kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

62
«Sp.: Møttes dere ofte? I arbeidstida?
Sv.: Hver dag – mesteparten av dagen. En del sammen med klubbledelsen
og en del alene. Vi fikk full lønn under dette.
Sp.: Hvordan så bedriftsledelsen på dere? Hvordan reagerte de på
streiken?
Sv.: De mente den var fullt berettiga.»
Konflikten ved Våler Skurlag vakte stor oppsikt. Da LO grep inn, ble
resultatet etter forhandlinger at ansiennitetsprinsippet skulle følges ved
oppsigelsene. Noen menn, og noen kvinner måtte gå.
Resultatet kunne sjølsagt blitt et annet dersom de mannlige arbeiderne
ved Våler Skurlag i utgangspunktet hadde reist kampen mot
bedriften for å hindre oppsigelser, i stedet for å rette den mot kvinnene.
Norske Skogindustrier var et stort og rikt konsern, som ikke ville hatt
noen problemer med å opprettholde de 13 arbeidsplassene på Våler
Skurlag. Nå ble resultatet en konflikt mellom kvinnelige og mannlige
arbeidere, i stedet for en konflikt mellom arbeiderne og bedriftsledelsen.
Og bedriften fikk sitt hovedmål igjennom: Innskrenkninger i arbeidsstyrken.
I 1986 hadde vi den såkalte «Hillesland-saken». 4 kvinner på en liten
bedrift på Karmøy fikk sparken av «sosiale grunner», de var gift og
forsørga og kunne dermed klare seg uten jobb. Ansiennitetsreglene ble
satt til side. De fire kvinnene tok opp kampen, og førte saka si helt til
Høyesterett, der de tapte. Oppsigelsen av Hillesland-kvinnene lå innafor
rammene av bedriftens styringsrett.
Rettstilstanden i Norge på dette punktet er altså svært tvetydig nå i
1987: På den ene sida har vi likestillingsloven. På den andre sida har vi
en høyesterettsdom som definerer bedriftens styringsrett slik at det i
praksis blir lovlig å si opp kvinner fordi de er gift og «forsørga».
Dette er skremmende nok. Like skremmende er fagbevegelsens tafatthet
og manglende engasjement i Hillesland-saka. LO-ledelsens holdning
var at saka ikke var deres bord, siden de 4 kvinnene ikke var fagorganiserte
på det tidspunktet de ble oppsagt! Hillesland-kvinnene fikk
en del støtteuttalelser og penger fra klubber og foreninger, men reaksjonene
på høyesterettsdommen var svært tam. En rekke store fagforbund
hadde landsmøter den høsten dommen falt, men bare Norsk
Kommuneforbund tok saken opp og fatta et protestvedtak (etter initia-