kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

evegelsen prega av et liberalt samfunnssyn, og ønsket fri konkurranse
mellom individene uten handikap for noe kjønn.
Kvinnebevegelsen i arbeiderklassen har gjerne vært knytta til arbeiderklassens
politiske partier, og har vært mindre opptatt av likestilling
enn av krav som sprang ut av arbeiderkvinnenes materielle og sosiale
situasjon. Hensynet til enheten i arbeiderklassen (en enhet som mennene
dikterte premissene for), har ofte gjort den proletære kvinnebevegelsen
litt tam i kampen mot den særegne kvinneundertrykkinga. I sin
artikkel om Arbeiderpartiets kvindeforbund fra 1901 til 1909, skriver
Kirsten Flatøy (1977, s. 76):
«I 1904 rettet KF kritikk mot de borgerlige kvinnesakskvinnene nettopp
fordi den kamp de førte, var rettet mot mannen, og ikke mot det
bestående samfunnssystem. Kvinnesakskvinnenes fremste mål var å
oppnå formelle rettigheter i samfunnet og hevde seg i konkurranse
med mennene på arbeidsmarkedet, ble det sagt. For arbeiderkvinnene
var det ikke et mål å oppnå hva de oppfattet som en mer eller mindre
kunstig likhet med mannen, men å oppnå forbedringer for arbeiderklassen
som helhet.»
Dette kan stå som en illustrasjon som antyder hvordan skillelinjene
gikk. Men begge retninger hadde viktige motsigelser innebygd i seg:
Den borgerlige kvinnebevegelsen bar (og bærer) på en motsigelse
som springer ut av de borgerlige kvinnenes motstridende interesser
som kjønn og som klasse. Som kjønn blir de undertrykt av et system
som de samtidig høster fruktene av som klasse. Den borgerlige kvinnebevegelsen
har forsøkt å løse denne motsigelsen ved å gjøre «kvinnesak»
til noe «upolitisk», noe som ikke har noen sammenheng med
andre samfunnsspørsmål. «For kvinnesakskvinnene var målet derfor
likestilling, verken mer eller mindre. De ønsket ingen endring av klasseforholdene,
og de holdt seg unna spørsmål som de oppfattet som «politiske».
Kvinnesak var for dem upolitisk,» skriver Gro Hagemann om
situasjonen i Norge det første tiåret av dette hundreåret (1977, s. 108).
Seinere har den borgerlig prega delen av den nye kvinnebevegelsen
også tatt opp andre saker enn slikt som dreier seg om formell likestilling
mellom kjønnene. Men forestillinga om at det finnes «reine»
kvinnesaker, som ikke har med politikk å gjøre, har holdt seg. Polemikken
mellom Domitila og Betty Friedan i Mexico viser dette.
115