kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

for å ville endre forholdene. Den lave organisasjonsprosenten er et uttrykk
for det.
Den industrielle revolusjonen trakk kvinnene ut av hjemmet i masseomfang.
Fabrikkene åpnet nye muligheter for de unge jentene fra arbeiderfamilier
og husmannsplasser, de som før hadde gått som tjenestefolk
og tyende. Fabrikkene bød dem bedre betaling og friere arbeidsforhold,
og arbeidsplassene der var ettertraktet. Men vilkårene var
harde. Fabrikkarbeidet tappet dem for krefter og gjorde dem gamle og
utslitte før tiden. Det var så hardt at det nesten var uråd å klare det for
andre enn de unge, sterke og barnløse. De kvinnene som fortsatte å
arbeide etter at de hadde giftet seg og fått barn, måtte stort sett finne
annet arbeid.»
De kvinnelige industriarbeiderne var «jenter som ventet på å gifte
seg», både i egen og arbeidsgiverens oppfatning. Slik er det i mindre
grad nå i de rike landa. Men noe av det samme bildet som Hagemann
risser opp, kanskje i enda mer grotesk form, finner vi i dag i frihandelssonene
i den 3. verden.
Det store flertallet arbeidere i disse sonene er kvinner. Svært ofte har
de langt færre rettigheter enn arbeidere i landet ellers når det gjelder
fagorganisering, streikerett, minimumslønn, arbeidstidas lengde. Og
de blir ikke gamle i jobbene sine. Beinhard utbytting, helsefarlige arbeidsforhold
gjør at arbeidskrafta deres raskt blir nedslitt. Denne rovdrifta
rettferdiggjøres nettopp med henvisning til kvinners «naturlige»
rolle. Elton & Pearson sier det slik i en studie av kvinners arbeidsforhold
i den 3. verdens eksportsoner (1984, s. 23):
«Det at bare unge kvinner arbeider i verdensmarkedsfabrikkene, blir
forklart som et resultat av at kvinner føder barn – dette betyr sjølsagt at
de enten er uvillige eller ute av stand til å fortsette i lønna arbeid ut
over noen- og tjueårsalderen. Det at kvinner slutter i lønnsarbeid når
de blir gifte eller gravide, er kjent som «natural waste», og kan være
svært fordelaktig for firmaer som i perioder har behov for å variere
størrelsen på arbeidsstyrken, for å tilpasse seg skiftende etterspørsel
etter produktene deres på verdensmarkedet.»
Ved å betrakte arbeiderne sine som «jenter som venter på å gifte seg»,
kan bedriftene slite dem ned på kanskje 5 år, for de skal likevel ikke
vare til pensjonsalderen. Kvinnene forlater, eller kastes ut av fabrikkene,
helsemessig ødelagt og nedbrutt før de er fylt tretti. Mange er
25