kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

Kapitalismen arvet altså et mønster der kvinner ble verdsatt lavere
enn menn, og fikk tildelt en mindre del av ressursene enn menn. Det
var innarbeida at kvinner skulle få færre livsfornødenheter. Dette mønsteret
ble rett og slett opprettholdt da livsfornødenhetene gikk over fra
å bli utdelt i form av naturalia til å bli utdelt i form av pengelønn.
«Hendes Livsfornødenheder og Fordringer har ikke, ifølge hendes Natur,
den Udstrækning som Mandens,» skrev «Morgenbladet» da de i
forrige århundre argumenterte for å få inn billige lærerinner i skoleverket,
for å spare det offentlige for utgifter (se Brock-Utne & Haukaa, 1979).
Kapitalistene overtok et bestemt maktforhold mellom kjønnene, og
«oversatte» det til ulik verdi på kvinnelig og mannlig arbeidskraft. Det
«historiske og moralske elementet» som utgjøres av maktforholdet
mellom kjønna, og som kommer til uttrykk i ulik fordeling av ressursene,
bidrar altså til å senke den kvinnelige arbeidskraftas verdi.
Tilleggsarbeidskraft med «spe-på-lønn»
Det andre forholdet som virker inn på verdien av kvinners arbeidskraft,
er samfunnets organisering i familier. I det å «produsere varen
arbeidskraft» inngår også det å oppdra en ny generasjon arbeidere, som
kan erstatte den nåværende, når den er nedslitt. Verdien av arbeidskrafta
må altså også omfatte det som trengs for å forsørge en familie.
Stort sett er det mannen som har vært hovedforsørger. andre familiemedlemmer
har hatt lønnsarbeid i varierende grad. Men deres lønn
har alltid blitt sett på som et tilskudd til det hovedforsørgeren kunne
tjene. Verdien av familiemedlemmenes arbeidskraft til sammen skal
være stor nok til å forsørge familien. Når flere jobber, synker verdien
av arbeidskrafta til hver enkelt.
Den lave kvinnelønna gjenspeiler mønsteret med mannen som
hovedarbeidskraft og kvinnen som tilleggsarbeidskraft. Ei kvinnelønn
er ei «spe-på-lønn», som forutsetter et mannlig familieoverhode med
full lønn. Å forsørge seg sjøl og unger på ei kvinnelønn, er praktisk talt
umulig. Det er heller ikke meningen at det skal være mulig.
Mange kvinner er likevel henvist til å klare dette som egentlig er
umulig. Ifølge heftet «Verdens kvinner – en oversikt» av Ruth Leger
Sivard (1986) er kvinner eneforsørgere i mellom 1/4 og 1/3 av verdens
23