kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

etta etter krigen, ble nedlagt i 1952, fordi den hadde «oppfylt formålet
sitt». Den kinesiske kvinneføderasjonen ble midlertidig oppløst under
kulturrevolusjonen.) Men hva slags? Kvinnene i de sosialistiske landa,
som raskt ble trukket inn i den samfunnsmessige produksjonen, og som
sannelig sto i «skvisen mellom jobb og familie», trengte organisasjoner
som var sterke uttrykk for «den doble bevisstheten» – klasse og kjønn.
Og de trengte å være representert med mange kvinnebevisste kvinner,
med en klar kvinnepolitisk plattform, i de organisasjonene som arbeiderklassen
skulle utøve sin rolle som herskende klasse gjennom. Den
viktigste av disse var det kommunistiske partiet.
I Sovjet var det ifølge Fossum «et slående misforhold mellom kvinnenes
betydning i produksjonen og i politikken». På fagforeningskongressen
i 1949 utgjorde kvinnene 40% av delegatene, noe Fossum
ser som et uttrykk for den økonomiske betydninga de hadde. I partiet
var bare en femtedel kvinner. Og sjøl om dette var en tredobling siden
1920, hjalp det ikke så mye, siden kvinnene stort sett befant seg på lavere
nivåer i partiet. Den første kvinne kom inn i politbyrået under
Krustsjov. Når en tenker på den skrikende kadermangelen i Sovjet (den
mannlige delen av arbeiderklassen var sterkt desimert etter krig, borgerkrig
og intervensjonskriger) settes disse talla ytterligere i relieff.
Situasjonen er ikke så svært mye annerledes i Kina, trass i eksempler
som Jiang Qing, Maos tredje kone. De kvinnene som har oppnådd å bli
berømte, herostratisk eller ærefullt, i Kinas politiske liv, har stort sett
vært koner til enda mer berømte menn. Det betyr ikke at de ikke kan ha
hatt betydelige personlige kvaliteter. Men uten ektemannens ry og makt
som hjelpemiddel har de hatt små muligheter til å nå til topps. Eventuelle
framtredende kvinnelige revolusjonære uten slike «hjelpemidler»
er blitt usynlige ett eller annet sted på veien.
Hva så med kvinneorganisasjonene? Lenin sier i sin samtale med
Clara Zetkin i 1921:
«Vi avleder våre oppfatninger om organisasjon av våre ideologiske begreper:
ingen separate organisasjoner av kommunistiske kvinner. En
kvinnelig kommunist hører til som medlem av partiet på samme måte
som en mannlig. Med like rettigheter og plikter. På det punktet kan det
ikke herske noen uoverensstemmelse. Men vi må ikke lukke øynene
for faktiske forhold. Partiet må ha organer, arbeidsgrupper, komiteer,
utvalg, seksjoner eller hva man vil kalle det som har til særoppgave å
170