kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

element, som bidrar til å drive utviklinga videre framover, ikke dekke
over eller glatte over feil og overgrep som den sosialistiske staten gjør
overfor arbeidsfolk. Samtidig må sjølsagt partiet mobilisere folk til kamp
mot alle forsøk på å gjeninnføre kapitalismen. Dette er en annen modell
for kommunistpartiets virksomhet under sosialismen enn den vi
kjenner fra de fleste sosialistiske land hittil. Den bygger på at kommunistpartiet
skal bli bedre i stand til å lede arbeiderklassen, ikke bare i
kampen mot det gamle borgerskapet, men også i kampen mot framveksten
av et nytt byråkratborgerskap og et nytt utbyttersamfunn.
Dette partiet må kvinnene erobre. Ikke for å fortrenge de mannlige
arbeiderne, eller for å føre en politikk i strid med deres interesser. Kvinnene
må erobre partiet for å sikre at det representerer hele arbeiderklassen,
ikke bare halve, for å rydde ut alt som smaker av sosialistisk
kolonipolitikk, og for å sikre at de som har aller mest å tjene på kommunismen,
nemlig arbeiderkvinnene, leder den viktigste organisasjonen
arbeiderklassen har for å nå det langsiktige målet sitt.
Deretter må kvinnene, ikke erobre, men bygge opp, en sterk, uavhengig
kvinneorganisasjon. Det beste utgangspunktet vil kvinnene ha
om en slik organisasjon allerede eksisterer, og har deltatt aktivt i revolusjonen
(slik vil det ofte være). Kvinneorganiseringa under sosialismen
må bygge på det som ble skapt i kampen for sosialismen, det er
der erfaringene og målbevisstheten finnes.
Å organisere kvinnebevisstheten vil ikke ha mindre betydning under
sosialismen enn under kapitalismen. Siden en av de viktigste kampene
som må føres under sosialismen, nettopp er kampen mot kvinneundertrykkinga,
må kvinnene være organisert som undertrykt kjønn.
En slik masseorganisasjon av kvinner, som er en virkelig kamporganisasjon,
vil både kunne utvikle kvinnebevisstheten hos flere og flere
kvinner, og sette makt bak kvinnekrava. I tillegg vil kvinner i andre
organisasjoner, og i ulike typer posisjoner, trenge en «kvinnefront i ryggen»
for å kunne fungere bra på kvinners premisser.
Det tredje viktige redskapet for klasse- og kvinnekampen under sosialismen,
er fagbevegelsen. Det må være en fri, uavhengig og sterk fagbevegelse
som også kan reagere, med streik eller andre midler, overfor
overgrep mot arbeiderne fra statsorganer eller bedriftsledere. Også her
må kvinnene gjøre seg gjeldende, slik at fagbevegelsen blir hele arbei-
189