kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

der farens formynderskap, gifte kvinner under ektemannens. I vielsesritualet
inngikk det et påbud om at kvinnen skulle adlyde ektemannen.
Det er ikke så lenge siden offentlige spørreskjemaer hadde en rubrikk
for familiens «hovedperson». Utad, overfor myndigheter og annen
offentlighet, var det, og er det langt på vei fortsatt, mannen som
representerer familien, som familiens «overhode».
Mannen hadde, og har, fysiske maktmidler til disposisjon. Tidligere
var fysisk maktbruk fra «familiens overhode» legalisert og institusjonalisert
som «hustukt». I våre dager blir slik fysisk maktbruk mer og
mer sett på som illegitim, i hvert fall i samfunn av Norges type. Men
kvinnemishandling innafor familiens ramme er ikke mer illegitim enn
at den ikke settes på linje med andre voldslovbrudd, men klassifiseres
som «husbråk» og beskyttes av «privatlivets fred». Det har vært vanskelig
å få politi og sosiale myndigheter til å gripe inn. Snare, Olafsdottir
og Peltoniemi oppsummerer resultatene av den nordiske forskninga
på området slik (1983, s. 224):
«Kvinnemishandling har kunnet forbli et «ikke-eksisterende» problem.
Sosialmyndighetenes passive holdning henger sammen med synet på
familien som en enhet som har rett til å leve på egne premisser. Samtidig
har en ikke-intervensjonistisk linje vært knyttet sammen med ideen
om å bevare kjernefamilien.»
Det å ha kontroll over de økonomiske ressursene, er også et viktig
maktmiddel. Moxnes viser hva dette kan bety i familier der kona er
hjemmeværende, når hun gjengir intervju-utsnitt der skilte kvinner forteller
fra ekteskapet sitt (1981, s. 94–95):
«Han gikk til kjøpmannen og fortalte at jeg var helt umulig med penger,
så vi måtte få fortsette å handle på bok likevel. Og det fikk vi. Hver
lørdag skrev han ut en sjekk på det nøyaktige beløp jeg hadde handlet
for, men først etter at jeg hadde forklart hva hver ting på regningen
var.»
«Folk som aldri har opplevd det selv, kan aldri forstå hva det vil si
aldri å ha en eneste krone som du kan bruke på deg selv. Når datteren
min gikk på musikkskolen fikk vi penger til bussen, men kr. 1,50 til
kaffe mens jeg satt og ventet på henne, det kunne jeg ikke få. Ungene
kom heller aldri og tagg meg om penger, for de visste godt at jeg aldri
79