kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

Pengeinntektene er det mannen som kontrollerer, hans inntekt er hans
inntekt. Kona har ingen selvfølgelig rett til noen stor del av «hans»
ressurser. Men hun har fortsatt ansvaret for at ungene får mat nok.
En rekke undersøkelser viser det samme: Kvinnene er knytta til
sjølbergingsjordbruket, der de slåss for å brødfø familien, under vanskeligere
og vanskeligere forhold. Ofte blir de fratatt den beste jorda,
som går til dyrking av «cash crops». Siden mennene forlater sjølbergingsjordbruket
til fordel for jordbruksproduksjon for salg eller
lønnsarbeid i byene, får kvinnene større arbeidsbyrde. Og utviklingsprogrammer
og moderne jordbruksteknologi berører dem ikke, fordi
de konsentreres i den ekspanderende, lønnsomme cash crops-sektoren.
(For mer stoff om dette, se kapitlet om jordbruk i «Women, a world
report».)
At det er kvinnene som har havna i denne situasjonen, skyldes tradisjonelle
maktforhold og rollemønstre mellom kjønnene i disse landa.
Men den imperialistiske «utviklingsmodellen» har gjort alt mye verre.
Som Fruzetti sier: Resultatet av «utviklinga» er et mindre likeverdig
samfunn. Imperialismen har skjerpet kvinneundertrykkinga.
Derfor hjelper det også lite å snakke om å «synliggjøre kvinnene i
jordbruket» eller å drive «kvinnerettet bistand» hvis en ikke samtidig
setter spørsmålstegn ved selve den imperialistiske utviklingsmodellen.
Mektige økonomiske krefter vil gjenskape kvinnenes elendighet om
igjen og om igjen dersom motoren i «utviklinga» fortsatt skal være produksjon
for verdensmarkedet. Da hjelper det lite å peke på kvinnene i
sjølbergingssektoren og si at de også trenger god jord, fordelaktige lån,
moderne teknologi, lettere arbeid. Investeringene går dit det er penger
å tjene. Timberlake (1986) har et illustrerende eksempel på det: Fem
Sahel-land produserte rekordavlinger med bomull i tørkeperiodene i
1983 og 1984. Samtidig importerte regionen som helhet rekordmengder
av korn, og mange liv gikk tapt i hungersnøden. Hvorfor ramma tørken
de avlingene som skulle spises, men ikke de avlingene som skulle
eksporteres til verdensmarkedet? Svaret er enkelt: avlinger som gir regjeringene
utenlandsk valuta, blir støttet av regjeringene med forbedret
såkorn, billig gjødsel, transport for innhøstinga og garanterte priser.
Men mat til sultne fattigbønder gir ingen eksportinntekter. Dermed
vil også kvinnene være dømt til fattigdom og nød så lenge den
imperialistiske «utviklingsmodellen» rår.
96