kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

det eksempler på et mønster som likner atskillig på det Heen beskriver
fra Afrika. Slik fortelles det om situasjonen blant sagarbeiderne i
Tistedalen (1958, s. 45):
40
«Sagarbeiderne produserte også sjøl en del av sin egen mat. Alle de
fem fortellerne våre som er vokst opp i sagarbeiderhjem i Tistedalen,
har berettet om at de sjøl dyrket det som trengtes av poteter, og at de i
regelen hadde en eller to griser som forsynte dem med kjøttmat om
vinteren. Det hendte at det hørte et potetstykke til boligen, men det var
visst mer vanlig at folk skaffet seg den nødvendige jorda på eget initiativ.»
De fleste arbeidere satte gjerne et stykke med poteter hos en eller
annen gårdbruker i nærheten av Tistedalen, og dette stelte de med på
sine fristunder etter 10 og 12 timers arbeid, og på denne måte hadde
man også en vinterforsyning av poteter så godt som i hvert hjem.»
Griseholdet var kanskje ikke fullt så regelmessig. «Det var ikke alle
som var sånn stilla», sier en av dem som forteller at hans egne foreldre
holdt gris. Og en annen gjør oppmerksom på at de ikke hadde gris
hvert år, for «det var vanskelig å skaffe til veie penger til kjøp av en
grisunge, enda prisen ikke var mer enn 4–5 kroner». Atskillig strev
kunne det også bli, som det går fram av denne beretningen om fortellerens
mor: «To griser hadde hun gjerne. Så bar hun mask ifra bryggeriet
(i hovedbyen) i to svære tredunker, med åk over skuldrene». Det er
iallfall greitt at griseholdet satte sitt preg på Tistedalen. Sunnhetskommisjonen
ga i 1891 en rekke pålegg, bl.a. «5 angaaende grisehuse,
af hvilke sidste der navnlig i Tistedalen forefindes et betydeligt antal.»
Potetstykket, og delvis grisen, var antakelig nødvendig for sagarbeiderne
i Tistedalen dersom de skulle holde nøden fra døra. De måtte
spe på pengelønna med potetdyrking og griseoppdrett for å kunne forsørge
familien. Alternativet ville vært å kreve høyere pengelønn, så de
kunne kjøpe de matvarene de nå produserte sjøl. Det ville betydd at
kapitalistene måtte betale mer for arbeidskrafta deres. Potetdyrkinga,
og griseoppdretten bidro til å holde verdien av arbeidskrafta nede.
Gifte kvinner i Norge i dag driver vanligvis ikke omfattende produksjon,
slik som den afrikanske kvinnen Heen snakker om, og slik
som sagarbeiderkonene i Tistedalen for 100 år sida. Men det går likevel
an å argumentere for at det ubetalte arbeidet hun gjør, bidrar til å
holde verdien på mannens arbeidskraft nede. Om alt det arbeidet kvinnene
gjør gratis i hjemmet – matlaging, reingjøring, barneomsorg, klesreparasjon
– skulle kjøpes på markedet (slik som vi kjøper bakerens