kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

at arbeidsformennene truet dem fysisk. Mannlige arbeidere gjør mer
motstand mot denne formen for trakassering, både fordi de er bedre i
stand til å svare med samme mynt, og fordi slike former for overvåking
betraktes som et angrep på selve identiteten deres som menn.
Susan Joekes (1984) har studert forskjellen mellom mannlig og kvinnelig
arbeidskraft i Marokko. Også i Marokko er arbeidsmarkedet sterkt
kjønnsdelt. Men det er etterspørsel etter en viss andel mannlig arbeidskraft,
også i de kvinnedominerte bransjene. Hvorfor? Joekes gir denne
forklaringa (s. 208):
30
«Bedriftseierne har gode grunner for å ønske å beholde en liten andel
mannlige arbeidere på strategiske punkter i produksjonsprosessen, sjøl
om de koster mer. Verdien deres består i at bedriftseierne kan bruke
forholdet mellom kjønnene som et redskap til å styrke arbeidsdisiplinen.»
En måte dette utnyttes på, er å bruke mannlige arbeidere som «fartssettere»
(pacemakers) på samlebåndet. Samlebåndsarbeid er oftest akkordarbeid,
for å holde tempoet oppe. Men mange bedriftsledere har
valgt en annen metode: De plasserer et par arbeidere, som jobber etter
akkord, på hvert bånd. Siden alle på båndet er avhengige av hverandre,
tvinger dette tempoet i været for alle. Fordi «fartssetterne» er menn,
og kvinner er vant til å underordne seg menn, er det vanskeligere for
dem å protestere, både på tempoet og på at mannfolka får høyere betaling
for samme arbeid. Slik sikrer bedriftseierne seg høyere arbeidstempo
fra kvinnene uten å måtte betale dem ekstra.
Alle eksemplene jeg har brukt her, er fra den 3. verden. Men systematiske
undersøkelser vil helt sikkert vise at maktforholdet mellom kjønna
utnyttes til å kue den kvinnelige arbeidskrafta, også i vår del av verden.
I samtaler med kvinnelige arbeidere kommer eksemplene gjerne
trillende. Systemet med å ha et par mannfolk på akkord på ei
produksjonslinje der det ellers bare sitter timelønte kvinner, brukes f.eks.
på den norske bedriften Anker Batterier. I den grafiske bransjen var det
lenge vanlig at når bokbindersvenner (menn) og bokbinderassistenter
(kvinner) jobba sammen, gikk svennene på akkord. Assistentene derimot,
som la arbeidet til rette og gjorde deloperasjoner, og som måtte
følge svennenes tempo, hadde timelønn.