kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

(og vinner en knusende seier!), nemlig Strindbergs «Faderen», blir ofte
betraktet som et av Strindbergs mest kvinnefiendtlige stykker. Men det
kan også leses som en usedvanlig klarsynt skildring av kvinnen som
slåss fra en maktløs posisjon, og hvilke våpen hun da har å bruke. Leser
en det slik, blir stykket ikke kvinnefiendtlig, men et innlevende og
avslørende skuespill om kvinneundertrykkingas konsekvenser.
Psykologien og psykiatrien har sitt arsenal av monstermødre som
opp gjennom tida er blitt gjort ansvarlig for det meste av menneskelig
ulykke og mistilpasning. Disse monstermødrene kan grovt deles i to:
Det er de avvisende og kalde, som trekker seg unna morsrollens krav.
Og det er de som terroriserer sine barn med kjærlighet og omsorg –
kveler dem og stenger dem inne. I forholdet til mannen kan en kanskje
gjøre en liknende oppdeling: De konene som behandler mannen sin
«som om han ikke har testikler», og de som prøver å kontrollere han
gjennom martyrrollen: de har «ofret alt» og lider i stillhet på en særdeles
påtrengende måte.
Bak disse psykiatriske sjablongene kan en skimte to ulike kvinnelige
strategier: Den ene er en mer åpen motstand eller avvisning av sider
ved kvinnerollen. Den andre tar nettopp kvinnerollen i bruk som en
plattform for indirekte makt.
Samfunnets krav til kvinnen om at hun skal ofre seg for mann og
barn og ikke tenke på egne krav og behov, kan også brukes av kvinner
for å vinne en form for kontroll. Alt hun gjør, kan begrunnes overfor
hennes nærmeste med at hun «gjør det jo bare for deres skyld», noe
som gjør kritikk og motstand vanskelig. I hvert fall skaper det skyldfølelse.
En gråtkvalt mamma som er «veldig lei seg» på grunn av barnets
uforstandige oppførsel, kan være vanskeligere å takle enn en skjellende
og brølende pappa. Evnen til å skape skyldfølelse er i seg sjøl et maktmiddel.
Haley siterer moren til en schizofren ungdom, som i terapitimen
sier (1969, s. 142): «Bare kritiser meg, kjære deg. Jeg er fullt ut
villig til å bli såret hvis det kan hjelpe deg.» Her oppnår hun både å
framheve seg sjøl som den oppofrende og omsorgsfulle mor, samtidig
som hun gjør det praktisk talt umulig for barnet å kritisere henne. Dette
er nettopp kjernen i mye kvinnelig strategi.
Depressive tilstander og nedtrykthet, i mer eller mindre alvorlig form,
er svært utbredt blant kvinner. Det er ikke så rart, siden kvinner har
mange gode grunner til å bli lei seg. De er undertrykt, de settes lite pris
210