kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

terapeuter brukt den omfattende kunnskapen til å stille spørsmålet:
Kanskje er det sjølve familien som samfunnsmessig institusjon det er
noe i veien med?
Nylig så jeg en gammel, fransk film fra 1946, «Pastoralesymfonien»
etter en roman av Andre Gide. Filmen var tankevekkende, både fra en
familiedynamisk synsvinkel og som symbol for familien som samfunnsmessig
institusjon. Hovedpersonen i filmen er en blind adoptivdatter i
en prestefamilie. Hun vokser opp til en vakker kvinne, og vekker følelser
både hos far og sønn i familien som døtre og søstre helst ikke skal
vekke, aller minst i en prestefamilie. Men alt kan omtolkes og holdes
skjult, og familiesystemet fungerer i en slags balanse, så lenge jenta er
blind. På slutten av filmen blir jenta operert og får synet tilbake. Da
raser alt. Familiemedlemmene vender seg mot hverandre i åpen fiendskap,
og jenta sjøl drives til å ta sitt eget liv.
Et dystert drama om hvor farlig det er å «se» hva som virkelig foregår
i familien. På det samfunnsmessige planet må vi tro at det finnes en
annen mulighet enn død og ødeleggelse, nemlig forandring.
89