kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

INNLEDNING
Streik i tinngruvene i Bolivia. Frontene er harde, verken bedriftsledelsen
eller arbeiderne vil gi etter. For bedriftsledelsen begynner det å bli
prekært. De sitter inne med store lagre med mineraler som kundene
venter på. Får de ut 20 lastebiler med mineraler, er mye vunnet. Da
bestemmer husmødrekomiteen seg, gruvearbeiderkonene som har organisert
seg for å kunne delta i kampen på sin måte: «Disse lastebilene
må vi stoppe!» Lederen deres, Domitila, forteller hvordan de gjorde
det:
«Klokka ni neste morgen gikk ei gruppe kvinner dit lastebilene sto.
Noen hadde begynt å kjøre, og sjåførene lot som om de ikke brydde
seg om oss. Men vi har alltid vært litt ville av oss – det sier de i hvert
fall – så vi hadde tatt med oss noen dynamittgubber. Vi satte oss inn i
en av lastebilene og sa til sjåføren: «Hvis du kjører, vil vi tenne på denne
dynamittgubben, og alt vil eksplodere.» «Nei, nei, jeg skal gå ut av
bilen,» sa han og kom seg ut fortere enn svint. Vi klarte å hindre at
lastebilen kom av gårde, og organiserte oss i skift. Tre av de kvinnelige
kameratene passet på lastebilene fra sju om morgenen til tre om ettermiddagen,
mens andre kvinner laget mat for dem og passet ungene.
Så, klokka tre, gikk disse kvinnene for å passe på lastebilene til elleve
om kvelden, mens de andre laget mat og passet unger. Et nytt skift
gikk fra klokka elleve om kvelden til sju om morgenen, mens andre tok
seg av familiene deres.»
Denne historia forteller en hel masse. Den viser at kvinner tar aktivt
del i de undertrykte klassenes kamp. Når kvinner organiserer seg, er
de bokstavelig talt dynamitt! Men midt i den hardeste kampen bærer
de den spesielle kvinnerollen med seg: De må ikke bare organisere selve
streikevakta, men også barnepass og matlaging for hverandre.
Over hele verden kjemper kvinner. De slåss en dobbelt kamp: som
del av de undertrykte klassene, og som undertrykt kjønn. Kvinnebevegelsen
er ikke noe «hvitt», vestlig fenomen. Det første «moderne»
13