kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

i den teorien de har hatt som rettesnor. I den sosialistiske og kommunistiske
bevegelsen har det eksistert noe som het «kvinnespørsmålet».
«Kvinnespørsmålet» er mye blitt et delspørsmål, som kunne ses isolert
fra en helhetlig teori om revolusjon, sosialisme og kommunisme (slik
mange mannfolk i AKP (m-l) fortsatt oppfatter det i praksis). Om ikke
«kvinnespørsmålet» var «løst», så fikk det ikke nødvendigvis noen alvorlige
konsekvenser for resten av den sosialistiske oppbygginga. I
«Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» prøvde riktignok
Engels å utforme en integrert teori om hvordan kvinneundertrykkinga
var vevd sammen med klasseundertrykkinga, og måtte oppheves
med den. Problemet var imidlertid at kvinnekampen ikke ble
sett på som noen drivkraft for å oppheve privateiendom, klasser og
stat. Snarere ble kvinnefrigjøring et resultat av de andre kampene.
Lenin, Stalin og Mao er de mest kjente sosialistiske lederne og
teoretikerne som hadde praktisk erfaring med oppbygginga av et sosialistisk
samfunn. De har derfor bidratt til kommunismens teoretiske
arsenal på mange områder der Marx og Engels var uten direkte erfaring.
Men når det gjelder kvinnekampen og kvinneundertrykkinga er
det oppsiktvekkende hvor lite de har bidratt med. Hos Lenin finner en
mest. Han var heller ikke redd for å kritisere mannlige kommunisters
praksis i ekteskapet: «Dessverre kan vi si om mange av våre kamerater:
skrap på kommunisten, så kommer småborgeren fram.» Fra Stalins
hånd har det overlevd en kort tale der han oppfordrer arbeider- og
bondekvinnene til å «oppdra sine barn i Lenins ånd», og en 8. marsappell
til «de arbeidende kvinnene» som er «en mektig reserve for proletariatet».
Mao er kjent for slagordet om at «kvinnene er halve himmelen».
Men bortsett fra det er det svært lite å finne, hos en mann som har
skrevet om det meste. Riktignok finnes det noen artikler av han fra
1919, med harde utfall mot ekteskapet. Men dette var før han ble kommunist,
og artiklene finnes ikke i hans samlede verker (se Levy, 1984). I
det store og hele må en si at de lederne som kom til å stå i spissen for
den sosialistiske oppbygginga har bidratt med lite nytt ut over det Marx
og Engels skreiv.
Det er for påfallende til å være tilfeldig. I de sosialistiske landa har
det snarere skjedd en avvikling enn en utvikling av kvinnepolitisk teori,
i hvert fall hvis vi ser på hva som er blitt stående igjen som «autoriserte
sannheter». Marx og Engels’ bidrag er blitt forvrengt og amputert. I
161