kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

skal «løse» kvinnespørsmålet. De må slåss for å få sine interesser ivaretatt
i den økonomiske planen. I det store og hele vil det være sånn at
kampen for ei økonomisk utvikling som fremmer kvinnefrigjøring også
vil tjene kampen for å bringe kommunismen nærmere.
I den sosialistiske overgangsperioden må kvinnene derfor holde fast
ved at det endelige, det strategiske målet er kommunismen. Samtidig
er det ingen automatikk i hva kvinnene kan oppnå på de ulike stadiene
før dette målet er nådd. Et sosialistisk samfunn kan være mer eller mindre
kvinnevennlig. Også under sosialismen må kvinnene antakelig ha
«taktiske» krav eller «dagskrav» i tillegg til det strategiske målet.
Hvordan skal så en økonomisk modell se ut, som både bringer kvinnene
nærmere det strategiske målet, og i størst mulig grad ivaretar interessene
deres underveis?
En av de store framgangene for kvinnene under sosialismen hittil
har vært at den har trukket dem inn i den samfunnsmessige produksjonen
i stor målestokk. Grunnlaget for dette har vært en svært
arbeidskraftkrevende planøkonomi – en planmessig utbygging av landet
gjennom å sette inn stadig større ressurser. Dette kalles ofte å utvikle
økonomien etter den ekstensive metoden. Stalin-tidas økonomiske
vidunder er vel det fremste eksemplet. Som vi har sett, har medaljen så
absolutt ei bakside, ikke minst for kvinnene: det har ikke blitt ressurser
igjen til produksjon av nødvendige forbruksvarer og til utbygging av
tjenester som kunne frita kvinnene for husarbeidet.
Den moderne kapitalismen utvikler seg imidlertid langt mer etter
den intensive metoden, gjennom stadig effektivisering og teknologisk
utvikling. Drivkreftene for denne utviklinga ligger innebygd i det kapitalistiske
systemet sjøl – bl.a. i konkurransen mellom kapitalistene
innbyrdes. Under kapitalismen fører dette etter hvert til at store deler
av arbeidsstyrken blir overflødig, det blir massearbeidsløshet.
Hva slags økonomisk utvikling vil tjene kvinnene? Kvinnene trenger
arbeidsplasser. Men de trenger også en økonomisk modell som gjør
det mulig å «bygge ned» familien som økonomisk enhet, dvs. som gjør
at mer og mer av det ubetalte arbeidet i familien blir organisert samfunnsmessig
og/eller eliminert gjennom bruk av moderne teknologi
(Virginia Woolf drømte om «ei økonomisk, kraftfull og effektiv framtid
da husene ble reingjort av et blaff med varm vind». At den framtida
ikke er kommet, skyldes nok ikke at de teknologiske mulighetene mang-
174