kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

Ingen av Skytøens utspill er i formen et angrep på kvinner. Men i
innhold rammer de kvinner spesielt, fordi de retter seg mot kamper
som har særlig stor betydning for kvinnene i arbeiderklassen og de
laveste delene av småborgerskapet. Det samme skjer når det mannsdominerte
Jern og Metall, som er først ute i lønnsoppgjørene, sikkert som
amen i kjerka godtar et lavt generelt tillegg fordi de «tar det igjen i
lønnsglidninga lokalt». Men Jern og Metalls lave generelle tillegg blir
retningsgivende også for de lavtlønte kvinneforbunda, som ikke har
sjansen til å oppnå noe særlig gjennom lokale forhandlinger.
I striden om gifte kvinners rett til arbeid i mellomkrigstida, ble kvinner
skilt ut som noe særegent, og dette særegne ble brukt mot dem. I
dag er LOs politikk prega av det motsatte: Det særegne ved kvinners
stilling i arbeidslivet ignoreres, og deres spesielle problemer og krav
overses. Siri Jensen (1986, s. 37) sier det slik:
«Kvinner usynliggjøres bak ord som arbeidstakere, lavtlønte, kommuneansatte.
Kvinners situasjon er ikketema. Under ligger hele tida oppfatningen:
Som arbeidstakere stiller vi alle likt. Skal kvinner inn, skal
det ikke være noen spesialbehandling. De skal stille opp på de premissene
som alt er lagt: Menns premisser. Harriet Andreassen ble i et 8.
mars-intervju spurt om LO-ledelsen spesielt jobbet for kvinnenes interesser
i forbindelse med 6-timers-dagen. Svaret er typisk: Vi jobber
for våre medlemmer.»
«Vi jobber for våre medlemmer,» er imidlertid ikke noe nytt standpunkt
i LO-ledelsen. Da striden om gifte kvinners rett til arbeid pågikk
som verst, i 1936, ble det fra kvinnelige konfeksjonsarbeidere stilt forslag
om å opprette et eget kvinneutvalg i LO. Dette ble avvist. En skulle
ikke ha noen oppsplitting i «en kvinne- og en mannsorganisasjon, i
landsorganisasjonen blir alle behandlet likt» (Lønnå, s. 166). Dette kunne
altså LOs ledere si samtidig som de hadde som vedtatt linje å stenge
gifte kvinner ute fra lønnsarbeid. Det går ei klar linje fra denne formen
for «likhet» til kvinnesynet i dagens LO-ledelse. Når det å ta hensyn til
det særegne ved kvinnene kan bety å styrke kvinnenes situasjon, ser en
bort fra det særegne, og postulerer en «likhet» som usynliggjør kvinners
spesielle problemer.
Det at borgerskapet har ledelsen i arbeiderklassens største og bredeste
kamporganisasjon, fagbevegelsen, er ett av midlene til å opprett-
65