kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

8. mars-toget i Oslo gikk samme år som det første «moderne» 8. marstoget
i Manila på Filippinene (1971). Kvinnenes kår i det vesle, rike
kapitalistiske landet Norge var svært forskjellig fra kvinnenes kår i det
halvføydale Filippinene, utarmet og knuget av amerikansk imperialisme
og av en grådig og despotisk hjemlig overklasse. Noe bandt oss
likevel sammen og fikk oss til å gå ut på gatene med plakater og kamprop
– samtidig. Dette «noe» – en gryende kvinnebevissthet – har vokst
i styrke siden den gang. Når kvinnelige tekstilarbeidere i Sør-Korea
streiker for bedre arbeidsforhold, og slåss for å få makta over sin egen
fagforening, da møter de også kvinneforakten hos motstanderne sine
og tvilen hos seg sjøl: Klarer vi dette, vi som er kvinner? Kvinnekampen
blir en nødvendig del av streikekampen. Når engelske gruvearbeiderkoner
organiserer seg for å forsvare arbeidsplasser og lokalsamfunn,
oppdager de at noe skjer med dem også – som kvinner: De kommer
stoltere, sterkere og mer sjølbevisste ut av kampen, og det er mye de
ikke lenger vil finne seg i. Lavtlønte kvinner i Norge, som streiker for
ei lønn det er mulig å leve av, kjenner raseriet vokse over at kvinner
som kjønn verdsettes lavere enn menn. Og de spør seg hvorfor, og med
hvilken rett. I Nicaragua, der kvinnelige landarbeidere før revolusjonen
ikke fikk utbetalt sin egen lønn (den fikk mannen), forlanger de nå
sin egen machete, samt barnehager og kantiner. Og kvinnene i Eritrea,
som slåss en væpnet kamp for nasjonal og sosial frigjøring, kjemper
også for å leve som frie kvinner i et fritt land.
Kvinnekampen er en stor, verdensomspennende bevegelse. Den har
tusen forskjellige uttrykksformer, og likevel finnes det noe felles. Denne
bevegelsen utfordrer rådende maktforhold, sosiale strukturer, tanker
og følelser. Den skaper uro og varsler om store forandringer. Kvinnebevegelsen
er et oppbrudd fra den gamle verden.
Aldri har verden trengt så sårt til å forandres som nå. «Kan hende det
gjelder å redde vår jord,» skrev Rudolf Nilsen for mange år siden. Nå
kan vi sløyfe «kan hende». Jorda må reddes fra et system som skaper
kriger, sultkatastrofer, som forgifter skog, vann og luft, som gjør flertallet
av menneskene til overflødige utgiftsposter.
«De beste blant dere er kalt,» skrev Rudolf Nilsen videre. I dag betyr
det at de vanlige kvinnene i hele verden er kalt. Uten dem er det ikke
håp. Flertallet av kvinnene har dobbelt grunn til å slåss for å skape en
ny verden: De blir undertrykt og utbyttet som arbeidende mennesker.
14