kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

på hvordan vi ofte bruker stereotype forestillinger om andre folks «kultur»
for å tolke handlingene deres, helst handlinger som å oppfatter
som negative (1986, s. 21):
«Når vi snakker om kulturkonflikter betyr det som oftest at vi låser
situasjonen og gir opp å finne noen løsning. For det første innebærer
det at vi legger årsaken til en handling til personens kultur. Vi prøver
ikke å finne ut hva som finnes av nyanser, ulikheter og motsetninger i
andre kulturer, men bruker glatt forenklete, generaliserte forestillinger
om alle fra et bestemt land eller verdensdel. (Så hender det at samme
type handling blir begått av en nordmann. Hvor ligger årsaken nå? Vi
plasserer den behendig i individet, aller helst i avvikende trekk. Ikke i
kulturen.)»
I ei drøfting av ei bok av Sven Axel Månsson (Kärlek och kulturkonflikt),
gir Hedda Giertsen (1985) et slående eksempel på denne måten
å tolke innvandreres handlinger på. Månsson har intervjuet en iraner
bosatt i Sverige, som forteller om en episode der han overnattet
hos en svensk kvinne. De lå nakne ved siden av hverandre, men han
fikk ikke ligge med henne. For iraneren var dette forvirrende. At en
kvinne la seg naken i senga ved siden av en mann, betydde slik han var
vant til å tolke det, en invitasjon til samleie. Iraneren følte seg krenket.
Men han gjorde ingenting. Det ble ingen voldtekt. Iraneren forklarer
sjøl dette med at han har en slags sperre inni seg, som forhindrer at han
forgriper seg på kvinner i en slik situasjon, en «slags politisk moral
som sier at en ikke kommer noen vei med bruk av vold i slike situasjoner».
Månsson prøver så å tolke denne situasjonen og mannens handlinger
ut fra begrepet «kulturkonflikt» (gjengitt etter Giertsen, s. 44):
«Tross at det formodentlig foreligger en kulturkonflikt, som kan være
nokså problematisk, utløser ikke denne automatisk en voldtekt. Den
«sperren» mannen sier at han har, finnes sannsynligvis hos de fleste
mennesker i slike situasjoner.»
Underforstått hos Månsson er det at «kulturkonflikten» egentlig skulle
ført til voldtekt. Når det ikke «automatisk» skjer, skyldes det at iraneren
har en allmennmenneskelig sperre mot vold. Det negative, impulsen
til voldtekt, tilskrives iranerens kultur. Det positive, sperren mot å
bruke vold, tilskrives noe «allmennmenneskelig». Som Hedda Giertsen
127