kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

Kvinnekamp – gevir og revir. Et helt annet fenomen kan av og til
iakttas når kvinnepolitikken begynner å bli et felt med en viss prestisje:
Kvinnepolitikken blir et område for rivalisering mellom menn. Vi er
sjølsagt glade når menn interesserer seg for kvinnepolitikk og bidrar i
diskusjoner og praktisk arbeid. Vi synes også det er fint når menn kritiserer
andre mannlige kamerater som ikke har fatta betydninga av dette
området. Men det hender at kampen mellom to menn tar en form som
gir en nagende følelse av at den bare tilsynelatende har noe med uenighet
om kvinnepolitikk å gjøre. Kvinnepolitikken gir tilfeldigvis stoff til
en kamp om revir, anledning til å vifte med hvert sitt praktfulle gevir.
Kvinnene, som det hele egentlig handler om, blir spilt ut på sidelinja
som frustrerte og fascinerte tilskuere. Når det hele er over, er verken
kvinnenes eller kvinnepolitikkens posisjoner flyttet en eneste centimeter
fram.
Det er altså ikke nok for kvinnene å ha de gode og riktige argumentene
for å få gjennomslag for programmet sitt. La oss si at det er en
nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse. Å føre politisk kamp, med
politiske argumenter, for ei politisk plattform, det er hovedstrategien,
det er grunnlaget, som en aldri kan hoppe over. Men i tillegg trengs det
altså noe mer for å forsere hinderløypa:
Kvinner må inn i flokk! Mange har oppsummert at en enslig kvinne
i et styre, råd eller utvalg, lett blir et gissel. Det hjelper om de blir to,
men ikke så mye. Kvinner må inn i flokk. Bare om de kommer inn i
flokk har de noen som helst sjanse til å påvirke premissene og arbeidsformen.
De kan støtte hverandre, og de kan bekrefte hverandres opplevelse
av det som skjer på møtene. De kan svare på hverandres utspill,
enig eller uenig, men i hvert fall slik at ikke tausheten dreper det kvinnene
sier. I AKP(m-l) har vi vedtektsfesta kvinnekvotering: minst 50%
kvinner i alle ledende organer (sentralkomité og distriktsstyrer). Det
sikrer nettopp at kvinner kommer inn i flokk. I mange tilfeller har dessuten
kvinnene egne møter, der de tar opp ting av felles interesse som har
tilknytning til det å skulle fungere i et ledende organ. «Kulturen» på
disse møtene er ofte svært forskjellig fra «kulturen» når begge kjønn
deltar. Dette kan også gi impulser til å forandre på formelle og uformelle
regler for hvordan et «skikkelig» møte skal forløpe, hva som er
tillatte temaer og ikke tillatte temaer, hva som er saklig og ikke saklig.
150