kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

fram til nesten identiske konklusjoner. Også de peker på at fagorganisering
ikke er nok. Særegen kvinneorganisering må til (1984, s. 38):
«De formene arbeidernes organisasjoner tradisjonelt har tatt, har vært
utilstrekkelige fra kvinnesynspunkt, fordi de ikke har tatt hensyn til,
og bygd inn i strukturen sin, at kjønnenes situasjon er ulik. Fagorganisasjoner
for eksempel, har vært organisert for å representere «arbeiderne»,
politiske partier for å representere «arbeiderklassen». Siden det
ikke er blitt tatt hensyn til kjønn, har dette i praksis betydd at de har
representert mannlige arbeidere. Kvinner i arbeiderklassen er stort sett
blitt representert bare gjennom sin avhengighet av mannlige arbeidere.
I tillegg er det slik at de spesielle problemene som angår kvinner som
et undertrykt kjønn, ofte er problemer som det ikke er lett å ta opp
gjennom de tilvante formene for fagforeningsarbeid og politisk aktivitet
i arbeiderklassen. Nye organisasjonsformer må til for å kunne ta
opp disse problemene, organisasjonsformer som både gjør praktisk,
øyeblikkelig handling mulig, og som avslører de sosiale røttene til det
som ved første øyekast framtrer som en serie individuelle, personlige
problemer, der den eneste fellesnevneren er de antatte «naturlige» egenskapene
kvinnekjønnet har.»
Men kvinneorganisering er ikke bare et helt nødvendig middel for
kvinnene i dagskampen. Elson & Pearson trekker også opp andre perspektiver
(s. 39):
«Kvinnenes kamp som kjønn bør ikke bedømmes bare etter hva som
oppnås av konkrete forbedringer i kvinnenes situasjon. Den bør også
bedømmes ut fra hvordan kampen sjøl utvikler evnen til sjølbestemmelse.
Utviklinga av bevisst samarbeid og solidaritet kvinner imellom
på grunnlag av felles erfaringer med kvinneundertrykkinga er et enda
viktigere mål enn en eller annen forbedring i jobbmuligheter, velferdstjenester,
bedret rettslig stilling, svekket «machismo» eller «patriarkalske
holdninger». Forbedringer som kommer som et resultat av kapitalakkumulasjon,
statlig politikk eller endrete holdninger hos menn, kan
gå tapt igjen. Varige gevinster avhenger av det forholdet som bygges
opp mellom kvinnene sjøl.»
De organiserte uttrykkene for kvinnebevisstheten kan ta mange slags
former. Det kan være organisasjoner med et mer begrensa arbeidsområde,
som Kvinner i kamp, krisesenterbevegelsen, Kvinner i mannsyrker,
kvinnekonferanser og kvinneutvalg innafor fagbevegelsen og
andre organisasjoner, og det kan være mer tidsbegrensa aksjoner, som
135