kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

ingen selvfølge, heller ikke under sosialismen Når kvinnene i dag, under
kapitalismen, går i spissen for kampen for kortere arbeidsdag, har
det flere grunner: Kortere arbeidsdag vil gjøre det mulig for flere kvinner
å jobbe full dag. Full dag gir en styrket posisjon i arbeidslivet, og en
styrket posisjon i familien: Når både kone og mann jobber likt, har kvinnene
en bedre utgangsposisjon for å få igjennom en mer lik fordeling
av husarbeidet. Kvinner som arbeider full dag oppnår også større økonomisk
uavhengighet av mannen enn kvinner som jobber halv dag.
Kortere arbeidsdag gir dessuten kvinnene mer fritid, og større muligheter
til samfunnsmessig og politisk deltaking.
I den første fasen av sosialismen kan det hende alle disse grunnene
vil være aktuelle fortsatt. Etter hvert som det ubetalte arbeidet i hjemmet
organiseres samfunnsmessig, vil riktignok de hindrene som nå finnes
for at kvinner kan delta fullt ut i yrkeslivet, bli borte. Og kravet om
«lik fordeling av husarbeidet» vil bli mindre aktuelt. Men dette vil være
en prosess, og ikke minst – en kamp! Når det gjelder den siste grunnen:
kortere arbeidsdag for å få større muligheter til samfunnsmessig og
politisk deltaking, så handler dette under sosialismen om at kvinnene
i arbeiderklassen og det arbeidende folket ikke bare skal være produsenter,
men også herskere. Kokkepikene må styre staten, sa Lenin, men
det er lettere sagt enn gjort dersom kokkepikene både har lang arbeidsdag
og hus- og omsorgsarbeid som venter på dem hjemme. Skal kvinnene
spille sin rolle som del av den herskende klassen, må de ha materielle
muligheter til det. Og det dreier seg ikke minst om tid! Å senke
arbeidstida (og fjerne husarbeidet som byrde for kvinnene) er både et
ledd i å bygge ned arbeidsdelinga mellom menn og kvinner, og mellom
styrende og styrte. Kvinnene i arbeiderklassen og det arbeidende
folket er de mest «styrte» av alle. En økonomi som legger forholda til
rette for at de i større og større grad «styrer staten» i praksis, er en
økonomi som også tjener kampen for kommunismen. Mitt fjerde krav
til en økonomisk modell som tjener kvinnene, er derfor en økonomi
som senker arbeidstida.
Virginia Woolf drømte om ei framtid da husene ble reingjort med «et
blaff av varm vind». En vakker kvinnedrøm. Og jeg tror de fleste av oss
har fantasert om hendige små roboter og andre tekniske vidundre som
kunne overta de traurigste sidene ved husarbeidet. Men det er stort
sett kvinner som fantaserer om sånt. Og vi har verken den sakkunn-
178