kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

tigste her er nedsetting av arbeidstida. Så lenge flertallet av befolkninga
må bruke mesteparten av den våkne tida si til å produsere det samfunnet
trenger, er det små sjanser til å lykkes med å «oppheve arbeidsdelinga»,
uansett hvor gode forsetter en har. For det andre må det utvikles
et politisk system som i størst mulig grad sikrer at arbeiderklassen
og det arbeidende folket deltar direkte i statsstyringa innafor de rammene
de materielle forholda gir. En kan knapt kritisere det tilbakeliggende
og krigsødelagte Sovjet i 20- og 30-åra for at arbeidsdelinga
ikke ble «opphevet». Men en kan kritisere Stalin for å utvikle et politisk
system der arbeiderne bare ble «mobilisert som produsenter, og
ikke som herskende klasse». (Se Fossum 1984.)
Den sosialistiske revolusjonen innfører også en planøkonomi innretta
på å dekke folks behov som hovedregulator for økonomien. Men
den avskaffer ikke lønnssystemet, den avskaffer ikke vareproduksjonen,
og dermed heller ikke markedet som fordelingsmekanisme (sjøl om
den innskrenker betydninga av det). Dermed er det fortsatt slik at hvor
godt du tjener, langt på vei avgjør hvor godt du lever. Planen som helhet
kan være innretta på å dekke folks behov. Men så lenge varer må
kjøpes for lønnsinntekt, vil det være noen som får dekt sine behov bedre
enn andre. Prinsippet for tildeling av goder i det sosialistiske
overgangssamfunnet, er: Fra enhver etter evne, til enhver etter arbeid.
Det er et stort framskritt i forhold til kapitalismen, der godene tildeles
etter klassetilhørighet, og alt overskudd som skapes, kontrolleres av et
lite mindretall av befolkninga. Men sosialismens rett er likevel en «ulik
rett», som Marx sier, fordi den måler ulike individer med samme målestokk.
Alle har jo ikke samme arbeidsevne. To som begge «yter etter
evne», kan derfor risikere å få nokså ulik belønning.
Under kommunismen gjelder et annet fordelingsprinsipp: Da yter
menneskene etter evne til samfunnet, og mottar etter behov. Først da er
vi kommet så langt at samfunnet virkelig er i stand til å ta hensyn til
individene, og erstatte en abstrakt «rettferdighet» med en «rett» som
tar utgangspunkt i at vi faktisk er forskjellige. Kanskje har vi kvinner
spesielt gode forutsetninger for å skjønne betydninga av dette, siden vi
i praksis har opplevd hvordan «lik» behandling av to kjønn som står i
ulik situasjon ofte resulterer i ny undertrykking.
Under sosialismen må det derfor føres en kamp for at «behov» skal
spille en viktigere og viktigere rolle. Som i kampen for å «bygge ned»
158