kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

enda flere offentlig ansatte? Og skal det vi skaper, brukes til å heve
lønna til hjelpepleiere og kontordamer, mens vi blir stående på stedet
hvil? Er det ikke sånn at arbeiderne liksom er den herskende klassen?
Skal ikke vi også ha noen fordeler av denne sosialismen?
Slike «motsigelser i folket» kan meget vel oppstå. Dersom de «løses»
ensidig på menns premisser, slik det også meget vel kan gå, vil det ikke
bare bidra til fortsatt kvinneundertrykking, men til at strukturer fra
det gamle samfunnet blir festnet og bevart. I dette perspektivet blir
arbeidet med å skape en allianse mellom «de to spissene» i arbeiderklassen
dobbelt viktig!
Dersom kvinnene skal ha noen sjanse til å få «sin» økonomiske modell
gjennomført, må de ha makt. De må ha makt til å prege premissene
for planen, ikke være stua vekk i «likestillingsdepartementet» eller
«direktoratet for kvinnespørsmål». Uansett hvor demokratisk et sosialistisk
samfunn er, så vil det også da finnes nøkkelposisjoner der informasjon
tolkes og premisser for avgjørelser legges. Der må kvinnene
være. En del av strategien for kvinnekampen under sosialismen må
være hvordan vi skal havne der, og hvordan vi skal ha en «kvinnefront
i ryggen» når vi slåss for å få gjennomslag for våre saker.
182
Hva skjer med familiens lune rede?
I dag er samfunnet organisert i familier, som har viktige økonomiske
og sosiale oppgaver. Hva vil skje når familien blir «bygd ned» som
økonomisk enhet? Hvordan vil det gå med samboerforholdet mellom
mann, kvinne og deres felles barn? Skal vi parre oss i fleng? Skal ungene
bo på svære, utrivelige barnehjem? Skal vi andre bo i kaserner og
spise i respatex-kantiner med vasne poteter og ihjelkokt torsk? Eller vil
vi få det lykkelige, livslange monogami, befridd for problemer og undertrykking?
Mange skremmes ved tanken på at familien kan gå i oppløsning, ikke
bare som økonomisk, men også som sosial enhet. Jeg tror det skyldes
at vi tenker oss de alternativene som finnes i vårt kapitalistiske samfunn.
Vi tenker på de underbemannete institusjonshelvetene vi kjenner
og grøsser ved tanken på at barn og gamle skal oppbevares der. Vi
tenker oss de kontaktløse og kalde storbymiljøene mange av oss kjen-