kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

«Gutteelev: Jeg veit ikke. La oss se (kikker gjennom kortene over medelevene
sine). Ja, en av den grå massen, går jeg ut fra. De virker så
anonyme. Antakelig en av de fnisende jentene, la meg plukke ut en.
Linda, hun er ekkel. Ja, Linda.
Intervjuer: Er det fordi hun er ekkel?
Gutteelev: Nei, men hun virker så barnslig. Hun bidrar med lite i
klassen. Hun står for alt jeg misliker.»
Dette er et typisk svar i Stanworths undersøkelse. Også norske unggutter
har store problemer med å se positive egenskaper ved jenter. De
har i det hele tatt problemer med å beskrive jenter som individer med
bestemte egenskaper (Ericsson, Lundby og Rudberg, 1985, s. 53):
«Kåre: (Hva er det du liker ved jentene i gjengen?) Liker med jentene i
gjengen? (Ja) Jeg vet ikke noe spesielt, jeg. Liker dem ikke noe spesielt.
Dem bare er der. (Ja, er dem noe kule?) Ja, dem er ålreit, dem.»
«Ola: Liker? Nei, at dem bare er der. Nei, liker dem ikke noe spesielt.
Jo, jeg liker dem, men ...»
Også for Kåre og Ola ser jentene ut til å være en del av den «grå
massen». Jenter og kvinner blir utydelige som personer. De forsvinner
bak en stereotyp kategori. Og denne kategorien tilskrives en rekke, i all
hovedsak negative trekk (det er nok å minne om synonymordbokas
lange ramse av skjellsord på oppslagsordet «kvinne»).
Hva skjer når mennesker blir visket ut som individer og i stedet blir
del av en foraktelig «grå masse»? Myrdal (1986) gir et eksempel på det.
Han siterer en episode fra Bertrand Russels sjølbiografi, der Russel og
hans gravide kone Dora utsettes for pressefotografer i Yokohama. Russel
skriver:
«I det øyeblikket ble jeg rystet av de samme ville lidenskaper som
angloinderne må ha kjent under opprøret (i originalen «mutiny», J.M.s
anm.) som hvite menn omgitt av en farget opprørsk befolkning må
føle. Her lærte jeg meg å innse at driften til å beskytte sin egen familie
mot å bli mishandlet av folk fra en fremmed rase, er den villeste og
mest lidenskapelige følelse mennesket overhodet er i stand til å kjenne.»
På grunn av Russels rasistiske fordommer, blir pressefotografene i
Yokohama ikke ganske enkelt plagsomme pressefotografer. De blir en
67