kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

«DET KVINNELIGE MENNESKET»
SOM LØNNSARBEIDER
«Dere er nesten bare kvinnelige arbeidere på dette verkstedet. Det skyldes
at arbeidet er så monotont, ensformig, og at maskinene er svært så
rasjonelle og høyproduktive – dere må være fantastisk raske for å kunne
henge med.
Dette gjør at de på kontoret har regnet ut at en mann ikke vil holde ut
her nede.
En mann vil ha høyere lønn hvis han skal jobbe så hardt, dessuten
kom han bare til å bli gæern av det ensformige arbeidet.
Kvinner er mer utholdende slik, de er så teknisk lavt begavet at de
ikke trenger noe særlig avveksling i arbeidet.
Kvinner passer til ensformig jobbing. Og så flinke som de er med
hendene, som det sies.
En kvinnehånd er helt fantastisk til å utføre nøyaktig den samme
bevegelse i høyt oppdrevet tempo – år ut og år inn.
For de er tålmodige, kvinnene.»
Denne passasjen er hentet fra Marit Paulsens skildring av livet som
dobbeltarbeidende kvinnelig industriarbeider, «Du, menneske?» (1972).
Den inneholder mye som er typisk for «kvinneyrkene»: lav lønn, hardt,
ensformig arbeid i høyt tempo, forestillinga om at de kvalifikasjonene
kvinnene har for jobben de gjør, er «naturlige» egenskaper ved kvinner
som kjønn. Og dermed ikke virkelige kvalifikasjoner.
Hva skjer når «det kvinnelige mennesket» kommer ut på arbeidsmarkedet
som lønnsarbeider? Siri Jensen (1986) har gitt ei framstilling
av det særegne ved kvinnelige arbeideres situasjon, og hva dette fører
til for rollen de spiller i klassekampen. Kvinnelige arbeidere står i «skvisen
mellom jobb og familie». På alle områder preges livet deres av at
de ikke bare er arbeidere, men også tilhører et undertrykt kjønn.
17