kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

skapen eller den makta som trengs for å omsette drømmene i konkrete
prosjekter.
Under sosialismen må det bli annerledes! Sosialismen må utvikle en
«dagliglivets teknologi» som tjener kvinnene. I dag – går ingeniører og
teknikere rundt i bedriftene, «stjeler» arbeidernes kunnskap om produksjonen
og putter den inn i maskiner som gjør arbeiderne overflødige.
Men våre kunnskaper om husarbeidet er det ingen som bryr seg om å
stjele og putte inn i maskiner, for det er ikke noe særlig å tjene på det.
«Dagliglivets teknologi» må bli et viktig utviklingsområde under
sosialismen. Da tenker jeg ikke bare på husholdningsroboter etc, men
på alle slags produkter som gjør livet lettere for kvinnene. Dette krever
at kvinnene erobrer teknologien, kommer inn i forskning og utvikling
for anvendelse, med klare kvinneproblemstillinger.
Noen vil sikkert spørre: Er det ikke meningen å organisere husarbeidet
samfunnsmessig? Skal vi sitte med det private ansvaret, men med
hver vår vesle hær av roboter til hjelp? Jo, det er meningen å organisere
husarbeidet samfunnsmessig. Men uansett er det en fordel å automatisere
vekk slitet. Slit er slit, enten det er privat eller kollektivt. Det er
bedre med innlagt vann enn kollektivt organiserte brønner og vannbæring.
Når slitet er eliminert, går det sikkert an å gjøre det til en del av
vaktmesterjobben å trykke på den knappen som utløser den varme,
reingjørende vinden, så slipper vi å tenke på det også! Mitt femte krav
til en økonomisk modell som tjener kvinnene, er altså en modell som
legger stor vekt på å utvikle «dagliglivets teknologi».
Sosialismen kommer til å overta kapitalismens «infrastruktur» – bebyggelse,
transportnett, veier osv. I denne «infrastrukturen» er det bygd
inn et skarpt skille mellom «privat» og «offentlig». Arbeidsplasser, teatre,
sportsarenaer, kafeer er skarpt atskilt fra boliger. Og boliger, det er
kjernefamilieboliger, der hver enhet har sitt eget, strengt private revir.
Som jeg skrev i kapitlet om husarbeidet, gir dette opphav til forestillinger
om «evige» og «naturlige» skiller mellom familie og samfunn,
husarbeid og arbeid, kvinne og mann. Disse skillene er med på å lenke
kvinnene fast i rollen som annenrangs samfunnsborger og privat tjener
i en kjernefamilie.
Kvinnene er derfor interessert i at store deler av kapitalismens «infrastruktur»
brytes ned, og en ny bygges opp: En boligmasse som ikke
signaliserer at kjernefamilien er den eneste mulige måte å leve på. En
179