kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

Her finner en igjen forestillinga om den «upolitiske» kvinnesaken.
Det er ingen tilfeldighet at det nettopp var Kvinnefronten, den av de
nye kvinneorganisasjonene som klarest plasserte seg i den «proletære»
tradisjonen, som gikk i spissen for å reise internasjonal solidaritet som
en sak for kvinnebevegelsen. På den andre sida er det heller ingen tilfeldighet
at det ikke var Kvinnefronten som gikk i spissen for å ta opp
spørsmål som kvinnemishandling og voldtekt. Her spilte også arven
fra den «proletære» tradisjonen inn: En skal rette kampen mot «samfunnet»,
ikke mot «mannen».
Kvinnene skiller lag, og søsterskapet sprekker, når kvinnekrava begynner
å true borgerskapets klasseinteresser. I våre dager skjer det ganske
fort. De lavtlønte, dobbeltarbeidende kvinnene i kvinneyrkene, som
trenger ei lønn det går an å leve av, ikke bare ei «spe-på-lønn», som
trenger 6 timers normalarbeidsdag, som trenger barnehageutbygging
og eldreomsorg, som trenger en uavhengig fagbevegelse og frie, faglige
rettigheter for å kunne slåss for disse krava, de kommer raskt i
direkte motsetning til borgerskapets profittjakt. Ett av borgerskapets
våpen i denne kampen, er det rådende kvinnebildet, med kvinnen som
oppofrende mor og datter og forsørget «biperson» i familien. En kvinnebevegelse
for flertallet må ta utgangspunkt i situasjonen og interessene
til kvinnene i det arbeidende folket. Det krever at den er allsidig, og tar
opp kampen mot «kjønnssystemet» i sin fulle bredde.
119