kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

At kvinner kommer sammen på egne møter, og diskuterer ting de
har problemer med og ting de gjerne vil ha tatt opp, er i det hele tatt et
bra (og ofte helt nødvendig) virkemiddel. Kvinner har tradisjon på å
bruke fellesskapet seg imellom som et slags «følelsesmessig frikvarter»,
der en kan slappe av, være seg sjøl og komme unna menns kontroll.
Men i en politisk sammenheng må en være bevisst på hva en vil
bruke kvinnefellesskapet til. Skal det være et «trøstefellesskap» eller et
«kampfellesskap»? Det kan lett bli til at alle utgyder seg om hvor dårlig
de er blitt behandla, og får trøst og støtte fra de andre fordi de lot
seg tråkke på. Hvis dette blir hovedsaken, blir en stående på stedet
hvil. Hensikten med kvinnefellesskapet må være å finne ut av hvordan
en løser problemene og kommer videre. For å gå videre trengs det nok
også trøst, men først og fremst kvinnepolitiske diskusjoner.
Problemet med slike egne kvinnemøter er at de lett kan komme i
konflikt med fraksjonsforbudet i et kommunistisk parti. En kan ikke
utelukke at kvinnemøter kan bli brukt som dekke for helt andre politiske
formål. Noe fasitsvar har jeg ikke. Men jeg tror det må være mest
mulig åpenhet rundt sånne møter, og at det som blir diskutert, blir lagt
fram i de organene der kvinner og menn sitter sammen. På den måten
vil kvinnene måtte ta kampen og konfliktene rundt kvinnepolitikk og
kvinneundertrykking åpent opp, i stedet for å klage og trøste hverandre
uten at det kommer noe annet ut av det enn en stadig voksende
eksempelsamling på hvor vanskelig alt er.
Vis styrke! De beste argumentene er alltid de praktiske: at det skjer
noe i virkelighetens verden. Når kvinner slåss og streiker i masseomfang
for ei lønn det går an å leve av, slik de gjorde under tariffoppgjøret i
1986, da er dette et argument som slår langt sterkere enn alle teoretiske
utlegninger om kvinnenes rolle i klassekampen. Slik er det i partiet
også. AKP(m-l)s store kvinnekonferanse høsten 1986, som samlet rundt
800 entusiastiske deltakere i løpet av 3 dager, var et veldig godt argument
for kvinnekampens betydning. Det rykket posisjonene våre fram
mer enn hundre diskusjoner kunne gjort.
Formelle posisjoner og makt må ikke forveksles! Det er bra at kvinner
får formelle posisjoner. Men det er ikke nødvendigvis det samme
som å få makt. Dersom en har ei politisk plattform som en slåss for å
151