kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

Dette var riktignok ikke den eneste oppfatninga som kom til uttrykk
hos de mannlige typografene. I perioder dominerte et annet syn,
sosialistenes syn. Det var påvirket av Marx og Engels linje fra Internasjonalen,
og gikk ut på at kvinnenes lønnsarbeid var et samfunnsmessig
framskritt. Det var ikke kvinnene som måtte bekjempes, men det
kapitalistiske systemet som gjorde at kvinner ble brukt som konkurrenter
til menn. Denne linja fikk også praktiske konsekvenser, og det
ble oppnådd midlertidig enhet mellom typografer og settersker. Men
setterskene bevarte hele tida en djup mistenksomhet overfor de mannlige
typografene. Ett uttrykk for dette var at setterskene, i motsetning
til organiserte arbeiderkvinner for øvrig, gikk mot kravene om særvern
for kvinner, som de så på som et middel til å svekke kvinnene i
konkurransen om jobbene.
Det mest kjente, og bitre eksemplet på splittelsen mellom mannlige
og kvinnelige arbeidere, er striden om gifte kvinners rett til arbeid i
mellomkrigstida. I 1925 fatta LOs fagkongress følgende vedtak (alle
sitater gjengitt etter Lønnå, 1977, s. 151):
58
«Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og deres tillitsmenn,
å motarbeide at det, i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig
for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide.»
For å «sikre» sine egne arbeidsplasser i vanskelige tider, gikk altså
de mannlige arbeiderne som fulgte den sosialdemokratiske LO-ledelsen
linje, sammen med arbeidsgiverne mot kvinnene. At dette var mulig
skyldtes nok at de fleste arbeidere ikke oppfattet det som om de
skulle sikre «mennenes arbeidsplasser», men derimot «familienes eksistens».
Den gifte kvinnens status, ikke som sjølstendig økonomisk
person men som vedheng til familien, var så selvfølgelig at de færreste
satte spørsmålstegn ved at de kvinnelige arbeiderne skulle ofres.
Ifølge Lønnås framstilling var noe av bakgrunnen for vedtaket i 1925
at LO-flertallet var redde for kommunistenes linje i kampen mot arbeidsløsheten.
Denne linja gikk ut på å gjennomføre aksjoner på arbeidsplassene.
«I denne situasjonen kunne vedtaket om å motarbeide
de gifte kvinners yrkesarbeide for noen arbeidere bli stående som et
alternativ til resignasjonslinjen, mens ledelsen kunne godta det som et
ufarlig forsøk på handling,» sier Lønnå (s. 155).