistiske
landa, mottar altså stadig ny arbeidskraft som er produsert
i en annen økonomisk sektor, uten kostnader for kapitalen. Denne
arbeidskrafta har ofte ingen «forsørgelsesbyrde», fordi kvinner og barn
blir igjen på landsbygda for å klare seg som best de kan. Et gammelt
sosialt mønster: Kvinnen har hovedansvaret for at familien overlever,
gjør dette mulig. Men dette mønsteret ble skapt under helt andre økonomiske
betingelser. Nå setter det kvinners og barns liv i fare, men
øker kapitalens profitt, siden kapitalen ikke trenger å betale «forsørgerlønn»
til den mannlige arbeidskrafta. Ofte kan lønna presses ytterligere
ned, ved at kapitalen bare betaler en del av det arbeideren trenger
for å forsørge seg sjøl, mens resten skaffes fram av slektninger i
sjølbergingssektoren. Som Celia Mather påpeker i sin studie fra industri
på Vest-Java: Arbeidernes lønn blir et tilskudd, ikke en hovedinntektskilde.
Scott (1984) refererer et arbeid av Barbara Stuckey og Margaret Fay,
som beskriver hvordan dette systemet oppsto under kolonialismen.
Skattlegging og ekspropriasjon av land ble brukt til å skape en
«overskuddsarbeidsstyrke» som kunne brukes på de europeisk-eide
plantasjene og i gruvene. Arbeiderne fikk akkurat nok i kontanter til å
kunne holde seg i live mens de var i arbeid. Dette systemet skaffa arbeidsgiverne
en stadig strøm av arbeidskraft, uten at arbeidsgiveren
var økonomisk eller politisk ansvarlig for at denne arbeidskrafta skulle
overleve i det lange løp. Lønnsarbeid i gruver og på plantasjer, i bygg
og anlegg og transport, ga ingen sikkerhet i tilfelle sjukdom, skader,
arbeidsløshet, alderdom, eller for familien. Alle disse «sosiale tjenestene»
var det sjølbergingsjordbruket i de afrikanske og asiatiske landsbyene
som sto for. Arbeidsgiverne ble fritatt for å bære de fulle kostnadene
ved å forsørge arbeidskrafta si, i mye større grad enn i Europa i
det 19. og 20. århundre.