kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

markeder og privat småvirksomhet har nok i perioder ført til det samme
som Scott beskriver fra Tsjekkoslovakia: Varemangel og et ineffektivt
distribusjonssystem som har betydd ekstra byrder for kvinnene i form
av køståing o.l. Etter Mao har familien blitt ytterligere styrka som økonomisk
enhet, gjennom innføringa av «ansvarssystemet» bygd på
enkeltfamilien. Folks levestandard er blitt mer avhengig av hvor mye,
og hva slags, arbeidskraft familien rår over. Dette er et hinder i gjennomføringa
av «ett barns-politikken», fordi flere barn betyr mer arbeidskraft
for familiene på landsbygda. Hva slags barn – jente eller
gutt – er heller ikke likegyldig. Det vanligste forsørgelsessystemet for
gamle i Kina er fortsatt familien, barnas plikt til å ta seg av foreldrene.
En sønn er ofte bedre økonomisk i stand til dette enn ei datter. Døtre
flytter dessuten tradisjonelt til ektemannens familie/landsby når de
gifter seg, og blir arbeidskraft for svigerfamilien i stedet for sin egen.
Presset fra disse økonomiske realitetene på den ene sida, og myndighetenes
ett-barns-politikk på den andre sida, resulterte i begynnelsen
av 80-åra i en nokså dramatisk gjenoppliving av den gamle skikken
med spebarnsdrap på jenter mange steder på landsbygda. Den kinesiske
kvinneføderasjonen satte i gang en landsomfattende undersøkelse
av problemet med spebarnsdrap på jenter i 1983, og fant sjokkerende
forhold i enkelte områder. (Se Croll, 1984.)
Poenget er ikke å moralisere over historia. Det en kan lære av erfaringene
fra de sosialistiske landa, er imidlertid at «kvinnespørsmålet»
ikke er noe delspørsmål som kan løses mer eller mindre uavhengig av
hva en ellers foretar seg. Det står ikke skrevet «KVINNESPØRSMÅL»
på alle saker som har betydning for vilkårene for å bekjempe kvinneundertrykkinga.
Modellen for den økonomiske oppbygginga i Sovjet
og Øst-Europa var ikke «kvinnesak». Men så var den det likevel. Og
når en først har sagt A, blir det lett til at en sier B: nei til skilsmisser og
nei til homofili og ja til den hellige, sosialistiske familie.
«Med en kvinnefront i ryggen ...»
Kvinneorganisasjoner har det vært, og er, i de fleste sosialistiske land.
(Riktignok ble bolsjevikpartiets kvinneavdeling, Sjenotdel, oppløst allerede
i 1930. Og den tsjekkoslovakiske kvinneunionen, som ble opp-
169