kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

gjennomføre, er det mye lettere å unngå å forveksle formelle posisjoner
med makt. Med et uklart program tror du at den formelle posisjonen
i seg sjøl representerer seieren. Når du har et program, måler du
makta di etter hva du klarer å få gjennomført.
Kvinner som har oppnådd formelle posisjoner, bør formulere denne
motsetninga klart for seg sjøl. I AKP (m-l) er som sagt halvparten av
partiledelsen kvinner, posisjonene som leder og politisk nestleder innehas
dessuten av kvinner. Vi har formulert det slik: Vi er fortsatt en
opposisjonsbevegelse, men vi har et uhyre gunstig utgangspunkt for
vår opposisjon.
Makt og innflytelse gir seg materielle utslag, blant annet i tilgang på
ressurser. Etter at kvinnene i AKP (m-l) hadde sittet på de viktigste
formelle posisjonene i partiet i to år, var det fremdeles slik at kvinneutvalget
var i særklasse det av de (på papiret) viktigste partiutvalga
som rådde over minst ressurser i form av penger og arbeidskraft! En
nyttig påminning, om en skulle ha overdrevne forestillinger om hvor
langt en er kommet.
Lede på menns premisser? Det har vært mye diskusjon blant kvinner
om faren for å «lede på menns premisser». Underforstått: En kvinne
som går inn i en ledende posisjon risikerer å bli som en mann: makt- og
dominanssøkende, sjølhevdende på andres bekostning, lite forstående,
lyttende og omsorgsfull. Jeg tror problemet er stilt feil. «Å lede på menns
premisser», det er nettopp å fortsette å oppføre seg som en kvinne, dvs.
videreføre det tilvante samspillet som gjør at mennene alltid vinner og
kvinnene alltid taper, uten at noen av dem behøver å erkjenne hva som
foregår. Når dette av andre kvinner oppleves som om den ledende kvinnen
«er blitt en mann», skyldes kanskje det at resultatene som kommer
ut, ganske riktig tjener menn mer enn kvinner. Fordi hun oppfører seg
som en kvinne, får mennene sitt igjennom. De kvinnene som synes at
den ledende kvinnen er «blitt som en mann», forveksler formell posisjon
med makt. De skjønner ikke at resultatene som kommer ut, ikke er
et uttrykk for makta hennes, men tvert imot for maktesløsheten hennes.
Sjølsagt kan det også lett skje at kvinner i slike posisjoner overtar
menns perspektiver og utsiktspunkt. Det er ikke lett å holde fast på et
kvinneperspektiv dersom dette perspektivet hele tida blir underkjent
eller sett på som irrelevant av dem hun jobber sammen med.
152