kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

arna sine. Men barn, særlig små jenter, lærer fort å tilby sin porsjon til
gjester, å avslå kjøtt og benekte sult.»
Dette mønsteret er ikke spesielt for Marokko. Studier fra noen 3. verden-land
sier litt om konsekvensene av ulik tilgang på ressursene. En
undersøkelse i Bangladesh viste at det var flere underernærte jenter
enn gutter under 5 år, fordi jentene fikk mindre matporsjoner. Jentebabyer
hadde 21% større sjanse enn guttebabyer til å dø i det første
leveåret. I Nepal er bildet omtrent det samme. Dessuten er det 50%
flere kvinner enn menn som blir blinde på grunn av kronisk matmangel.
En undersøkelse i Botswana viste også at jenter er underernært
oftere enn gutter. (Referert fra «Women, a world report» 1985.)
Over store deler av den 3. verden, der befolkninga generelt lever i
nød, får den ulike tilgangen på ressursene uhyggelige konsekvenser
for kvinner og jenter. Men dette mønsteret for tildeling av ressurser er
ikke noe eksotisk og fremmedarta som vi ikke kjenner fra vårt eget
samfunn. Mange eldre mennesker i Norge i dag husker et liknende
mønster i sin egen familie da de var barn. Far måtte spise seg mett
først, det var klart. Så fikk mor og ungene ta det som ble til overs. Og
mors plikt var å ofre seg for barna. Dette mønsteret kommer også fram
i de arbeiderminnene Edvard Bull bruker som kilde i boka «arbeidermiljø
under det industrielle gjennombrudd». Bull refererer hva folk som
var barn den gangen, forteller om levekårene blant trelastarbeiderne i
Fredrikstad rundt århundreskiftet og litt før (1958, s. 164):
22
«Det fins enda flere som husker at «det kunne ofte knipe med mat», og
at det var «ikke greitt for mor som skulle dele maten til hele flokken.
Far skulle ha det meste og det beste. og det fant vi oss i, for han hadde
tungt arbeid. /.../ En mann som bestemt hevder at de fikk «nok mat
og god mat», forklarer f.eks. at far fikk smør på brødet – og senere fikk
også resten av familien det.»
Mange kvinner i dagens norske bestemorsgenerasjon har ennå
«marokkanske» normer i forhold til mat. De forsyner seg sist, tar lite
på tallerkenen og sørger alltid for at noe blir igjen i tilfelle en annen i
forsamlinga skulle få lyst på en porsjon til. Å få dem til å innrømme
sult er forbundet med store vansker, sjøl om knapphetstilstanden som
skapte dette mønsteret for lengst er historie.