kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

imidlertid blitt avhengige av pengeinntekter av en viss størrelse for å
leve. Når arbeidskrafta deres ikke lenger er salgbar, har de ofte bare en
utvei: å selge kroppen sin som prostituerte. Dette er virkeligheten bak
det idylliske bildet av unge kvinner som går ut i arbeidslivet noen år
før de gjør det som er «naturlig» for kvinner: gifter seg og blir mødre
og husmødre.
Kapitalen har altså vært, og er i stand til å utnytte et samfunnsmessig
mønster for kvinners livsløp til beinhard utbytting og rekordrask nedsliting
av unge kvinners arbeidskraft. I de rike landa er det i dag vanlig
at kvinner fortsetter i lønnsarbeid også etter at de er blitt gift og/eller
har fått barn. Men dette krever at kvinnen gjør visse kompromisser
mellom jobb og ansvar for familien: kanskje har hun kortere eller lengre
perioder der hun er ute av arbeidslivet, kanskje velger hun deltid og
ofte arbeider hun på andre tider av døgnet enn normalt.
Også dette mønsteret har den moderne kapitalismen vist seg i stand
til å dra nytte av. En artikkel i bladet «Economist» fra 23. august 1986,
hevder at kapitalen nå foretrekker kvinnelig arbeidskraft i mange sammenhenger.
En viktig grunn er nettopp at kvinner «er fleksible, vant til
avbrudd i yrkeskarrieren, innstilt på fleksibel arbeidstid». For den moderne
kapitalismen er det mannlige idealmønsteret: et langvarig arbeidsforhold
i samme jobb på full tid og innafor normalarbeidsdagens
rammer, blitt en hemsko. Hovedstrategien er å bryte ned dette mønsteret
for alle. Men i mellomtida kan den kvinnelige arbeidskrafta være
god å ty til. Ett mål for kapitalismen er f.eks. å utrydde forestillinga om
at noe er «ubekvem arbeidstid». I dag er 80% av de som jobber ettermiddag
og kveld i Norge kvinner.
I boka «Det fleksible kjønn» beskriver Foged og Markussen situasjonen
i Danmark. De legger nettopp vekt på hvordan arbeidsgiverne utnytter
kvinnenes avhengighet av redusert arbeidstid i en bevisst strategi
for å bryte ned det arbeidstidsmønsteret de er vant til å tenke på
som normalt. Foged og Markussen peker på at det er kvinnenes ansvar
å få dagliglivet til å henge i hop. Mens menns forsørgerrolle har hovedvekta
på det økonomiske, stilles det et dobbelt krav til kvinnen: Hun
skal både bidra økonomisk til familiens underhold, og hun skal yte
omsorg. Løsninga på dette dilemmaet for kvinnene blir at de «handler
med arbeidstida» – de blir avhengige av en arbeidstidsordning som
gjør det mulig for dem å fungere som det kittet som holder familiens
26