kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

Vedtaket i Oslo bystyre hadde altså en reint symbolsk betydning. Et
typisk eksempel på at ei gruppe mennesker får rollen som syndebukk,
og dermed avleder misnøyen fra de virkelige årsakene. Den praktiske
konsekvensen ble at DNA skjermet det kapitalistiske systemet ved å
rette raseriet mot gifte kvinner, som var umoralske nok til å arbeide
sjøl om de hadde en «forsørger». Fordi folk med egne øyne kunne se
fattigdommen og nøden, fordi kvinnens rolle som «forsørget» var så
selvfølgelig, og fordi de ble budt få andre klare handlingsalternativer,
ble angrepet på de gifte kvinnene akseptert. Av DNAs kvinner ble det
krevd at de gikk inn i denne syndebukkrollen i solidaritet med sine
mannlige klassefeller. Wiig (1984, s. 53) siterer Einar Gerhardsen, som i
1983 uttalte følgende:
60
«Jo, Werna måtte slutte i jobben da vi giftet oss i 30-årene. Hun hadde
en god og fast jobb i Samvirkelaget, og hun hadde nok ikke lyst til å
slutte. Hun ble heller ikke sagt opp. Men det var utenkelig at hun kunne
fortsette i jobben, hun som var gift med en av partilederne. Mann og
kone skulle ikke begge ha jobb når arbeidsløsheten var så stor.»
Utover i 30-åra foregikk det en hard strid i LO og DNA om gifte kvinners
rett til arbeid. Ikke minst begynte arbeiderkvinnene sjøl å ta til
motmæle. Endelig, i årsskiftet 36/37 slo det motsatte synet av 1925vedtakets
igjennom, og det ble fatta et nytt vedtak, der det het at
«... retten til arbeid skal være lik for alle, menn og kvinner, enten de er
gifte eller ugifte». Men heller ikke dette vedtaket tok noe prinsipielt
oppgjør med linja fra 1925. Når en ikke lenger gikk inn for å stenge
gifte kvinner ute fra arbeidslivet, var det fordi tidene var blitt noe bedre,
og det ikke ble sett på som nødvendig.
Motstanden mot gifte kvinners yrkesarbeid var altså ikke forsvunnet.
Den dukket opp igjen med den tyske okkupasjonen. Et stort forbund
som Handel og kontor, med mange kvinnelige medlemmer, permitterte
de gifte kvinnene som arbeidet i organisasjonen allerede 9. april.
Og i juni 1940 fattet representantskapet i LO følgende vedtak:
«Representantskapet vil peke på fordelingen av de arbeidsmuligheter
som er til stede slik at oppsigelser av arbeidere mest mulig kan unngås.
Det gjelder innskrenking av overtids- og akkordarbeid, dobbeltstillinger
og forholdene der flere medlemmer av en familie er i alminnelig
godt lønnet arbeid.