kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

ler.) Og de trenger en økonomisk modell som gjør det mulig å oppheve
skillet mellom manns- og kvinneyrker. Disse to sakene henger nøye
sammen. Familien bidrar til å holde liv i «kvinneyrkene» og omvendt.
Videre trenger de en økonomisk modell som gjør det mulig å redusere
arbeidstida, så kvinnene får fritid, mulighet til allsidig utvikling og
reelle sjanser til å ta del i statsstyringa.
Helhetlig sett betyr dette at kvinnene har interesse av en «intensiv»
økonomisk utvikling, der framskreden teknologi sikrer høy arbeidsproduktivitet,
så det går med lite tid til å produsere de materielle godene
vi trenger. Under sosialismen behøver ikke ei slik utvikling føre
til arbeidsløshet, slik den gjør under kapitalismen. Den frigjorte tida
kan tas ut i form av kortere arbeidstid, og/eller ved å overføre ressurser
og arbeidskraft til en stor, offentlig service-sektor som kan erstatte
mye av det ubetalte arbeidet i familien. Det finnes ingen garanti for at
et slikt valg blir gjort. Men en høyproduktiv økonomi gir større valgfrihet,
og større muligheter for kvinnene. Det kommunistiske «behovssamfunnet»
er dessuten utenkelig så lenge menneskene må bruke mye
tid på å produsere det de trenger til livets opphold. Mitt første krav til
en økonomisk modell som tjener kvinnene, er altså en høyteknologisk
økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. En slik økonomi
tjener kvinnenes strategiske interesser, og gjør det lettere for dem å få
igjennom kravene sine «underveis». (Det ligger et viktig problem her,
som jeg velger å hoppe over i denne drøftinga: Det har vist seg vanskelig
for sosialistiske land, i hvert fall sosialistiske land som starta med
en tilbakeliggende økonomi, å få til en «intensiv» økonomisk utvikling
på linje med kapitalismens. Sosialismen har ikke konkurransen mellom
enkeltkapitalistene som drivkraft i den teknologiske utviklinga.
Hva har sosialismen å sette i stedet akkurat på dette området?)
Å bygge ned familien som økonomisk enhet vil som sagt kreve en
stor service-sektor, og mange mennesker i omsorgsyrker. Jeg tenker
meg mange små, koselige kafeer og restauranter i tilknytning til arbeidsplasser
og boliger der vi som oftest spiser maten vår i stedet for å
lage den hjemme. Da spares både arbeidet med matlaging og handling.
Jeg tenker meg mange små, velbemannete og -bekvinnete daghjem,
skoler, fritidshjem, aktivitetssentre for folk i alle aldre, trygdeboliger
med skikkelig tilsyn og service, kultursentra, biblioteker, svømmehaller
osv. osv. En kvinnevennlig sosialisme vil kreve en stor, offentlig «tertiær-
175