kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

Et annet, vanlig mønster familieterapeutene er opptatt av, går ut på
at ett av medlemmene, vanligvis et barn eller en ungdom, «ofrer» seg
ved å bli «mislykket» for å holde familien sammen. Barnet/ungdommen
kan bli kriminell, stoffmisbruker eller psykisk forstyrret i perioder
der familiesystemet truer med å gå i oppløsning, f.eks. ved at foreldrene
vil flytte fra hverandre. Ved å bli «mislykket», gjør barnet/ungdommen
seg fullstendig avhengig av familien, som dermed blir nødt
til å holde sammen. Dersom barnet/ungdommen kommer seg, skjer
det ofte et «tilbakefall» i familien: foreldrene truer med å flytte fra hverandre
på nytt, og barnet/ungdommen må igjen bli «mislykket» og avhengig
for å hindre dette. Dette mønsteret er særlig vanlig i familier
med et barn som er kommet i den alderen da det er naturlig å flytte
hjemmefra og stå på egne bein. (Se bl.a. Haley, 1982.)
På det samfunnsmessige planet krever også familien store, menneskelige
ofre, særlig av kvinnene. Kvinnene må framstå som avhengige
av familien, økonomisk og følelsesmessig. De må være «mislykket» i
samfunnslivet utenfor familien, i den grad at de er ute av stand til fullverdig
yrkesmessig og samfunnsmessig deltaking, på lik linje med
mannen. De kan ikke fullt ut stå på egne bein.
Den langvarige hetsen mot yrkesaktive kvinner som en «trussel mot
familien», viser en redsel for vellykte, uavhengige kvinner som ikke
står tilbake for forstyrrete familiers redsel for vellykte, uavhengige barn.
Skal familien bestå, må kvinner «ofre» seg og være halve mennesker.
Straks de truer med å bli noe annet, ryster familiesystemet i grunnvollene.
Familien som samfunnsinstitusjon er altså preget av like mange myter,
like mange doble budskap og tvetydigheter, like mange ødeleggende,
tvangsmessige mønstre som de «sjuke» enkeltfamiliene familieterapeutene
arbeider med. Familieterapeutenes jobb blir å prøve å få
klientfamiliene til å fungere «normalt» på sjuke premisser. Resultatet
blir ofte at de strever for å opprette «sunne, normale hierarkier», få
slutt på maktkampen gjennom å fastslå maktforholda en gang for alle,
eller hjelpe ektemannen til å vise at han «har testikler».
Poenget mitt er ikke at familieterapeuter bør prøve å omstyrte samfunnet.
Det jeg vil ha fram, er at familieterapeutenes holdning viser
noe om den enorme styrken i forestillinga om familien som noe naturlig
og selvfølgelig. Uten denne inngrodde forestillinga ville flere familie-
88