kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

«Familien ...» stilte Engels to hovedforutsetninger for kvinnefrigjøring:
Den ene var at kvinnene ble trukket inn i den samfunnsmessige produksjonen
for fullt. Den andre var oppheving av familien. Engels’ første
forutsetning er blitt stående som en del av den sosialistiske bevegelsens
arvegods i «kvinnespørsmålet». Hans andre forutsetning er blitt
beholdt på papiret i de offisielle, teoretiske tekstene. Men i praksis er
den blitt erstatta med en glorifisering av «den sosialistiske familie».
Og forestillinga om at kvinnefrigjøringa kommer i gave når alle andre
problemer er løst, står fortsatt ved lag.
I de første åra av Sovjetunionens historie fantes det riktignok andre
stemmer og oppfatninger. En av de stemmene tilhørte Alexandra
Kollontay, en dame med en viss makt, siden hun ledet folkekommissariatet
for sosial velferd. Hun har bl.a. etterlatt seg ei forelesningsrekke
fra Sverdlov-universitetet, der hun i entusiastiske vendinger beskriver
«det store framskrittet», nemlig at «familielivet holder på å
opphøre som livsnorm». «Å skille kjøkkenet fra ekteskapet» er en stor
reform, og i det minste i kvinnenes historie like viktig som å skille kirka
fra staten,» skriver Kollontay (svensk nyutgave 1971). Kollontay beskriver
de forsøkene som ble gjort med å opprette kollektive «kommunehus»,
offentlig bespisning osv., og spår at dette blir den vanlige måten
å organisere livet på bare den verste fattigdommen blir overvunnet.
Ekteskapet mener hun vil forsvinne og erstattes av mer kortvarige
kjærlighetsforhold når ingen av partene lenger har noen økonomisk
fordel av å være gift.
Det er ikke mye glorifisering av «den sosialistiske familien» i dette.
Men det finnes også synspunkter i Kollontays forelesninger som henger
godt sammen med sovjetstatens seinere oppfatning av kvinnens
rolle. «Arbeiderrepublikken vender seg til kvinnen framfor alt i hennes
egenskap av arbeidskraft og levende produksjonsenhet,» skriver
hun. Med det siste mener hun fødemaskin. Målet med Kollontays
familiepolitikk er å frigjøre kvinnene til arbeid i produksjonen, og sikre
helsa hennes så hun kan gjøre sin plikt mot fellesskapet ved å føde
(og amme) sunne og livsdugelige barn. Barneoppdragelsen derimot, er
det mest fornuftig at kollektivet tar seg av. I dette perspektivet blir det
heller ikke noen viktig målsetting å oppheve arbeidsdelinga mellom
kvinner og menn (s. 249):
162