kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

En liknende «naturgitt» holdning til familien har dagens familieterapeuter.
Det er merkelig at ei yrkesgruppe som gjennom egen praksis
har sett hvor mye uhyggelig, sinnssykt og pervertert som foregår i
en familie (og som etter familieterapeutenes egen mening er et resultat
av mekanismer i selve familiesystemet) så sjelden setter spørsmålstegn
ved familien som samfunnsinstitusjon. Haleys beskrivelse av den
schizofrenes familie gir visse assosiasjoner til familiens samfunnsmessige
funksjon (1969, s. 149): «... en slags formløs, bisarr fortålelse under
en glasur av storslåtte håp og gode hensikter, som skjuler en dødelig
maktkamp og framtrer i form av endeløs forvirring.»
Familieterapeutene var også de siste til å oppdage fenomener som
kvinnemishandling og incest. «Oppdage» er kanskje ikke ordet, for de
visste jo at slikt foregikk. Men det ble ikke definert som overgrep. Incest
og kvinnemishandling var resultater av samspillet i familien, og
dermed ble det heller ikke ropt varsko. Det var kvinnebevegelsen, med
sitt undertrykkingsperspektiv, som måtte til for å «oppdage» hva som
virkelig var på ferde.
Litteraturen om familieterapi er full av eksempler på doble budskap
tvetydig kommunikasjon, ugjennomtrengelige forhold, uløselige konflikter,
magiske ritualer og ondartet maktkamp, stadig gjentatte, destruktive
handlingsmønstre. Det er synd at denne kunnskapen aldri er
blitt brukt til å analysere familiens samfunnsmessige funksjon, og hvilke
følger den får for livet i familien. Her er det virkelig et emne som søker
en forfatter!
Familien er en institusjon der det foregår systematisk maktutøvelse
under dekke av frivillighet og kjærlighet. I de verste tilfellene går det
så vidt som til langvarig, grov tortur. Men også i de tilfellene der maktutøvelsen
foregår på et mer akseptert nivå, setter den regler som det
verken er lett å leve etter eller lett å bryte. Jeg har tidligere referert
Hanne Haavinds syn på hvilke spilleregler som gjelder for moderne
kvinner: Budskapet til den moderne kvinnen er at hun må underordne
seg mannen, men det skal være en valgt og frivillig underordning som
framstår som noe annet. I familien skal det framstå som kjærlighet. Et
eksempel på «doble budskap» som brukes i litteraturen om familieterapi,
er moren som signaliserer til barnet sitt at hun vil at barnet spontant
skal gjøre det moren ønsker. Barnet skal altså helt av seg sjøl, av
egen drift, utføre morens ordrer. (Haley 1982, s. 28.) Slike «doble bud-
86