kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

situasjon. Det er riktig å støtte kravet om at kvinner skal kunne blir
sjefer, prester og regjerende monarker, sjøl om vi verken liker prester,
sjefer eller regjerende monarker. Også slike krav er en del av kampen
for formell og juridisk likestilling, som arbeiderklassen har interesse
av. Et eksempel på et viktig demokratisk krav som den borgerlig/småborgerlige
kvinnebevegelsen har reist i vår tid, er kravet om kjønnskvotering.
Kvinnene oppdaga at de stilte svakt i kampen om høye stillinger
og om ulike typer verv, uansett hvor kvalifiserte de var. Kravet
om kjønnskvotering, i mer eller mindre radikal utforming, er et demokratisk
krav om forholdsmessig representasjon av kjønnene.
En proletær kvinnebevegelse kan derfor ikke skille seg fra en borgerlig/småborgerlig
kvinnebevegelse ved at den går mot de klasseløse
likestillingskrava. En proletær bevegelse må gå lenger, ved at den tar
opp også de reelle ulikhetene, og setter dem i sammenheng med det
kapitalistiske systemets måte å fungere på.
I dag er det ikke mye igjen av den borgerlige kvinnebevegelsen som
borgerrettsbevegelse. Den har i det store og hele uttømt de progressive
mulighetene sine, sjøl om borgerlige kvinnesakskvinner fortsatt gjør
seg gjeldende på noen områder, for eksempel når det gjelder kampen
for kjønnskvotering til høyere stillinger. Det ene, store spørsmålet der
den formelle ulikheten mellom menn og kvinner fortsatt skjærer i øynene,
nemlig verneplikten, blir bare tatt opp av noen enslige svaler
blant de borgerlige kvinnene.
Kvinnebevegelsen i verden i dag er prega av et virvar av retninger,
ideer og kampsaker. Det er vanskelig å finne igjen tidligere tiders klare
skiller mellom en «borgerlig» og en «proletær» retning. Det klassemessige
grunnlaget for dagens kvinneorganisasjoner er mer blanda.
Men mange av de samme motsetningene gjenspeiles fortsatt. I den nye
kvinnebevegelsen i Norge var det f.eks. lenge et stridsspørsmål om antiimperialisme
hadde noe med kvinnesak å gjøre (Strøm, 1986, s. 51):
«Det var flere årsaker til denne splittelsen (mellom Kvinnefronten og
Nyfeministene, min anm.), men den mest synlige årsaken var synet på
internasjonal kvinnesolidaritet. Støtte til frigjøringsbevegelser, kampen
for et lands frihet, ble ikke sett på som viktige krav av alle. Ordet imperialisme
ble betraktet som et ord Kvinnefronten hadde arvet fra de
mannsdominerte organisasjonene.»
118