kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

46
For eksempel, en bonde som periodevis arbeider for lønn, bruker en
ganske stor del av den nødvendige arbeidstida til å produsere livsfornødenheter
for eget bruk. På den måten øker det merarbeidet som
kapitalisten kan tilegne seg. Dette blir svært tydelig når det gjelder
sesongarbeidere i jordbruket eller lavtlønte arbeidere i de såkalte verdensmarkeds-fabrikkene,
særlig kvinner, som ikke kan dekke eksistensminimum
med lønna si, og må forsørge seg med andre midler i
tillegg, eller bli forsørga av slektninger som driver sjølbergingsproduksjon.»
Bennholdt-Thomsens argumentasjon er altså følgende: arbeidsdagen
til en arbeider kan deles i to: Den ene delen går med til å skape verdier
som er tilstrekkelig til å reprodusere arbeiderens arbeidskraft (pluss
forsørge, helt eller delvis, eventuell familie). Dette er den nødvendige
arbeidstida. Resten av arbeidstida er merarbeid, og de verdiene som
nå skapes, tilraner kapitalisten seg. Merarbeidet danner grunnlaget for
kapitalistens profitt. Men dersom en del av midlene til å opprettholde
arbeiderens liv skapes utafor den kapitalistiske vareproduksjonen, f.eks.
ved at han får livsmidler gratis fra slektninger i sjølbergingssektoren,
så kan den nødvendige arbeidstida i den kapitalistiske fabrikken reduseres,
og merarbeidstida tilsvarende forlenges. Dette er sjølsagt til fordel
for kapitalisten, og øker utbyttinga.
Celia Mather (1984) beskriver hvordan dette systemet fungerer i
Kelompok-området på Vest-Java. Lønningene i industrien er ekstremt
lave, vanligvis altfor lave til å forsørge barn eller andre slektninger. De
fleste voksne som har noen å forsørge, betrakter lønnene som håpløst
lave og usikre (mange arbeidere engasjeres på korttidskontrakter eller
som sesongarbeidere). I stedet sender de unge døtre eller sønner, eller
yngre søsken, til fabrikkene. Lønna til disse unge arbeiderne blir betrakta
både av foreldrene og av arbeidsgiveren som et supplement heller
enn en hovedinntektskilde, sjøl om den ofte er den eneste noenlunde
regelmessige kontantinntekta i familien, og helt nødvendig for å
kjøpe varer som parafin til lamper og matlaging, fyrstikker og såpe.
På grunn av sjølbergingssektoren kan kapitalen altså betale arbeiderne
mindre enn det de trenger for å leve og formere seg. Slik senkes
kapitalens reproduksjonskostnader. I tillegg argumenterer Bennholdt-
Thomsen med at sjølbergingssektoren gjør det mulig å opprettholde en
reservearmé av arbeidskraft som kapitalen ikke trenger å betale for.